Dissosiativ lidelse?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har dissosiativ lidelse (ikke dissosiativ identitetslidelse) som kan fortelle litt om hvordan de har det?

Jeg lurer spesielt på hva slags behandling du får, hva du gjør for å ivareta deg selv og om du er i jobb/studier. 

Anonymkode: 7dc1e...7df

[AnonymBruker]

Jeg har dissosiativ fugue. Jeg er alltid meg selv, men husker ikke hva jeg gjør. Jeg er sterkt preget av traumer, og hjernen min klarer ikke belastningen og skrur seg av. 
Hos meg kan det gå opptil en uke hvor jeg ikke husker en eneste ting, eller jeg husker kun småting. Normalt er helgene uten avtaler som sorte hull. Jeg er for dårlig til traumebehandling, men har en psykolog. Han er ok nok, men tross lang erfaring så har han sagt at alvorlighetsgraden hos meg er uvanlig, og vanskelig å behandle. 
Det jeg selv gjør i hverdagen er at jeg prøver å ha rutiner på det aller meste, sånn at jeg klarer å gjøre det uavhengig om jeg er tilstede eller ei. Jeg bruker ytterst sjelden komfyren av sikkerhetshensyn, og er nøye med både hvordan jeg svarer på nett, bruker penger og mye annet så jeg kan gjøre det hele tiden. Timeavtaler er normalt på samme tidspunkt så jeg kommer meg på de. 
Det er utrolig utfordrende å endre på noe og få inn det som rutine. Jeg har brukt mye varsler på mobilen, men reagerer ofte ikke på de lengre. Jeg kan henge lapper rundt omrking hjemme for å hjelpe meg selv å huske. Jeg husker egentlig veldig godt, men det er sånne basale ting som glemmes når det er ekstra mye. Jeg kan for eksempel glemme når jeg dusjet sist, og å få tatt meg en dusj. Jeg har lister jeg fører inn når jeg gjør ulike ting så jeg kan se over når det er på tide å gjøre igjen. For eksempel liste når jeg skifter på sengen, impregnerte noe, gjorde noe spesielt eller annet. Har haugevis med lister. 

Jeg selvskader også når jeg er borte, mens det er noe jeg ytterst sjeldent gjør når jeg er tilstede. 

Jeg overlever sosialt med å ikke komme for tett innpå folk, og med mye smil, mens hjernen jobber på høygir for å sette sammen hva den andre snakker om som jeg ikke husker. 

Jeg har hatt slitt med store dissosiasjoner i rundt 7 år nå, og de er økende. Jeg er ufør, singel, og bor alene. Er i 40-årene. Jeg kunne ikke klart meg i jobb. Utad ser jeg nok ut til å fungere, men det er tøft. 

Vet ikke om det besvarte alt du tenkte på, men ble et langt svar da.. 

Anonymkode: 64506...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vet ikke om det besvarte alt du tenkte på, men ble et langt svar da.. 

tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det setter jeg stor pris på 🙏

Anonymkode: 7dc1e...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har dissosiativ fugue. Jeg er alltid meg selv, men husker ikke hva jeg gjør. Jeg er sterkt preget av traumer, og hjernen min klarer ikke belastningen og skrur seg av. 
Hos meg kan det gå opptil en uke hvor jeg ikke husker en eneste ting, eller jeg husker kun småting. Normalt er helgene uten avtaler som sorte hull. Jeg er for dårlig til traumebehandling, men har en psykolog. Han er ok nok, men tross lang erfaring så har han sagt at alvorlighetsgraden hos meg er uvanlig, og vanskelig å behandle. 
Det jeg selv gjør i hverdagen er at jeg prøver å ha rutiner på det aller meste, sånn at jeg klarer å gjøre det uavhengig om jeg er tilstede eller ei. Jeg bruker ytterst sjelden komfyren av sikkerhetshensyn, og er nøye med både hvordan jeg svarer på nett, bruker penger og mye annet så jeg kan gjøre det hele tiden. Timeavtaler er normalt på samme tidspunkt så jeg kommer meg på de. 
Det er utrolig utfordrende å endre på noe og få inn det som rutine. Jeg har brukt mye varsler på mobilen, men reagerer ofte ikke på de lengre. Jeg kan henge lapper rundt omrking hjemme for å hjelpe meg selv å huske. Jeg husker egentlig veldig godt, men det er sånne basale ting som glemmes når det er ekstra mye. Jeg kan for eksempel glemme når jeg dusjet sist, og å få tatt meg en dusj. Jeg har lister jeg fører inn når jeg gjør ulike ting så jeg kan se over når det er på tide å gjøre igjen. For eksempel liste når jeg skifter på sengen, impregnerte noe, gjorde noe spesielt eller annet. Har haugevis med lister. 

Jeg selvskader også når jeg er borte, mens det er noe jeg ytterst sjeldent gjør når jeg er tilstede. 

Jeg overlever sosialt med å ikke komme for tett innpå folk, og med mye smil, mens hjernen jobber på høygir for å sette sammen hva den andre snakker om som jeg ikke husker. 

Jeg har hatt slitt med store dissosiasjoner i rundt 7 år nå, og de er økende. Jeg er ufør, singel, og bor alene. Er i 40-årene. Jeg kunne ikke klart meg i jobb. Utad ser jeg nok ut til å fungere, men det er tøft. 

Vet ikke om det besvarte alt du tenkte på, men ble et langt svar da.. 

Anonymkode: 64506...dc9

Jeg mener ikke å være frekk eller noe her, men det du beskriver her høres veldig ut som DID. Hvis du også har en atypisk dissosiativ fugue, er du sikker på du ikke burde vurderes på nytt for DID? 

Anonymkode: cb826...3b4

[AnonymBruker]

Jeg har det psykologen min beskriver som «kompleks dissosiativ lidelse», sammen med KPTSD. 
Har gått i behandling i snart åtte år hos avtalespesialist - to (av og til én og i perioder tre) ganger i uken. I lang periode var målet kun stabilisering (fokus på å jobbe med strategier for å være tilstede her og nå, når symptom trykket er høyere). Det er først nå dette året vi har jobbet mer systematisk med bearbeiding. Dvs mye å tåle mitt indre, som jeg har sterk redsel for. Takknemlig for muligheten og tiden. Har store relasjonsskader og har trengt tiden på å bli trygg. 
 

Har i disse årene fullført bachelor, karret meg gjennom to-årig masterstudie og fullførte etter seks år (hadde permisjon). Er per nå ikke i jobb og har fått innvilget ung ufør, men har et mål om å begynne å jobbe gradvis når jeg føler meg mer stabilt bra. Det er noe jeg jobber mye for nå. Er i slutten av 20-årene. Fremstår nok oppegående utad, da det er en sterk strategi jeg har. Er aktiv. Men er også mye isolert, og alene. Håpet om og en dag finne en partner og stifte familie er nok det som holder meg litt gående, samtidig som jeg ikke tør å date på grunn av sterk skam overfor situasjonen min. «Hvem vil ha en som…»-tankegang.

Den største sorgen er alle «tapte» år som har gått til nye lidelse og ensomhet de siste årene.

 

lykke til og alt godt 🫶🏽 

Anonymkode: e0e29...6b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

lykke til og alt godt 🫶🏽 

Takk, og det samme til deg! Og tusen takk for at du tok deg tid til å svare! 

Kjenner meg veldig igjen i det med å fremstå oppegående utad, men så sprekker det opp noen ganger og enkelte av de andre delene tyter ut. Jeg var ikke klar over at jeg dissosierer så mye jeg faktisk gjør, det er bare sånn svisj, så er voksendelen ute og aner ikke hva som skjer. 

Trenger stabilisering og å øve meg på å tåle ulike følelser og likevel bli værende i kroppen. Det hadde vært fint å slippe å være så redd hele tiden. 

Anonymkode: 7dc1e...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.9.2024 den 21.44):

Jeg mener ikke å være frekk eller noe her, men det du beskriver her høres veldig ut som DID. Hvis du også har en atypisk dissosiativ fugue, er du sikker på du ikke burde vurderes på nytt for DID? 

Anonymkode: cb826...3b4

Det vedkommende beskriver høres veldig ut som det vedkommende sier hen har. Jeg klarer ikke å forstå hva i det innlegget som får deg til å tenke at hen har DID

Anonymkode: c9c12...bfe

[AnonymBruker]

Men jeg kom på et tilleggsspørsmål. Vet dere hva som utløser dissosieringen? Altså stress, triggere, vanlige hverdagshendelser?

For jeg føler noen ganger at jeg dissosierer hele tiden. 

 

Anonymkode: 7dc1e...7df

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 28.9.2024 den 8.55):

Jeg har dissosiativ fugue. Jeg er alltid meg selv, men husker ikke hva jeg gjør. Jeg er sterkt preget av traumer, og hjernen min klarer ikke belastningen og skrur seg av. 
Hos meg kan det gå opptil en uke hvor jeg ikke husker en eneste ting, eller jeg husker kun småting. Normalt er helgene uten avtaler som sorte hull. Jeg er for dårlig til traumebehandling, men har en psykolog. Han er ok nok, men tross lang erfaring så har han sagt at alvorlighetsgraden hos meg er uvanlig, og vanskelig å behandle. 
Det jeg selv gjør i hverdagen er at jeg prøver å ha rutiner på det aller meste, sånn at jeg klarer å gjøre det uavhengig om jeg er tilstede eller ei. Jeg bruker ytterst sjelden komfyren av sikkerhetshensyn, og er nøye med både hvordan jeg svarer på nett, bruker penger og mye annet så jeg kan gjøre det hele tiden. Timeavtaler er normalt på samme tidspunkt så jeg kommer meg på de. 
Det er utrolig utfordrende å endre på noe og få inn det som rutine. Jeg har brukt mye varsler på mobilen, men reagerer ofte ikke på de lengre. Jeg kan henge lapper rundt omrking hjemme for å hjelpe meg selv å huske. Jeg husker egentlig veldig godt, men det er sånne basale ting som glemmes når det er ekstra mye. Jeg kan for eksempel glemme når jeg dusjet sist, og å få tatt meg en dusj. Jeg har lister jeg fører inn når jeg gjør ulike ting så jeg kan se over når det er på tide å gjøre igjen. For eksempel liste når jeg skifter på sengen, impregnerte noe, gjorde noe spesielt eller annet. Har haugevis med lister. 

Jeg selvskader også når jeg er borte, mens det er noe jeg ytterst sjeldent gjør når jeg er tilstede. 

Jeg overlever sosialt med å ikke komme for tett innpå folk, og med mye smil, mens hjernen jobber på høygir for å sette sammen hva den andre snakker om som jeg ikke husker. 

Jeg har hatt slitt med store dissosiasjoner i rundt 7 år nå, og de er økende. Jeg er ufør, singel, og bor alene. Er i 40-årene. Jeg kunne ikke klart meg i jobb. Utad ser jeg nok ut til å fungere, men det er tøft. 

Vet ikke om det besvarte alt du tenkte på, men ble et langt svar da.. 

Anonymkode: 64506...dc9

Dette hørtes ille ut. Håper du blir tatt på alvor, og får den hjelpa du har behov for ❣️. 

[AnonymBruker]

Kompleks dissositativ lidelse. Er trygda. Singel. 3 barn. Er sosial i perioder. Bare mine aller nærmeste som skjønner greia.

Anonymkode: 69160...018

[Irak]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men jeg kom på et tilleggsspørsmål. Vet dere hva som utløser dissosieringen? Altså stress, triggere, vanlige hverdagshendelser?

For jeg føler noen ganger at jeg dissosierer hele tiden. 

 

Anonymkode: 7dc1e...7df

Dissosiasjon kan komme av at fornuften og følelsene ikke klarer å samarbeide. Stress fører til at hjernen må jobbe på høygir, og det kan gi en slags overbelastning i systemet (overtenking). I verste fall blir overbelastningen så stor at hjernen 'skrur' seg av, og da agerer man kun på impulser....

Klarer du ha et reflektert forhold til deg selv, og forstå grunnen til at kroppen reagerer som den gjør så er det lettere å jobbe seg gjennom det.

Jeg valgte å ta akupunktur behandling, og jobbe med mine triggere bevisst selv, for jeg vil ha kontroll over når det skjer. At det er jeg som bestemmer over mine triggere, og ikke triggerne som styrer meg. Så vet jeg godt med meg selv hva jeg kan gjøre om impulsene blir for sterke. Jeg tar forholdsregler, og er alltid forberedt. 

Hjernen fungerer som en minnebank. Når hjernen trigges så utløser det signaler til kroppen i form av impulser, og det er heller ikke hensiktsmessig. Er kroppen svak så klarer man ikke å stå imot impulsene. Akupunktur virker slik at nålene trigger nervene i kroppen, og kroppen settes i høygir. Så da forsterkes også impulsene. Dette gjør at man kan jobbe seg gjennom triggerne når dette skjer. 

Så man har mulighet til å ta kontroll over dette selv. Det er det ikke alle som vet.

Jeg bruker aktivt musikk sammen med akupunktur for å trigge meg selv. Så dette er veldig spennende 🤩. 

På det mest intense så spilte jeg en sang tre ganger, og sang selv samtidig som jeg styrtgrein. Det er heftig når det står på, men det er viktig å få det ut av systemet, og jeg valgte den kjappeste løsningen jeg hadde tilgjengelig. Så føler man seg sliten etterpå, men så utrolig mye lettere til sinns. Det er magisk rett og slett. Jeg har ikke noe anna ord for det ❣️. 

Så dette her er min oppskrift på hvordan jeg har jobbet med mine traumer. 

Jeg har spesielt traumer i forhold til sinne og kjærlighet så jeg er veldig forsiktig. Agerer ikke på noen impulser med mindre jeg føler meg 100% trygg og kan stole på den andre personen. Spesielt i forhold til kjærlighet tenker jeg slik. 

Så er jeg lettrørt og gråter lett. Er ikke noe big deal for meg, men vet at noen mennesker syns det kan være vanskelig å se at andre gråter.

Endret 2. oktober 2024 av Irak