Min bror er veldig psykisk syk, og jeg vet ikke hvordan jeg skal være der for han.

[AnonymBruker]

Har en bror som er i psykose, aldri vært syk før, men livet har vært ekstremt tøft de siste årene. Nå har kroppen rett og slett stått i for mye stress. 
Kona har det fryktelig å vet ikke om hun orker mer for det er ekstremt tøft, barna er fra seg av bekymring. Min bror vil ikke at jeg skal vite, og blir fryktelig sint på barna. Min bror mener heller ikke at han er syk, det er alle andre som er problemet. Jeg er egentlig veldig nær, nå vil familien at jeg ikke sier noe om at jeg vet og heller bare holder meg unna. Mine nieser og nevøer ringer meg for trøst og gode ord. Jeg er der gladelig for de. Likevel hvordan kan jeg være der best mulig for min bror også? Jeg har bare lyst til å gi han en klem, lytte og vise at jeg er her. Veldig redd for å miste min bror, vet han tenker at han ikke vil leve mer. 
Noen gode råd? Når jeg googler hvordan være der for en som er psykisksyk kommer det bare råd om å ta vare på meg selv. Det trenger jeg ikke nå, jeg vil gjerne være der for broren min❤️

Anonymkode: 25cea...373

[AnonymBruker]

Jeg har også en bror i psykose. Eller rettere sagt, han er på vei ut av den. Vi ringte ned legekontoret hans og gav dem ikke fred 😅 Min bror ville i utgangspunktet ikke til legen, men vi fikk legen til å kalle ham inn. Han skjønte at broren min var psykotisk, men ikke nok til tvangsinnleggelse. Selv om broren min var ganske skeptisk så greide legen å få ham til å ta psykosemedisin frivillig under påskudd av at han kunne se på blodtrykket at han var veldig stresset, og burde gjøre noe med det. 

Vi var megaheldige med en lege som gikk litt utover taushetsplikten (dette sa han rett ut) og gav oss litt innsyn i behandlingen. Men mitt råd er uansett å legge press på helsevesenet. Selvmordsfare bør egentlig være grunnlag for tvangsinnleggelse. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 0fa9b...b98

[AnonymBruker]

Jeg hadde en 14 åring som kom i psykose. Man skulle jo tenke at det var lettere ettersom vi som foreldre hadde ansvar, men i realiteten måtte hun samtykke til alt av innleggelse selv. 

Jeg tenker vel at du ikke må være så redd for å være nær og åpen. Du må tåle avvisning, men uten å gi deg. Ingen falsk smalltalk, men en beskjed om at du er der og bryr deg. Bare vær ærlig og si at han betyr så uendelig mye for deg, og at du er der.

Siden dette har kommet frem så antar jeg at han er medisinert? 

Vit at tiden etter medisinering er tung. Det er mange " positive" symptomer, såvel som paranoiditet under en psykose, og etter så er hjernen og personen helt utslått. Det kan  ta lang tid før han kommer seg. 

Rådet om å ta vare på seg selv er vel mest til hun som må ta barna og hn og seg selv. Jeg ble utbrent av bekymring, og kanskje kan du i denne tiden være en ressurs for henne og barna..

Gi henne råd om å søke om familiegruppe. Det reddet oss å møte andre i samme situasjon.

Anonymkode: 529d8...92f