Har du en vanskelig tid bak deg og vil dele din historie?

[AnonymBruker]

Hopp til de nederste avsnittene om du ikke orker å lese litt klaging. 😇

Jeg er skikkelig nedfor og flau over meg selv for tiden. Nærmer meg 30, har slitt med traumer og angst siden jeg var liten og har omtrent ingenting. Null nære venner, lite nettverk, ikke familie, utdannelse, jobberfaring, egen bolig, førerkort, sosial kompetanse, selvtillit, klær eller utseende jeg er komfortabel med, har dårlig helse, aldri vært i et ekte, godt forhold, minus nitti tusen på kontoen, lista fortsetter.

Jeg gjør en del tiltak for å få det bedre, noe av det hjelper sakte og sikkert, men alt går så sakte og tungt, og halvparten av det jeg prøver på feiler jeg bare.

I sosiale medier og over alt rundt meg møter jeg mennesker som har alt på stell, som virker så komfortable med seg selv, etablerer seg og finner sin nisje her i verden, imens jeg er på nivå med en tenåring når det gjelder de samme tingene. En del ting har sikkert tenåringer mer erfaring med enn meg også. Alle har jo sitt å stri med i livet, men alle rundt meg får til å etablere seg et greit liv likevel. Men ikke jeg.

Jeg synes ofte at det hjelper litt å høre historien til andre som har vært i lignende situasjoner og som har klart å komme seg ut av det.

Kanskje noen her har en vanskelig tid bak seg og har en solskinnshistorie å dele? 

Om noen heller vil lufte litt frustrasjon over livet sitt sammen med meg, så er det også greit. 🤭

Anonymkode: a47aa...801

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hopp til de nederste avsnittene om du ikke orker å lese litt klaging. 😇

Jeg er skikkelig nedfor og flau over meg selv for tiden. Nærmer meg 30, har slitt med traumer og angst siden jeg var liten og har omtrent ingenting. Null nære venner, lite nettverk, ikke familie, utdannelse, jobberfaring, egen bolig, førerkort, sosial kompetanse, selvtillit, klær eller utseende jeg er komfortabel med, har dårlig helse, aldri vært i et ekte, godt forhold, minus nitti tusen på kontoen, lista fortsetter.

Jeg gjør en del tiltak for å få det bedre, noe av det hjelper sakte og sikkert, men alt går så sakte og tungt, og halvparten av det jeg prøver på feiler jeg bare.

I sosiale medier og over alt rundt meg møter jeg mennesker som har alt på stell, som virker så komfortable med seg selv, etablerer seg og finner sin nisje her i verden, imens jeg er på nivå med en tenåring når det gjelder de samme tingene. En del ting har sikkert tenåringer mer erfaring med enn meg også. Alle har jo sitt å stri med i livet, men alle rundt meg får til å etablere seg et greit liv likevel. Men ikke jeg.

Jeg synes ofte at det hjelper litt å høre historien til andre som har vært i lignende situasjoner og som har klart å komme seg ut av det.

Kanskje noen her har en vanskelig tid bak seg og har en solskinnshistorie å dele? 

Om noen heller vil lufte litt frustrasjon over livet sitt sammen med meg, så er det også greit. 🤭

Anonymkode: a47aa...801

Jeg er ca 10 år eldre enn deg, og kan trøste deg med at selv om det utenfra kan se ut som at man har «alt på stell» så er det åpenlyst ikke slik (det skjønner jeg at du egentlig vet også  ) Jeg har alltid sett på meg selv som veldig ressurssterk, men for ca 10 år siden havnet jeg i en livskrise som medførte at jeg gikk inn i en depresjon og mistet nærmest lysten til å leve. Jeg har alltid trodd at depresjon var at man var lei seg, men erfarte at det for meg, var fullstendig fravær av følelser. Jeg skjønte jeg var deprimert den dagen jeg så på mine egne små barn og følte ingenting, jeg kunne like gjerne sett på maling som tørket, eller en fremmed, og følt det samme. Det smerter meg i brystet bare å skrive den setningen nå, at jeg følte det sånn. Og det er noe bra med det: å evne å føle. Også de vonde følelsene. 
Det var hva jeg til syvende og sist erfarte. 
Det tok flere år for meg å begynne å komme tilbake til meg selv, og å ha det godt med livet mitt igjen. Det er en klisje, men det sies jo noe om at i Kina så limer de sammen knuste vaser med gull, også er de enda finere enn de var før. Sånn føler jeg meg noen ganger, selv om jeg gjerne skulle vært sorgene foruten, så hadde jeg ikke vært den jeg er foruten. Jeg vil også legge til: at det gikk opp for meg at skillet mellom ressurssterk og ressurssvak er hårfin. Jeg følte jeg gikk fra å være  «on top of the world» i livet som mamma, med karriere osv, til å være farlig nære et liv med sykdom og manglende arbeidsevne. Det skillet som føltes som to ulike liv: var kun separert med bare noen måneder, og en livskrise. 
 

Du ba ikke om råd men her kommer noen;

Du er åpenlyst ressurssterk og du søker noe å strekke deg etter, ett mål for deg selv. Der har du allerede en indre drivkraft ingen kan ta fra deg!

Ikke bruk tid på ting i sosiale media du kjenner drar deg ned eller som gjør at du sammenligner deg med noe som føles urealistisk. Jeg ble fortalt en gang at hvis du ser for deg selv med en sirkel rundt, så skal det du strekker deg etter være inne i sirkelen for at det skal være positivt for deg. Ikke utenfor. Da blir det bare destruktivt. Poenget er at du bør gjerne hente inspirasjon men Finn det hos de som er litt utenfor der du selv er i livet men ikke så fjernt unna at du ikke klarer å gripe etter det. Når du målet innenfor sirkelen, så utvides den, og kan strekke deg lengre og lengre. For dette er en livslang prosess. Den tar aldri slutt. Men alle sosiale media som bryter med der du er nå: Kutt de ut! Det er ikke sundt for deg. 
 

Og sist men ikke minst; snakk med de rundt deg, be om hjelp om du trenger det og kjenn på egne behov.
 

De aller fleste av oss trenger faktisk egentlig veldig små dytt i riktig retning fra de rundt oss  å komme oss langt. Men da må vi tørre å signalisere til omgivelsene hva våre behov er. Kanskje er det bare noen å snakke med, noen som lytter? Og leter du, vil du nok finne noen som er villig til det. 

Lykke til! ❤️☺️ 

[AnonymBruker]

Alle starter et sted, og det stedet er det kun du som styrer  

Jeg fikk sosial angst, ocd og depresjon i slutten av tenårene. Har slitt meg gjennom 20-årene, periodevis veldig isolert, men hadde nok likevel litt mer input i form av utdannelse, jobb og kjærester. Aldri hatt noe særlig venner - har 1 venn.

I slutten av 20-årene møtte jeg han som i dag er min mann og i midten av 30-årene fikk vi kjærlighetsbarnet vårt ❤️ 

Jeg har riktignok fått diagnosen Asperger oppå de gamle diagnosene mine, og jeg er på AAP. Likevel lever jeg et godt liv - mitt liv - og jobber med å akseptere at det kanskje er en grunn til at jeg må slite med nettopp mine utfordringer.

Livet er langt og du er fremdeles ung. Hva med å hoppe ut i livet med beina først og se hvor det fører? Har du noe du har tenkt på at du har lyst til å gjøre, men ikke turt?  

Anonymkode: fda85...2c8