Så mange diagnoser at det lukter selvbedrag

[AnonymBruker]

Helt klart at tik tok har sentralisert helt vanlige egenskaper i en adhd-diagnose, men nå er begge deler sant da. For dette er korrekt, samtidig som det er riktig at mange kvinner har udiagnostisert adhd, fordi det faktisk er kjønnede symptomer. Hadde noen sagt til meg for 25 år siden at jeg hadde adhd, hadde jeg ikke skjønt det grann. Det var nemlig forbeholdt de utagerende gutta, som ikke nødvendigvis hadde det engang, men kom fra hjem med omsorgssvikt. Så vi er både kommet lenger, samtidig som vi har et problem med sosiale medier, som vanlig. Det som derimot er det typiske er at man bagatelliserer kvinners utfordringer og mistenker dem for å ha funnet opp egne diagnoser, til tross for at det reelle nåløyet for adhd-diagbose fremdeles er trangt. Av de som blir utredet for adhd, er det vel færre enn én av ti som får diagnosen.

Anonymkode: 33d5f...1dc

[AnonymBruker]

Sefanja skrev (7 timer siden):

Du har misforstått helt hvorfor diagnoser settes. Ha noe å skylde på? 

Jepp. Om en har en diagnose å skylde på blir en ikke personlig holdt ansvarlig for eventuelle ting.

"Det er ikke meg, det er adhd"en". Osv. Sett det tusen ganger.

Anonymkode: aa1a7...eea

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jepp. Om en har en diagnose å skylde på blir en ikke personlig holdt ansvarlig for eventuelle ting.

"Det er ikke meg, det er adhd"en". Osv. Sett det tusen ganger.

Anonymkode: aa1a7...eea

Tror de bare prøver å ha litt selvironi

[AnonymBruker]

Sefanja skrev (2 timer siden):

Tror de bare prøver å ha litt selvironi

Jaggu.

Anonymkode: aa1a7...eea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Diagnoser er det helt store. Alt for å ha noe å skylde på.

Det er gått fullstendig til helvete.

Anonymkode: aa1a7...eea

Helt rett

Og legene, legemiddelindustrien og helsekostkjedene fyrer oppunder det overdrevne kroppshysteriet med stadig nye behandlingsformer, kremer, kurer og humbug.
Bare for å kunne tjene enda mer penger.

Tidligere dro man til legen bare hvis man var ordentlig syk

Anonymkode: e1a64...01e

[AnonymBruker]

Vi har nesten alle sammen personlighetstrekk fra ulike diagnoser, eks adhd, autisme og personlighetsforstyrrelser. Mennesket er ikke enkle, vi er sammensatte. Hvis jeg leser symptomer/trekk fra adhd så kan jeg krysse av for noen av dem, det samme med autisme. Men jeg skjønner jo at jeg ikke har diagnosen adhd eller autisme. Men de som selvdiagnostiserer seg tenker ofte ikke så langt.

Mange diagnoser er mote på godt og vondt.

Kvinnesykdommer er inn å snakke om, heldigvis. Og her også plukker noen ut symptomer og tror selv de har det. Hadde vært bedre å få en skikkelig utredning. 

Noen bruker diagnoser som unnskyldning heller enn en forklaring. Diagnoser gjør en bevisst på utfordringene man har også må man jobbe hardere for å få til det samme som en uten diagnose, eks adhd og dysleksi. De som bruker det som unnskyldning ødelegger for de andre. 

Anonymkode: a22c3...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 12.59):

Er det bare jeg som syns det er vel mange som bruker vel mye tid på å finne en diagnose på seg selv? Venninner som skal gå barndommen i sømmene for å finne svaret på hvorfor de føler slik og slik og hvorfor de er single, ikke vil jobbe osv. Det må jo være traumer, selv om de har hatt normale foreldre…Også sykmeldes de fordi de sliter med livet

Andre som er lubne med opplåste mager som legger ut bilder av at de har endometriose. Det kan godt være, men de har da samtidig fått seg et svar de tilsynelatende ønsket seg og kan leve med på hvorfor de er litt lubne. Hadde det være kun magen, ja da er sykdommen en åpentbart forklaring, men er man tykk, så er det nok heller der forklaringen ligger til stor mage. 

Damer med cellulitter, noe de fleste har, som sier at de endelig fant svaret på hva kulene under huden er, jo det er lipødem, selvfølgelig! For er de ikke modelljenter, da må det jo være en sykdom. Dette er jo damer med mindre cellulitter enn meg! De har helt normale bein, men er så opptatte av eget ytre at de må få en diagnose slik at de kan få hjelp. De som faktisk har lipødem må jo tenke sitt når de ser disse damene. Og om det er lipødem, så er det på er så tidlig stadie at jeg ikke fatter at de har hatt plager eller klart å se noe annet enn litt celullitter

Og fødselsdepresjoner florerer. Jeg vet at det skjer, men må folk sykeliggjøres hele tiden med diagnoser? Hvis noen har et sykt barn som krever hinsides mye ekstra, så er det barnet som er sykt, ikke mor. Mor blir sliten og dritt lei fordi hun er hovedomsorgsperson, og det er naturlig, men ikke kast fødselsdepresjonsdiagnosen etter henne. Eller kanskje de ønsker den selv? Jeg sa jeg ikke følte direkte tilknytning til mitt eget barn da hun ble født, og da kom « du hadde nok en liten fødselsdepresjon» - kommentaren umiddelbart. Nei, det var ingen depresjon!

Kan folk ta seg sammen

Anonymkode: f86ee...ab8

Du er alt for dømmende

Anonymkode: 12ae5...8bb

[AnonymBruker]

Man får faktisk ikke diagnosen endometriose uten at dette er påvist ved kikhullskirurgi. Så har de fått den diagnosen kan du i alle fall være sikker på at de har den sykdommen.

Anonymkode: f9811...fb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ei jeg kjenner har diagnosert seg selv med AD/HD etter å ha sett videoer på TikTok. 

Det er derfor ho ikke rydder hus, fordi AD/HD hjernen hennes sier att ho ikke trenger rydde hus. 

"Noe" er det jo med dama, helt klart, men husker ho som ett menneske som var flink til å holde orden før AD/HD'n plutselig dukket opp i en alder av 40 og TikTok begynte å ta opp mesteparten av dagen. 

Anonymkode: 2e0f4...b5d

Kjenner ei slik jeg også, hun er over 60. Hun klarte fint å ta vare på hus, barn og jobb, men nå skylder hun alt på adhd som hun satte på seg selv etter at datteren fikk diagnosen. Nå er hun lat, feit og hoarder. Jeg tror nok at hun har et problem og det er at alt er så vondt og vanskelig at hun ikke engang forsøker å gjøre ting men skal ha andre til å gjøre det for seg. For hun har adhd og depresjon må vite.

Anonymkode: 14fd8...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 12.59):

Venninner som skal gå barndommen i sømmene for å finne svaret på hvorfor de føler slik og slik og hvorfor de er single, ikke vil jobbe osv. Det må jo være traumer, selv om de har hatt normale foreldre…Også sykmeldes de fordi de sliter med livet

Høres nesten ut som jeg er venninna di. 

Jeg er nå 38 år og har slitt med psyken hele livet. Jeg ble groteskt mobbet på ungdomsskolen på en sånn måte at jeg ikke kunne dra dit. Dro jeg dit kom alle løpende for å ta meg. Alt pga et rykte  som ikke stemte, men det fant jeg ikke ut før jeg hadde runda 30, så da jeg var tenåring visste jeg ikke engang hvorfor alle plutselig hata meg sånn. Etter 2 mnd med skam, skulking, gjemming og stress fant foreldrene mine det ut og vi bytta skole, og det var det. Ingen samtaler med noen, ingen psylologer, ikke dps, ingenting. 

Opplevelsen med dette gjorde at jeg utviklet sterk sosial angst. På den nye skolen ble jeg intenst opptatt av å bli likt, og eneste jeg brydde meg om var å ha venner og å ikke bli upopulær. Men selvom den nye klassen var fin slapp ikke angsten for å møte noen fra gamleskolen - og det skjedde jo også innimellom. Jeg ble spyttet etter, kastet ting etter og ropt stygge ting etter hver gang. Gjerne foran mine nye klassekamerater. 

Og når nok mennesker kaller deg dum, stygg, teit, feit, hore, tilbakestående osv osv så begynner jo et ungt sinn og tro på det. Jeg trodde det var jeg som var problemet, og skammet meg noe fryktelig.

Legger også til at jeg på den tiden ikke visste noen ting om traumer, psykiske lidelser eller angst. Jeg var bare redd hele tiden som default-følelse for å møte på noen av dem. 

Etter vgs flyttet jeg til Oslo, og tok med meg angsten. Jobbet i diverse barnehager og litt forskjellig, men slet veldig med å finne meg til rette. Alkohol ble min medisin, og jeg drakk heftig hver helg for å få opp selvtillitten min. Men det endte jo bare med å bli drita full og fikk mer angst og skam. 

Med tiden har selvsagt angsten for å møte disse menneskene avtatt, og opplevelsene på ungdomskolen ble noe jeg viet mindre og mindre tanker til. Men traumene lå fortsatt der. Det merket jeg nå på min forrige arbeidsplass, for i våres opplevde jeg noe som trigget traumene veldig. Det begynte med at jeg sa opp stillingen min som øverste leder på den arbeidsplassen fordi det var for krevende faglig. Ble enig med hovedkontoret (kjede) at de skulle ansette en ny, også skulle jeg bli hens høyre hånd. Men det endte med at de ansatte han som var der FØR meg igjen, og han hadde med seg et helt team med venner. De kastet meg umiddelbart ut av både sosiale og faglige messengergrupper vi hadde, samt at de satt meg opp på doble skift slik at de kunne dra å feste sammen. Pluss masse andre greier. 

Da kom alt plutselig tilbake og jeg ble lammet av angst, paranoia og depresjon, samt at jeg mistet all appetitt og sov dårlig. Men det var ikke før jeg var hos legen at jeg koblet disse følelsene og opplevelsene med fortiden min. Hadde det ikke vært for den så hadde jeg nok klart å stå i det i sommer uten å bli sykemeldt. For jeg tåler annen motstand veldig bra. 

Dette ble langt og personlig, men poenget mitt er at jeg tror det er mange på min alder og oppover som har opplevd traumatiske ting uten å behandle det eller få verktøy til å håndtere det fordi psykisk helse ikke var en like stor greie før. Nå er vi mer opplyst, både pga MSM og SoMe. Jeg tror det handler mer om at man ønsker å bli frisk og leve et godt liv enn at det er trendy. Sånn er det ihvertfall for meg. 

Grunnet opplevelsene på ungdomskolen startet jeg voksenlivet med et enormt dårlig selvbilde. Jeg trodde jeg var kjempedum, ekkel og stygg. Og jeg måtte bli 30 før jeg skjønte at jeg faktisk ikke er så verst på noen av de områdene alikevel. 

Jeg er fortsatt sykemeldt og skal straks begynne utredning for KPTSD. "Vanlig" PTSD har jeg fra før etter en dødsulykke som skjedde i 20-årene, men de to henger nok sammen. For meg er det ganske prekært å få en diagnose og et behandlingsopplegg slik at jeg kan komme meg ut i jobb igjen sterkere. 

Anonymkode: 26253...0ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 12.59):

Er det bare jeg som syns det er vel mange som bruker vel mye tid på å finne en diagnose på seg selv? Venninner som skal gå barndommen i sømmene for å finne svaret på hvorfor de føler slik og slik og hvorfor de er single, ikke vil jobbe osv. Det må jo være traumer, selv om de har hatt normale foreldre…Også sykmeldes de fordi de sliter med livet

Andre som er lubne med opplåste mager som legger ut bilder av at de har endometriose. Det kan godt være, men de har da samtidig fått seg et svar de tilsynelatende ønsket seg og kan leve med på hvorfor de er litt lubne. Hadde det være kun magen, ja da er sykdommen en åpentbart forklaring, men er man tykk, så er det nok heller der forklaringen ligger til stor mage. 

Damer med cellulitter, noe de fleste har, som sier at de endelig fant svaret på hva kulene under huden er, jo det er lipødem, selvfølgelig! For er de ikke modelljenter, da må det jo være en sykdom. Dette er jo damer med mindre cellulitter enn meg! De har helt normale bein, men er så opptatte av eget ytre at de må få en diagnose slik at de kan få hjelp. De som faktisk har lipødem må jo tenke sitt når de ser disse damene. Og om det er lipødem, så er det på er så tidlig stadie at jeg ikke fatter at de har hatt plager eller klart å se noe annet enn litt celullitter

Og fødselsdepresjoner florerer. Jeg vet at det skjer, men må folk sykeliggjøres hele tiden med diagnoser? Hvis noen har et sykt barn som krever hinsides mye ekstra, så er det barnet som er sykt, ikke mor. Mor blir sliten og dritt lei fordi hun er hovedomsorgsperson, og det er naturlig, men ikke kast fødselsdepresjonsdiagnosen etter henne. Eller kanskje de ønsker den selv? Jeg sa jeg ikke følte direkte tilknytning til mitt eget barn da hun ble født, og da kom « du hadde nok en liten fødselsdepresjon» - kommentaren umiddelbart. Nei, det var ingen depresjon!

Kan folk ta seg sammen

Anonymkode: f86ee...ab8

Aldri opplevd at folk holder på sånn. Tror du må bytte omgangskrets. Ikke normalt. 

Anonymkode: 9e2cd...bf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Tenker helt omvendt. 

Har en kollega som åpenbart feiler et eller annet psykisk selv om hun tilsynelatende hadde en normal barndom. Hadde hun tatt litt ansvar for seg selv og fått en diagnose + behandling kunne både hun og vi andre fått et bedre liv. 

Lipødem, edometriose og andre før litt ukjente kvinnesykdommer er viktig å få kartlagt så man kan starte behandling før de påvirker livskvaliteten for mye. 

Og har foreldre depresjon i svangerskapet eller etter fødsel, er det utrolig villig for barnets utvikling at en får behandling raskest mulig. 

Anonymkode: a34c5...54d

Du vet lite om kollegaen din..

Anonymkode: 5ef74...940

[AnonymBruker]

Fordi diagnose = rett til hjelp. 

Hadde ikke kravet om diagnose vært til stede for å få hjelp i et presset helsesystem, så hadde sannsynligvis mennesker vært mindre opptatt av diagnoser også. 

Dette må endres på samfunnsnivå. 

 

Anonymkode: 09e77...bb9

[Nilb]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Ei jeg kjenner har diagnosert seg selv med AD/HD etter å ha sett videoer på TikTok. 

Det er derfor ho ikke rydder hus, fordi AD/HD hjernen hennes sier att ho ikke trenger rydde hus. 

"Noe" er det jo med dama, helt klart, men husker ho som ett menneske som var flink til å holde orden før AD/HD'n plutselig dukket opp i en alder av 40 og TikTok begynte å ta opp mesteparten av dagen. 

Anonymkode: 2e0f4...b5d

Hater sånne folk som det der, som diagnosisterer seg selv ved å ha sett noen videoer på TikTok uten å sjekke opp med lege/psykolog. Er også vanlig med autisme, tourettes, osv. Man risikerer at ressurser til å hjelpe folk som faktisk har diagnosen blir nedprioritert når så mange selvdiagnostiserer seg selv for å være trendy

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Helt rett

Og legene, legemiddelindustrien og helsekostkjedene fyrer oppunder det overdrevne kroppshysteriet med stadig nye behandlingsformer, kremer, kurer og humbug.
Bare for å kunne tjene enda mer penger.

Tidligere dro man til legen bare hvis man var ordentlig syk

Anonymkode: e1a64...01e

Ja. Gud vet hvordan en skal få snudd dette.

Anonymkode: aa1a7...eea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Fordi diagnose = rett til hjelp. 

Hadde ikke kravet om diagnose vært til stede for å få hjelp i et presset helsesystem, så hadde sannsynligvis mennesker vært mindre opptatt av diagnoser også. 

Dette må endres på samfunnsnivå. 

 

Anonymkode: 09e77...bb9

Har jeg ingen tro på. Folk jager diagnoser fordi det er trendy og de skal ha noe å skylde på. Det er blitt helt galskap.

Anonymkode: aa1a7...eea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har jeg ingen tro på. Folk jager diagnoser fordi det er trendy og de skal ha noe å skylde på. Det er blitt helt galskap.

Anonymkode: aa1a7...eea

Opp til deg.

Sliter du med helsa i dag så må du ha en diagnose for hjelp. Hadde man fått tilrettelegging i skolen, medisiner, sykemelding/arbeidsavklaring etc uten diagnoser så hadde situasjonen sett annerledes ut. Så lenge diagnoser utløser rettigheter så vil mennesket jakte diagnose for å få hjelp. Og hvem kan klandre dem for det?

Anonymkode: 09e77...bb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 12.59):

Er det bare jeg som syns det er vel mange som bruker vel mye tid på å finne en diagnose på seg selv? Venninner som skal gå barndommen i sømmene for å finne svaret på hvorfor de føler slik og slik og hvorfor de er single, ikke vil jobbe osv. Det må jo være traumer, selv om de har hatt normale foreldre…Også sykmeldes de fordi de sliter med livet

Andre som er lubne med opplåste mager som legger ut bilder av at de har endometriose. Det kan godt være, men de har da samtidig fått seg et svar de tilsynelatende ønsket seg og kan leve med på hvorfor de er litt lubne. Hadde det være kun magen, ja da er sykdommen en åpentbart forklaring, men er man tykk, så er det nok heller der forklaringen ligger til stor mage. 

Damer med cellulitter, noe de fleste har, som sier at de endelig fant svaret på hva kulene under huden er, jo det er lipødem, selvfølgelig! For er de ikke modelljenter, da må det jo være en sykdom. Dette er jo damer med mindre cellulitter enn meg! De har helt normale bein, men er så opptatte av eget ytre at de må få en diagnose slik at de kan få hjelp. De som faktisk har lipødem må jo tenke sitt når de ser disse damene. Og om det er lipødem, så er det på er så tidlig stadie at jeg ikke fatter at de har hatt plager eller klart å se noe annet enn litt celullitter

Og fødselsdepresjoner florerer. Jeg vet at det skjer, men må folk sykeliggjøres hele tiden med diagnoser? Hvis noen har et sykt barn som krever hinsides mye ekstra, så er det barnet som er sykt, ikke mor. Mor blir sliten og dritt lei fordi hun er hovedomsorgsperson, og det er naturlig, men ikke kast fødselsdepresjonsdiagnosen etter henne. Eller kanskje de ønsker den selv? Jeg sa jeg ikke følte direkte tilknytning til mitt eget barn da hun ble født, og da kom « du hadde nok en liten fødselsdepresjon» - kommentaren umiddelbart. Nei, det var ingen depresjon!

Kan folk ta seg sammen

Anonymkode: f86ee...ab8

Noe mer fordømmende søppelpost enn dette innlegget skal man lete lenge etter. 
Om det er ts eller dem hun henviser til som mangler forståelse her, må høyere makter svare på. 
Innlegget står til stryk! Etter min vurdering. 

Anonymkode: d016c...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2024 den 12.59):

Er det bare jeg som syns det er vel mange som bruker vel mye tid på å finne en diagnose på seg selv? Venninner som skal gå barndommen i sømmene for å finne svaret på hvorfor de føler slik og slik og hvorfor de er single, ikke vil jobbe osv. Det må jo være traumer, selv om de har hatt normale foreldre…Også sykmeldes de fordi de sliter med livet

Andre som er lubne med opplåste mager som legger ut bilder av at de har endometriose. Det kan godt være, men de har da samtidig fått seg et svar de tilsynelatende ønsket seg og kan leve med på hvorfor de er litt lubne. Hadde det være kun magen, ja da er sykdommen en åpentbart forklaring, men er man tykk, så er det nok heller der forklaringen ligger til stor mage. 

Damer med cellulitter, noe de fleste har, som sier at de endelig fant svaret på hva kulene under huden er, jo det er lipødem, selvfølgelig! For er de ikke modelljenter, da må det jo være en sykdom. Dette er jo damer med mindre cellulitter enn meg! De har helt normale bein, men er så opptatte av eget ytre at de må få en diagnose slik at de kan få hjelp. De som faktisk har lipødem må jo tenke sitt når de ser disse damene. Og om det er lipødem, så er det på er så tidlig stadie at jeg ikke fatter at de har hatt plager eller klart å se noe annet enn litt celullitter

Og fødselsdepresjoner florerer. Jeg vet at det skjer, men må folk sykeliggjøres hele tiden med diagnoser? Hvis noen har et sykt barn som krever hinsides mye ekstra, så er det barnet som er sykt, ikke mor. Mor blir sliten og dritt lei fordi hun er hovedomsorgsperson, og det er naturlig, men ikke kast fødselsdepresjonsdiagnosen etter henne. Eller kanskje de ønsker den selv? Jeg sa jeg ikke følte direkte tilknytning til mitt eget barn da hun ble født, og da kom « du hadde nok en liten fødselsdepresjon» - kommentaren umiddelbart. Nei, det var ingen depresjon!

Kan folk ta seg sammen

Anonymkode: f86ee...ab8

Åj, du vet fint lite om hva endometriose og lipødem er, skjønner jeg🙄 Disse diagnosene er svært smertefulle! Det er flott at mange som lider av dette velger å skrive om det, for her trengs det absolutt litt opplysning. Vis litt respekt for folk som lider!

Anonymkode: c9867...0c8

[AnonymBruker]

Det har blitt en samfunnssykdom i seg selv, diagnosejaget. Men folk er så opphengt i å forsvare egne diagnoser og lidelseshistorier (gjerne de som leder til uføre), at de ikke klarer å ta et skritt tilbake og se hvor vilt det har blitt i et samfunnsperspektiv. 

Jeg kan ikke ha en eneste samtale med venner uten at diagnosene blir en forklaring på hvorfor de ikke klarer skole eller jobb, hvorfor de ikke makter å trene eller ta seg av familie eller bolig. Og de viderefører det til barna. 

Sammenfattet fra reelle samtaler med venner;

"ADHD delen av meg klarte ikke fokusere på det jeg burde gjøre, og spekterdiagnosen gjorde at jeg dret meg ut på sammenkomsten fordi det er umulig å forholde seg til andre. PTSD diagnosen gjør at jeg aldri klarer å stole på folk fordi mennesker fra fortiden har gjort meg så vondt". 

Det verste er at de jakter på diagnoser for barna sine og følger hver av deres påfunn og utfordringer og  uttalelser med psykoanalytisk blikk. Barn er små uberegnelige rastløse vesener fordi de er barn. De trenger å få lov til å utvikle seg, føle seg frem, feile og prøve for å finne ut hvem de selv er. Barn trenger autonomi. Vi kan ikke skyve alle i en diagnoseboks når de er 6 år og hjernene deres er høyst plastiske. 

Folk tror at diagnoser hjelper. Noen ganger gjør de det, men ikke i den grad folk i dag jakter på dem. Det er destruktivt. 

AS Norge henger stadig mer bakpå både økonomisk og på folkehelse. Historisk har vi vært et hardført folk som reiser oss fra vanskelige tider og har klart å skape en solid velferdsstat. Men den robustheten vi hadde før famler mer og mer.

Er det lov å si at vi må skjerpe oss? Sikkert ikke i dag. 

Anonymkode: b8ec2...6a7