Gå fra kjæresten min?

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som jeg ble sammen med i år, men har kjent hverandre lenger enn dette. Dessverre hadde jeg et dødsfall i nær familie som virkelig har slått meg litt ut, og jeg har vært en del trist og sliten. Jeg er nå ganske på tur opp igjen utad, og jobber 80%. Kjæresten min fikk jobb i mitt område for noen måneder siden, men trivdes ikke og flytter hjem igjen. Dette er selvfølgelig sårt, men jeg har sagt at man ikke skal stå i en jobb hvis det går på helsa løs. Nå kommer det i tillegg frem at han ikke orker at jeg er trist, og at dette er litt av grunnen til at han flytter. Han sier at han fortsatt har følelser, men jeg syns det er litt rart at han ikke vil være mer omtenksom når han veit alt jeg har vært igjennom. Jeg har forsøkt å skåne han, grått på tur alene, og "skjerpet meg" så han skal ha det bra. Jeg syns det er skummelt mtp framtiden, for kjipe ting kommer sikkert til å skje igjen. Skal jeg da være redd for at han ikke orker meg?  Noen med erfaringer på området? Jeg har også vært pårørende til en nærmeste pårørende før, og veit at det er slitsomt - men det kunne ikke falt meg inn å stikke av.

Anonymkode: e9cdd...d43

[AnonymBruker]

Når noen viser deg hvem de er, så tro på dem. Tror nok du unnslapp en kule der. *klem*

Anonymkode: a8c48...294

[Schopenhauer]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har en kjæreste som jeg ble sammen med i år, men har kjent hverandre lenger enn dette. Dessverre hadde jeg et dødsfall i nær familie som virkelig har slått meg litt ut, og jeg har vært en del trist og sliten. Jeg er nå ganske på tur opp igjen utad, og jobber 80%. Kjæresten min fikk jobb i mitt område for noen måneder siden, men trivdes ikke og flytter hjem igjen. Dette er selvfølgelig sårt, men jeg har sagt at man ikke skal stå i en jobb hvis det går på helsa løs. Nå kommer det i tillegg frem at han ikke orker at jeg er trist, og at dette er litt av grunnen til at han flytter. Han sier at han fortsatt har følelser, men jeg syns det er litt rart at han ikke vil være mer omtenksom når han veit alt jeg har vært igjennom. Jeg har forsøkt å skåne han, grått på tur alene, og "skjerpet meg" så han skal ha det bra. Jeg syns det er skummelt mtp framtiden, for kjipe ting kommer sikkert til å skje igjen. Skal jeg da være redd for at han ikke orker meg?  Noen med erfaringer på området? Jeg har også vært pårørende til en nærmeste pårørende før, og veit at det er slitsomt - men det kunne ikke falt meg inn å stikke av.

Anonymkode: e9cdd...d43

Nå legger jeg til grunn at du ikke har store psykiske problemer, og at dette er en midlertidig sørgeprosess. I så fall er det bare å løpe for livet. Dette er en mann som ikke evner verken å vise sympati eller empati, og er følelsesmessig utilgjengelig. Livet består av mange nedturer, og da er det viktig å velge en partner som har egenskaper til å være et skjold når det blåser litt. 

[AnonymBruker]

Nei, det stemmer. Tung og langvarig, men ikke noen psykiske lidelser bak nei

Anonymkode: e9cdd...d43

[AnonymBruker]

Sånn umiddelbart høres det ikke ut som han besitter særlig god evne til omsorg og omtanke. Men kan det være at dere fortsatt er såpass tidlig i forholdet at dette ble litt for mye på én gang før dere egentlig er blitt ordentlig kjent? Dere skulle i utgangspunktet vært i en nyforelsket fase, men denne har nok blitt sterkt preget og forringet av dette plutselig dødsfallet som naturlig nok sikkert har tatt stor plass i forholdet deres.

Kanskje ble det litt mye på én gang for han, og de veldig sterke omsorgsfølelsene ikke har fått utviklet seg helt enda. Men det hadde selvsagt vært å foretrekke at han instinktivt ønsket å gi deg all støtte han kan, til tross for at forholdet er ferskt.

 

Anonymkode: 69830...5f7

[AnonymBruker]

Jeg mistet også en nær relasjon det første året mannen og jeg var sammen. Det var uforventet, sinnsykt brutalt og den sorgen er det verste jeg har kjent på i hele mitt liv. Sorgen var så stor og altoppslukende at jeg faktisk husker lite fra tiden rett etter.

Det jeg husker er armer som holdt rundt meg, fulle måltider hver dag (så mye jeg greide å spise, hvertfall), og selv om vi ikke bodde sammen enda var leiligheten min ryddig og ren og klærne mine ble vasket. Jeg husker nystekte vaffler midt på natta fordi jeg ikke fikk sove og nevnte at jeg for en gangs skyld kjente jeg var sulten. 

Fy søren som han stilte opp og ga av seg selv i en tid jeg følte meg på mitt aller verste. Og det igjen gjorde sorgen lettere å håndtere, selv om den var tung, og jeg kom nok ut i andre endten fortere enn om jeg hadde måtte kjempet meg gjennom den alene og attpåtil vært bekymret for å ikke være en byrde for han.

Og der har man et partnerskap, man går gjennom både gleder og sorger sammen. Og det er i de verste periodene man virkelig ser hva partneren og forholdet er laget av. 

 

Anonymkode: db805...4fc