Du som jobber på kreftavd. Som ser alt det jævlige pasienter må igjennom. Hadde du gått igjennom det selv?

[AnonymBruker]

Altså.. hadde du ville gått igjennom en kreft behandling selv med døden i følge til slutt? En håpløs kamp for å leve kansje 500 ekstra dager.. å de dagene består mest av smerter. Et slit..

Er det verdt det?  Verdt all kvalmen, stikkene/ blodprøver konstant, ikke matlyst,raser ned i vekt, hodepinen, frykten, maktesløsheten, undersøkelser, mr, operasjonene, dårlig form 95% av tiden. Mister håret, lagt ut tarm.. å alt det en ikke tenker igjennom som frisk.

Ingen vil forlate denne verdenen. Men den dagen du er død, vet du sannsynligvis ikke at du er død. 

Anonymkode: 5c5e8...691

[Eva-Lena]

Jeg jobber ikke på kreftavdeling og har aldri hatt kreft heller.

Jeg hadde prøvd alt jeg fikk tilbud om hvis jeg fikk kreft. Har selv mistet mamma til kreft og fikk følge henne tett.

Hun følte seg aldri dårlig før de 3 siste ukene av livet. Hun var sprek og var svært glad for at hun ikke hadde smerter eller bivirkninger av cellegift. Hun mistet håret, men med parykk så følte hun ikke det som noe sorg heller.

Hun ble svært godt fulgt opp og kreftlegen hun hadde var svært engasjert og vennlig. Jeg var med noen ganger til legen og vi fikk bruke den tiden vi følte for.

Om jeg får kreft og legen sier behandlingen vil gi meg 500 dager ekstra, så er det 500 dager jeg vil ha med meg. Jeg vil oppleve barn og barnebarn de siste 500 dagene også.

Hva om du får en krefttype du har gode prognoser for å bli frisk av? Skal du droppet behandling da også?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså.. hadde du ville gått igjennom en kreft behandling selv med døden i følge til slutt? En håpløs kamp for å leve kansje 500 ekstra dager.. å de dagene består mest av smerter. Et slit..

Er det verdt det?  Verdt all kvalmen, stikkene/ blodprøver konstant, ikke matlyst,raser ned i vekt, hodepinen, frykten, maktesløsheten, undersøkelser, mr, operasjonene, dårlig form 95% av tiden. Mister håret, lagt ut tarm.. å alt det en ikke tenker igjennom som frisk.

Ingen vil forlate denne verdenen. Men den dagen du er død, vet du sannsynligvis ikke at du er død. 

Anonymkode: 5c5e8...691

Du har utelatt det mest vesentlige her, hvorfor spør du? Hva er ditt ståsted? Pårørende, selv syk, på vei inn i et yrke der du ser alt dette?

Anonymkode: 3fe22...b29

[AnonymBruker]

Når man får kreft blir mye i livet ubetydelig. Det viktigste blir tiden man har med sine nærmeste.
 

Mange med kreft lever veldig lenge med kreft, og dør med kreft ikke av kreft. Mye handler hvor i livet du er og hvem du har rundt deg, og hvilken kreftform du får.

Anonymkode: 79048...2e5

[AnonymBruker]

Jeg har vært pårørende til en med hjernesvulst og jeg hadde definitivt ikke valgt behandlingen hun fikk. 

Anonymkode: 1b3dd...c7d

[AnonymBruker]

Ja. Min mann var så dårlig at de ikke trodde han skulle klare seg. Men på mirakuløst vis. Ble han frisk på 6mnd. Det er verdt det for resten av livet. Litt stråleskader ol. Men livet er alikevel bra.

Anonymkode: 4bd5e...f33

[AnonymBruker]

Her kommer det nok veldig an på bivirkninger, smerter, psyken osv. umulig å ta alt under samme kam.

Anonymkode: 937cf...185

[AnonymBruker]

Alternativet er da å ikke gi behandling. Min far døde av kreft. Den dagen de avsluttet behandlingen var virkelig tung. Da hadde han levd ca 3000 dager med sykdommen. Ca 500 som enkemann. Han opplevde pauser av medisinen, måtte begynne på ny kur, dren i nyrene, operasjon pga ødelagte slimhinner. Men han priset hver dag. Også de siste 2 mnd.

Anonymkode: f1ad2...687

[AnonymBruker]

Har jobbet med kreftpasienter, har kreft selv, og har familie.

Alt avhenger av settingen. Nå som jeg skal bli frisk er jeg villig til å gå gjennom mye, men ikke til enhver pris. Jeg må komme ut av behandlingen med vett og forstand i behold, og det vet mine pårørende veldig godt. Hvis noe dramatisk skjer under behandlingen, og prisen for å overleve er at det blir pleiepasient, så nei. Det ønsker jeg ikke.

Hvis jeg en gang i fremtiden havner i en livsforlengende/palliativ setting, da skal behandlingen være restriktiv. Ingen HLR, ingen respirator med mindre det er snakk om kortvarig behandling, ingen intensivbehandling hvis prognosen er dårlig for et verdig liv på andre siden. 

Livskvalitet over livskvantitet.

Anonymkode: 43b23...2de

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (3 timer siden):

Jeg jobber ikke på kreftavdeling og har aldri hatt kreft heller.

Jeg hadde prøvd alt jeg fikk tilbud om hvis jeg fikk kreft. Har selv mistet mamma til kreft og fikk følge henne tett.

Hun følte seg aldri dårlig før de 3 siste ukene av livet. Hun var sprek og var svært glad for at hun ikke hadde smerter eller bivirkninger av cellegift. Hun mistet håret, men med parykk så følte hun ikke det som noe sorg heller.

Hun ble svært godt fulgt opp og kreftlegen hun hadde var svært engasjert og vennlig. Jeg var med noen ganger til legen og vi fikk bruke den tiden vi følte for.

Om jeg får kreft og legen sier behandlingen vil gi meg 500 dager ekstra, så er det 500 dager jeg vil ha med meg. Jeg vil oppleve barn og barnebarn de siste 500 dagene også.

Hva om du får en krefttype du har gode prognoser for å bli frisk av? Skal du droppet behandling da også?

Ja for alle krefttyper og alle mennesker er like…

Anonymkode: 2f426...0bf

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke i kreftavdeling direkte, men har samtaler med folk som har kreft (og andre alvorlige sykdommer). 

Det er lett å ha tanker og meninger om hva som hadde vært best når man ikke står i situasjonen selv. En emosjonell distanse gir nok tilgang på mer rasjonell tenkning. 

Men ingen av oss kan sette seg inn i situasjonen til den det gjelder og tro vi vet best. 

Jeg kan tenke at turer til utlandet mens de er veldig dårlige for å prøve behandlinger som de ikke får i Norge virker veldig strevsomt og nytteløst. Men for noen er det det eneste riktige. Og de ville angret de siste dagene av livet på at de ikke prøvde alt. 

Å komme med løsninger og fasit for andre er sjeldent godt. 

Jeg håper at jeg klarer å se likt på døden som min far gjør nå på sine eldre dager. Han er fornøyd med livet sitt, fornøyd med familien. Så han er lite redd for døden. Om han hadde takket nei til behandlinger ville ikke overrasket meg, og jeg ville støttet han i det. 

Anonymkode: 1c8f4...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har utelatt det mest vesentlige her, hvorfor spør du? Hva er ditt ståsted? Pårørende, selv syk, på vei inn i et yrke der du ser alt dette?

Anonymkode: 3fe22...b29

Det spilleringen rolle hva eller hvor jeg er i forhold til dette. 

Anonymkode: 5c5e8...691

[AnonymBruker]

Jeg hadde takket nei til behandling, uansett. Da kunne jeg fått dø uten all stigmaen som er rundt det å ta livet sitt og familien slipper også å oppleve det som et traume, siden man visstnok ødelegger sine pårørende mye mer ved å ta selvmord enn ved å dø av annen sykdom. 

Anonymkode: ba5ff...048

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ja for alle krefttyper og alle mennesker er like…

Anonymkode: 2f426...0bf

Har jeg skrevet det? Hvis du lese nederste avsnitt, så ser du jeg skriver:

 Hva om du får en krefttype du har gode prognoser for å bli frisk av? Skal du droppet behandling da også?

Endret 28. september 2024 av Eva-Lena

[Nuttery]

Jeg har jobbet på en kreftavdeling i 6 år, og jobber nå på lindrende avdeling (også kreftpasienter.

Jeg hadde nok gjennomgått primærbehandling, hvis prognosen var «god», og/eller jeg var ung nok til at det var nytte. Mer aggressivt behandlingsnivå jo yngre jeg er (hvis det er nyttig).

Hvis det var dårlig prognose/palliativt hadde jeg nok tenkt meg fort om, og tenkt hardt på hva som var symtomlindrende. For eksempel operasjon for å fjerne mest mulig svulst, hvis det var mulig. Cellegift hadde jeg nok vært betenkt med, og ventet med til det var nødvendig (hvis det kunne hjelpe på plagsomme symptomer).

Hadde jeg fått kreft som gammel (rundt 80) og ikke hadde noen plager fra det, hadde jeg mest sanssynlig avstått fra behandling. 
 

Hadde jeg vært marginal i utgangspunktet, feks vært 70 år, men i dårlig allmenntilstand av andre årsaker, hadde jeg også avstått fra behandling. 
 

Ellers; hadde jeg fått en sykdom jeg ikke kom til å bli frisk av hadde jeg umiddelbart bedt om å ikke bli gjenopplivet ved stans, og jeg hadde bedt om henvisning til palliativt team. 
 

Det handler om å ha liv til dagene, ikke ha flest mulig dager. Å få flere dager, men med forferdelig innhold, er for meg helt meningsløst. 
 

Mange av pasientene mine gjennomgår behandling som regelrett stjeler tid fra dem, svekker dem, og i flere tilfeller gjør de ekstra dårlig og pleietrengende. Nei takk.

Endret 28. september 2024 av Nuttery

[AnonymBruker]

Nei. Kurerende behandling ja, men livsforlengende seigpining, nei. Jeg synes heller ikke samfunnet bør bruke ressurser på at folk skal leve 500 dager til i lidelse, mens de er inn og ut av sykehus og må ha massiv, kostbar oppfølging av helsevesenet.

Anonymkode: f90e2...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg hadde takket nei til behandling, uansett. Da kunne jeg fått dø uten all stigmaen som er rundt det å ta livet sitt og familien slipper også å oppleve det som et traume, siden man visstnok ødelegger sine pårørende mye mer ved å ta selvmord enn ved å dø av annen sykdom. 

Anonymkode: ba5ff...048

Jeg håper du har snakket med fastlegen din om tankene du har. Det er ikke alle som vet det, men selvmordstanker er et symptom på sykdom. Det finnes mange former for behandling man kan prøve ut mot tilstander som gir selvmordstanker. Ingen fortjener å ha det så ille at de går rundt og håper på å få kreft. Oppsøk hjelp.

Anonymkode: 792d1...5e7

[Nuttery]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei. Kurerende behandling ja, men livsforlengende seigpining, nei. Jeg synes heller ikke samfunnet bør bruke ressurser på at folk skal leve 500 dager til i lidelse, mens de er inn og ut av sykehus og må ha massiv, kostbar oppfølging av helsevesenet.

Anonymkode: f90e2...b2d

Dette er jeg også enig i (dog på den mest ydmyke og barmhjertige måten).

Det er et stort tankekors og etisk problem at man bruker skattepenger på denne måten:

- Man gir pasienter DYR behandling, som man ikke har tro på skal fungere

- Pasientene trenger dyre medisiner for å bøte på bivirkningene av den dyre behandlingen de får

- De tar opp dyrebare timer på sykehus, som forlenger ventetiden for andre, til konsultasjoner/behandlinger som kan kategoriseres som nytteløse

- Mange blir økt pleietrengende av behandlingen de får, som igjen koster penger og ressurser fra kommunehelsetjenesten (hjemmesykepleie/sykehjemsplass)

- Mange får behandling som fører til komplikasjoner, som igjen fører til dyre sykehusinnleggelser, og mye matriellkostnad/medisiner/andre ressurser

i tillegg:

- mange får redusert livskvalitet

- Redusert antall dager hjemme

- Redusert antall dager med pårørende

- Redusert anledning til å bearbeide egen død, ta kontroll over eget liv

Flere studier viser at vi bruker mest penger på behandling i livets siste 6 måneder, og at de som bare får lindrende behandling i flere tilfeller lever lenger og bedre enn de i aktiv behandling. 

Endret 28. september 2024 av Nuttery

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg håper du har snakket med fastlegen din om tankene du har. Det er ikke alle som vet det, men selvmordstanker er et symptom på sykdom. Det finnes mange former for behandling man kan prøve ut mot tilstander som gir selvmordstanker. Ingen fortjener å ha det så ille at de går rundt og håper på å få kreft. Oppsøk hjelp.

Anonymkode: 792d1...5e7

Jeg har oppsøkt hjelp for lenge siden, men det er ikke sånn at alt blir kurert bare man oppsøker hjelp. Det kan ta årevis før man kanskje finner noe som gjør det bedre, hvis man i det hele tatt finner noe. 

Når det er sagt går jeg absolutt ikke rundt og håper på å få kreft, jeg ønsker ikke mer lidelse enn det jeg allerede har. Og kreft er vel sjelden en rask og smertefri død.

Anonymkode: ba5ff...048

[Forvirret23]

Etter å ha sett min mor gå gjennom 1,5 år med ekstreme opp og nedturer, med cellegift som livsforlengende og traumene det påførte henne så kommer jeg ikke til å gjennomføre det. Da vil jeg heller leve 6 måneder med et "godt" liv enn de smertene og usikkerheten. Der kreften er borte den ene uka, mot at kreften 2 uker siden har spredd seg enda mer. 
Er det håp så vil jeg selvfølgelig prøve alt. 
Jeg tenker mye på hva slags liv min mor hadde og det gjør meg vondt å tenke på at alt handlet om sykdom. Ser tilbake på meldinger og vi skrev ikke om noe annet, min mor ble pint sakte til døden.