Andre som har, eller har hatt, barn på utveksling i utlandet?

[AnonymBruker]

For en måned siden sendte vi 17-åringen ut i den store verden, på andre siden av kloden (USA) for 10 mnd. Hun er på utveksling på high school og bo hos vertsfamilie. Jeg gleder meg SÅ masse på hennes vegne, og dette har hun virkelig hatt lyst til. Planla i over ett år før hun reiste, og forberedte seg så godt hun kunne. Vi var til og med så heldig at vi fikk møte familien som valgte henne, da de var på ferie i Norge i sommer - og har ellers hatt mye kontakt med dem på e-mail, meldinger og SoMe - og de virker helt fantastiske. Har bare god følelse i magen når det gjelder familien. Hun har begynt på en stor skole (2000 elever) og har allerede fått en del venner og vært med på mye. MEN hjelpe meg så vanskelig det likevel er å sitte her hjemme i Norge mens minstemann sprer vingene i et annet kontinent- å kjenne på dette savnet var jeg ikke helt forberedt på (selvsagt visste jeg at jeg kom til å savne henne, men likevel kjennes det jo annerledes ut når man er oppi det). Jeg har helst lyst å vite alt hun foretar seg hvert sekund, hver dag - men skjønner jo at det ikke kan - eller bør - være mulig😅 Selv om hun har en veldig god organisasjon i ryggen, vi føler oss godt ivaretatt både av dem og familien, og jeg egentlig vet at hun er selvstendig nok til å takle mye, så er det vanskelig å vite hvor langt vekke hun er og hvor lenge det er til vi får se henne igjen. Tidsforskjellen på 8 timer gjør det jo også litt vanskelig. Likevel er jeg glad for SoMe og alle muligheter vi har til kommunikasjon i dag - bare å få en snap, se et innlegg på insta, sende en mail osv er jo gull verdt. Jeg var også på utveksling på samme alder, og på 90-tallet var det jo brevpost eller svindyre telefonsamtaler som gjaldt. Hvordan mine foreldre vågde å sende meg av gårde da, er meg et under🫣😂og jeg hadde det jo veldig bra og vet hvor viktig et sånt år kan være, og hvor mye man lærer og vokser på det. 

Er det andre i samme båt? Hvordan går det, og hvordan takler dere savnet og avstanden, usikkerheten og likevel dette å måtte gi slipp?

Anonymkode: c599a...2af

[AnonymBruker]

Jeg er eldst. For mamma var det veldig vanskelig, husker jeg. 

Hun er ikke her lenger, døde brått uten at vi noen gang bodde på samme sted igjen. Jeg har aldri opplevd noe ubehagelig, og føler  jeg virkelig har fått utfoldet meg, og erfart alt man kan erfare som ung. Og setter stor pris på støtten jeg fikk hjemmefra, at de så forbi eget behov og helst ville hatt meg i nabohuset, og alltid oppfordret til å leve livet og oppleve verden. 

Tiden hjalp, så flyttet neste, og neste, også de langt unna. Da fant de på en måte tilbake til det å bare være de to, reiste mer på utenlandsturer, fant tilbake til å ikke bare være foreldre. 

Den gangen jeg flyttet var mobilbruk mellom land uaktuelt. Og fasttelefon dyrt. Hold fast på det du har her. Vår kontakt bestod i mange år av 1-3 telefoner per måned, før hun lærte seg snap og hadde stor glede av det. 

 

Anonymkode: 670d2...937