Kjæreste som er arbeidsnarkoman

[Magmus]

Jeg har vert sammen med en mann i halvannet år nå, en mann som dessverre jobber «hele tiden». Fra han står opp 6.30 til klokken er rundt 21.30 (ofte senere også) er han på jobb. Om det er hverdag eller helg har ikke noe å si, det er samme opplegg. Det hender at han er ledig litt tidligere lørdag, altså kanskje rundt 20.
Vi er voksne i begynnelsen av 40-årene og har begge unger på hver vår kant som vi har 50-50, noe som igjen betyr at vi bare har annenhver uke sammen i utg.punktet. Men det er altså leggetid når han er ledig for kvelden, og jeg ser han stort sett bare en time eller to i våken tilstand de dagene vi kan være sammen. Han sover stort sett hos meg disse ukene. Dersom jeg inviterer på middag kommer han og spiser, tar en kaffikopp før han må gå å gjøre noe igjen. Det er aldri rom for å tilbringe en ettermiddag med meg, eller en helg. 
 

Dette har vert diskutert og det er altså ‘bare slik han er’. Og det er nok helt korrekt, men finnes det noen som ønsker et slikt forhold da? Jeg forstår ikke hvorfor han ikke vil prioritere oss. Han sier han elsker meg, men det er veldig vanskelig å forstå at man ikke ønsker å tilbringe mer tid med den man elsker, og spesielt når jeg har gitt uttrykk for at jeg ikke kan leve i et forhold der vi ikke sees mer enn noen få timer annenhver uke. Jeg er dessverre veldig forelsket og glad i denne mannen, opplever en grad av tiltrekning som jeg ikke kan huske å ha opplevd før, og er redd for å la han gå. Men jeg ønsker jo et helt annet forhold, med en som har lyst å tilbringe tid med meg, og jeg har virkelig lyst å være noens prioritet. For det er jeg ikke her, jeg kommer nederst på lista, det er jo helt klart. Det han ønsker er å ha noen å komme hjem til på kvelden, mens jeg ønsker en å faktisk dele livet med. For noen uker siden reiste han bort et par dager på et arrangement, uten å invitere meg med. Så jeg er jo på ingen måte en naturlig del av livet hans, føler jeg.

Hadde noen fortalt meg om dette forholdet og ønsket råd hadde jeg helt klart rådet de til å gå, men det er overraskende vanskelig. 🙈 Så, noen som har tips å komme med, eller litt tøff realitet? Jeg vet jo at dette ikke er livet jeg ønsker meg, men hver gang jeg ser han blir jeg tussete, og tenker idiotisk nok at ‘tenk om han endrer seg og ting blir bedre’…

[AnonymBruker]

Dere ønsker jo helt forskjellige ting. Spørsmålet er om du våger deg ut på datingmarkedet igjen. Eller om du skal ta til takke med noen timers kjærestetid annenhver uke. 

Jeg lurer forøvrig på hvilken arbeidsgiver som lar folk jobbe 80 timers arbeidsuker. Han må jo ha en helt sinnssyk inntekt? 

Anonymkode: b07f7...25e

[AnonymBruker]

Den triste realiteten er at han kommer ikke til å endre seg med mindre han opplever konsekvenser som er så vonde at det å endre på livsstilen blir et mindre onde enn den konsekvensen han opplever.

Altså. Det er mulig at han først må miste deg helt før han får øyene opp for hva han går glipp av på grunn av livsstilen han har valgt. Men, på en annen side, så kan det også hende at han ikke endrer seg da heller. Kanskje han virkelig elsker livet på denne måten. Isåfall er det jo helt innafor for han, vi må alle leve det livet vi helst ønsker - men da ønsker jo ikke du å være sammen med han uansett. 

Jeg tror altså at den eneste måten du KANSKJE kan få en bedring, er ved å stå for det du sier, og gå fra han. La han føle på at de valgene han tar ikke er forenlig med et familieliv sammen med deg. Du har kommunisert dine ønsker, behov og følelser, og han har forklart at dette er slik han er. Ergo ingen ønske om å endre på seg for å møte dine behov. 

Det er ingen grunn til å være sint på han eller skape dårlig stemning, men forsøk å gjøre det så rent og fornuftig som mulig, for da er det større sjanse for at han kanskje kommer raskere tilbake til deg. Dess mer følerier, tårer, sinne, frustrasjon, dess lenger tid før han snur, hvis han gjør det i det hele tatt. 

Anonymkode: 497d0...a19

[Brunello]

Han jobber antakelig ekstremt mye de ukene han ikke har barn, slik at han har tid til barna. Du vil se mer til han når barna blir store eller om dere flytter sammen.

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere ønsker jo helt forskjellige ting. Spørsmålet er om du våger deg ut på datingmarkedet igjen. Eller om du skal ta til takke med noen timers kjærestetid annenhver uke. 

Jeg lurer forøvrig på hvilken arbeidsgiver som lar folk jobbe 80 timers arbeidsuker. Han må jo ha en helt sinnssyk inntekt? 

Anonymkode: b07f7...25e

Det er en del som jobber mye. Men dersom gan jobber lite i ukene han har barna, blir det kanskje 60 timers-uker i snitt.

[AnonymBruker]

Han har en livsstil som tilsier at singellivet er det som passer best. Han har ikke tid til et forhold. Hvordan klarer han å ha barn 50% av tiden?

Anonymkode: 9fd36...9b0

[Magmus]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dere ønsker jo helt forskjellige ting. Spørsmålet er om du våger deg ut på datingmarkedet igjen. Eller om du skal ta til takke med noen timers kjærestetid annenhver uke. 

Jeg lurer forøvrig på hvilken arbeidsgiver som lar folk jobbe 80 timers arbeidsuker. Han må jo ha en helt sinnssyk inntekt? 

Anonymkode: b07f7...25e

Han er selvstendig næringsdrivende og generelt glad i å jobbe. 
 

[AnonymBruker]

Har du sagt til han at det gjør deg usikker på forholdet, det at han jobber så mye? At realiteten er at han kanskje må velge mellom deg og jobb.. ?

Anonymkode: 3b21a...2eb

[Magmus]

Jeg også mener jo at livsstilen hans ikke er forenlig med å være i et forhold, men han ønsker et forhold -bare på visse premiss. Og han jobber mye når han har ungene også, men naturlig nok (og heldigvis) litt mindre enn de ukene han er alene.  

[Bombasi]

Han setter jobb øverst, og du spiller en bi-rolle i dette. Det hjelper liksom ikke at du blir helt tussete hver gang du ser han når han ikke kan tilby deg det samlivet du ønsker (og trenger?). 

Og når en mann er slik så vil det ikke bli bedre. Isåfall må han gå på en smell eller oppleve noe annet som gir han en skikkelig a-ha-opplevelse som påfører han nye perspektiver, men dette er av en så avansert sort at det er ikke noe du kan gi han.

Eller, kanskje et samlivsbrudd er det som må til for å få han til å prioritere annerledes. For det er en vekker. 

Men sjansen er nok stor at han faller tilbake til jobb etterhvert som ting roer seg.

Eneste rådet jeg har er at du enten aksepterer at slik er og blir det, eller så bør du vurdere dine muligheter. Og for å være ærlig, du fortjener bedre. Du fortjener å ha en mann som prioriterer deg, kjærlighet og samliv foran jobb, og som ikke setter deg på vent mens alt annet skal ivaretas først. 

Endret 30. september av Bombasi

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig blant arbeidsnarkomane at de er dypt traumatisert og jobber for å slippe unna egne tanker og følelser. Det snakkes det lite om. Det gjelder flere lidelser også selvfølgelig.

Er du sikker på at han har det bra med seg selv? Jeg ville utelukket det før jeg konkluderte med at "han bare er sånn" og dumpet han.

Anonymkode: 32337...dda

[Magmus]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du sagt til han at det gjør deg usikker på forholdet, det at han jobber så mye? At realiteten er at han kanskje må velge mellom deg og jobb.. ?

Anonymkode: 3b21a...2eb

Jeg har sagt at dette forholdet gjør meg usikker, ja. Men har samtidig vert klar på at jeg ikke er sint eller noe, og vil ikke stille noe ultimatum. Vil han leve slik er det selvsagt helt greit, og hans valg, men jeg skjønner ikke at han ikke er villig til å møte meg litt på veien en gang, når han samtidig sier han ønsker å være sammen med meg. 

[AnonymBruker]

Magmus skrev (1 minutt siden):

Jeg har sagt at dette forholdet gjør meg usikker, ja. Men har samtidig vert klar på at jeg ikke er sint eller noe, og vil ikke stille noe ultimatum. Vil han leve slik er det selvsagt helt greit, og hans valg, men jeg skjønner ikke at han ikke er villig til å møte meg litt på veien en gang, når han samtidig sier han ønsker å være sammen med meg. 

Hvis du ikke vil ha det sånn, er du egentlig nødt til å være tydelig på det.

Hva jobber han med?

Anonymkode: 3b21a...2eb

[AnonymBruker]

Magmus skrev (1 minutt siden):

Jeg har sagt at dette forholdet gjør meg usikker, ja. Men har samtidig vert klar på at jeg ikke er sint eller noe, og vil ikke stille noe ultimatum. Vil han leve slik er det selvsagt helt greit, og hans valg, men jeg skjønner ikke at han ikke er villig til å møte meg litt på veien en gang, når han samtidig sier han ønsker å være sammen med meg. 

Levde han slik da dere møttes, eller begynte han plutselig å jobbe mye etter dere møttes?

Du kan jo ikke plutselig bli usikker og forvente at han skal «møte deg på halvveien» nå.  Du visste jo premissene når du valgte å involvere deg med han.

 

 

Anonymkode: c4366...971

[Krinoline]

Magmus skrev (10 minutter siden):

Han er selvstendig næringsdrivende og generelt glad i å jobbe. 
 

Det er ganske vanlig med den livsstilen når man er selvstendig næringsdrivende, og også i en del andre yrker i sentrale strøk med høy konkurranse om visse typer posisjoner. Ikke regn med å forandre ham og hans verdier - hvis dere skal være sammen må du jobbe med å elske ham slik han faktisk er.

[Magmus]

Bombasi skrev (5 minutter siden):

Han setter jobb øverst, og du spiller en bi-rolle i dette. Det hjelper liksom ikke at du blir helt tussete hver gang du ser han når han ikke kan tilby deg det samlivet du ønsker (og trenger?). 

Og når en mann er slik så vil det ikke bli bedre. Isåfall må han gå på en smell eller oppleve noe annet som gir han en skikkelig a-ha-opplevelse som påfører han nye perspektiver, men dette er av en så avansert sort at det er ikke noe du kan gi han.

Eller, kanskje et samlivsbrudd er det som må til for å få han til å prioritere annerledes. For det er en vekker. 

Men sjansen er nok stor at han faller tilbake til jobb etterhvert som ting roer seg.

Eneste rådet jeg har er at du enten aksepterer at slik er og blir det, eller så bør du vurdere dine muligheter. Og for å være ærlig, du fortjener bedre. Du fortjener å ha en mann som prioriterer deg, kjærlighet og samliv foran jobb, og som ikke setter deg på vent mens alt annet skal ivaretas først. 

Jeg tror ikke han ville endret seg selv om jeg gikk. Han var gjennom brudd med ekskona for mange år siden, og jeg vil jo tro at dette var en issue i det forholdet også. 
Ellers har jeg helt klart vert inne på det selv også, at enten må jeg akseptere at slik er det - eller gå. Og jeg vet at jeg ikke vil orke å leve slik. 

[klarinetta]

Magmus skrev (28 minutter siden):

Jeg har vert sammen med en mann i halvannet år nå, en mann som dessverre jobber «hele tiden». Fra han står opp 6.30 til klokken er rundt 21.30 (ofte senere også) er han på jobb. Om det er hverdag eller helg har ikke noe å si, det er samme opplegg. Det hender at han er ledig litt tidligere lørdag, altså kanskje rundt 20.
Vi er voksne i begynnelsen av 40-årene og har begge unger på hver vår kant som vi har 50-50, noe som igjen betyr at vi bare har annenhver uke sammen i utg.punktet. Men det er altså leggetid når han er ledig for kvelden, og jeg ser han stort sett bare en time eller to i våken tilstand de dagene vi kan være sammen. Han sover stort sett hos meg disse ukene. Dersom jeg inviterer på middag kommer han og spiser, tar en kaffikopp før han må gå å gjøre noe igjen. Det er aldri rom for å tilbringe en ettermiddag med meg, eller en helg. 
 

Dette har vert diskutert og det er altså ‘bare slik han er’. Og det er nok helt korrekt, men finnes det noen som ønsker et slikt forhold da? Jeg forstår ikke hvorfor han ikke vil prioritere oss. Han sier han elsker meg, men det er veldig vanskelig å forstå at man ikke ønsker å tilbringe mer tid med den man elsker, og spesielt når jeg har gitt uttrykk for at jeg ikke kan leve i et forhold der vi ikke sees mer enn noen få timer annenhver uke. Jeg er dessverre veldig forelsket og glad i denne mannen, opplever en grad av tiltrekning som jeg ikke kan huske å ha opplevd før, og er redd for å la han gå. Men jeg ønsker jo et helt annet forhold, med en som har lyst å tilbringe tid med meg, og jeg har virkelig lyst å være noens prioritet. For det er jeg ikke her, jeg kommer nederst på lista, det er jo helt klart. Det han ønsker er å ha noen å komme hjem til på kvelden, mens jeg ønsker en å faktisk dele livet med. For noen uker siden reiste han bort et par dager på et arrangement, uten å invitere meg med. Så jeg er jo på ingen måte en naturlig del av livet hans, føler jeg.

Hadde noen fortalt meg om dette forholdet og ønsket råd hadde jeg helt klart rådet de til å gå, men det er overraskende vanskelig. 🙈 Så, noen som har tips å komme med, eller litt tøff realitet? Jeg vet jo at dette ikke er livet jeg ønsker meg, men hver gang jeg ser han blir jeg tussete, og tenker idiotisk nok at ‘tenk om han endrer seg og ting blir bedre’…

 

Du beskriver hva han ønsker, og hva du ønsker. 

Dere har snakket om det, og du gjengir svaret hans: det er bare sånn det er. 

Hvor lenge skal du piske en død hest? 

[AnonymBruker]

Ikke at det er helt sammenlignbart, men hadde en kjæreste som hadde barn 50%, jobbet en del + satset på triatlon. 

Jeg konkluderte etter 1,5 år at jeg trengte mer. For meg var ikke den mengden tid jeg så han nok til å være kjærester. Selv om han var og er verdens beste og kjekkeste fyr. Men det var ikke nok. 

Det å faktisk ha en kjæreste å dele hverdagen med betydde til slutt mer for meg. Og han følte seg heller ikke bra ved å ha konstant dårlig samvittighet ovenfor meg. Samtidig som han «bare var sånn» og følte at livet ikke var komplett om han ikke også prioriterte alt annet i livet.

I dag ser jeg at det klart var det riktige valget, selv om det føltes umulig der og da. Ikke alle er ment til å ha kjærester/leve det kjærestelivet. Misunner ingen kjærester av idrettsutøvere der ute..

Hva er viktigst for deg?

Anonymkode: 6d70a...a55

[Magmus]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Levde han slik da dere møttes, eller begynte han plutselig å jobbe mye etter dere møttes?

Du kan jo ikke plutselig bli usikker og forvente at han skal «møte deg på halvveien» nå.  Du visste jo premissene når du valgte å involvere deg med han.

 

 

Anonymkode: c4366...971

Han har nok alltid vert slik, men jeg visste ikke hvor ille det var før vi ble sammen. Og ja, kanskje jeg burde skjønt det, men jeg trodde også at dersom man ønsker et seriøst forhold så tilpasser man seg litt den andre. Noe som selvsagt går begge veier. I vårt tilfelle er det bare jeg som tilpasser meg, jeg hadde nok trodd det ville bli noe annerledes. 
Det sagt, jeg har alltid vert klar på at dersom det er slik han ønsker å leve livet er det selvsagt helt greit, og ikke noe feil i det hele tatt. Det er bare ikke forenlig med et forhold, i alle fall ikke med meg. Da burde han bare gitt beskjed om at han dessverre ikke har tid til et forhold, noe som er helt fair. 

[AnonymBruker]

Det er for så vidt ikke noe galt i å jobbe mye, men da må man velge vekk det som ikke er forenlig med et slikt liv så som kjæreste og familie. 
Ikke så merkelig han er skilt for ekskona ble vel lei av å dra lasset alene. 
Nå synes han det er greit å komme til ts og sove i barnefrie uker, mat på bordet, rent hus, oppredd seng og litt sengekos i ny og ne. Han mener vel han ikke trenger å gi noe tilbake, eller har han veldig god råd slik at det trekker litt?
Ts kan i alle fall ikke endre ham, det er lov «å passe butikken sin» 24/7, det blir jo bedre butikk av det. Enten akseptere å være nr tre på prioriteringslista eller si opp avtalen med den arbeidsnarkomane og fortelle hvorfor. 
 

Anonymkode: 9fa1b...c3f