"Min skyld" at jeg gikk fra gutt til gutt?

[AnonymBruker]

Har tenkt mye på barndommen og ungdomsårene den siste tiden. Jeg kommer fra skilte foreldre som ikke samarbeidet. Stemor ville ikke vite av oss så samværet ble til slutt null og jeg møtte pappa en gang i blant. Som regel visste ikke stemor om det. Mor var også gift på nytt. Stabilt hjem med god økonomi og trygge voksne, men de brydde seg ikke så mye. Jeg hadde ikke mange venner. Jeg var veldig ensom og ble mye mobbet. Det ble bedt om et møte en gang iløpet av de 9 årene på grunnskolen (var da vi hoppet over et trinn), uten at det hjalp. Dette skjedde etter en gjeng kom på døren en kveld og skulle ta meg. Ikke noe møte med foreldrene, kun rektor, meg og hovedmobber. Så det var jo da 9 år med mobbing av forskjellig grad. Jeg satt på rommet mitt alene hver dag, både hverdag og helg. De andre i klassen var ute med venner og etterhvert på fester, jeg var hjemme. Vi hadde hus i syden så var der hver sommer. Fikk aldri ha med meg noen venner, så det var da 3-4 uker hver sommer uten kontakt med andre enn mor og stefar, og gjøre ting som de ville hele ferien. Jeg fikk etterhvert oppmerksomhet fra gutter og også noen menn. Det var nok ikke fordi jeg var spesielt pen, for det var jeg ikke. De så meg nok som et lett bytte. Ung, naiv og ensom så gikk jeg på gang etter gang. Jeg trodde det var en som var glad i meg, gutta fikk seg noe og så forsvant de. Når jeg fortalte hjemme at jeg skulle møte noen fikk jeg kjeft og at mor ble helt svett av alle gutta jeg møtte. 
Enden på visa ble en voldtekt av en eldre mann som lurte meg da jeg var 15. Det var aldri snakk om det hjemme i ettertid. Rettssaker osv. ble gjennomført, men ble ikke snakket om hjemme. Det tok psykologen seg av. Jeg drev med selvskading, følte ikke lenger at livet var verdt å leve og vurderte å skaffe narkotika for å ta overdose. Klarte heldigvis å slutte med selvskading og aldri rørt narkotika, men det var tøft!

Jeg gjorde aldri noe annet galt. Jeg drakk ikke alkohol og brukte ikke narkotika. Jeg røyket, men det var et forsøk på å bli godtatt og slippe mobbingen. Jeg møtte på skolen hver dag og hadde gode karakterer i alle fag unntatt gym. Her turte jeg ikke gjøre noe særlig i frykt av å bli mobbet.

Jeg har i mange år følt en slags skam på at jeg lå rundt, men nå som jeg er mer voksen tør jeg nesten påstå at jeg kan skylde på foreldrene mine! Hadde de sett meg mer og ikke latt meg sitte alene hver eneste dag og kveld, tatt tak i mobbingen osv. er det ikke sikkert det hadde blitt slik. Tenker jeg riktig eller er jeg helt på bærtur?

Skal sies at idag har jeg vært gift i 15 år, har en veldig god lederjobb, barn, hus og alt som følger med så jeg klarte meg veldig godt selvom oddsen var imot hele veien.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

[Irak]

Du har på en måte litt rett, for barn er prisgitt sine foreldre. Virker som du skulle ses, men ikke høres utifra måten du beskriver foreldrene dine på. Det har mye å si for hvordan barn opplever og oppfatter kjærlighet. Foreldre er rollemodeller. Trist at dem ikke møtte deg med kjærlighet og forståelse underveis.

Hva som gjør at noen er mer promiskuøse enn andre kan være ulikt. Jeg har ei venninne som oppførte seg litt som deg. Er jo en form for bekreftelse man søker tror jeg. Alle mennesker trenger bekreftelse, eller oppmerksomhet til en viss grad. Noen har større behov enn andre. Er flere faktorer som spiller inn. Gener og miljø. Noen tror sex er det samme som kjærlighet. Det kan jeg forstå at man fort kan tro når man er ung, om man ikke har gode kjærlige rollemodeller. 

Det som er bra er at mennesker har evnen til å endre seg, når dem føler seg elsket og ivaretatt. Lærer å sette grenser for seg selv. Det er ikke enkelt når man er ung. Ikke selv om man har hatt gode foreldre heller. Det kan være ulike stadier i livet som gjør det slik. 

Så det er ikke et enkelt svar på det du spør om. Det er sammensatt.

Noen menn er ekstremt gode til å sjarmere...Så det kan skje de fleste. Spesielt om man er ung, naiv og godtroende. Man ser seg blind på en måte. Så kan det skje hendelser underveis som gjør det slik. Noe gjør vi mennesker ubevisst, og noe bevisst. Veldig bra du har vært i kontakt med psykolog. 

Forstår du hva jeg mener? 

Endret 29. september 2024 av Irak

[AnonymBruker]

Forstår hva du mener. Jeg skulle nok ikke ses så veldig heller, vet egentlig ikke. Jeg så dem omtrent kun når det var middag. Feriene var jeg med på kun fordi jeg var nødt pga alder. Så fort jeg var gammel nok til å være hjemme alene eller bestemor kunne ha meg, dro de uten meg og jeg fikk ikke være med. Ikke at jeg ville heller. Vi gjorde aldri noe sammen som familie. Ikke spillkvelder, kafé, turer etc. Jeg var med på kjøpesenteret en gang i blant, men kun hvis jeg spurte om å være med.

Jeg gikk til psykolog som ungdom siden moren mim sendte meg til fastlegen når hun så sårene på armene og legen henviste videre. Har ikke gjort det i voksen alder, men trenger det ikke nå heller

Anonymkode: 5dd4e...4e1

[AnonymBruker]

Ensomhet og utenforskap er tungt.. Dine foreldre sviktet deg, men de hadde antagelig ikke verktøy eller kapasitet til å gjøre bedre? Mange foreldre som ikke har peiling på hvordan være god forelder. 

 

Anonymkode: bd77f...3f9

[Irak]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Forstår hva du mener. Jeg skulle nok ikke ses så veldig heller, vet egentlig ikke. Jeg så dem omtrent kun når det var middag. Feriene var jeg med på kun fordi jeg var nødt pga alder. Så fort jeg var gammel nok til å være hjemme alene eller bestemor kunne ha meg, dro de uten meg og jeg fikk ikke være med. Ikke at jeg ville heller. Vi gjorde aldri noe sammen som familie. Ikke spillkvelder, kafé, turer etc. Jeg var med på kjøpesenteret en gang i blant, men kun hvis jeg spurte om å være med.

Jeg gikk til psykolog som ungdom siden moren mim sendte meg til fastlegen når hun så sårene på armene og legen henviste videre. Har ikke gjort det i voksen alder, men trenger det ikke nå heller

Anonymkode: 5dd4e...4e1

Er ikke kvantitet det kommer an på, men kvalitet 🤗. Mange av de beste stundene jeg har hatt med mine barn, har faktisk vært i bilen. Er da dem ofte har åpna seg. Så det kommer litt an på hvordan man ser det. 

Man ja det er viktig å legge et godt grunnlag, samtidig så er det aldri for sent. 

Hvordan er relasjonen mellom deg og dine foreldre idag? 💕

 

[AnonymBruker]

Irak skrev (Akkurat nå):

Er ikke kvantitet det kommer an på, men kvalitet 🤗. Mange av de beste stundene jeg har hatt med mine barn, har faktisk vært i bilen. Er da dem ofte har åpna seg. Så det kommer litt an på hvordan man ser det. 

Man ja det er viktig å legge et godt grunnlag, samtidig så er det aldri for sent. 

Hvordan er relasjonen mellom deg og dine foreldre idag? 💕

 

Snakket aldri i bilen heller omtrent. Åpnet meg aldri for dem siden følelser osv. ikke skulle prates om. Jeg forsøkte å ta opp noe for et par år siden, men da fikk jeg beskjed om at det var vi ferdige med og det var det.
Relasjonen er OK. Møter far relativt ofte, men har veldig lite å prate om. Møter mor også innimellom, men enten er det i forbindelse med bursdager eller jul, om de skal være barnevakt eller om de trenger noe.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ensomhet og utenforskap er tungt.. Dine foreldre sviktet deg, men de hadde antagelig ikke verktøy eller kapasitet til å gjøre bedre? Mange foreldre som ikke har peiling på hvordan være god forelder. 

 

Anonymkode: bd77f...3f9

Mtp. at mor hadde meg og et eldre barn, stefar 4 barn og pappa da 2 med min mor oh 2 med ny kone så skulle man tro at de visste hvordan de var foreldre.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Snakket aldri i bilen heller omtrent. Åpnet meg aldri for dem siden følelser osv. ikke skulle prates om. Jeg forsøkte å ta opp noe for et par år siden, men da fikk jeg beskjed om at det var vi ferdige med og det var det.
Relasjonen er OK. Møter far relativt ofte, men har veldig lite å prate om. Møter mor også innimellom, men enten er det i forbindelse med bursdager eller jul, om de skal være barnevakt eller om de trenger noe.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

Dette var nitrist lesning dog like greit at det er slik, når dem er som dem er.

Du har det rett og slett bedre uten dem.

Mange klemmer til deg 💕. 

[AnonymBruker]

Irak skrev (Akkurat nå):

Dette var nitrist lesning dog like greit at det er slik, når dem er som dem er.

Du har det rett og slett bedre uten dem.

Mange klemmer til deg 💕. 

Takk ❤️

Anonymkode: 5dd4e...4e1

[AnonymBruker]

Jeg håper du kommer til et punkt at du ikke trenger å skylde på noen i det hele tatt, annet enn voldtektsmannen.

Det at noen har hatt mye sex i ungdommen tenker jeg ikke automatisk på som noe som skal unnskyldes. Jeg skjønner at det i ditt tilfelle var en konsekvens av at du følte deg ensom og at du ikke ble sett, det er leit. Du skulle ønske at du hadde mer nærværende foreldre som kunne ha kommunisert bedre. Det er en ærlig sak. Mange ønsker seg andre foreldre.

Jeg har i hvert fall merket at jeg har fått det bedre etter at jeg sluttet å fokusere på skyld. Hvis du føler at det gjør deg godt å skylde på foreldrene dine, så får du selvfølgelig fortsette med det.

Anonymkode: 24b5b...910

[AnonymBruker]

Jeg har vel nesten motsatt oppvekst og erfaringer som deg. Fantastiske foreldre, lavt konfliktnivå, null rus og sykdom, foreldre som var tilstede og aktivt deltagende i hva en jeg interessert meg for. Gjorde det bra på skolen og hevdet meg godt i en idrett jeg konkurrerte i fra jeg var ganske ung. Manglet ingen ting og vil absolutt hevde jeg hadde en ressurssterk familie på alle måter.

Null erfaring med mobbing. Var nok mer en av de populære egentlig. Alltid hatt bra med selvtillit og egentlig lyktes i de tingene i livet jeg har gått inn for. 

Er i dag godt gift, 1 barn og med en jobb jeg er svært glad i og som jeg fikk etter mange års hard jobbing med studier.
 

Fra jeg var 16 år og debuterte seksuelt og igjennom de sene ungdomsårene og de single årene som ung voksen, så «hoppet» jeg også fra gutt til gutt. Utforsket og koste meg med mye sex, med en god del forskjellige. Koste meg og levde singellivet til det fulle😊

Det har ingen ting med min oppvekst å gjøre. Det har å gjøre med at jeg var (er) glad i sex💁🏼‍♀️

Anonymkode: b143b...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Mtp. at mor hadde meg og et eldre barn, stefar 4 barn og pappa da 2 med min mor oh 2 med ny kone så skulle man tro at de visste hvordan de var foreldre.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

Å vite hvordan man er foreldre, er ikke et instinkt som kicker inn automatisk. Vi må lære - og de fleste, fram til nåtidens generasjoner, lærte utifra hvordan de selv ble oppdratt.

Du kan gå utifra at dine foreldre har forsøkt å være bedre foreldre enn hva de selv opplevde som barn. Det er en naturlig tankegang for de fleste. Tenk da hvor ille det må ha vært hos dem?

Jeg forstår ditt behov for å ilegge skylden hos dem og jeg sier ikke at det er galt. Jeg har vært der selv og jeg forstår det godt. Dessverre er det ikke slik at det vil fjerne skammen eller nag du bærer på. Jeg vil oppfordre deg til å hekler jobbe mot aksept og tilgivelse; både ovenfor deg selv, og ovenfor di e foreldre.

Først da vil du begynne å oppmeve at du legger dette helt fra deg i fortiden.

Sender deg en god klem!

Anonymkode: a2596...2a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Fra jeg var 16 år og debuterte seksuelt og igjennom de sene ungdomsårene og de single årene som ung voksen, så «hoppet» jeg også fra gutt til gutt. Utforsket og koste meg med mye sex, med en god del forskjellige. Koste meg og levde singellivet til det fulle😊

Det har ingen ting med min oppvekst å gjøre. Det har å gjøre med at jeg var (er) glad i sex💁🏼‍♀️

Anonymkode: b143b...655

Jeg levde ikke singellivet til det fulle da. Jeg var ensom og trodde disse gutta var glade i meg og ville være sammen med meg. Jeg følte at noen ville være med meg, håper og trodde, men det var jo feil da

Anonymkode: 5dd4e...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har tenkt mye på barndommen og ungdomsårene den siste tiden. Jeg kommer fra skilte foreldre som ikke samarbeidet. Stemor ville ikke vite av oss så samværet ble til slutt null og jeg møtte pappa en gang i blant. Som regel visste ikke stemor om det. Mor var også gift på nytt. Stabilt hjem med god økonomi og trygge voksne, men de brydde seg ikke så mye. Jeg hadde ikke mange venner. Jeg var veldig ensom og ble mye mobbet. Det ble bedt om et møte en gang iløpet av de 9 årene på grunnskolen (var da vi hoppet over et trinn), uten at det hjalp. Dette skjedde etter en gjeng kom på døren en kveld og skulle ta meg. Ikke noe møte med foreldrene, kun rektor, meg og hovedmobber. Så det var jo da 9 år med mobbing av forskjellig grad. Jeg satt på rommet mitt alene hver dag, både hverdag og helg. De andre i klassen var ute med venner og etterhvert på fester, jeg var hjemme. Vi hadde hus i syden så var der hver sommer. Fikk aldri ha med meg noen venner, så det var da 3-4 uker hver sommer uten kontakt med andre enn mor og stefar, og gjøre ting som de ville hele ferien. Jeg fikk etterhvert oppmerksomhet fra gutter og også noen menn. Det var nok ikke fordi jeg var spesielt pen, for det var jeg ikke. De så meg nok som et lett bytte. Ung, naiv og ensom så gikk jeg på gang etter gang. Jeg trodde det var en som var glad i meg, gutta fikk seg noe og så forsvant de. Når jeg fortalte hjemme at jeg skulle møte noen fikk jeg kjeft og at mor ble helt svett av alle gutta jeg møtte. 
Enden på visa ble en voldtekt av en eldre mann som lurte meg da jeg var 15. Det var aldri snakk om det hjemme i ettertid. Rettssaker osv. ble gjennomført, men ble ikke snakket om hjemme. Det tok psykologen seg av. Jeg drev med selvskading, følte ikke lenger at livet var verdt å leve og vurderte å skaffe narkotika for å ta overdose. Klarte heldigvis å slutte med selvskading og aldri rørt narkotika, men det var tøft!

Jeg gjorde aldri noe annet galt. Jeg drakk ikke alkohol og brukte ikke narkotika. Jeg røyket, men det var et forsøk på å bli godtatt og slippe mobbingen. Jeg møtte på skolen hver dag og hadde gode karakterer i alle fag unntatt gym. Her turte jeg ikke gjøre noe særlig i frykt av å bli mobbet.

Jeg har i mange år følt en slags skam på at jeg lå rundt, men nå som jeg er mer voksen tør jeg nesten påstå at jeg kan skylde på foreldrene mine! Hadde de sett meg mer og ikke latt meg sitte alene hver eneste dag og kveld, tatt tak i mobbingen osv. er det ikke sikkert det hadde blitt slik. Tenker jeg riktig eller er jeg helt på bærtur?

Skal sies at idag har jeg vært gift i 15 år, har en veldig god lederjobb, barn, hus og alt som følger med så jeg klarte meg veldig godt selvom oddsen var imot hele veien.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

Det høres ut som mitt liv. 

Jeg var bestandig på søken etter å bli sett og elsket. Nå er jeg i et lengre forhold og vi har barn, men han virker så kald. Så jeg har begynt å tenke at det ikke er meningen at jeg skal få ordentlig kjærlighet. 

Anonymkode: ae868...731

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det høres ut som mitt liv. 

Jeg var bestandig på søken etter å bli sett og elsket. Nå er jeg i et lengre forhold og vi har barn, men han virker så kald. Så jeg har begynt å tenke at det ikke er meningen at jeg skal få ordentlig kjærlighet. 

Anonymkode: ae868...731

Stol på meg her, selv om det føles teit:

Jobb med selvfølelsen din. Jobb deg gjennom de dype programmeringene du har inni deg som gjør at du tenker slikt som i din siste setning. For ved å løse akkurat dét, vil du automatisk også finne løsningen på søken etter kjærlighet. Du kommer aldri til å tiltrekke deg en partner som elsker deg riktig før du selv har lært deg å elske deg selv. Klisjé, men klisjé av en grunn.

Anonymkode: a2596...2a3

[Isambard]

Jeg synes foreldrene har sviktet en del, men sliter litt med at de direkte skal få skylden for at du har ligget med flere. De er også bare mennesker med sine egne kamper. Faren din var ikke slem, men for svak til å stå opp imot stemor. Moren din feiget ut fra å snakke om vanskelige ting. Folk er svake. Alt i alt får foreldrene dine terningkast 3 fra meg.

Egentlig tenker jeg mer i retning av at ungdom kan være ondskapsfulle rett og slett. Det er ikke sikkert hver enkelt ungdom er ond, men det oppstår en ond gruppedynamikk.

Det er tilfeldig hvem som blir offer for mobbing. Mobbing betyr at en hel gjeng går sammen for å ødelegge selvfølelsen til en person. Det er klart det gjorde noe med deg.

Jeg synes ikke det er noe å skamme seg over. Du har vunnet til slutt, høres det ut som.

Endret 29. september 2024 av Isambard

[MiaW.]

Du sier enden på visa var at du ble voldtatt når du var 15? Betyr det at du lå mye rundt FØR denne alderen?

Uansett trist å høre at du hadde det så vondt i oppveksten, men bra at du klarte deg bra i ettertid!

Tror ikke dette er noe du trenger å tenke på lenger nå, men vet at det er lettere sagt enn gjort.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg ble ikke direkte mobbet, men falt utenfor sosialt fra første dagen på ungdomsskolen. Var alltid alene og foreldrene mine vet den dag i dag ikke hvor vondt jeg hadde det hele tenårene. Faren min var fjern og distansert. Det var en ny verden som åpnet seg for meg da jeg begynte å få oppmerksomhet fra menn. 

Moren min innbiller seg at oppveksten min var fin og idyllisk. Føler nesten på hat for dem for hvor lite involvert de var. At de ikke merket noe.

Anonymkode: 70332...bf1

[AnonymBruker]

At du hoppet fra gutt til gutt får du ta på din egen kappe. Å skylde på foreldrene dine fordi du var løs på tråden,er det dummeste jeg har lest. Noe ansvar hadde du sannelig selv også.

Men du er selvfølgelig uskyldig i voldtekten,det var grusomt.

Anonymkode: ccd43...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har tenkt mye på barndommen og ungdomsårene den siste tiden. Jeg kommer fra skilte foreldre som ikke samarbeidet. Stemor ville ikke vite av oss så samværet ble til slutt null og jeg møtte pappa en gang i blant. Som regel visste ikke stemor om det. Mor var også gift på nytt. Stabilt hjem med god økonomi og trygge voksne, men de brydde seg ikke så mye. Jeg hadde ikke mange venner. Jeg var veldig ensom og ble mye mobbet. Det ble bedt om et møte en gang iløpet av de 9 årene på grunnskolen (var da vi hoppet over et trinn), uten at det hjalp. Dette skjedde etter en gjeng kom på døren en kveld og skulle ta meg. Ikke noe møte med foreldrene, kun rektor, meg og hovedmobber. Så det var jo da 9 år med mobbing av forskjellig grad. Jeg satt på rommet mitt alene hver dag, både hverdag og helg. De andre i klassen var ute med venner og etterhvert på fester, jeg var hjemme. Vi hadde hus i syden så var der hver sommer. Fikk aldri ha med meg noen venner, så det var da 3-4 uker hver sommer uten kontakt med andre enn mor og stefar, og gjøre ting som de ville hele ferien. Jeg fikk etterhvert oppmerksomhet fra gutter og også noen menn. Det var nok ikke fordi jeg var spesielt pen, for det var jeg ikke. De så meg nok som et lett bytte. Ung, naiv og ensom så gikk jeg på gang etter gang. Jeg trodde det var en som var glad i meg, gutta fikk seg noe og så forsvant de. Når jeg fortalte hjemme at jeg skulle møte noen fikk jeg kjeft og at mor ble helt svett av alle gutta jeg møtte. 
Enden på visa ble en voldtekt av en eldre mann som lurte meg da jeg var 15. Det var aldri snakk om det hjemme i ettertid. Rettssaker osv. ble gjennomført, men ble ikke snakket om hjemme. Det tok psykologen seg av. Jeg drev med selvskading, følte ikke lenger at livet var verdt å leve og vurderte å skaffe narkotika for å ta overdose. Klarte heldigvis å slutte med selvskading og aldri rørt narkotika, men det var tøft!

Jeg gjorde aldri noe annet galt. Jeg drakk ikke alkohol og brukte ikke narkotika. Jeg røyket, men det var et forsøk på å bli godtatt og slippe mobbingen. Jeg møtte på skolen hver dag og hadde gode karakterer i alle fag unntatt gym. Her turte jeg ikke gjøre noe særlig i frykt av å bli mobbet.

Jeg har i mange år følt en slags skam på at jeg lå rundt, men nå som jeg er mer voksen tør jeg nesten påstå at jeg kan skylde på foreldrene mine! Hadde de sett meg mer og ikke latt meg sitte alene hver eneste dag og kveld, tatt tak i mobbingen osv. er det ikke sikkert det hadde blitt slik. Tenker jeg riktig eller er jeg helt på bærtur?

Skal sies at idag har jeg vært gift i 15 år, har en veldig god lederjobb, barn, hus og alt som følger med så jeg klarte meg veldig godt selvom oddsen var imot hele veien.

Anonymkode: 5dd4e...4e1

Atferden din kan forklares av barndommen din, men det er ikke foreldrene dine sin skyld at du hadde den atferden du hadde. Jeg ble selv grovt seksuelt misbrukt av min far og det har preget og fortsetter å prege livet mitt i veldig stor grad. For å nevne noe så var hverdagen min i mange mange år preget av alvorlig selvskading og et ukjent antall med intox. Jeg har levd med anoreksi i over 25 år som er en del av min sekundære dissosiative lidelse som jeg har fått som følge av min k-Ptsd og ja dette kan forklares med min barndom, men og skulle peke finger og si at alt er min fars skyld vil ikke vært noe annet enn totalt ansvarsfraskrivelse for eget liv.

Anonymkode: ea4ff...dda