Den annerledes søsteren

[AnonymBruker]

Vi er oppvokst sammen med knapt to PRs aldersforskjell. Likevel var vi som natt og dag. Helt ulike interesser. Skjønte ikke hverandre. Hun hadde problemer med å få venner og jeg var mye med henne, mest som plikt fordi vi hadde så ulike interesser. Hun hadde en litt annerledes måte å prate på. Stemmen. Tonefallet. Klarer ikke å sette fingen på det. Det ble svært mye krangling. Fordi jeg ikke forstod henne og hun irriterte meg. Og jeg irriterte henne.

Da vi ble voksne og ferdig med videregående valgte jeg den lette veien med kort videre utdannelse og enkel jobb. Gikk derimot fort opp i gradene og klarer meg i dag svært bra med god jobb, mann ig barn. Søsteren  min valgte lang utdannelse med skyhøye studielån. Studiene var av typen  ‘endeløse’ der man ikke blir noe spesifikt. Fordi hun var så usikker på hva hun ville jobbe med.  Endte likevel med god utdannelse og greie karakterer. Hun jobbet litt  i studietiden og bodde hjemme. Nå er dette snart 5 år siden og hun bor enda hjemma. Jobber ikke og får alt servert. . Hun er stadig på jobbintervjuer og det er mange jobber å søke på med hennes utdannelse, men det stopper ved intervjuet.

Hun er pen og snill . Ikke minst omtenksom og egentlig sosial. Men hun har aldri vært i nærheten av å få seg kjæreste.

Opplever at søsteren min faller utenfor samfunnet. Selv om hun er litt annerledes har det aldri blitt snakket høyt om i familien. Tenker likevel at om hun var barn i dag så hadde hun kanskje fått en diagnose og kanskje lært seg sosiale koder bedre eller fått noe tilrettelegging.

Nå er hun på en måte en vanlig kvinne som faller utenfor fordi samfunnet ikke klarer å håndtere folk som skiller seg ut. Antagelig er det måten hun utrykker seg på og tonefallet som skremmer på intervjuene. Hun kan finne på å snakke litt høyt. Litt tregt. Og le på feil steder.

Nå kjenner jeg nesten daglig på at jeg har så vondt av henne. Klarer å leve meg inn i mislykketheten hun sikkert må kjenne på. Bo hjemme hos foreldrene fortsatt når man nærmer seg 30 år uten noen klare mål for framtiden. Lure på hvor mange flere intervjuer hun må igjennom bare for å oppleve nok et avslag.

Når jeg er hjemme vet jeg nesten ikke hva vi skal prate om lengre. Det blir mingling om løst og fast, men føler at det fakta at hun ikke får jobb, lån og mulighet for å etablere seg blir en elefant i rommet det blir for vanskelig å si noe om.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men er det noen som kjenner seg igjen? Eller er pårørende til mennesker som skiller seg it eller er i lignende situasjon? Hva kan jeg som søster gjøre for henne? Annet enn å bare være en god søster som er vennlig og viser at jeg er glad i henne?

Har dere noen råd jeg kan gi henne? 
 

 

.

Anonymkode: 09f59...f54

[AnonymBruker]

Du høres ut som en god søster. Hva med å prøve og ta opp elefanten i rommet, så det kan føre til en utredning? Trå varsomt og bruke lang tid. 

Anonymkode: 65106...2c6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er noe litt rart og trist over at det at hun ikke har en jobb er en så stor greie for deg at du ikke kan snakke om noe som helst med henne. Er jobb og bolig det eneste som interesserer deg? Er det det eneste som definerer et menneske? I motsetning til den som skrev over meg er jeg usikker på om du er en god søster når slike ting står i veien for et søskenforhold. Det er jo en hel verden av samtaleemner og interesser som ikke dreier seg om jobb og bolig! Det er ikke noe galt i å skille seg ut. Og du vet tydeligvis ikke hvordan søsteren din har det, du bare antar at hun føler seg mislykket. Sannsynligvis fordi du selv mener hun er mislykket. Du må ta deg sammen og slutte å dømme henne. Det er du som ødelegger forholdet deres, ikke mangelen på jobb.

Anonymkode: e0da0...379

[AnonymBruker]

Du er fryktelig opphengt i hvor mislykket hun er. Det er ditt syn. Og så overfører du denne på henne også "mislykketheten hun sikkert må kjenne på."

Det beste du kan gjøre for henne er å tenke at hun er god nok som hun er. Og å la det skinne gjennom.

Hun har garantert lagt merke til den nedlatende holdningen din, du er dermed den siste som bør komme med gode råd. Det kommer ikke til å falle i god jord.

Anonymkode: 8e48e...5e0

[AnonymBruker]

Har hun bedt deg om råd? Hvis ikke så holder du det for deg selv.

Selv har jeg venner med autisme og et par av de har bedt meg gi beskjed om det blir for sært. Da er det greit, da gir man beskjed men hvis hun er fornøyd med livet sitt, selv om det er annerledes enn ditt så holder du rådene for deg selv så lenge de ikke spør.

En annen ting er at autisme er arvelig, så om hun har det så har dere mest sannsynlig flere i familien som har det men har lært seg å maskere godt. Barna dere eventuelt får kan og ha autisme.

Vi er alle forskjellige og jeg må si at det hadde vært underholdende og sett et motsvar fra denne søsteren din for jeg tror du er veldig opptatt av deg selv og alle rundt kan kjenne på din overlegenhet.

Anonymkode: e938c...e9f

[AnonymBruker]

Oi, du var skikkelig nedlatende! For alt du vet sitter kanskje søsteren din og hoverer over deg med din lette vei, korte utdannelse og enkle jobb. (Dine ord, TS!) Kanskje hun snart drøfter din triste situasjon på et nettforum? Fremstiller deg som en enkel sjel som tok the easy way og hadde flaks som fant en mann og en god jobb? Hvem vet. 

Anonymkode: 8f670...d73

[AnonymBruker]

Har din søster en diagnose, så har ho tvert i mot utrettet enormt mye iløpet av livet. Ho burde heies på, er det autisme det går på her, så er jeg redd ho må vere ha en omfattende utbrenthet etter år med "stå på vilje" - les deg opp på utbrenthet og autisme, og mye vil falle på plass. 

Og å bo hjemme er jeg redd kommer til å bli mer og mer vanlig nå fremover, folk har ikke råd til anna lenger, - før var det langt vanligere å bo lenge hjemme til en fikk råd til eget. 

Hvorfor i alle dager skal du tre inn i en oppdrager-rolle der du skal vere den som skal formaner henne om hva /hvordan og hvorfor hun skal leve? Kan det vere att foreldrene deres trives med å ha ho i hus? 

Du kan i første omgang "bare" vere søster, slutte å se på ho som mislykket fordi DU mener ho ikke vil noe med livet, og slutt å se på ho som en snylter på mor og far, bosituasjonen hennes er mellom de tre og ingen andre. 

Livet kommer til din søster også, men akkurat nå er ho kanskje akkurat der ho trenger å vere, ilag med folk som bryr seg om ho. 

 

Anonymkode: 2f669...d72

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne med ganske lik historie som deg. Det er "noe" med søsteren hennes. Hun har fått hjelp av foreldrene og søsteren sin (min venninne) til å kjøpe en enkel leilighet. Tror de gav 1.7 for den. De har hjulpet henne med oppussing og gjort det til ett hjem. Her får hun være for seg selv, men de hjelper henne om det er noe. Hun er nå på vei mot ufør. Om du irriterer deg over søsteren din, så hjelp henne istede.  

Anonymkode: c6456...70e

[AnonymBruker]

Du bør åpne for å snakke om det. Å aldri bli valgt kan være en stor byrde, og hun føler kanskje på mye skam overfor dere over at hun ikke får det til.  Om det er en diagnose som ligger under kan det være til stor hjelp å få det utredet, og få en forklaring på hvorfor en har vansker med noe som ligger lett for andre. 

Er hun under NAV? Har hun ytelser, eller har hun ingen egen inntekt? Hun kan få hjelp i jobbsøkingsprosesser og arbeidsutprøving der NAV dekker lønn så det blir mindre risiko for arbeidsgivere. Hun har jo ressurser som kan komme til nytte. 

Å ha svake evner til å skape relasjoner kan være like skamfullt som å ikke komme ut i yrkesliv og leve økonomisk selvstendig, men det er også en del med diagnoser som ikke føler sterkt for å lykkes hverken sosialt eller yrkesmessig, og bare ønsker å leve trygt ut fra sine forutsetninger.

Du kan f.eks si i et fortrolig øyeblikk at du har sett at hun kan bruke kroppsspråk, stemme osv på måter som kanskje kan bli misforstått av andre. Spør henne om hun selv føler seg usikker på hva som er passende sosialt, og om hun føler at hun må bruke energi på å prøve å få det riktig overfor andre med mimikk, stemme, smil, øyekontakt osv.  Hvis hun kjenner seg igjen i det, si at noen som har vansker på dette området kan ha varianter i nervesystemet sitt som gjør at de ikke er like programmert til å forstå slikt lett. F.eks kan ADHD/ADD og autisme være ganske skjult hos jenter, slik at hverken den det gjelder eller de rundt så lett gjetter hva som er er årsak til at man kan streve. Enklere ting som sosial angst finnes det også hjelp for. 

Bruker du appen pinterest, søk litt på "autism girls" der og se om du ser flere tegn his din søster der. Mange stikkordslister som er lett gjenkjennelige for dem det gjelder, lettere å se om det er verdt å grave dypere i det enn å starte med fagartikler. 

Og for all del, bry deg så mye som hun klarer å ta imot, selvfølgelig med omsorg og respekt og ikke konformitet til normalitet og ytre vellykkethet som mål. 

Jeg har søsken med autisme (diagnostisert som voksen). Målet er ikke at alle skal bli like og ha like liv eller samme mål, men at folk skal få utfolde seg, få bruke ressursene sine og få skape seg en god identitet og et godt liv. 

Anonymkode: 4ca99...0d4

[AnonymBruker]

Søster til min venninne høres lik ut i mye du beskriver. Foreldre kjøpte en leilighet hun får leie av dem med bostøtte igjennom nav. Vært litt diverse ting opp igjennom årene, alltid litt «annerledes» som du beskriver. Hun fikk diagnosen ADD for et par år siden som forklarte mye. (Slitt en del med psyken men veldig flink på studie, med toppkarakterer osv, men brukte likevel lang tid på å komme igjennom)

Dere som skriver at TS ikke er sympatisk, så syns jeg dere leser innlegget helt feil. 

Anonymkode: b4f6b...14f

[AnonymBruker]

Hei TS! Så snill og oppmerksom søster du er. Jeg synes innleggene til …0d4 og …14f er fine, synes du skal vurdere å følge disse. 
 

Har foreldrene nevnt noe om autisme eller holder de kortene tett til brystet? 
 

Hvis du nevner det for søsteren din og hun blir lei seg, sinna eller lignende, så ville jeg latt henne få litt fred til å fordøye. Men om hun ikke viste noen tegn til å be om profesjonell hjelp, så ville jeg tatt det opp igjen. 
 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre❤️

Anonymkode: e40d4...6d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi er oppvokst sammen med knapt to PRs aldersforskjell. Likevel var vi som natt og dag. Helt ulike interesser. Skjønte ikke hverandre. Hun hadde problemer med å få venner og jeg var mye med henne, mest som plikt fordi vi hadde så ulike interesser. Hun hadde en litt annerledes måte å prate på. Stemmen. Tonefallet. Klarer ikke å sette fingen på det. Det ble svært mye krangling. Fordi jeg ikke forstod henne og hun irriterte meg. Og jeg irriterte henne.

Da vi ble voksne og ferdig med videregående valgte jeg den lette veien med kort videre utdannelse og enkel jobb. Gikk derimot fort opp i gradene og klarer meg i dag svært bra med god jobb, mann ig barn. Søsteren  min valgte lang utdannelse med skyhøye studielån. Studiene var av typen  ‘endeløse’ der man ikke blir noe spesifikt. Fordi hun var så usikker på hva hun ville jobbe med.  Endte likevel med god utdannelse og greie karakterer. Hun jobbet litt  i studietiden og bodde hjemme. Nå er dette snart 5 år siden og hun bor enda hjemma. Jobber ikke og får alt servert. . Hun er stadig på jobbintervjuer og det er mange jobber å søke på med hennes utdannelse, men det stopper ved intervjuet.

Hun er pen og snill . Ikke minst omtenksom og egentlig sosial. Men hun har aldri vært i nærheten av å få seg kjæreste.

Opplever at søsteren min faller utenfor samfunnet. Selv om hun er litt annerledes har det aldri blitt snakket høyt om i familien. Tenker likevel at om hun var barn i dag så hadde hun kanskje fått en diagnose og kanskje lært seg sosiale koder bedre eller fått noe tilrettelegging.

Nå er hun på en måte en vanlig kvinne som faller utenfor fordi samfunnet ikke klarer å håndtere folk som skiller seg ut. Antagelig er det måten hun utrykker seg på og tonefallet som skremmer på intervjuene. Hun kan finne på å snakke litt høyt. Litt tregt. Og le på feil steder.

Nå kjenner jeg nesten daglig på at jeg har så vondt av henne. Klarer å leve meg inn i mislykketheten hun sikkert må kjenne på. Bo hjemme hos foreldrene fortsatt når man nærmer seg 30 år uten noen klare mål for framtiden. Lure på hvor mange flere intervjuer hun må igjennom bare for å oppleve nok et avslag.

Når jeg er hjemme vet jeg nesten ikke hva vi skal prate om lengre. Det blir mingling om løst og fast, men føler at det fakta at hun ikke får jobb, lån og mulighet for å etablere seg blir en elefant i rommet det blir for vanskelig å si noe om.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men er det noen som kjenner seg igjen? Eller er pårørende til mennesker som skiller seg it eller er i lignende situasjon? Hva kan jeg som søster gjøre for henne? Annet enn å bare være en god søster som er vennlig og viser at jeg er glad i henne?

Har dere noen råd jeg kan gi henne? 
 

 

.

Anonymkode: 09f59...f54

Asperger? Har hun forsøkt å bli utredet for noe? 

Anonymkode: 2cd91...be4

[AnonymBruker]

For meg hadde "kort og grei" utdanning ført til voldsom mistrivsel, jeg er ikke interessert i det korte og greie, men i livets store spørsmål. Klarer meg greit økonomisk fordi jeg har en god jobb, men enkle og kortvarige greier hadde gjort kål på meg, rett og slett fordi jeg ikke er interessert i sånt.

Det kan være det ordner seg for henne seinere? Bedre tro mot seg selv enn å late som  man er interessert i noe man ikke er interessert i. Og for de fleste av oss ordner det seg uansett.

Anonymkode: 5b469...04d

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar fra dere som leste innlegget mitt rett. Jeg er utrolig glad i søsteren min og ønsker henne det aller beste. Derfor får jeg så vondt av henne nå etter snart 5 år som arbeidsledig og fortsatt må bo hjemme.

Jeg inviterer min søster til ‘søsterkvelder’ med film/mat jevnlig. Da prater vi om alt mulig. Men det fakta at hun ikke får jobb og på en måte har stagnert litt i livet blir et tabu tema og det kjennes feil det også. Siste året har hun vært mer nedstemt også og takket nei til invitasjon, så er redd hun holder på å utvikle depresjon. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre og si og vil ikke mase.

Psykisk helse har alltid vært ‘forbudt tema’ i familien vår fra vi vokste opp’. Husker mor snakket om at læreren hadde snakket om BuP og far sa høyt og sint at. «DET kom ikke på tale!». Vet ikke om de snakket om meg eller søsteren min, men har tenkt i etterkant om læreren kan ha tipset om BuP. Vi var i 7-9 årsalderen. Tema utredning er altså  tabu og da har det nok blitt det for søsteren min også.

Jeg føler ikke jeg kan ta opp tema uten å oppleves frekk for henne. Å kommentere vennlig at hun prater høyt og i litt annerledes tonefall kommer jeg nok aldri til å gjøre, da jeg dessverre kunne terge henne mye med dette da vi var små. Det har jeg svært dårlig samvittighet for den dag i dag😔

Disse temaene føler jeg altså at hun må ta initiativ til selv. Er så redd for å tråkke på henne når hun allerede sikkert har det vanskelig.

Per i dag fortsetter jeg ihvertfall med å invitere henne med på ting og inkludere henne. Fremhever hennes positive egenskaper. Bla hvor fantastisk skjønn tante hun er for barna mine❤️

Anonymkode: 09f59...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har ei venninne med ganske lik historie som deg. Det er "noe" med søsteren hennes. Hun har fått hjelp av foreldrene og søsteren sin (min venninne) til å kjøpe en enkel leilighet. Tror de gav 1.7 for den. De har hjulpet henne med oppussing og gjort det til ett hjem. Her får hun være for seg selv, men de hjelper henne om det er noe. Hun er nå på vei mot ufør. Om du irriterer deg over søsteren din, så hjelp henne istede.  

Anonymkode: c6456...70e

Jeg irriterer meg ikke over søsteren min. Jeg er til stedet for henne så godt jeg kan.

Anonymkode: 09f59...f54

[AnonymBruker]

Føler egentlig du er så tromp a4 at dette gjøres til et større problem enn det trenger å være. Hvorfor er det "familiens skam"? 

Hva med å bare være der for henne og spørr henne hvordan det går? Har du spurt henne om disse tingene? Men for all del, ikke vis noe nedover holdning. 

Anonymkode: 20202...714

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg synes det er noe litt rart og trist over at det at hun ikke har en jobb er en så stor greie for deg at du ikke kan snakke om noe som helst med henne. Er jobb og bolig det eneste som interesserer deg? Er det det eneste som definerer et menneske? I motsetning til den som skrev over meg er jeg usikker på om du er en god søster når slike ting står i veien for et søskenforhold. Det er jo en hel verden av samtaleemner og interesser som ikke dreier seg om jobb og bolig! Det er ikke noe galt i å skille seg ut. Og du vet tydeligvis ikke hvordan søsteren din har det, du bare antar at hun føler seg mislykket. Sannsynligvis fordi du selv mener hun er mislykket. Du må ta deg sammen og slutte å dømme henne. Det er du som ødelegger forholdet deres, ikke mangelen på jobb.

Anonymkode: e0da0...379

Jeg forstår TS godt. Spesielt om TS ikke har barn. Selv har jeg en bror i en lignende situasjon. 

For hvis man spør søsteren om hva hun har gjort siden sist, så er det en stor sannsynlighet for at svaret er at hun har søkt på jobber og vært på intervjuer. Basert på hva TS skriver, så har ikke søsteren et stort nettverk heller, altså sannsynligvis ikke så mange sosiale begivenheter å snakke om. Så hvis søsteren ikke ønsker å snakke om at hun ikke får jobb og det faktum at hun bor hjemme, så ønsker hun ikke akkurat til å si "Nei, jeg har søkt jobb der og der, fått avslag, og ellers hengt her hjemme med far og mor."

Hvis man ser familien ofte så er det jo ofte ting på jobb og eventuelle sosiale begivenheter som er nytt siden sist (jeg spiser middag med foreldrene og broren min ukentlig). Og hvis man har et søsken som sliter sosialt så er det nesten like "ubehagelig" å snakke om at man spiste middag eller var på teater med venner som det er å snakke om jobb. 

Man har jo alltids nyhetene, men på et tidspunkt har man snakket så mye om de pågående krigene i verden, amerikansk politikk og kongefamilien at også de temaene blir "oppbrukt".

Selv om TS ikke skriver at hun vet, så merker man at en person unngår å snakke om ting, unngår å spørre om ting. Broren min har ihvertfall aldri sagt direkte at han ikke liker når foreldrene mine spør meg om jobb eller sosiale begivenheter, og at det får han til å føle seg mislykket, men han melder seg alltid helt ut av de samtalene når foreldrene mine spør. 

Så på søndag hadde vi en samtale rundt middagsbordet om at det fine med at det blir kaldere om høsten er at det blir færre innpåslitne fluer og andre innsekter som kommer inn... 

Anonymkode: 7899a...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Så på søndag hadde vi en samtale rundt middagsbordet om at det fine med at det blir kaldere om høsten er at det blir færre innpåslitne fluer og andre innsekter som kommer inn... 

Anonymkode: 7899a...b1f

Minst like bra samtaleemne som å slarve om jobben og hva omgangskretsen har fore. Synes nå jeg. Forresten hadde jeg en i familien for noen år siden som bodde hjemme til langt oppi 40-årene uten jobb. Kan ikke huske at det noen gang var et problem å omgås eller finne noe å prate om. Kanskje fordi jeg ikke så ned på hen. 

Anonymkode: 8f670...d73