Å sette grenser rent sosialt på jobb

[AnonymBruker]

Jeg trives svært godt i jobben min, spennende arbeidsoppgaver, hyggelige kollegaer, gode arbeidslokaler, grei lønn og generelt fornøyd jevnt over med det meste. 

Jeg er en person som fremstår veldig ekstrovert når du prater med meg, og jeg opplever ofte at mange ønsker å være venn med meg pga dette (ikke ment som snikskryt, jeg lover). Opplever også dette på privaten, og at jeg må holde folk på avstand i ettertid for å ikke bombarderes med forslag om å finne på ting, eller å motta meningsløse snapper jeg må svare på flere ganger for dag... Jeg orker ikke, og jeg ønsker ikke flere venner enn de jeg har fra før. Jeg forstår ikke helt hvorfor det blir slik, jeg er jo bare et normalt hyggelig menneske uten noe ekstra 😅

Jeg er egentlig veldig introvert og svært kresen på hvem jeg orker å bruke energi på sånn mtp det private. Jeg har få, veldig gode venner, som krever lite oppfølging, samt en samboer som gir meg veldig mye sosial stimuli. Jeg har derfor ingen interesse av å være sosial ovenfor kolleger, mer enn det jeg må, og foretrekker også å ta min ubetalte pause i fred enn i felles kantine feks. 

Ved ulike forespørsler om jeg vil hjelpe til med sosial arrangementer, eller å delta på sånt, har jeg stort sett rodd meg unna. Jeg har prøvd å antyde hva slags person jeg er, feks at jeg liker å holde jobb og privat helt separat, og jeg er på jobb for å jobbe. Jeg er totalt uinteressert i sosiale aktiviteter utenfor jobb og egentlig også mens jeg er på jobb. Jeg opplever som regel at det ignoreres når jeg prøver å prate om det, og at når jeg antyder manglende interesse for å delta, så blir jeg likevel presset til å delta, for å "bidra til godt arbeidsmiljø". Nå har jeg også fått forespørsel om å være med i den sosiale klubben på jobb, som skal sørge for aktiviteter og feiringer av jubilanter osv - selv om jeg nå har antydet nei takk får jeg beskjed om at "jeg MÅ være med, fordi folk liker meg så godt"... Altså...??

Jeg synes det er godt arbeidsmiljø fra før. Og sikkert fordi jeg går overens med alle, er tilpasningsdyktig, og ikke bryr meg så mye om sosial trivsel på jobb så lenge folk er greie å samarbeide med i jobbsammenheng. 

Er det flere særinger som meg? Hva gjør dere for å overholde egen trivsel samtidig som folk ikke skal tro dere er helt asosial? 

Jeg tappes for energi om jeg skal tvinge meg selv gjennom sosiale ting jeg ikke ønsker å være med på. Det går blant annet utover jobbprestasjonen min, og energien min etter jobb, så det ganger verken meg eller arbeidsgiver å tvinge meg selv til å være mer sosial enn jeg ønsker? 

Anonymkode: 24cf9...6c4

[AnonymBruker]

Du må nok bli mer direkte. Og hvis du er godt likt, så går vel det helt fint. 

Du kan jo si at du virkelig ikke brenner for sosiale sammenkomster, så du passer ikke inn i planleggingskomitee for slikt. 

Anonymkode: c5766...5ae

[Daria]

Så lenge du fortsetter å la deg presse og overtale, vil de jo tro at du egentlig har lyst. Sett de grensene som er riktig for deg og stå for dem, uten å gå inn i diskusjoner og forhandlinger. Om du uansett ikke er interessert i å sosialisere med dem, er del vel heller ikke så farlig om de synes du er litt sær og asosial? Det har helt sikkert mine kolleger tenkt om meg av og til (eller ganske ofte...), men til gjengjeld har jeg sluppet å gjøre ting jeg ikke har lyst til eller glede av.

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg. Utadvendt, men ekstremt introvert. 

Jeg blir nok sett på som en raring på jobb fordi jeg er på jobb for å jobbe, jeg orker ikke småprat, fjellturer etter jobb, lønningspils, to-kaffe, så deltar svært lite ifht. sosiale sammenkomster o.l. Lunsjen spiser jeg ofte alene. Det gjør meg ingenting. Jeg er grei og hyggelig, imøtekommende og faglig dyktig. Hvis kollegaer synes jeg er rar og asosial, så klarer jeg fint å leve med det altså. 

Bare si nei, jeg har ikke kapasitet til dette akkurat nå. 

Anonymkode: 0d261...7d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er litt som deg. Utadvendt, men ekstremt introvert. 

Jeg blir nok sett på som en raring på jobb fordi jeg er på jobb for å jobbe, jeg orker ikke småprat, fjellturer etter jobb, lønningspils, to-kaffe, så deltar svært lite ifht. sosiale sammenkomster o.l. Lunsjen spiser jeg ofte alene. Det gjør meg ingenting. Jeg er grei og hyggelig, imøtekommende og faglig dyktig. Hvis kollegaer synes jeg er rar og asosial, så klarer jeg fint å leve med det altså. 

Bare si nei, jeg har ikke kapasitet til dette akkurat nå. 

Anonymkode: 0d261...7d5

Så godt å lese at vi er flere! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva folk tenker om meg, det eneste jeg kjenner på at jeg er redd for dårlige referanser i fremtiden mtp det sosiale. Heldigvis har jeg også en sjef som jeg tror nok er litt lik meg, og hun skryter veldig av hvor effektiv jeg er sammenlignet med mange andre 😅

Og veldig godt forslag til noe jeg kan si til denne klubben de ønsker jeg skal være med i... 

Jeg HATER to-kaffe (og ti-kaffe for noen) 😅... 

Det irriterer meg dog voldsomt at flertallet av folk mener det skaper godt arbeidsmiljø å tvinge folk sammen i sosiale aktiviteter. For meg ødelegger det, og det gjør at jeg kvier meg til å dra på jobb om det er noe jeg må delta på. 

Anonymkode: 24cf9...6c4

[AnonymBruker]

En ting som er så deilig med å bli eldre er at aksepten for å være seg selv blir større. Jeg er samme type som du, 38år, og er nå så trygg på hvem jeg er og hva jeg trives med at jeg er fullstendig åpen om at jeg trives best hjemme i eget selskap. Kan helt enkelt si at det er ikke det at jeg ikke vil være med, men at jeg heller være hjemme og sitte i en sofakrok med strikketøyet mitt og en lydbok. Eller at jeg er sliten av å være hjemme alene med barna (mann bortreist på jobb) og orker rett og slett ikke. Både meg og kollegene har humor rundt dette og vitser rundt tema hvor vi ler høyt og hjertelig. Jeg blir stort sett invitert, men om det skulle glippe, (noe jeg forstår kan skje siden jeg stort sett står over), kan jeg når som helst si jeg vil være med - om jeg vil det da. 😅 

Innimellom er altså med, og har det veldig hyggelig, men aller helst vil jeg være hjemme mens jeg sender reels om den kjipe kjedelige introverte potensielle seriemorderen, før jeg legger meg tidlig. 😜 

Anonymkode: 7b487...c8f

[AnonymBruker]

Jeg er lik deg: dyktig sosialt, godt likt av kollegaene mine, men introvert. Jeg setter disse grensene: 

- Deltar ikke på sosiale medier med kollegaene mine. Er medlem av en Snap-gruppe for avdelingen, men poster ingenting der. Det meste der er bare pludder og titalls svar på pludderet. 

- Er med på noen få av de sosiale eventene utenom arbeidstid. De jeg velger å gå på er typ sammenkomster med noe faglig innhold og lignende. Ellers er jeg med på julebord og avslutninger for kollegaer. Alt det andre takker jeg som regel nei til;  "det passer dessverre ikke". Gir ingen utdypende forklaring. 

- Jeg gjør en god jobb, får gode tilbakemeldinger, er sjelden syk eller har annet fravær og har verdens beste samvittighet for å sette de grensene jeg har ift det sosiale. 

Fortsett å være en god kollega, men sett grenser for deg selv. 

Anonymkode: 3253b...9dd

[AnonymBruker]

Er litt som å lese om meg selv. 

Gidder ikke forklare, slik andre foreslår, da fremstår man raskt sær. Jeg har alltid en forklaring klar, på reise, en annen avtale. besøk.. "kan jo prøve å ringes neste uke", har vært en travel uke. Presset blir mindre ganske raskt når folk forstår du ikke har tid til dem, et-par avvisninger så er stoltheten nok såret til å slutte å spørre. 

Er det store arrangement så jatter jeg med på at jeg skal, uten å ha meldt meg på, eller dropper å møte opp. Det er faktisk sjeldent folk spør i etterkant. Det å være negativ i forkant blir ofte negativt oppfattet. Men later du som at du er positiv så er stemningen en annen. Sist var en strategisamling med middag. Jeg meldte meg på dag, ikke kveld (påfører ikke jobben unødvendige kostnader). Sa til de som spurte at jeg skulle. Ble bare værende hjemme. Ingen har spurt. Er noe rart med det der, mange spørsmål i forkant, ofte glemt etterpå. Er en stor arbeidsplass, da, ville ikke fungert på en liten. 

Sosiale klubben - "det høres jo veldig kjekt ut, jeg skulle gjerne bidratt, men jeg har så mye annet som skjer. Du vet, man må innimellom bare sette grenser for seg selv, og prioritere. Dessuten er det jo supert at andre får mulighet, det er ofte de samme som blir spurt"

Anonymkode: e4130...fc2