Konsekvenser av manglende kontakt med mor.

[AnonymBruker]

Jeg er pappa til to jenter på ti og tolv år. Barnas mor og jeg flyttet fra hverandre for ca. tre år siden, og ble enige om å dele tiden med barna femti-femti. Problemet er bare at barna nekter plent å være hos sin mor. I sær eldstemann har knapt overnattet hos moren seneste år. Tiåringen klarte vi for en tid tilbake å snakke inn i en avtale om tre dager annenhver uke, men hun er også svært motvillig hver gang hun skal til mor. Jeg har etter beste evne forsøkt å stimulere ungene til å være mer hos mor, men det er svært utmattende i lengden, og jeg har veldig vondt av eksen, som er dypt fortvilet over situasjonen. Jeg har ingen grunn til å betvile hennes omsorgsevner. Hun er en god mor og en ressurssterk kvinne.

Millioner av unger har vokst opp med liten eller ingen kontakt med far, men jeg har møtt få med tilsvarende problemer som dem ungene mine gjennomlever.

 

Jeg er en svært nærværende, kjærlig og oppofrende far, og ivaretar ungene mine godt, men jeg er svært bekymret for hvordan avvisningen av moren vil påvirke ungene mine når de blir eldre, og begynner å reflektere mer rundt denne. 
 

Er det noen som har erfaringer fra liknende situasjoner, eller har veloverveide råd om hvordan jeg bør gå frem for at en svekket morsrelasjon og dårlig samvittighet ikke skal ende i psykiske problemer for jentene når de blir tenåringer?

Anonymkode: c51fc...6c9

[AnonymBruker]

Det at dem ikke vil være hoss mor slår en alarm i seg selv det er jo moren barna i  begynnelsen er mest knyttet til og det er det naturligt resten av livet vedmindre moren ikke gir nok omsorg. Får meg til å tro at du er mildere og kjærligere enn henne er ikke ofte man ser det i samfunnet.

Anonymkode: 54ec2...cce

[AnonymBruker]

Jeg selv vokste opp uten morsfirgur og ble svært kald følelsesmessigt lite empati og forståelse for andre det var fordi pappa var typisk mann og  dermed neglektet meg på det området . Du har nå rollen til å gi dem den moderlige omsorgen ømheten jeg ikke fikk den nærende omsorgen mødre gir. Her har du et godt tips. 

Anonymkode: 54ec2...cce

[Tough cookie]

Hva sier de er grunnen til at de ikke vil være hos moren sin?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg er pappa til to jenter på ti og tolv år. Barnas mor og jeg flyttet fra hverandre for ca. tre år siden, og ble enige om å dele tiden med barna femti-femti. Problemet er bare at barna nekter plent å være hos sin mor. I sær eldstemann har knapt overnattet hos moren seneste år. Tiåringen klarte vi for en tid tilbake å snakke inn i en avtale om tre dager annenhver uke, men hun er også svært motvillig hver gang hun skal til mor. Jeg har etter beste evne forsøkt å stimulere ungene til å være mer hos mor, men det er svært utmattende i lengden, og jeg har veldig vondt av eksen, som er dypt fortvilet over situasjonen. Jeg har ingen grunn til å betvile hennes omsorgsevner. Hun er en god mor og en ressurssterk kvinne.

Millioner av unger har vokst opp med liten eller ingen kontakt med far, men jeg har møtt få med tilsvarende problemer som dem ungene mine gjennomlever.

 

Jeg er en svært nærværende, kjærlig og oppofrende far, og ivaretar ungene mine godt, men jeg er svært bekymret for hvordan avvisningen av moren vil påvirke ungene mine når de blir eldre, og begynner å reflektere mer rundt denne. 
 

Er det noen som har erfaringer fra liknende situasjoner, eller har veloverveide råd om hvordan jeg bør gå frem for at en svekket morsrelasjon og dårlig samvittighet ikke skal ende i psykiske problemer for jentene når de blir tenåringer?

Anonymkode: c51fc...6c9

De vil ikke til sin mor, hvordan er det mor avviser de da? 

Anonymkode: 936a7...a34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De vil ikke til sin mor, hvordan er det mor avviser de da? 

Anonymkode: 936a7...a34

TS: De avviser sin mor.

Anonymkode: c51fc...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS: De avviser sin mor.

Anonymkode: c51fc...6c9

Men det er jo en grunn... hvor gamle er dem? Er dem tenåringer kan det være bare fordi dem ikke får viljen sin. Små barn er noe annet.

Anonymkode: 54ec2...cce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg selv vokste opp uten morsfirgur og ble svært kald følelsesmessigt lite empati og forståelse for andre det var fordi pappa var typisk mann og  dermed neglektet meg på det området . Du har nå rollen til å gi dem den moderlige omsorgen ømheten jeg ikke fikk den nærende omsorgen mødre gir. Her har du et godt tips. 

Anonymkode: 54ec2...cce

TS: Jeg gjør så godt jeg kan. Er selv oppvokst med en kjærlig sekstiåtterfar, og er ikke redd for å gi nærhet og omsorg, men er likevel redd for at måten ungene avviser sin egen mor så tydelig vil gi dem kvaler senere i livet.

Anonymkode: c51fc...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det er jo en grunn... hvor gamle er dem? Er dem tenåringer kan det være bare fordi dem ikke får viljen sin. Små barn er noe annet.

Anonymkode: 54ec2...cce

TS: Du kan jo starte med å lese innlegget før du hiver deg i svaringen.

Anonymkode: c51fc...6c9

[AnonymBruker]

Hva forteller barna om grunnen til de ikke vil til sin mor ? 

Anonymkode: 1a4fa...1af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er pappa til to jenter på ti og tolv år. Barnas mor og jeg flyttet fra hverandre for ca. tre år siden, og ble enige om å dele tiden med barna femti-femti. Problemet er bare at barna nekter plent å være hos sin mor. I sær eldstemann har knapt overnattet hos moren seneste år. Tiåringen klarte vi for en tid tilbake å snakke inn i en avtale om tre dager annenhver uke, men hun er også svært motvillig hver gang hun skal til mor. Jeg har etter beste evne forsøkt å stimulere ungene til å være mer hos mor, men det er svært utmattende i lengden, og jeg har veldig vondt av eksen, som er dypt fortvilet over situasjonen. Jeg har ingen grunn til å betvile hennes omsorgsevner. Hun er en god mor og en ressurssterk kvinne.

Millioner av unger har vokst opp med liten eller ingen kontakt med far, men jeg har møtt få med tilsvarende problemer som dem ungene mine gjennomlever.

 

Jeg er en svært nærværende, kjærlig og oppofrende far, og ivaretar ungene mine godt, men jeg er svært bekymret for hvordan avvisningen av moren vil påvirke ungene mine når de blir eldre, og begynner å reflektere mer rundt denne. 
 

Er det noen som har erfaringer fra liknende situasjoner, eller har veloverveide råd om hvordan jeg bør gå frem for at en svekket morsrelasjon og dårlig samvittighet ikke skal ende i psykiske problemer for jentene når de blir tenåringer?

Anonymkode: c51fc...6c9

Jeg er oppvokst boende fast hos far fra jeg var 8 år. Hadde de første årene opp imot 50/50 samvær med mor, men det dabbet av med årene. Innen 14 års alderen var jeg kanskje en helg i mnd hos min mor. 

Slik du beskriver det er det barna selv som avviser og skyver mor bort. Det tror jeg ikke vil gi barna noen varige mén eller psykiske utfordringer eller problemer senere. Tror derimot at det kan bli utfordringer av at barn "tvinges/overtales" mot sin vilje å tilbringe tid med personer de ikke ønsker. Samme om det var mor som avviste barna. 

I voksen alder har jeg et opp imot normalt forhold til min mor. Har på ingen måte lidd noe nød under å vokse opp hos far.

Ville kanskje jobbet litt med å finne årsaken  til at de ikke ønsker å være rundt mor - da det kan fortelle deg mer om situasjonen. 

Anonymkode: 388bf...766

[AnonymBruker]

Kan det ha noe med bruddet mellom dere å gjøre? Skylder de bruddet på mor?

Hvordan har de det hos mor? Hva er det som gjør at de trives bedre hos deg? Hva tenker de kan mor gjøre for at de kan trives bedre hos henne? 

Hvordan startet det? Var de hos mor i starten uten problemer eller har barna vært negative fra starten? Bor du i hjemmet de er oppvokst i, eller har bedre bolig, nærmere venner, skole osv? 

Har du snakket med barna om dette?

Hva med å la dem få medbestemmelsesrett? Endre samværet en periode og la dem være med på å bestemme hvordan det skal se ut? Eller ønsker de ikke å se mor i det hele tatt? 

Beklager, dette ble bare masse spørsmål. Men jeg er opptatt av de bakenforliggende årsakene til at situasjonen oppstår, tenker det er relevant. Ikke spørsmål du må svare på her, men kanskje spørre deg selv og jentene?

Anonymkode: d4aa9...a9c

[AnonymBruker]

Min store skrekk dette her, som nyseparert. Er så livredd for at barna skal velge far fremfor meg. Han har mye bedre råd en meg, så tilbyr en helt annen materiell standard på mat, klær, leker, utstyr, gaver og aktiviteter. Bedre bolig og bil også… Kan det være årsaken? 

Jeg forstår at det må være et svært slitsomt for bar å dele seg mellom to foreldre. Kan dere forsøke å gjøre ting sammen i en periode. Tacofredag, helgeaktivitet, søndagstur, eller liknende?

Eller kanskke du rett og slett må gjøre deg utilgjengelig når de skal være hos mor? Begynne med annenhver helg, og se hvordan det går? 
 

Anonymkode: 1bfe9...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en svært nærværende, kjærlig og oppofrende far, og ivaretar ungene mine godt, men jeg er svært bekymret for hvordan avvisningen av moren vil påvirke ungene mine når de blir eldre, og begynner å reflektere mer rundt denne. 

Er det noen som har erfaringer fra liknende situasjoner, eller har veloverveide råd om hvordan jeg bør gå frem for at en svekket morsrelasjon og dårlig samvittighet ikke skal ende i psykiske problemer for jentene når de blir tenåringer?

Anonymkode: c51fc...6c9

Jeg mistet mamma til kreft når jeg var 8. Men jeg har en pappa som er en god omsorgsperson. Våre følelser ble alltid møtt, forstått og ivaretatt, og fra vi var små kjørte mamma og pappa lik linje på den delen av oppdragelsen. Begge jublet når jeg endelig syklet uten støttehjul og begge trøstet når jeg trynte på sykkel etterpå. 

Pappa fikk ikke beholde omsorgen for den eldre halvsøsteren min, som ble sendt til sin far ved mammas død. Hun fikk varige mén, fordi faren hennes var mer "gammeldags" i mangel på bedre ord. Følelser var ikke en del av vokabularet hans, om du forstår. Hun ble utagerende i tenårene, for det var ikke lov til å ha dårlige dager hvor alt er dritt, eller bare å være en sliten tenåring. Og som voksen sliter hun fremdeles med følelser. 

Hennes pappa kom ikke hjem og spurte om hvordan dagen hadde vært. Hun kom ikke hjem til en pappa som delte gleden med henne, og som ga henne både en klem og high five når teoriprøven til bil ble bestått med 100% korrekte svar. Eller som trøstet henne når hun noen måneder senere strøk på førerprøven. 

Hun hadde ikke en pappa som pushet henne til å forsøke sitt beste på skirenn, både ved å være støttende på trening, rope ut vinduet fra den varme bilen at man klarer én runde til, og ikke minst brøle til man knapt har stemme igjen langs skisporet under selve rennet. Ei heller hadde hun en pappa som pushet henne til å lese til eksamen gjennom tårene, enda dusten hun datet var utro med bestevenninnen i russetiden, for fremtiden var så mye mer enn en sånn dust. Lillesøster gikk til gull, og jeg kom inn på drømmestudiene mine med 5.8 i snitt. 

For øvrig så kommer du veldig langt med en pakke rosa Libresse bind med vinger, en rosa pakke uten vinger og en pakke med Libresse nattbind liggende i et skap på badet til den dagen du trenger det, samt en pakke Ibux. Så finner de ut av hva de liker best av sånne produkter selv etterhvert. 

Jeg var 12 når jeg fikk mensen for første gang. Den første til å få det i hele klassen. Selvsagt ikledd hvite shorts, og ingen genser eller jakke i det fine, varme været. Ettersom man ikke har med seg skift på skolen i 6. klasse, så ringte skolen pappa og spurte om de fikk sende meg hjem to timer tidligere. Jeg hadde en lærer som var veldig forståelsesfull for at jeg ikke kom til å klare å fokusere på så mye annet enn den store, røde flekken bak de to siste skoletimene... 

Pappa dro fra jobb tidlig, og kom hjem med handleposer fulle av bind og tamponger. Han visste ikke hva han skulle kjøpe og hadde spurt sine kvinnelige kollegaer på jobb. De hadde sagt at det var individuelt hva man foretrakk, så han kjøpte en pakke av alt han kom over i den hylla på butikken. Inkludert noen pakker med Tena lady (som er for kvinner som sliter med urinlekkasje, ikke bind til mensen). Også hadde han med seg melkesjokolade, mørk sjokolade med appelsin (min favoritt), og Ibux og Paracet. Enda vi hadde minst to pakker av både Ibux og Paracet liggende fra før av.

Det har ikke vært så mange kvinnelige rollemodeller i livene våre. Mamma hadde en homofil bror som bodde like ved oss, så begge de onklene har vi hatt mye kontakt med. Og "onkels mann" er frisør, som vi tuller med at reddet oss fra å få bolleklipp. Besteforeldrene på begge sider døde før mamma. Så "kvinnen i vårt liv" har vært pappas søster, som bodde de første årene etter mammas død i utlandet, og siden har hun bodd 3-4 timer unna, men vi har kunne alltid ringe til henne. Hun mobber selvsagt fortsatt pappa for Tena Lady, men hun er en god tante. 

Pappa var (og er) i likhet med deg, bekymret for å ikke strekke til. Men han sørget for at vi aldri manglet omsorg og kjærlighet - og en del av det var å ikke skjemme oss bort. Han satte grenser og hadde klare forventinger til oss, men han delte også følelsene med oss. Han tørstet oss og gledet seg sammen med oss. 

Jeg skulle gitt alt for å få mamma tilbake. Jeg savner de gode, myke klemmene uten skjeggstubber, og stemmen hennes som nynnet på kjøkkenet mens hun bakte kaker, men mest av alt savner jeg hvordan hun fikk pappa til å lyse opp av kjærlighet og glede når han så henne. 

Dine unger velger å ikke se moren sin. Og det kan det være mange grunner til. Og jeg ville forsøkt å finne ut av hvorfor, og deretter finne ut om du burde pushe de til å være der mer, eller om det beste er å la de velge selv. Dessverre er det ikke alle relasjoner er fornuftige å ta vare på, selv om man deler DNA. Jeg vil ikke spekulere i hvorfor det er som det er, det blir opp til deg å finne ut av.

Men det jeg derimot vil si, er at dersom det skulle vise seg at det er en god grunn til at forholdet til moren er så begrenset som det er, så vil barna dine høyst sannsynligvis klare seg bra, så lenge du forsøker ditt beste og fortsetter å gi barna dine omsorg, støtte og kjærlighet likevel. 

Anonymkode: 7bc8b...44a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er pappa til to jenter på ti og tolv år. Barnas mor og jeg flyttet fra hverandre for ca. tre år siden, og ble enige om å dele tiden med barna femti-femti. Problemet er bare at barna nekter plent å være hos sin mor. I sær eldstemann har knapt overnattet hos moren seneste år. Tiåringen klarte vi for en tid tilbake å snakke inn i en avtale om tre dager annenhver uke, men hun er også svært motvillig hver gang hun skal til mor. Jeg har etter beste evne forsøkt å stimulere ungene til å være mer hos mor, men det er svært utmattende i lengden, og jeg har veldig vondt av eksen, som er dypt fortvilet over situasjonen. Jeg har ingen grunn til å betvile hennes omsorgsevner. Hun er en god mor og en ressurssterk kvinne.

Millioner av unger har vokst opp med liten eller ingen kontakt med far, men jeg har møtt få med tilsvarende problemer som dem ungene mine gjennomlever.

 

Jeg er en svært nærværende, kjærlig og oppofrende far, og ivaretar ungene mine godt, men jeg er svært bekymret for hvordan avvisningen av moren vil påvirke ungene mine når de blir eldre, og begynner å reflektere mer rundt denne. 
 

Er det noen som har erfaringer fra liknende situasjoner, eller har veloverveide råd om hvordan jeg bør gå frem for at en svekket morsrelasjon og dårlig samvittighet ikke skal ende i psykiske problemer for jentene når de blir tenåringer?

Anonymkode: c51fc...6c9

Det er noe meget bekymringsfullt når barn ikke vil være hos sin mor! Er hun en dårlig mor? Spør barna! Spør og grav til du får skikkelig svar!!

Anonymkode: bbed8...9e3

[Furstina]

Oavsett om det är mor eller far barnen inte kan eller vill se så tror jag det finns några premisser för bra uppväxt

* Kärlek och omsorg hos den föräldern man är hos

* Andra vuxna role models i form av tanter, onkler, föräldrars vänner etc

* En frånvaro svärtning av den andra föräldern. Även om den är en idiot, skit, narcissist eller vad det må vara. Förstärk inte detta, prata inte ner föräldern.

 

Det kanske finns andra sätt de kan hålla kontakt med sin mor om de vill, det behöver kanske inte vara övernattning och hela dagar. Har de intressen, har de digital kontakt? Träffas de för en kaffe på kafé? Kan hon vara föräldern som följer med på cup? som kommer på dansuppvisning?

[Gjest takinova]

Det er vanskelig å gi råd. Men barn har rett til å bli hørt. Hva sier de selv om hvorfor de ikke vil? Det fremstår som underlig at du ikke skriver noe om det. Hvis det er reelle grunner for at de ikke vil, så bør de kanskje slippe. At mor fremstår ressurssterk og er "en god mor" er jo din tolkning. Hvorfor ble det slutt mellom dere?

[AnonymBruker]

Tror det er verre at de tvinges til samvær med sin mor om de ikke vil. 

Anonymkode: e420b...16e

[AnonymBruker]

Beklager å si det, men dette høres vilt usannsynlig ut. En mor som selv ønsker å ha en god relasjon til barna, som har 50% samvær, som er en god og ressurssterk mor og likevel avviser barna mor og vil være hos far? Dette tror jeg faktisk ingenting på. Her tror jeg du holder ting skjult som ville satt historien i et helt annet lys, og sannsynligvis ikke til din fordel. Det er generelt et stort problem på forum at man bare får høre fra den ene parten og alle ønsker selvsagt å framstille seg selv best mulig og legge skylden på den andre når sannheten som oftest heller ligger et sted midt i mellom.

Anonymkode: 58ebb...d91