Skuffet

[Rakel]

Jeg fortalte til min mor og bror at jeg har store problemer i forholdet og at vi sannsynligvis kommer til å gå fra hverandre etter 14 år og 2 barn. Dette ramlet ut at meg da vi var sammen i helgen og jeg begynte å gråte litt da jeg fikk et lite godt ord og forståelse fra dem. Det er så lenge siden..

Jeg har hatt det vondt i forholdet lenge nå, ca. 1 år uten å ha sagt noe for det har jo gått opp og ned også. Jeg vil ikke skape uro dersom vi klarer å ordne opp.

Nå har det derimot blitt verre og verre, og vi er destruktive mot hverandre. Den minste jenta går og klemmer på oss dagen lang og sier at hun er såååå glad i oss. Dette er også noe nytt.

Vi krangler nesten hver dag, og har nå alvorlig diskutert å skilles, selge hus og flytte hver for oss. Det er ikke gjort på 1 dag, og imens er det en delvis pyton tilværelse hvor vi går hverandre på nervene.

Han følger etter meg overalt og kommenterer alt som er galt med meg eller hva jeg gjør galt. Han sa i dag at han følte at han på den måten fikk meg til å ta skrittet slik at han slapp styret.

Nå har de ikke gitt lyd fra seg siden og jeg er skuffet over at de ikke ringer eller noen ting for å spørre hvordan jeg/vi har det.

Føler meg helt tom, verdiløs og at ingen *egentlig* bryr seg. En kald og egoistisk verden. Nå er jeg skuffet og lei av alt.

Endret 23. februar 2006 av Rakel

[Thomasine]

Uff, det du skal gjennom nå er ikke hyggelig...

Vanskelig å si om man hadde blitt skuffet. Du sier at det var lenge siden du fikk noen god-ord og omtanke (leste jeg i innlegget..) av din familie, kanskje de heller rømmer, så slipper de hanskes med det som måtte komme nå...Jeg hadde blitt skuffet om mine nærmeste ikke var der for å støtte meg og hjelpe om jeg var inne i et samlivsbrudd, men jeg er vant til å ha dem dere hele tida. Ville vært ekstra rart om de DA skulle la meg være...?

Kan du ikke ringe dem igjen og si at om du noen gang har trengt dem så er det NÅ!

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Hadde jeg opplevd det du gjør nå hadde jeg blitt skuffa, og det er, som Thomasine sier, fordi jeg har et godt og nært forhold til familien min til hverdags, så hadde de ikke brydd seg når jeg gikk gjennom noe som du gjør nå, så hadde det vært sårt.

Så at du føler deg alene og skuffet nå er helt naturlig syns jeg...

Jeg tenker som så at kanskje familien din ikke helt forstod alvoret i det du fortalte, og kanskje trodde at det var noe du sa i et svakt øyeblikk og som du kanskje egentlig ikke mente. Og det er vel kanskje ikke så lett for familien din å takle at samlivet deres blir brutt...men det er ingen unnskyldning for at de ikke skal ta seg av deg og være der for deg nå, altså, men kanskje de trenger litt tid på å fordøye det som skjer.

Håper du tar mot til deg og kontakter familien din og forklarer at du trenger støtte og trøst i tiden framover!

Lykke til!

[~MALIN~]

Jeg skjønner godt at du er skuffet, det hadde jeg også blitt. Det er kanskje måten de reagerer på fordi de ikke vet hvordan de skal takle denne nye informasjonen? Uansett synes jeg det er en dårlig unskyldning! De burde forstå at du trenger litt ekstra hjelp og støtte i tiden fremover nå. Hvis ikke så ta en telefon og fortell dem det! Lykke til .

[Gjest gjest1]

Det var leit å lese din historie. Men har du tenkt tanken på at grunnen til at du er sammen med en mann som bryter deg ned psykisk, ble grunnlagt i din barndom?

... Når man er vant til å bli tråkket på, tror man ubevisst at det er vanlig og velger ofte feil partner...

Det gjør man år etter år, hvis man ikke selv blir klar over hva som skjer.

Din familie har tydeligvis ikke (du er ikke den eneste) behandlet deg bra i din barndom. Slike ting går gjerne i arv, og man kan ikke klandre dem for det. De er sikkert ikke klar over sin rolle som foreldre...

--- Det er ofte grunnen til at man velger feil mann/kvinne, og forblir i håpløse forhold.

Men du kan bryte sirkelen, men som regel trenger man en lang periode som singel for å finne seg selv igjen og vite hva man vil, hvor grensene går osv.

[Annie]

Så synd at du ikke får støtte i denne vanskelige stunden. Har ikke så mange råd, men har du ikke noen gode venninner som kan hjelpe deg?

[Seigdama]

Kanskje de har misforstått og føler at de ikke vil "blande seg inn". Altså ikke vondt ment, men misforstått.

[Rakel]

Jeg er nok ikke den typen som selv ringer rundt og forteller. Hater å be om hjelp/støtte. Og liker egentlig ikke å bli synes synd på.

Fortalte det til en god venninde i dag, men det var fort over på hennes "problemer" som det pleier. Det er ikke første gangen. det er nok oftest jeg som trøster og gir gode råd, ikke omvendt. Har blitt skuffet på dette området før. At når jeg en sjelden gang har bedt om hjelp har det vært problematisk.

Jeg har en barndomsvenninde som er litt "sladrete" og negativ, men uansett hva som skjer så stiler hun opp for meg. Alltid.

Mens min beste venninde som forøvrig er kjempesnill og positiv viser seg å være litt ego straks jeg får problemer.

De som står meg nærmest til daglig er de samme som viker unna når jeg har det vanskelig. Det er sjeldent det skjer, så jeg "glemmer" det ut til vanlig. De har så mange andre bra kvaliteter. Og jeg blir skuffet igjen.

Det er sånn at jeg har lyst til å gi f... i alt og bare flytte til Spania eller noe slik. Et godt liv, bare tenke på meg selv.

[Rakel]

Takk for gode klemmer forresten. Det er deilig å møte litt forståelse.

Endret 24. februar 2006 av Rakel

[Gjest Gjest]

uff,trasig periode du er inne i nå.Jeg har opplevd noe liknende m.2 menn,var ikke den typen som sa noe til andre jeg heller.

Men ordnet meg med leilighet og fortalte det etter det til familien min,sim ikke ble noe overraskt,men jeg fikk god hjelp da.

har dessv.ikke gode råd når det gjelder spørsm.ditt,men vil bare si til deg i en veldig vanskelig tid,at når du først tar skrittet og beg.å flytte går det som regel mye bedre enn du har trodd!

Jeg fikk time hos sosialkont.som var veldig behjelpelig en overgangsperiode økonomisk,og det er ingen skam å spørre om hjelp der!

Glemmer aldri dagen da jeg kom inn i egen leilighet,jeg bare jublet,ingen skulle få fotfølge meg,passe på meg og kritisere meg mere!det var ubeskrivelig godt.litt utenom tema dette her,men vil bare si at du må sikkert oppleve en jævlig periode akk.nå for å få det bedre,og ikke gi opp!se fremover

LYKKE TIL,du har et liv,ikke sløs det bort

[~MALIN~]

Uff, får så vondt av deg! Det er vel sånn at når du for en gangs skyld trenger hjelp, den alle kan hendvende seg til, og som alltid stiller opp, så blir de visst nesten litt skremt virker det som, - vet nok ikke helt hvordan de skal takle det . Men hvis bestevenninnen din er som du beskriver virker barndomsvenninnen din mer som en venn for deg spør du meg!!! Særlig nå! Selvom jeg skjønner at sladder og negative tanker ikke er av det gode i den situasjonen du er oppe i .

Lykke til !

[Gjest gjesta]

Brudd er en tøff prosess.

Anbefaler deg å ta kontakt med familievernkontoret.

Der vil dere få hjelp til å jobbe dere gjennom bruddet. Det er dere tjent med og ikke minst de to ungene deres. Dersom mannen din ikke vil bli med til familievernkontoret, så gå alene. Bare det å få satt ord på følelser og det som skjer.

Synes forøvrig mannen din oppfører seg umodent og feigt ved å psyke deg ned slik at du tar initiativet til bruddet. Fortell ham det i klar tale.

Kanskje venninnene dine og resten av familien er vant til at du ikke har problemer. Iallfall som du forteller om. Og nå er det krise hos deg og de fanger det ikke opp. Kan det være en ide å være tydelig og klar? Si direkte at nå trenger jeg støtte for livet er litt tøft?

[Spirito]

Kanskje de er redde for at han skal ta telefonen når de ringer? Da brodern var midt i bruddet med sin samboer turde jeg ikke ringe ham i frykt for å treffe på henne. Hva skulle man si? Hvordan skulle man oppføre seg? Ville det blir pinlig? Trist? Ekkelt?

Jeg forklarte heldigvis dette for min bror, og han forsto det godt og ringte meg når han trengte å prate litt.

[:-) anna]

Uff... du har en tøff periode akkurat nå.

Men den blir ikke bedre av at du "samler på skuffelser"

Med det mener jeg at det er dumt å først bestemme hvordan du vil at folk skal være, og så etterpå bli skuffet over at de ikke var akkurat slik.

Folk er som de er.

Du VET ikke at de ikke bryr seg. Faktisk så ville jeg bli forbauset om det stemte.

Og strengt tatt så kan du komme til å trenge dem den kommende tiden. Jeg tror ikke du har råd til å bli såret over at høye forventninger ikke ble innfridd.

Om du ringer og de ikke vil snakke med deg.

Om du direkte ber om hjelp og de sier nei.

Om du spør om du og barnet dit kan komme og være noen dager, og de sier nei.

- da har du lov til å bli skuffet.

Mitt råd er: Vær tydelig på hva du trenger og be om den støtten du trenger.

Det er ikke lett for andre å gjette seg til hva noen har behov for.

Der en person trenger støtte trenger en annen ro og fred. Og det er menneskelig å ikke vite hvordan en skal håndtere en situasjon.

Kanskje de venter og venter på at du skal ta kontakt?!

[Gjest Meg]

Kjenner veldig godt situasjonen din og kjenner også igjen den delen med mine "nermeste" som ikke var der slik jeg hadde trodd. De var nok bare usikre på hva de skulle si osv..

Jeg måtte bli flinkere til å si i fra hva jeg trengte, og det jeg opplever nå, er en masse støtte og omtanke.

Kjenner at jeg ikke er noe flink til å ringe til mine venninner selv, det er liksom så vanskelig å ringe for å si at en ikke har det bra. Men jeg tror det er lurt å tvinge seg litt. For det er så få som har vært i akkurat din situasjon og som vet nøyaktig hva du trenger.

Lykke til