Så mange diagnoser at det lukter selvbedrag

[AnonymBruker]

Har mental robusthet blitt et fy-ord fordi det krever litt mer ?
Evne til å gi litt f***. Evne til å avvise forskrudde ideer. Evne til å la mobilen ligge urørt en ukes tid og kose seg med «nære ting». Evne til å vise fingeren til en overfladisk materialisme. Evne til å sette ting i perspektiv. Evne til å le sammen med andre.  osv.

Anonymkode: e1a64...01e

[AnonymBruker]

Selv har jeg autisme. Synes selv det mye fokus på diagnoser i dag.  Spesielt siden man har dette med "maskering" som nærmest gjør at man kan få alle mulige diagnoser. "Jeg har diagnose X, dere bare ser det ikke fordi jeg maskerer så godt". 

"Jeg har doktorgrad, er konsernsjef i et av Norges største selskaper, har mann og fem barn og er tidligere Norgesmester i sjakk, men jeg tror jeg har ADHD og at ingen så det fordi jeg maskerer så godt". 

 

Anonymkode: ca05a...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tja, man må ikke oppsøke en diagnose.. Her ba jeg om en blodprøve hos fastlegen og det medførte en ADHD-diagnose fra DPS jeg ikke forventet. Men samma det.

Anonymkode: 6807f...562

Det er sant. Var flere psykologer og leger som anbefalte meg å ta autisme-utredning. Gikk opprinnelig til psykolog fordi jeg slet med selvmordstanker fordi jeg hadde kjørt livet i grøfta.  Før det hadde jeg aldri tenkt tanken om at jeg kunne være autist, men det ga mening etter å ha sett hvordan jeg hadde slitt med det sosiale i livet. I tillegg mente legene og psykologene at jeg ville føle meg bedre om jeg fikk en diagnose som kunne forklare livet mitt så autisme-utredningen var del av terapien mot selvmordstankene. 

Nå fikk jeg det ikke bedre av å vite at jeg er autist. Men ble kvitt selvmordstankene over tid. Tror det er noe i "tiden leger alle sår". 

Anonymkode: 145db...012

[AnonymBruker]

Det er mange diagnoser som ligner på hverandre. Og føles litt ut som at 2 diagnoser her kan opptre som denne her. Og at psykologer er litt vel raske med å anslå utifra ganske overfladiske spørsmål. Husker ikke om jeg har svart i denne tråden før. Men jeg begynte å slite mer med ocd under utredning, men fordi jeg er som jeg er og ikke kan svare på eksakt hvor lang tid jeg bruker på noe, og var ganske edgy for å si det selv, så tok de det ikke serriøst. Gjett hva, kontrollbehov og skam er kilden til alt jeg sliter med.

Om de hadde snakket med meg om venner, sex og jobb, alle steder jeg var abnormal istede for å høre meg si jeg ikke trenger noe av redsel, så satte de meg som usosial istede for å finne ut at det handlet om skam. Og ocden og tvangstankene trodde de var grense hallusinasjoner..kanske er jeg litt teatralsk? Men brude det være så lett at de går glipp av noe som egentlig er ganske innlysende? Som om alle som sier de ikke trenger venner, er dønn seriøse og det ikke er noe de ikke vil inrømme? 

Psykologer, plis snakk med pasienten. Ikke gi dem diagnoser uten at dere vet.  

Anonymkode: 199c9...da8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 3.21):

Din diagnose: passiv aggressiv og irritabel. 

Anonymkode: 33d5f...1dc

Det er symptomer ikke diagnose. 

Anonymkode: 7e705...78b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Høres nesten ut som jeg er venninna di. 

Jeg er nå 38 år og har slitt med psyken hele livet. Jeg ble groteskt mobbet på ungdomsskolen på en sånn måte at jeg ikke kunne dra dit. Dro jeg dit kom alle løpende for å ta meg. Alt pga et rykte  som ikke stemte, men det fant jeg ikke ut før jeg hadde runda 30, så da jeg var tenåring visste jeg ikke engang hvorfor alle plutselig hata meg sånn. Etter 2 mnd med skam, skulking, gjemming og stress fant foreldrene mine det ut og vi bytta skole, og det var det. Ingen samtaler med noen, ingen psylologer, ikke dps, ingenting. 

Opplevelsen med dette gjorde at jeg utviklet sterk sosial angst. På den nye skolen ble jeg intenst opptatt av å bli likt, og eneste jeg brydde meg om var å ha venner og å ikke bli upopulær. Men selvom den nye klassen var fin slapp ikke angsten for å møte noen fra gamleskolen - og det skjedde jo også innimellom. Jeg ble spyttet etter, kastet ting etter og ropt stygge ting etter hver gang. Gjerne foran mine nye klassekamerater. 

Og når nok mennesker kaller deg dum, stygg, teit, feit, hore, tilbakestående osv osv så begynner jo et ungt sinn og tro på det. Jeg trodde det var jeg som var problemet, og skammet meg noe fryktelig.

Legger også til at jeg på den tiden ikke visste noen ting om traumer, psykiske lidelser eller angst. Jeg var bare redd hele tiden som default-følelse for å møte på noen av dem. 

Etter vgs flyttet jeg til Oslo, og tok med meg angsten. Jobbet i diverse barnehager og litt forskjellig, men slet veldig med å finne meg til rette. Alkohol ble min medisin, og jeg drakk heftig hver helg for å få opp selvtillitten min. Men det endte jo bare med å bli drita full og fikk mer angst og skam. 

Med tiden har selvsagt angsten for å møte disse menneskene avtatt, og opplevelsene på ungdomskolen ble noe jeg viet mindre og mindre tanker til. Men traumene lå fortsatt der. Det merket jeg nå på min forrige arbeidsplass, for i våres opplevde jeg noe som trigget traumene veldig. Det begynte med at jeg sa opp stillingen min som øverste leder på den arbeidsplassen fordi det var for krevende faglig. Ble enig med hovedkontoret (kjede) at de skulle ansette en ny, også skulle jeg bli hens høyre hånd. Men det endte med at de ansatte han som var der FØR meg igjen, og han hadde med seg et helt team med venner. De kastet meg umiddelbart ut av både sosiale og faglige messengergrupper vi hadde, samt at de satt meg opp på doble skift slik at de kunne dra å feste sammen. Pluss masse andre greier. 

Da kom alt plutselig tilbake og jeg ble lammet av angst, paranoia og depresjon, samt at jeg mistet all appetitt og sov dårlig. Men det var ikke før jeg var hos legen at jeg koblet disse følelsene og opplevelsene med fortiden min. Hadde det ikke vært for den så hadde jeg nok klart å stå i det i sommer uten å bli sykemeldt. For jeg tåler annen motstand veldig bra. 

Dette ble langt og personlig, men poenget mitt er at jeg tror det er mange på min alder og oppover som har opplevd traumatiske ting uten å behandle det eller få verktøy til å håndtere det fordi psykisk helse ikke var en like stor greie før. Nå er vi mer opplyst, både pga MSM og SoMe. Jeg tror det handler mer om at man ønsker å bli frisk og leve et godt liv enn at det er trendy. Sånn er det ihvertfall for meg. 

Grunnet opplevelsene på ungdomskolen startet jeg voksenlivet med et enormt dårlig selvbilde. Jeg trodde jeg var kjempedum, ekkel og stygg. Og jeg måtte bli 30 før jeg skjønte at jeg faktisk ikke er så verst på noen av de områdene alikevel. 

Jeg er fortsatt sykemeldt og skal straks begynne utredning for KPTSD. "Vanlig" PTSD har jeg fra før etter en dødsulykke som skjedde i 20-årene, men de to henger nok sammen. For meg er det ganske prekært å få en diagnose og et behandlingsopplegg slik at jeg kan komme meg ut i jobb igjen sterkere. 

Anonymkode: 26253...0ce

Godt innlegg. Takk for at du valgte å dele. 

Anonymkode: 7e705...78b

[AnonymBruker]

Tenker at det dreier som om to ulike problemstillinger, at flere i dag har blitt utredet for sine reelle problemer (enten det er snakk om endometriose eller ADHD), og at flere og flere selvdiagnostiserer (eller diagnostiserer andre) over en lav sko, uten annen kompetanse enn å ha sett litt på Tiktok og Youtube. Den siste gruppen kan være skrekkelig slitsom å forholde seg til, da da de bruker selvdiagnoser som unnskyldning for dårlig oppførsel, påstår at mennesker som er utredet og faktisk diagnostisert med en funksjonsnedsettelse er "privilegerte", gir lite kunnskapsbaserte råd, og forsøker å prakke diagnoser på andre også. 

Anonymkode: d3f61...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det er symptomer ikke diagnose. 

Anonymkode: 7e705...78b

Å, enda en: kverulerende. men det passer som hånd i hanske, det. god bedring!

Anonymkode: 33d5f...1dc

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 8.42):

Har mental robusthet blitt et fy-ord fordi det krever litt mer ?
Evne til å gi litt f***. Evne til å avvise forskrudde ideer. Evne til å la mobilen ligge urørt en ukes tid og kose seg med «nære ting». Evne til å vise fingeren til en overfladisk materialisme. Evne til å sette ting i perspektiv. Evne til å le sammen med andre.  osv.

Anonymkode: e1a64...01e

Så når man har symptomer...vondt... ikke har det bra( og det faktisk feiler en person noe...eller har en sykdom) så skal man bare gi litt mer faen og kose seg med hverdagen?