Vanskelig situasjon!

[Hermula]

Min veninne har hovedomsorgen for sin sønn på 7 år. SØnnen her annenhver helg hos sin pappa som har giftet seg på nytt og fått to sønner i sitt nye forhold.

Sønnen har etterhvert store problemer med omgang med andre. Har et voldsomt temperament, og blir veldig for såret.

Når mor prøver å ta opp forhold rundt sønnen, og samarbeidet om han med barnets far, får hun bare beskyldninger for hvor dårlig mor hun er. Alt er bra når sønnen er hos faren. De har hatt et meget turbulent forhold lenge og har det fortsatt, tiltross for at det er 6 år siden de flyttet fra hverandre.

Det er tydelig at sønnen sliter, og at han har mye ond. han nekter å fortelle noe av hva han har gjort hos pappaen. Han er innprentet at det skal man ikke fortelle. Likevel er det endel som kommer fram. F.eks at "hvis han flytter til pappa skal han få hest", "hvis han flytter til pappa skal han få overta gården når han blir stor", "hvis han flytter til pappa skal han få geiter", " hvis han flytter til pappa skal alt blir bra". Pappaen har psykopatiske tekk.

Jeg har kjent gutten fra han var baby og har sett utviklingen. Mora har prøvd å fått hjelp hos familierådgiver ++++, men uansett hva hun prøver på for at ting skal bli bedre for dem, blir alt verre i form av straff fra barnefaren.

Jeg har selv snakket med gutten. Han er blid og glad og imøtekommende. Så spør jeg om hva han har gjort hos pappa i helga. Da slår gutten om totalt, blir sint sur, skriker, sparker, ... alt er galt!

Dette har gjentatt seg flere ganger.

Det er fælt å se en liten gutt som sliter sånn uten å få hjelp. Mora har bedt om hjelp fra PPT, men står på vent vent vent!

Hva skal ei stakkars mor gjøre?

.... selvsagt er ikke mora perfekt i alle sammenhenger heller. Men hun ønsker å gjøre hva hun kan sånn at sønnen kan få det godt.

[Shea]

Stakkars gutt. Det er jo helt tydelig at han slites mellom to foreldre her.

Tror pappaen kan ha godt av litt hjelp han også om det er slik beskrevet her. Uansvarlig og lite lurt av pappaen å oppføre seg slik, lovnader om det ene etter det andre.

Mammaen trenger nokk noen å prate med også for å få hjelp til å takle alle følelsene og hvordan hun skal reagere/tolke situasjonene.

Når dem får hjelp fra PPT så håper jeg det ordner seg.

Har egentlig ikke noe spesiellt mye erfaring med slike saker, men det jeg vil anbefale er å ikke spørre eller prate med gutten så mye om hvordan det har vært hos pappaen når han kommer hjem.

Gjør heller noe koselig å vi at hun (mammaen) setter pris på å ha gutten sin hjemme igjen. Leie en film, spise god mat gjøre et spill i lag eller et eller annet som mamma vet at gutten liker.

Det holder å si: Håper du har hatt det fint i helgen.

Gutten forteller om han vil.

Ofte er det jo slik at dem er mer villige til å fortelle når ingen spør.

Blir det mas kan det bli agresjon.

Håper det ordner seg.

[la Flaca]

Uff, blir så lei meg når jeg hører sånt. Stedatteren min er 8, og hun har fått større problemer med å være "samværsbarn" etter hvert som hun er blitt eldre. Hun bor langt unna og er bare sammen med oss hver 4 uke omtrent. Hun har alltid vært veldig lojal mot begge foreldrene, i den forstand at hun ikke snakker om den ene til den andre. Vi aner ikke hva som foregår hjemme, og det er absolutt ikke et tegn på at noe er galt. Det er hennes måte å takle tilværelsen på.

Men vi, og særlig jeg har alltid vært veldig klar på at hjemmet hennes er hos mamma - og det er helt ok. Jeg blir sint når svigermor, hennes farmor, hinter frempå "når du blir litt større kan du jo flytte til pappa" osv. Det er et enormt ansvar å legge på skuldrene til et barn, å skulle velge mellom foreldrene sine. Fysj, sånt bør voksne mennesker - inkludert faren holde seg for god til!

Jeg vet ikke hva slags råd jeg skal gi. Men det er tydelig at guttungen sliter med dette her. Kanskje skolen kan ta kontakt med faren be om en samtale, evt. henvise foreldrene til familieterapeut?

[Gjest regine]

Forferdelig situasjon.

Det mor kan gjøre er å ta kontakt med familievernkontoret og snakke med dem selv. De kan da inkalle faren til samtale, men så lenge det ikke er mekling etter barneloven er han ikke forpliktet til å møte opp. Mor kan jo uansett få hjelp til å takle situasjonen hos seg, det kan jo være ok for henne å snakke med noen som er mer profesjonell enn veninner.

Moren kan heller ikke (hvis foreldreansvaret er delt) ta gutten med på samtaler uten farens samtykke. Enhver terapeut med litt integritet vet dette, og vil ha begge foreldres samtykke før h*n jgør det.

Mor kan kalle inn til mekling etter barneloven, og da er far forpliktet til å møte. Dette er imidlertid som regel første skritt mot rettssak, men siden det er eneste måten å eventuelt få far på banen så kan det jo være verdt et forsøk. Imidlertid er det også her sånn at det skjer ingenting om far IKKE møter, kun at mor får meklingsattest etter 3 ganger.

Ellers må jo mor bare prøve å "se" gutten - se hvordan han har det, at han sliter og forsøke å ikke legge sten til byrden. Hun må vise og si at hun bryr seg om han, at hun tar han på alvor og at hun gjør det hun kan for å forsøke å hjelpe han. Prøve å gi han all den trygghet hun bare klarer mht. at hun er der for han uansett hva og hvordan faren oppfører seg/er.

[*Heidi*]

Men i og med at faren har psykotiske trekk kan det ikke hende at han er ekkel og dominerende mot gutten? Og at det er derfor han slår seg vrang hver gang han nevnes.. Han sier jo at han skal få hest av faren osv men det kan jo være ett dominerende trekk hos faren og noe gutten sier til moren når han er misfonøyd med noe, ønsker seg noe osv! Kanskje det er en lur ide å få han med til en psykolog eller terapaut av noe slag? Kanskje hele familien også burde gå til en terapaut i og med at de krangler etter seks år.. det er klart at gutten får med seg dette, og han merker sikkert negative vibber mellom foreldrene..

Har forresten ikke lest svarene over,kan være at det er nevnt..

[flopp]

Hvis mor ikke har det allerede kan det være lurt å skaffe seg en advokat. Det høres voldsomt ut, men når foreldrene som har så store konflikter skal det mye til at de plutselig skal klare å samarbeide til det beste for gutten.

Hun kan også ta en telefon til barnevernet for en konsultasjon og råd / veiledning. Det er MANGE som sliter med det lignende problemer og det kan være godt å få snakket med noen, både for mor og spesielt for gutten!

[~MALIN~]

Moren bør gå til legen å få en henvisning til BUPP (barne & ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Ventetid her også, men her bør de klare å få hull på det harde skallet og få sønnen i tale.Her kan de også finne ut av om det er nødvendig å tvinge far til å møte til megling.

Hvis far 6 år etter bruddet, gift på ny og med nye barn - fortsatt bruker sønnen mot henne - må jeg jo si at han høres ut som en mann med meget store problemer med å legge ting bak seg!

Mange tror BUPP kun er et sted de stiller diagnoser. Det er feil. Det er også et sted de tar seg av barn som har lidd under langvarig psykiske belastninger.

Her møter man høyt utdannede og profesjonelle fagfolk, som har kontakt med de rette instansene, slik at barnet kan få all den hjelp og utredning det behøver.

Det er det eneste rådet jeg kan gi deg tror jeg. Ønsker venninnen din lykke til .

[Far til 2]

Pappaen har psykopatiske trekk.

Jeg har kjent gutten fra han var baby og har sett utviklingen.

...

←

Jeg lurer på om du har noen medisinsk bakgrunn for å beskrive faren slik du gjør ?

At du har kjent gutten siden faren flyttet (eller omtrent like lenge) gir minimal bakgrunn for å beskrive faren slik du gjør. Jeg sier ikke at du tar feil, men at du kan ha vært litt rask i sluttningene pga manglende kontakt med faren.

...

Når mor prøver å ta opp forhold rundt sønnen, og samarbeidet om han med barnets far, får hun bare beskyldninger for hvor dårlig mor hun er. Alt er bra når sønnen er hos faren.

Mora har prøvd å fått hjelp hos familierådgiver ++++, men uansett hva hun prøver på for at ting skal bli bedre for dem, blir alt verre i form av straff fra barnefaren.

...

←

Det KAN !!! også være at gutten faktisk trives godt hos faren hvor han har 2 brødre som han føler nærhet til. Det KAN !!! også være at sønnen slett ikke trives der som en "andrefiolin" og at han tar ut sinnet over en mulig forskjellsbehandling på moren.

Uansett årsak er det viktig at gutten får profesjonell hjelp i den grad det er mulig.

Vær forsiktig å dømme mor, far eller sønnen før en objektiv vurdering har skjedd. Selv om fagfolk tar feil like ofte som foreldre gjør kan det i det minste gi en ledetråd for hvordan situasjonen kan bli bedre for gutten og hvordan problemet kan utbedres. Men et hylekor som roper korsfest til faren har jeg ingen tro på.

[Jane How]

Far til 2: Når moren tar opp forhold rundt sønnen med barnefaren, beskylder han henne for å være dårlig mor. Dette har du sitert selv. Det hjelper lite om gutten har det bra hos faren, så lenge ikke faren er villig til å se sønnens problemer, prøver å lokke han til å bo hos seg og i tillegg beskylder moren (forhåpentligvis ikke ovenfor sønnen) for å være dårlig forelder.

At trådstarter beskriver han som en med psykopatiske trekk, betyr ikke at hun sikter til en diagnose på psykopati. Det må være lov å be om hjelp her inne, og å lufte sine synspunkt og oppfatninger fra sitt ståsted, uten å måtte være i stand til å bedømme alle konkrete situasjoner som et fagmenneske.

Det er naturlig at trådstarter, som venninne av denne moren, har fått med seg mye i denne saken, og vil hjelpe sin venninnes familie. Dette er neppe et "hylekor som roper korsfest til faren", men heller en utlufting av en vanskelig livssituasjon der målet ikke er å knekke faren, men å hjelpe gutten.

[Hermula]

Forferdelig situasjon.

Det mor kan gjøre er å ta kontakt med familievernkontoret og snakke med dem selv. De kan da inkalle faren til samtale, men så lenge det ikke er mekling etter barneloven er han ikke forpliktet til å møte opp. Mor kan jo uansett få hjelp til å takle situasjonen hos seg, det kan jo være ok for henne å snakke med noen som er mer profesjonell enn veninner.

Moren kan heller ikke (hvis foreldreansvaret er delt) ta gutten med på samtaler uten farens samtykke. Enhver terapeut med litt integritet vet dette, og vil ha begge foreldres samtykke før h*n jgør det.

Mor kan kalle inn til mekling etter barneloven, og da er far forpliktet til å møte. Dette er imidlertid som regel første skritt mot rettssak, men siden det er eneste måten å eventuelt få far på banen så kan det jo være verdt et forsøk. Imidlertid er det også her sånn at det skjer ingenting om far IKKE møter, kun at mor får meklingsattest etter 3 ganger.

Ellers må jo mor bare prøve å "se" gutten - se hvordan han har det, at han sliter og forsøke å ikke legge sten til byrden. Hun må vise og si at hun bryr seg om han, at hun tar han på alvor og at hun gjør det hun kan for å forsøke å hjelpe han. Prøve å gi han all den trygghet hun bare klarer mht. at hun er der for han uansett hva og hvordan faren oppfører seg/er.

←

Heisann!

De har vært hos familievernkontoret - de har vært hos mekling, uten at de har kommet noe videre av den grunn. Det det har endt med hver gang er at far blir mer bitter og vanskelig å ha med å gjøre. For hvert tiltak mor gjør for at ting mellom dem skal bli bedre, blir det bare verre. 'far har brukt alle muligheter til å rakke ned på mor, og det gamle maktmønsteret fra "old days" blir tatt opp.

Jeg er enig i at hun trenger noen å prate med i forhold til å få bearbeidet ting. Dette har hun gjort, er usikker på hvordan det er akkurat nå. I alt hun gjør prøver hun å backe opp sønnen, og gi han de trygge rammene som han trenger, men det er ikke så lett når man er alene om det. Jeg ser at hun holder på å dette sammen, og det er ikke morsom tå se på. Jeg kan ikke se hva jeg kan gjøre for å støtte, annet enn å være tilstede for å høre og diskutere. Sånn hun ser det har hun prøvd alt.

[Hermula]

Moren bør gå til legen å få en henvisning til BUPP (barne & ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Ventetid her også, men her bør de klare å få hull på det harde skallet og få sønnen i tale.Her kan de også finne ut av om det er nødvendig å tvinge far til å møte til megling.

Hvis far 6 år etter bruddet, gift på ny og med nye barn - fortsatt bruker sønnen mot henne - må jeg jo si at han høres ut som en mann med meget store problemer med å legge ting bak seg!

Mange tror BUPP kun er et sted de stiller diagnoser. Det er feil. Det er også et sted de tar seg av barn som har lidd under langvarig psykiske belastninger.

Her møter man høyt utdannede og profesjonelle fagfolk, som har kontakt med de rette instansene, slik at barnet kan få all den hjelp og utredning det behøver.

Det er det eneste rådet jeg kan gi deg tror jeg. Ønsker venninnen din lykke til  .

←

TAkk for rådet!

BUPP hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Jeg skal videreformidle rådet.

HAr en annen veninne hvor datteren gikk til BUPP en periode og fikk god hjelp.

[Hermula]

Jeg lurer på om du har noen medisinsk bakgrunn for å beskrive faren slik du gjør ?

At du har kjent gutten siden faren flyttet (eller omtrent like lenge) gir minimal bakgrunn for å beskrive faren slik du gjør. Jeg sier ikke at du tar feil, men at du kan ha vært litt rask i sluttningene pga manglende kontakt med faren.

Det KAN !!! også være at gutten faktisk trives godt hos faren hvor han har 2 brødre som han føler nærhet til. Det KAN !!! også være at sønnen slett ikke trives der som en "andrefiolin" og at han tar ut sinnet over en mulig forskjellsbehandling på moren.

Uansett årsak er det viktig at gutten får profesjonell hjelp i den grad det er mulig.

Vær forsiktig å dømme mor, far eller sønnen før en objektiv vurdering har skjedd. Selv om fagfolk tar feil like ofte som foreldre gjør kan det i det minste gi en ledetråd for hvordan situasjonen kan bli bedre for gutten og hvordan problemet kan utbedres. Men et hylekor som roper korsfest til faren har jeg ingen tro på.

←

OK - jeg skjønner argumentene dine, men der er selvsagt mer her enn dette som gir meg grunnlag for å mene at faren har psykopatiske trekk. Jeg har kjent barnets far lenge før barnet ble født. SElvsagt er mange av mine vurderinger bygd på morens beskrivelser, men også andres.

Da gutten hadde bursdag sist år, var jeg på besøk hos moren. Hun ringte sønnen sin som da var på ferie med faren. Gutten var lei seg, og moren prøvde å trøste. Det hun hørte i bakgrunnen var en pappa som kjeftet opp sønnen og truet med at om han ikke sluttet å gråte, fikk han ikke snakke med sin mor.

Jeg er ingen profesjonell psykiater, men jeg må likevel få lov til å lufte mine tanker i dette fora. Målet er ikke å dømme alle pappaer nedenom og hjem, men å kanskje få noen ideer fra andre om hvordan man kan hjelpe denne lille gutten som sliter mellom to foreldre som ikke greier å samarbeide, ikke greier å kommunisere.

[Far til 2]

OK - jeg skjønner argumentene dine, men der er selvsagt mer her enn dette

...

...

←

Bakgrunnen for min kommentar er at uttrykket "psykopat" eller "psykopatiske trekk" blir ekstremt mye misbrukt. Det er uttrykk som en del strør om seg om sine ex`er som om det ikke finnes andre beskrivelser av uenighet om et eller flere tema.

Uttrykket er nå så mye misbrukt at enkelte menn også har tatt det i bruk ovenfor sine ex'er. Og selv om symptomene er ganske like for menn og kvinner er beskrivelsen totalt feil.

Om faren kjefter på sønnen mens han snakker i telefonen er det et ekstremt tynt grunnlag å beskrive han som psykopat på. Kansje tyder det på det stikk motsatte. En kan naturligvis sette spørsmålstegn hvorfor han gjør det og diskutere om det er galt, men mange bør være langt mer forsiktig med dette uttrykket.

[Hermula]

Bakgrunnen for min kommentar er at uttrykket "psykopat" eller "psykopatiske trekk" blir ekstremt mye misbrukt. Det er uttrykk som en del strør om seg om sine ex`er som om det ikke finnes andre beskrivelser av uenighet om et eller flere tema.

Uttrykket er nå så mye misbrukt at enkelte menn også har tatt det i bruk ovenfor sine ex'er. Og selv om symptomene er ganske like for menn og kvinner er beskrivelsen totalt feil.

Om faren kjefter på sønnen mens han snakker i telefonen er det et ekstremt tynt grunnlag å beskrive han som psykopat på. Kansje tyder det på det stikk motsatte. En kan naturligvis sette spørsmålstegn hvorfor han gjør det og diskutere om det er galt, men mange bør være langt mer forsiktig med dette uttrykket.

←

Hmmm - mener du at jeg skal legge ut om alle ting denne mannen har gjort som tilsier at han har psykopatiske trekk?

Jeg skjønner ikke hvorfor du går løs på meg for misbruk av et begrep.

Poenget her er denne lille gutten som har det vanskelig og bør få hjelp dersom han skal få det bra. Hva kan gjøres? Hvilke instanser kan hjelpe?

Å hamre løs på meg fordi jeg etter din mening bruker psykopat-begrepet feil, blir for meg meningsløst.

Jeg forstår jo at du sikkert har blitt møtt av det samme, ... men det vil ikke si at jeg vurderer denne mannen feil.

[Gjest regine]

Heisann!

De har vært hos familievernkontoret  - de har vært hos mekling, uten at de har kommet noe videre av den grunn. Det det har endt med hver gang er at far blir mer bitter og vanskelig å ha med å gjøre. For hvert tiltak mor gjør for at ting mellom dem skal bli bedre, blir det bare verre. 'far har brukt alle muligheter til å rakke ned på mor, og det gamle maktmønsteret fra "old days" blir tatt opp.

Jeg er enig i at hun trenger noen å prate med i forhold til å få bearbeidet ting. Dette har hun gjort, er usikker på hvordan det er akkurat nå. I alt hun gjør prøver hun å backe opp sønnen, og gi han de trygge rammene som han trenger, men det er ikke så lett når man er alene om det. Jeg ser at hun holder på å dette sammen, og det er ikke morsom tå se på. Jeg kan ikke se hva jeg kan gjøre for å støtte, annet enn å være tilstede for å høre og diskutere. Sånn hun ser det har hun prøvd alt.

←

Det høres jo ut som om hun har gjort alt hun kan! Og det kan du - som venn - kanskje også påpeke.... Det er fryktelig vanskelig å stå i en sånn situasjon som moren er i, når det stadig sies "jamen, du må jo prøve" så da kan det være godt at noen forteller henne at det har hun gjort! Ellers er jo absolutt BUP et godt tips.

Det hun KAN gjøre er jo å 1) mekle etter barneloven og 2) når meklingsattesten er i boks, sende stevning om endring av samværet pga guttens vanskelige situasjon. Selvsagt en drastisk løsning, men kanskje det som må til for at far skjønner at ting ikke kan fortsette som nå. Det er noe med at det eneste språket personer med psykopatiske trekk fortsår er makt...... I dette tilfellet, at mor ikke lenger lar far herse med seg og ungen. Det er selvsagt også vanskelig, fordi det går mot alt vi har lært mht samarbeidsvilje, strekke seg langt for barna etc. Samtidig: som mor ønsker man det beste for sitt barn, og når hun SER at ungen sliter så er det viktig at hun setter ned foten og tar ansvaret med en eventuell "kamp" med far.

En annen ting: det nytter ikke å stadig håpe at ting skal bli bedre. Vil far være vanskelig så kan han være det. Mor må da kun sørge for at hun ikke blir "trukket ned" av at han er vanskelig. Hun må sette grenser for hvor stor innflytelse på hennes liv han skal ha. Dersom det betyr at drømmen om det gode samarbeidet ryker, så gjør den det (og siden jeg har vært gjennom mye av det samme sjøl, så vet jeg litt om at det å oppgi denne drømmen/dette håpet faktisk er vanskelig). Men duverden så mye bedre ting blir når man forholder seg til situasjonen som den ER og ikke som man ønsker den skal være. NB: dette er ikke noen kritikk av mor, godt mulig hun gjør det allerede!

Det finnes mennesker med sterke psykopatiske trekk. Og jeg tviler ikke et sekund på at denne mannen kan høre til i den gruppen, men det vet du og moren mye bedre enn både meg og andre her på forumet. Og selvsagt trenger du ikke å legge ut i det vide og det brede om hvorfor du mener han har slike trekk!

Lykke til!

[Hermula]

Det høres jo ut som om hun har gjort alt hun kan! Og det kan du - som venn - kanskje også påpeke.... Det er fryktelig vanskelig å stå i en sånn situasjon som moren er i, når det stadig sies "jamen, du må jo prøve" så da kan det være godt at noen forteller henne at det har hun gjort! Ellers er jo absolutt BUP et godt tips.

Det hun KAN gjøre er jo å 1) mekle etter barneloven og 2) når meklingsattesten er i boks, sende stevning om endring av samværet pga guttens vanskelige situasjon. Selvsagt en drastisk løsning, men kanskje det som må til for at far skjønner at ting ikke kan fortsette som nå. Det er noe med at det eneste språket personer med psykopatiske trekk fortsår er makt...... I dette tilfellet, at mor ikke lenger lar far herse med seg og ungen. Det er selvsagt også vanskelig, fordi det går mot alt vi har lært mht samarbeidsvilje, strekke seg langt for barna etc.  Samtidig: som mor ønsker man det beste for sitt barn, og når hun SER at ungen sliter så er det viktig at hun setter ned foten og tar ansvaret med en eventuell "kamp" med far.

En annen ting: det nytter ikke å stadig håpe at ting skal bli bedre. Vil far være vanskelig så kan han være det. Mor må da kun sørge for at hun ikke blir "trukket ned" av at han er vanskelig. Hun må sette grenser for hvor stor innflytelse på hennes liv han skal ha. Dersom det betyr at drømmen om det gode samarbeidet ryker, så gjør den det (og siden jeg har vært gjennom mye av det samme sjøl, så vet jeg litt om at det å oppgi denne drømmen/dette håpet faktisk er vanskelig). Men duverden så mye bedre ting blir når man forholder seg til situasjonen som den ER og ikke som man ønsker den skal være. NB: dette er ikke noen kritikk av mor, godt mulig hun gjør det allerede!

Det finnes mennesker med sterke psykopatiske trekk. Og jeg tviler ikke et sekund på at denne mannen kan høre til i den gruppen, men det vet du og moren mye bedre enn både meg og andre her på forumet. Og selvsagt trenger du ikke å legge ut i det vide og det brede om hvorfor du mener han har slike trekk!

Lykke til!

←

Takk takk

Jeg skal fortsette å oppmuntre henne - i forhold til den jobben hun gjør.

Angående stevning for å endre på samværet, har hun vel vurdert det som et alternativ. Hun er derimot ikke sikker på å bli trodd i saken, da hennes eks er ekspert i å få sympati når det gjelder. Hun pleier å bli sint og lei seg da hun prøver å motargumentere løgner og usannheter som eksen serverer på sølvfat når de er i sånne fora. Hun er rett og slett veldig redd for å miste sønnen til faren.

Men ... kan det ikke defineres som barnemisshandling når far hele tiden prøver å overtale en liten gutt til å flytte fra moren og til seg? Eller når han prøver å få sønnen til å skjønne at alt som er galt er mammas feil? Gutten kommer hjem å spør om hvorfor mamma altid gjør pappa sint, det må hun jo ikke gjøre.

Hva skal til for en anmeldelse i så henseende?