Hvor mye skal man «bry» seg?

[AnonymBruker]

Bestevenninna mi fra barndommen sin mor har fått kreft og det ser ikke lyst ut. Kjenner moren godt fra overnattinger som barn, besøk osv så er jo gla i dama. ( har vert venner i over 30år) vi har jo som mange i denne alderen god men sporadisk kontakt. Har etablert oss ca 2 timer fra hverandre. Pleier å møtes på en kopp kaffe på cafe i mitten et par ganger i året og skiver meldinger snap og sånt et par ganger i uka. 
 

Ønsker jo å vise at jeg er der for venninna mi, men uten at det virker som mas. Er jo ofte vanskelig når man i noe sånt og du får spørsmål fra alle kanter gjør det jo ting verre. Så er det noen som har vert i en noe sånt som kan fortelle om hva er greit og hva er formye. Jeg er jo ikke familie men jeg bryr meg jo om dem alle.   

Anonymkode: 712db...585

[moff]

"Hei. Jeg tenker mye på deg i denne vanskelige tiden og jeg ønsker at du skal føle at jeg er her, uansett hva det innebærer. Jeg er ikke familie, men jeg bryr meg om dere alle. Har du noen tanker om hvordan jeg kan være her for deg og støtte deg?"

Eksempeler til videre samtale, dersom personen ikke utrykker et ønske om å treffes eller syns det er vanskelig å sette ord på hva den ønsker/trenger. 

"Vil du oppleve det brysomt dersom jeg sjekker inn med deg gjevnlig og hører Hvordan du har det? Selvfølgelig uten krav om at du må svare, men bare så du får en mulighet til å utrykke deg/ringes/treffes etc dersom behovet plutselig er der?" 

[AnonymBruker]

«Hva kan jeg gjøre?»

«Trenger du noe er jeg er»

Ikke mer som skal til. 

 

Anonymkode: 41c8e...739

[moff]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

«Hva kan jeg gjøre?»

«Trenger du noe er jeg er»

Ikke mer som skal til. 

 

Anonymkode: 41c8e...739

Jo det er litt mer som skal til. Relasjonen må være veldig veldig nær for at en skal bry noen etter en melding som den du har over der. Den du har der får en fra alle kanter i slike situasjoner, både fra kollegaer, bekjente, naboer, og folk en knapt vet hvem er men som kjenner familien. Iallefall fikk vi det. De menneskene jeg faktisk støttet meg på når det var tøft, var de som hadde spurt meg flere ganger om jeg ville snakke om det. De fleste av oss ønsker ikke bry andre med egen sorg og frykt, tross alt. 

Jeg har inntrykk av at relasjonen til ts er nær, men ikke såå nær. Da må en være litt overbevisende om at en faktisk ønsker å være der, for hva enn det innebærer. Det er også noe som gjør relasjonen sterkere... om en ikke ønsker å faktisk være der, men bare vil sende en pyntemelding som hundrevis av andre, så sender en den meldingen som det anonyme medlemmet deler her... 

[AnonymBruker]

moff skrev (22 timer siden):

"Hei. Jeg tenker mye på deg i denne vanskelige tiden og jeg ønsker at du skal føle at jeg er her, uansett hva det innebærer. Jeg er ikke familie, men jeg bryr meg om dere alle. Har du noen tanker om hvordan jeg kan være her for deg og støtte deg?"

Eksempeler til videre samtale, dersom personen ikke utrykker et ønske om å treffes eller syns det er vanskelig å sette ord på hva den ønsker/trenger. 

"Vil du oppleve det brysomt dersom jeg sjekker inn med deg gjevnlig og hører Hvordan du har det? Selvfølgelig uten krav om at du må svare, men bare så du får en mulighet til å utrykke deg/ringes/treffes etc dersom behovet plutselig er der?" 

Dette er veldig stivt og merkelig formulert. «Har du noen tanker om..» høres ut som en arbeidsoppgave, noe en leder kunne skrevet til en ansatt. Eller at man legger ansvaret over på den andre. 
 

Anonymkode: 26c97...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Bestevenninna mi fra barndommen sin mor har fått kreft og det ser ikke lyst ut. Kjenner moren godt fra overnattinger som barn, besøk osv så er jo gla i dama. ( har vert venner i over 30år) vi har jo som mange i denne alderen god men sporadisk kontakt. Har etablert oss ca 2 timer fra hverandre. Pleier å møtes på en kopp kaffe på cafe i mitten et par ganger i året og skiver meldinger snap og sånt et par ganger i uka. 
 

Ønsker jo å vise at jeg er der for venninna mi, men uten at det virker som mas. Er jo ofte vanskelig når man i noe sånt og du får spørsmål fra alle kanter gjør det jo ting verre. Så er det noen som har vert i en noe sånt som kan fortelle om hva er greit og hva er formye. Jeg er jo ikke familie men jeg bryr meg jo om dem alle.   

Anonymkode: 712db...585

Så trist, ts! 

Hvis dere bare møtes et par ganger i året vil jeg anta at hun har nærmere vennskap, men det er jo ikke sikkert.

Tenker at du fortsetter litt slik dere har det nå, med en melding eller to i uka. Du har kanskje allerede tatt første kontakten, dvs svart henne på meldingen du fikk om sykdommen? Slik at du har fått sagt at det var trist, at du er glad i henne og at du gjerne vil hjelpe på alle måter du kan, ring meg dag eller natt om du vil prate- type melding?

Deretter tenker jeg at du fortsetter med vanlig meldingshyppighet. Du trenger ikke alltid spørre etter oppdatering, med mindre du f eks vet at hun skal starte behandling og kan spørre «hvordan gikk det på onsdag?» Men du kan si at du tenker mye på henne, sende «klem», gode tanker. Etter hvert spørre om hun er i form til å møte deg for en kaffe f eks - da drar du hele veien til henne. Du kan sende henne en blomst på døra med en varm hilsen.

Anonymkode: 26c97...05b

[moff]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Dette er veldig stivt og merkelig formulert. «Har du noen tanker om..» høres ut som en arbeidsoppgave, noe en leder kunne skrevet til en ansatt. Eller at man legger ansvaret over på den andre. 
 

Anonymkode: 26c97...05b

Jeg kortfattet det trådstarter spurte om. Poenget var at det kan ts spørre venninnen sin om. Jeg tror ts også forstår at det ikke var ment som dirkete kopiering, det ville vært upersonlig og rart, syns du ikke? 

[AnonymBruker]

Jeg ble selv alvorlig syk for noen år siden, med varig sykdom, dog ikke kreft. Jeg opplevde at folk jeg kjente forsvant. De sluttet å ringe og skrive, og de sluttet å komme på besøk. Det jeg hadde ønsket meg var bare at noen viste omtanke og omsorg. Tok kontakt, stilte spørsmål, men snakket om "vanlige ting", ikke sykdom. Men jeg hørte ikke mye fra mitt nettverk, og nå som jeg har vært syk i noen år så har det blitt helt stille. Er det noe jeg vil anbefale så er det å fortsatt ta kontakt, og fortsatt være en venn. Det er noe av det man behøver mest når man blir syk.

Anonymkode: 77359...d86

[AnonymBruker]

Jeg ville ha foreslått et slikt cafèbesøk nå, og lett henne få prate om det hun vil. Ville ikke ha sagt at det er "på grunn av" at mora er syk, men at jeg har tenkt på henne og at det hadde vært koselig å møtes. Ville da ha kjørt de to timene og tatt møtet nært der hvor hun bor, slik at hun hadde sluppet reiseveien. (Funnet på en unnskyldning om at jeg skulle dit allikevel.)

Kan hende at du blir avvist med at hun har for mye å tenke på, men det ville da ha gitt en mulighet for å vise sympati og støtte under samtalen.

Anonymkode: 2d200...199

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ble selv alvorlig syk for noen år siden, med varig sykdom, dog ikke kreft. Jeg opplevde at folk jeg kjente forsvant. De sluttet å ringe og skrive, og de sluttet å komme på besøk. Det jeg hadde ønsket meg var bare at noen viste omtanke og omsorg. Tok kontakt, stilte spørsmål, men snakket om "vanlige ting", ikke sykdom. Men jeg hørte ikke mye fra mitt nettverk, og nå som jeg har vært syk i noen år så har det blitt helt stille. Er det noe jeg vil anbefale så er det å fortsatt ta kontakt, og fortsatt være en venn. Det er noe av det man behøver mest når man blir syk.

Anonymkode: 77359...d86

Det er ganske kjent sak. Spesielt med kreft. Folk blir stresset og vet ikke hva de skal si eller gjøre. De skjønner ikke at alt som trengs er å la dem vite at de er der om de trenger noe og invitere til sosialt og heller vise forståelse om det ofte skulle bli er nei. 
 

 

Anonymkode: 41c8e...739