Selvfølelse

[AnonymBruker]

 

Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med dårlig selvfølelse, og forsøkt å gå til psykolog tidligere uten å lykkes. Fikk beskjed om å lese en bok som het selvfølelsen og akseptere meg selv for den jeg er, men tror utfordringene mine er mer komplekse enn som så.

 

Jeg er vokst opp under ganske turbulente forhold, vært vitne til mye og fått innmari mye kjeft. Jeg kunne knuse et glass, så brøyt helvete løs. Jeg kunne ligge i sengen på kvelden å plutselig høre at vedkommende spurter ned trappa ved rommet mitt - vel viten om at nå igjen skal jeg få mer kjeft. 

 

Det var ofte kommentarer som «du er syk», «du er psykopat», «du er umulig» - det var hvertfall alltid noe galt med meg. I tillegg til kjeften har jeg (også den dag i dag) alltid måtte be om en salgs kjærlighet og omsorg. Det ligger ikke latent for verken mamma eller pappa å ringe meg, spørre om å møtes osv. Jeg må be om å få komme, be om at de kan ringe meg - husker jeg ba de om å skrive «ha en fin dag på skolen jenta mi» på matpapiret etter jeg hadde smurt maten min selv. Jeg ba de også om å vekke meg på 15 årsdagen min med muffins og lys jeg også hadde kjøpt inn selv dagen før.

 

Mener ikke å klandre andre mennesker for hvordan jeg føler om meg selv, men la oss være enig at det ikke har vært et fantastisk «start kit» for å se min egen verdi. Uansett, jeg merker det er ødeleggende for meg nå som jeg er i midten av 20 årene. Jeg krever ikke at andre skal gjøre meg lykkelig, for jeg vet det kommer innenfra - og derfor lurer jeg på om noen her har slitt/sliter med lignende og kan dele noen forslag til noe de synes funker.

 

Terapi? Øvelser? Lesestoff? Kurs? Teknikker?

 

Jeg tar i mot alt jeg kan få av tips!

 

 

Anonymkode: c96cc...0fc

[endo]

Hei, det viktigste er at du prøver i stedet for å gi opp en god venninne eller en dyktig terapaut kan være verdt snakke med. Prøv pushe deg ut over egne grenser, ja det er vanskelig, hardt og tungt. Men en hver liten bit som kan gi deg bittelitt selv og verdifølelse hjelper.

Det som hjalp meg(litt) var at jeg er fast bestemt på å ikke bli som foreldrene mine. Fagbøker kan også være litt hjelp. Og jeg bruker fantasi/scifibøker til å få "fri" fra den virkelige verden. Men folk er forskjellige og du finner nok med tiden det som hjelper deg stå på. Du er verdifull og du er flink som søker hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp under lignende forhold, og hadde jeg hengt min selvfølelse utelukkende på hva mine foreldre sa og mener om meg hadde jeg vært ødelagt nå. Jeg var vrang og vanskelig uansett, og er blitt skjelt ut så mange ganger for ting som var bagateller at jeg burde trodd på at jeg var udugelige og vrang. Heldigvis har jeg bestandig hatt gode venner som har sett meg på en helt annen måte, og jeg har vært pliktoppfyllende og skoleflink, og så det samme i yrkeslivet, så min selvfølelse fikk flere ben å stå på av gode tilbakemeldinger flere steder. 

Likevel, sammen med min familie er jeg fremdeles ansett som noe annet, og det er vondt selvfølgelig, men jeg tok etterhvert en beslutning om at det de vektlegger ved meg ikke skal få definere meg. De kjenner meg ikke tenker jeg. Trist og dumt at jeg har en slik familie, men deres tap at de aldri egentlig har kjent meg som jeg er, og nå heller ikke får muligheten til det, for jeg er distansert og profesjonell nærmest i samvær med dem. Et samvær jeg begrenser til det nødvendige. 

Veien mot dette var å måtte lære meg å snakke fint til legen selv, være min egen beste venn og støtte, og å argumentere mot inni meg når de eller jeg selv som et lite ekko gjentok dårlige ting om meg. Nei, slik er jeg ikke! Det jeg selv vet om meg selv og det absolutt alle andre sier om meg skal definere meg MER enn det to foreldre som har feilet som foreldre sier. De har ingen rett til å overprøve det jeg selv vet og andre ser, bare fordi de er mine foreldre. De har ødelagt NOK! Nå er jeg ferdig med å lytte til slikt tull, eller la deres mangler som foreldre ødelegge for meg. Oppvekst kan jeg ikke gjøre noe med, at jeg ble i et forhold som ikke var godt for meg fordi jeg var ung og min selvfølelse påvirket av at jeg bestandig hadde hørt at jeg var problemet, vrang og vanskelig, og derfor påtok meg ansvaret for at ting var fælt, det kan jeg ikke gjøre noe med. NÅ og videre KAN jeg påvirke, så der er mitt valg at jeg fratar dem stemmerett. De tar feil om meg. Det vet jeg og det vet også alle andre, så de har fått ødelagt nok nå! Jeg lytter til meg selv og min egen vurdering av rett og galt, og til dem som ønsker meg godt. Jeg selv er en av dem som ønsker meg godt nå. Min indre dialog er nå positiv og selvoppmuntrende. Jeg har lov til å feile, det er normalt. Jeg vet hvem jeg er, og det er ikke det de sa og sier. 

Anonymkode: ac227...1df

[AnonymBruker]

Mestringsfølelse er sterkt knyttet til selvfølelse, så jeg vil anbefale deg å begynne med noe du aldri har gjort før, og fortsett til du får teken på det. Det kan være så enkelt som å strikke et skjerf feks hvis du aldri har gjort det.

Anonymkode: b26d9...022

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med dårlig selvfølelse, og forsøkt å gå til psykolog tidligere uten å lykkes. Fikk beskjed om å lese en bok som het selvfølelsen og akseptere meg selv for den jeg er, men tror utfordringene mine er mer komplekse enn som så.

 

Jeg er vokst opp under ganske turbulente forhold, vært vitne til mye og fått innmari mye kjeft. Jeg kunne knuse et glass, så brøyt helvete løs. Jeg kunne ligge i sengen på kvelden å plutselig høre at vedkommende spurter ned trappa ved rommet mitt - vel viten om at nå igjen skal jeg få mer kjeft. 

 

Det var ofte kommentarer som «du er syk», «du er psykopat», «du er umulig» - det var hvertfall alltid noe galt med meg. I tillegg til kjeften har jeg (også den dag i dag) alltid måtte be om en salgs kjærlighet og omsorg. Det ligger ikke latent for verken mamma eller pappa å ringe meg, spørre om å møtes osv. Jeg må be om å få komme, be om at de kan ringe meg - husker jeg ba de om å skrive «ha en fin dag på skolen jenta mi» på matpapiret etter jeg hadde smurt maten min selv. Jeg ba de også om å vekke meg på 15 årsdagen min med muffins og lys jeg også hadde kjøpt inn selv dagen før.

 

Mener ikke å klandre andre mennesker for hvordan jeg føler om meg selv, men la oss være enig at det ikke har vært et fantastisk «start kit» for å se min egen verdi. Uansett, jeg merker det er ødeleggende for meg nå som jeg er i midten av 20 årene. Jeg krever ikke at andre skal gjøre meg lykkelig, for jeg vet det kommer innenfra - og derfor lurer jeg på om noen her har slitt/sliter med lignende og kan dele noen forslag til noe de synes funker.

 

Terapi? Øvelser? Lesestoff? Kurs? Teknikker?

 

Jeg tar i mot alt jeg kan få av tips!

 

 

Anonymkode: c96cc...0fc

Andre kan ikke gjøre deg lykkelig, men det hjelper å ha godt nettverk med venner som gir deg bekreftelser. Ofte begynner det med felles interesser og å opparbeide seg områder man føler seg flink. Psykologer gjør egentlig bare jobber gode venner gjør og det å føle på tilhørighet og sameksistens som en del av noe større er viktig. Finn ut hva du liker å gjøre og søk andre feks gjennom fb grupper som deler dette. 
Jeg personlig sliter ikke med lav selvfølelse, men har noen venner som trenger mye bekreftelser. Når jeg betyr noe for andre velger jeg å tro at det går begge veier. Det i seg selv øker trivsel for alle. Forsøk å fokusere mindre på egoet ditt (eller manglende) og se utover. Det finnes flust av mennesker som søker nettopp DEG som bestevenn! 

Anonymkode: e4ccb...2dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Mestringsfølelse er sterkt knyttet til selvfølelse, så jeg vil anbefale deg å begynne med noe du aldri har gjort før, og fortsett til du får teken på det. Det kan være så enkelt som å strikke et skjerf feks hvis du aldri har gjort det.

Anonymkode: b26d9...022

Jeg tror du tenker på selvtillit. Mestring og selvtillit henger sammen. Mestring gjør ikke så mye for selvfølelsen. Det er fort gjort å blande disse to! 

Psykolog Liv Selland skriver litt om hvordan man kan jobbe med selvfølelsen her: https://www.psykologliv.no/blog/hvordan-jobbe-med-selvfolelsen

Anonymkode: 8d315...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror du tenker på selvtillit. Mestring og selvtillit henger sammen. Mestring gjør ikke så mye for selvfølelsen. Det er fort gjort å blande disse to! 

Psykolog Liv Selland skriver litt om hvordan man kan jobbe med selvfølelsen her: https://www.psykologliv.no/blog/hvordan-jobbe-med-selvfolelsen

Anonymkode: 8d315...3ab

Mestringsfølelse er nært knyttet til både selvtillit og selvfølelse.

Anonymkode: b26d9...022

[AnonymBruker]

Johanne Refset aka Psykologi med sovepose skriver grunnleggende om hvordan vi mennesker fungerer, og hun illustrer supert med eksempler fra hverdagen. Hun forklarer god teknikker for å bearbeide følelser, hvorfor mange ender i destruktive forhold og tar dårlige valg og hva følelseslokk er. Jeg liker godt hennes hang til friluftsliv og at hun tar kompliserte psykologiske dynamikker ut i marka og beskriver hvorfor vi er som vi er. Burde vært pensum!

Anonymkode: e4ccb...2dc

[frivis]

Det som overrasker meg mest når jeg hører om personer med lav selvfølelse, er hvor klar man er over den indre dialogen som foregår, ikke minst at man har en sånn dialog som klarer å definere en selv om man er god eller dårlig menneske.

Personlig så lar jeg dette være opp til den eneste som kjenner meg, og det er Gud. Mennesker ser knapt nok stykkevis og delt, og hvis man belager seg på tilbakemeldingen og responsen man får fra mennesker, så vil man raskt føle seg som en sau blandt en flokk med ulver. 

 

Endret 22. september 2024 av frivis