Sårt og vanskelig

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg vil holde med så anonym som mulig da veldig få vet dette, så beklager hvis noe er litt vagt.

Jeg gjennomgikk en spontanabort for 4 måneder siden og jeg strever noe fryktelig med det nå. Det hjelper ikke at det er babyboom på jobben (jobber i et kvinnedominert yrke i et ganske tøft felt). Kjæresten min bor ikke i Norge, men vi har vært sammen nesten 7 år. Det skulle være en midlertidig løsning hvor han etter hvert skulle komme hit, men ting skjer og dermed ble det ikke slik. Da jeg ble gravid ble vi veldig glade til tross for at vi lever hver for oss. Prosessen ved flytting ble satt i gang (han bor i et annet skandinavisk land). Da jeg mistet gikk jeg gjennom en spiral av følelser. Jeg dro rett til jobb etter beskjeden om at jeg hadde mistet (mener legen kalte det en MA). Jeg fikk ingen oppfølging, la inn masse overtid på jobb og er nå i en fase hvor jeg rett og slett er helt låst. Jeg kommer hjem, låser meg inne, gråter, sover dårlig og spiser minimalt. Jeg kommer meg på jobb, men greier ikke yte like mye. Greier så vidt å holde fasaden på jobb og de få gangene jeg er ute. Jobben min er av den sort at hvis jeg ikke er på jobb på en uke, ligger jeg etter tre uker og får dobbelt så mye å gjøre. Det er fryktelig mange sykemeldte og vi er få på jobb konstant. Jeg er mindre sosial og jobber lengre fordi jeg ikke greier å fullføre oppgavene mine som vanlig. Rett før jeg oppdaget graviditeten mistet jeg også en forelder som selvfølgelig gikk hardt innpå meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. I og med at jeg ikke bor med min kjære, så er det ikke gitt at vi får til å møtes når jeg har eggløsning. Nå har det gått 4 måneder og det har ikke truffet en eneste gang til tross for at vi hadde lik sommerferie i år. Neste sjanse blir i oktober, men det er jo ikke sikkert det sitter da. Jeg har også prøvd med på en sosial aktivitet som er en gang i uken, men det varierer hvilken dag. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt, men jeg har ingen å prate med om dette enn kjæresten min. Det virker som han har glemt det og gått videre. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta vare på meg selv opp i det her. Jeg har aldri vært sykemeldt og vil helst ikke gå den veien, da jeg greier som sagt å komme meg på jobb. Samtidig greier jeg ikke oppgavene mine på jobb og føler meg helt udugelig. Vi har en rådgiver på jobb som ba meg vurdere 80% sykemelding hvor jeg får hentet meg litt inn igjen med søvn og mat, men jeg føler på en liten skam da jeg føler sykemelding er hvis man er ordentlig syk, noe jeg føler jeg ikke er. Er det noen som han noen råd å gi meg annet enn å ta seg sammen? 

Anonymkode: 2decd...4d6

[AnonymBruker]

Forstår du har og står i en tung og vanskelig tid og situasjon. Beste rådet jeg kan gi - du må snakke med noen. Noen du kjenner, profesjonelle - hva som helst. Men du må snakke med noen om de vanskelige følelsene du sitter med. De forsvinner ikke av seg selv, og det at låser deg inne og isolerer deg selv slik vil ikke hjelpe <3  Du kan eventuelt kontakte organisasjonen Amathea. 

Har selv gått igjennom flere SA og MA - og det er beintøft. Og man må bearbeide det og snakke om det.  Det oppleves svært ofte helt annerledes for menn. De kjenner ikke alt som skjer fysisk og psykisk rundt graviditet eller det å miste. 

Det er dessverre lite oppfølging å gå rundt slikt, da det dessverre er vanlig og skjer mange. Burde absolutt vært bedre oppfølging. 

 

Anonymkode: 63bf5...b55

[Brunello]

Ut fra det du skriver, tolker jeg dette til å være første spontanabort. Det er ingen ting som tilsier at du ikke vil kunne få barn senere. 

Husk at sa veldig ofte skyldes at fosteret ikke er levedyktig, så isolert sett er det bra at kroppen frastøter seg det.

Du bør oppsøke psykolog når du får så tunge tanker i lang tid. 

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å lese, sender alle gode tanker ❤️

Jeg har vært gjennom liknende. Gikk gjennom flere SAer på kort tid i en periode der jeg allerede nærmet meg utbrent pga stor arbeidsbelastning over tid. I likhet med deg følte jeg at jeg ikke var syk og at jeg fint kunne gå på jobb. Til slutt tøyde jeg det for langt. Endte med at jeg sluttet å sove og til slutt fikk jeg panikkanfall om natten som var helt forferdelig (trodde jeg skulle dø). Etter dette ble jeg sykemeldt.. 

I ettertid har jeg angret veldig på at jeg ikke sykemeldte meg tidligere. Selv om man fysisk sett er i stand til å gå på jobb, betyr ikke det at det er lurt. Så mitt råd til deg er å ta bedre vare på din psykiske helse og sørge for at du ikke møter veggen - da kan det være mye verre å frisk. Alt godt ❤️

 

Anonymkode: 53938...64f

[Pysa]

Å, kjære! Dette høres tungt ut! God klem!

Det er absolutt ikke feil å få en sykmelding for dette, husk at du trenger krefter for neste graviditet også. Jobb er jobb, familien kommer først. Og selv om du kanskje bor alene nå, så er du en liten familie for deg selv. Men selvfølgelig, om du vil jobbe, så er det heller ikke feil. Husk at jobben din ville funnet en erstatning for deg om noe skjedde med deg, men du er uerstattelig i privatlivet. 

Angående kjæresten din, så er det ikke så lett for ham å sette seg inn i hvor tøft dette er for deg. For det første har han jo den kromosomfeilen som gjør at han er mann, men så er graviditet også oftere litt fjernere for mennene enn det er for oss, som kjenner det fysisk på kroppen.

 

Jeg har hatt to kronisk syke barn, og til tider et enormt fravær fra jobben. Det er fremdeles ikke lett å sende inn melding om fravær, klassen min får ikke vikar for meg, og mister derfor mye. Men familien og egen helse kommer før jobben, sånn må det bare være.

 

Det kommer til å bli tunge stunder for deg fremover, men det lysner etter hvert. Finn ut hva som er best for deg, og prøv å hive skyld og skam ut av livet, de hjelper deg ikke. 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (44 minutter siden):

Ut fra det du skriver, tolker jeg dette til å være første spontanabort. Det er ingen ting som tilsier at du ikke vil kunne få barn senere. 

Husk at sa veldig ofte skyldes at fosteret ikke er levedyktig, så isolert sett er det bra at kroppen frastøter seg det.

Du bør oppsøke psykolog når du får så tunge tanker i lang tid. 

Fullt klar over at dette ikke har noe å si på om jeg kan bli gravid igjen. Jeg er kjempeglad for at jeg slapp å bære frem et potensielt sykt barn som hadde levd noen timer. Kroppen er fantastisk sånn sett. Likevel er det vondt og jævlig, men denne reaksjonen har kommet nå. Flere og flere går ut i svangerskapspermisjon på jobben, det treffer merkelig nok hardere og hardere for hver gang nå. 

Anonymkode: 2decd...4d6

[t0nje]

Sykemeld deg. Psykisk helse er like viktig som fysisk helse. Psykisk uhelse vil på et tidspunkt påvirke din fysiske helse og det er bedre å forebygge nå enn å reparere senere.

[AnonymBruker]

Tusen Takk for gode ord 

Anonymkode: 2decd...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen Takk for gode ord 

Anonymkode: 2decd...4d6

Trykket send litt tidlig 🙈 

Tusen takk for gode ord og råd! Jeg åpnet meg litt for to kollegaer som har sett forskjell på meg. Jeg skal bestille legetime samt ta en samtale med lederen min om situasjonen❤️

Anonymkode: 2decd...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2024 den 14.42):

Hei,

Jeg vil holde med så anonym som mulig da veldig få vet dette, så beklager hvis noe er litt vagt.

Jeg gjennomgikk en spontanabort for 4 måneder siden og jeg strever noe fryktelig med det nå. Det hjelper ikke at det er babyboom på jobben (jobber i et kvinnedominert yrke i et ganske tøft felt). Kjæresten min bor ikke i Norge, men vi har vært sammen nesten 7 år. Det skulle være en midlertidig løsning hvor han etter hvert skulle komme hit, men ting skjer og dermed ble det ikke slik. Da jeg ble gravid ble vi veldig glade til tross for at vi lever hver for oss. Prosessen ved flytting ble satt i gang (han bor i et annet skandinavisk land). Da jeg mistet gikk jeg gjennom en spiral av følelser. Jeg dro rett til jobb etter beskjeden om at jeg hadde mistet (mener legen kalte det en MA). Jeg fikk ingen oppfølging, la inn masse overtid på jobb og er nå i en fase hvor jeg rett og slett er helt låst. Jeg kommer hjem, låser meg inne, gråter, sover dårlig og spiser minimalt. Jeg kommer meg på jobb, men greier ikke yte like mye. Greier så vidt å holde fasaden på jobb og de få gangene jeg er ute. Jobben min er av den sort at hvis jeg ikke er på jobb på en uke, ligger jeg etter tre uker og får dobbelt så mye å gjøre. Det er fryktelig mange sykemeldte og vi er få på jobb konstant. Jeg er mindre sosial og jobber lengre fordi jeg ikke greier å fullføre oppgavene mine som vanlig. Rett før jeg oppdaget graviditeten mistet jeg også en forelder som selvfølgelig gikk hardt innpå meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. I og med at jeg ikke bor med min kjære, så er det ikke gitt at vi får til å møtes når jeg har eggløsning. Nå har det gått 4 måneder og det har ikke truffet en eneste gang til tross for at vi hadde lik sommerferie i år. Neste sjanse blir i oktober, men det er jo ikke sikkert det sitter da. Jeg har også prøvd med på en sosial aktivitet som er en gang i uken, men det varierer hvilken dag. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt, men jeg har ingen å prate med om dette enn kjæresten min. Det virker som han har glemt det og gått videre. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta vare på meg selv opp i det her. Jeg har aldri vært sykemeldt og vil helst ikke gå den veien, da jeg greier som sagt å komme meg på jobb. Samtidig greier jeg ikke oppgavene mine på jobb og føler meg helt udugelig. Vi har en rådgiver på jobb som ba meg vurdere 80% sykemelding hvor jeg får hentet meg litt inn igjen med søvn og mat, men jeg føler på en liten skam da jeg føler sykemelding er hvis man er ordentlig syk, noe jeg føler jeg ikke er. Er det noen som han noen råd å gi meg annet enn å ta seg sammen? 

Anonymkode: 2decd...4d6

Hei!

Dette er som å høre min egen historie. Jeg mistet foreldre, så noen måneder etter var jeg lykkelig gravid og smertene etter dødsfallet var lindret. Så ble det konstatert MA etter blødninger. Gikk rundt i 12 uker og trodde jeg skulle bli mamma.

Jeg opplevde minimal forståelse fra samboeren min. Han fortsatte lykkelig sitt daglige liv, men jeg slet veldig. Frykten over å kanskje aldri kunne bli gravid igjen gjorde at jeg isolerte meg. Jeg krisemaksimerte og tenkte livet ikke var verdt å leve uten barn. På arbeidsplassen ble jeg plassert ved siden av en nyansatt som skulle ha barn. Det var som å få en kniv midt i hjertet. Hun hadde fått jobben jeg ønsket meg mens hun hadde søkt vel vitende om at hun var gravid, skulle da ut i perm og i tillegg måtte jeg onboarde henne. Det mest irriterende var nok at hun sa hun hadde timet graviditeten med tanke på barnehageplass! J luksusproblem, tenkte jeg. Det var bare så ekstremt sårt. Jeg hadde ingen å snakke med, men fant Amatea. De hjalp meg. 
De som har unnfanget lett og ikke opplevd spontanaborter, eller andre hindringer eller umuligheter for å kunne bli mødre, vet ikke hvor heldige de er. Det er ekstremt belastende å stå i uvissheten. Føler med deg

Anonymkode: d2d35...451

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2024 den 14.42):

Hei,

Jeg vil holde med så anonym som mulig da veldig få vet dette, så beklager hvis noe er litt vagt.

Jeg gjennomgikk en spontanabort for 4 måneder siden og jeg strever noe fryktelig med det nå. Det hjelper ikke at det er babyboom på jobben (jobber i et kvinnedominert yrke i et ganske tøft felt). Kjæresten min bor ikke i Norge, men vi har vært sammen nesten 7 år. Det skulle være en midlertidig løsning hvor han etter hvert skulle komme hit, men ting skjer og dermed ble det ikke slik. Da jeg ble gravid ble vi veldig glade til tross for at vi lever hver for oss. Prosessen ved flytting ble satt i gang (han bor i et annet skandinavisk land). Da jeg mistet gikk jeg gjennom en spiral av følelser. Jeg dro rett til jobb etter beskjeden om at jeg hadde mistet (mener legen kalte det en MA). Jeg fikk ingen oppfølging, la inn masse overtid på jobb og er nå i en fase hvor jeg rett og slett er helt låst. Jeg kommer hjem, låser meg inne, gråter, sover dårlig og spiser minimalt. Jeg kommer meg på jobb, men greier ikke yte like mye. Greier så vidt å holde fasaden på jobb og de få gangene jeg er ute. Jobben min er av den sort at hvis jeg ikke er på jobb på en uke, ligger jeg etter tre uker og får dobbelt så mye å gjøre. Det er fryktelig mange sykemeldte og vi er få på jobb konstant. Jeg er mindre sosial og jobber lengre fordi jeg ikke greier å fullføre oppgavene mine som vanlig. Rett før jeg oppdaget graviditeten mistet jeg også en forelder som selvfølgelig gikk hardt innpå meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. I og med at jeg ikke bor med min kjære, så er det ikke gitt at vi får til å møtes når jeg har eggløsning. Nå har det gått 4 måneder og det har ikke truffet en eneste gang til tross for at vi hadde lik sommerferie i år. Neste sjanse blir i oktober, men det er jo ikke sikkert det sitter da. Jeg har også prøvd med på en sosial aktivitet som er en gang i uken, men det varierer hvilken dag. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt, men jeg har ingen å prate med om dette enn kjæresten min. Det virker som han har glemt det og gått videre. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta vare på meg selv opp i det her. Jeg har aldri vært sykemeldt og vil helst ikke gå den veien, da jeg greier som sagt å komme meg på jobb. Samtidig greier jeg ikke oppgavene mine på jobb og føler meg helt udugelig. Vi har en rådgiver på jobb som ba meg vurdere 80% sykemelding hvor jeg får hentet meg litt inn igjen med søvn og mat, men jeg føler på en liten skam da jeg føler sykemelding er hvis man er ordentlig syk, noe jeg føler jeg ikke er. Er det noen som han noen råd å gi meg annet enn å ta seg sammen? 

Anonymkode: 2decd...4d6

Nå har du gått lengen nok med to tap alene. Tapet av en forelder samtidig som en abort er dobbelt tap.

Bestill time hos fastlegen, enten ved først å sende en elektronisk melding med hvordan du har det, eventuelt legger det du har skrevet her over på et pdf dok. Og legger det inn som vedlegg eller på annen måte.

Skriv at du trenger en time, og send det som ekonsultasjon til fastlegen din. Da bør hen være så pass menneskelig at hen finner en time til deg innen rimelig tid. 
Dette betyr ikke at du skal sykemeldes, men at du trenger å få ventilert og ikke bare stenge alt dette vonde inni deg, fordi det har du gjort lenge nok. Flink pike syndromet klarer du ikke leve med i all evighet. 
Håper dette var til hjelp og at du oppsøker og får nødvendig helsehjelp. 

Anonymkode: 9bbe2...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hei!

Dette er som å høre min egen historie. Jeg mistet foreldre, så noen måneder etter var jeg lykkelig gravid og smertene etter dødsfallet var lindret. Så ble det konstatert MA etter blødninger. Gikk rundt i 12 uker og trodde jeg skulle bli mamma.

Jeg opplevde minimal forståelse fra samboeren min. Han fortsatte lykkelig sitt daglige liv, men jeg slet veldig. Frykten over å kanskje aldri kunne bli gravid igjen gjorde at jeg isolerte meg. Jeg krisemaksimerte og tenkte livet ikke var verdt å leve uten barn. På arbeidsplassen ble jeg plassert ved siden av en nyansatt som skulle ha barn. Det var som å få en kniv midt i hjertet. Hun hadde fått jobben jeg ønsket meg mens hun hadde søkt vel vitende om at hun var gravid, skulle da ut i perm og i tillegg måtte jeg onboarde henne. Det mest irriterende var nok at hun sa hun hadde timet graviditeten med tanke på barnehageplass! J luksusproblem, tenkte jeg. Det var bare så ekstremt sårt. Jeg hadde ingen å snakke med, men fant Amatea. De hjalp meg. 
De som har unnfanget lett og ikke opplevd spontanaborter, eller andre hindringer eller umuligheter for å kunne bli mødre, vet ikke hvor heldige de er. Det er ekstremt belastende å stå i uvissheten. Føler med deg

Anonymkode: d2d35...451

Og nå kom jeg også på at jeg forsøkte å dele følelser med min samboer, blant annet hvor vondt det var å se den nyansatte gravid. Da ble jeg shamet med « jeg klarer dessverre ikke å forstå hvordan det går ann å synke så lavt at du ikke unner andre lykke».  Kjenner jeg blir sint på han når jeg minnes den tiden.

Anonymkode: d2d35...451

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og nå kom jeg også på at jeg forsøkte å dele følelser med min samboer, blant annet hvor vondt det var å se den nyansatte gravid. Da ble jeg shamet med « jeg klarer dessverre ikke å forstå hvordan det går ann å synke så lavt at du ikke unner andre lykke».  Kjenner jeg blir sint på han når jeg minnes den tiden.

Anonymkode: d2d35...451

Så hvis hans mor eller far hadde dødd, så hadde han kost seg i sin venns mors ellers fars 75-årslag?

Anonymkode: aff4c...220

[AnonymBruker]

Jeg har også mistet, to ganger, og mener spontanaborter en sorg man aldri vil forstå med mindre man har mistet selv. Det er noe av det vondeste jeg har opplevd.

Det høres ut som om dere stresser litt med å bli gravid? Er det noen grunn til det, eller har dere mulighet til å ta en pause fra prøvingen?

Jeg synes tapet av en forelder og en spontanabort er mer en god nok grunn for å sykemelde seg. Det er veldig lett å se mellom linjene du skriver at du ikke har det bra. 

Anonymkode: a166a...c2a

[Kaktus86]

Har en lignende historie, og kjenner meg så igjen i det du skriver. Det er en enorm påkjenning å stå i. Du må prioritere helsa di nå, både psykisk og fysisk. Send meg gjerne en melding om du vil snakke 💛

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2024 den 14.42):

Hei,

Jeg vil holde med så anonym som mulig da veldig få vet dette, så beklager hvis noe er litt vagt.

Jeg gjennomgikk en spontanabort for 4 måneder siden og jeg strever noe fryktelig med det nå. Det hjelper ikke at det er babyboom på jobben (jobber i et kvinnedominert yrke i et ganske tøft felt). Kjæresten min bor ikke i Norge, men vi har vært sammen nesten 7 år. Det skulle være en midlertidig løsning hvor han etter hvert skulle komme hit, men ting skjer og dermed ble det ikke slik. Da jeg ble gravid ble vi veldig glade til tross for at vi lever hver for oss. Prosessen ved flytting ble satt i gang (han bor i et annet skandinavisk land). Da jeg mistet gikk jeg gjennom en spiral av følelser. Jeg dro rett til jobb etter beskjeden om at jeg hadde mistet (mener legen kalte det en MA). Jeg fikk ingen oppfølging, la inn masse overtid på jobb og er nå i en fase hvor jeg rett og slett er helt låst. Jeg kommer hjem, låser meg inne, gråter, sover dårlig og spiser minimalt. Jeg kommer meg på jobb, men greier ikke yte like mye. Greier så vidt å holde fasaden på jobb og de få gangene jeg er ute. Jobben min er av den sort at hvis jeg ikke er på jobb på en uke, ligger jeg etter tre uker og får dobbelt så mye å gjøre. Det er fryktelig mange sykemeldte og vi er få på jobb konstant. Jeg er mindre sosial og jobber lengre fordi jeg ikke greier å fullføre oppgavene mine som vanlig. Rett før jeg oppdaget graviditeten mistet jeg også en forelder som selvfølgelig gikk hardt innpå meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. I og med at jeg ikke bor med min kjære, så er det ikke gitt at vi får til å møtes når jeg har eggløsning. Nå har det gått 4 måneder og det har ikke truffet en eneste gang til tross for at vi hadde lik sommerferie i år. Neste sjanse blir i oktober, men det er jo ikke sikkert det sitter da. Jeg har også prøvd med på en sosial aktivitet som er en gang i uken, men det varierer hvilken dag. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt, men jeg har ingen å prate med om dette enn kjæresten min. Det virker som han har glemt det og gått videre. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta vare på meg selv opp i det her. Jeg har aldri vært sykemeldt og vil helst ikke gå den veien, da jeg greier som sagt å komme meg på jobb. Samtidig greier jeg ikke oppgavene mine på jobb og føler meg helt udugelig. Vi har en rådgiver på jobb som ba meg vurdere 80% sykemelding hvor jeg får hentet meg litt inn igjen med søvn og mat, men jeg føler på en liten skam da jeg føler sykemelding er hvis man er ordentlig syk, noe jeg føler jeg ikke er. Er det noen som han noen råd å gi meg annet enn å ta seg sammen? 

Anonymkode: 2decd...4d6

Spontanabort er veldig vanlig at kvinner opplever en gang i livet. Du må rett og slett bare slappe mer av,for om du sliter sånn med dette vil det bli verre å bli gravid på nytt!!!! Og det er jo det du ønsker å bli gravid. Hvorfor kan ikke kjæresten din flytte hit etter 7 år? Språk er jo null problem da han enten er Dansk eller Svensk. Lettere slappe av bli gravid også da. 

Anonymkode: d5954...496

[AnonymBruker]

t0nje skrev (På 24.9.2024 den 15.30):

Sykemeld deg.

Her har vi KG råd nr.1.

Drister meg til et annet: Hva med å bo sammen først og så stifte familie etterpå?

Anonymkode: 6a7c0...9ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Her har vi KG råd nr.1.

Drister meg til et annet: Hva med å bo sammen først og så stifte familie etterpå?

Anonymkode: 6a7c0...9ef

Har tidligere vært samboer. Akkurat nå bor vi hver for oss av andre årsaker. Dette skulle være en midlertidig greie

Anonymkode: 2decd...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spontanabort er veldig vanlig at kvinner opplever en gang i livet. Du må rett og slett bare slappe mer av,for om du sliter sånn med dette vil det bli verre å bli gravid på nytt!!!! Og det er jo det du ønsker å bli gravid. Hvorfor kan ikke kjæresten din flytte hit etter 7 år? Språk er jo null problem da han enten er Dansk eller Svensk. Lettere slappe av bli gravid også da. 

Anonymkode: d5954...496

Han flyttet hjem grunnet familiære årsaker samt en jobbmulighet. Det skulle være midlertidig. Han flyttet hjem under coronapandemien og fikk jobb som i utgangspunktet skulle vare et år. Selskapet var så fornøyd med han å tilbød en ny stilling med mer ansvar som han ville prøve ut. Han ønsker selv å se etter ny jobb og leiligheten står nå kun i mitt navn (flyttet for meg selv for to år siden igjen) hvor han har mulighet til å kjøpe seg inn senere. Han vil ikke flytte før han konkret vet hva slags jobbmulighet han får her først, språket er null problem, er mer bransjen hans og erfaring som kompliserer ting. Jeg støttet han i jobbsituasjonen, jeg er opptatt av at han skal få mulighet til å finne ut hva han vil. Jeg er dessverre ikke flyttbar da jeg er enebarn og kun har en forelder igjen med skrantende helse.

Anonymkode: 2decd...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2024 den 14.42):

Hei,

Jeg vil holde med så anonym som mulig da veldig få vet dette, så beklager hvis noe er litt vagt.

Jeg gjennomgikk en spontanabort for 4 måneder siden og jeg strever noe fryktelig med det nå. Det hjelper ikke at det er babyboom på jobben (jobber i et kvinnedominert yrke i et ganske tøft felt). Kjæresten min bor ikke i Norge, men vi har vært sammen nesten 7 år. Det skulle være en midlertidig løsning hvor han etter hvert skulle komme hit, men ting skjer og dermed ble det ikke slik. Da jeg ble gravid ble vi veldig glade til tross for at vi lever hver for oss. Prosessen ved flytting ble satt i gang (han bor i et annet skandinavisk land). Da jeg mistet gikk jeg gjennom en spiral av følelser. Jeg dro rett til jobb etter beskjeden om at jeg hadde mistet (mener legen kalte det en MA). Jeg fikk ingen oppfølging, la inn masse overtid på jobb og er nå i en fase hvor jeg rett og slett er helt låst. Jeg kommer hjem, låser meg inne, gråter, sover dårlig og spiser minimalt. Jeg kommer meg på jobb, men greier ikke yte like mye. Greier så vidt å holde fasaden på jobb og de få gangene jeg er ute. Jobben min er av den sort at hvis jeg ikke er på jobb på en uke, ligger jeg etter tre uker og får dobbelt så mye å gjøre. Det er fryktelig mange sykemeldte og vi er få på jobb konstant. Jeg er mindre sosial og jobber lengre fordi jeg ikke greier å fullføre oppgavene mine som vanlig. Rett før jeg oppdaget graviditeten mistet jeg også en forelder som selvfølgelig gikk hardt innpå meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. I og med at jeg ikke bor med min kjære, så er det ikke gitt at vi får til å møtes når jeg har eggløsning. Nå har det gått 4 måneder og det har ikke truffet en eneste gang til tross for at vi hadde lik sommerferie i år. Neste sjanse blir i oktober, men det er jo ikke sikkert det sitter da. Jeg har også prøvd med på en sosial aktivitet som er en gang i uken, men det varierer hvilken dag. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget mitt, men jeg har ingen å prate med om dette enn kjæresten min. Det virker som han har glemt det og gått videre. Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta vare på meg selv opp i det her. Jeg har aldri vært sykemeldt og vil helst ikke gå den veien, da jeg greier som sagt å komme meg på jobb. Samtidig greier jeg ikke oppgavene mine på jobb og føler meg helt udugelig. Vi har en rådgiver på jobb som ba meg vurdere 80% sykemelding hvor jeg får hentet meg litt inn igjen med søvn og mat, men jeg føler på en liten skam da jeg føler sykemelding er hvis man er ordentlig syk, noe jeg føler jeg ikke er. Er det noen som han noen råd å gi meg annet enn å ta seg sammen? 

Anonymkode: 2decd...4d6

Jeg har inntrykk av at du ikke har fått sørget skikkelig over tapet ditt. Med det mener jeg:

Anerkjent for deg og andre hva du mistet, og at det var trist for deg.

Tatt deg tid til å kjenne på sorg, ikke behrave den i overtid.

Delt sorgen med folk rundt  deg du stoler på.

Når vi aksepterer og anerkjenner sorgen blir den lettere å bære, i alle fall på sikt. Det tror i alle fall jeg.

Om du ikke kan fortelle venner om aborten, kan du ikke i det minste kontakte dem,iog være samnen med dem? Gjøre noe du pleide å like før?

Du kan ogdå kontakte amathea-stoftelsen. Det er gratis, og de var fantastiske å prate med etter min ma. 

Hvis dette ikke hjelper bør du kontakte lege. Kanskje du har utviklet en depresjon? Samtidig kan du jo ha en kraftig sorgreaksjon. Det er typisk fot sorg å miste matlyst, interesse for aktiviteter og slikt, men helst ikke hver dag i 4 måneder. Det sksl helst være mulig å tre litt ut og inn av sorgen. Det er også viktig å huske på at sorg er energikrevende. 

Anonymkode: 2459e...38e