Du far som ikke har samvær. Er du her og kan svare på noe?

[AnonymBruker]

Hvordan kom det dit at det ble slutt på samvær?

Broren min har nå ingen samvær med barna sine. Etter to år med økende sabotasje, gav han slipp på barna. De ble slitt mellom mor og far og ble spist opp av lojalitetskonflikten. Han mener ungene har det best når de får slippe å være hos en far de kun har hørt fæle ting om over lang tid.

(VELDIG FORENKLET HISTORIE HER. Dette er komplekst)

er du mann og kan belyse dette temaet  litt? Og hvordan har du det? Er du i sorg? Bearbeider du tapet?
 

Anonymkode: db711...dde

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det er fælt, men for barnas skyld MÅ han ikke gi dem opp. Hvor gamle er de? Er de i skolealder og har telefon, kan de ha kontakt på nett, telefon. Han kan skrive brev til dem, sende noen og ta vare på resten, så de kan få dem senere.

Det skal jo noe til å faktisk nekte den avlastningen samvær er. Moren kan være psykisk syk eller ustabil, hvis du tenker broren din ikke har gjort noe spesielt galt. Har han et godt forhold til eks-svigerfamilien? Med to barn kjenner han vel dem? Er det noen som kan være litt mellommann?

Eller er alle i svugerfamilien overbevist om at det beste for barna er null kontakt med far?

Anonymkode: f4d0e...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan kom det dit at det ble slutt på samvær?

Broren min har nå ingen samvær med barna sine. Etter to år med økende sabotasje, gav han slipp på barna. De ble slitt mellom mor og far og ble spist opp av lojalitetskonflikten. Han mener ungene har det best når de får slippe å være hos en far de kun har hørt fæle ting om over lang tid.

(VELDIG FORENKLET HISTORIE HER. Dette er komplekst)

er du mann og kan belyse dette temaet  litt? Og hvordan har du det? Er du i sorg? Bearbeider du tapet?
 

Anonymkode: db711...dde

Jeg er samværsforelder og mor. Har opplevd samværsabotasje i mange år. Jeg har sett at det sliter på barnet mitt, så jeg har gått nedover på samvær i håp om at konflikten skal roe seg  

Da jeg hadde 60% var det et helvete. Far som stadig stjal ting utenfor døren min ved levering, som ødela ting og det kostet meg ganske mye penger å erstatte. I bhg tok han med seg alt av klær og leverte tilbake gamle, hullete og små klær. I løpet av det første året i bhg så måtte jeg kjøpe nytt annen hver uke. Så jeg fylte opp hans klesskap og her hjemme. Det kostet mye penger også. 

Uansett hva jeg nevnte for far, om det var leggetid eller skostr så gjorde han motsatt. Kjøpte for små sko og la barnet for seint. Alt handlet om at han skulle ha kontroll og bestemme. I tillegg vanvittig mange rykter, baksnakking og flere meldinger til barnevernet (gjemte seg bak andre for å få det gjort.) 

Så etter masse press ble det endret til 50/50. Nå begynte ryktene å gå utover meg på jobb og privat. Yngre søsken var sinte på meg fordi de trodde på ryktene. Venner tok avstand, folk sluttet å hilse på meg på butikken, ble til og med innkalt til møte på jobben. Holdt på å presse meg ut av byen, så jeg ønsket virkelig å flytte. Psyken min var det nesten ikke noe igjen av. 

Endret samvær til 40% til meg, delt fast bosted og fast adresse hos far. Da gikk det ikke lang tid før far flyttet vekk.. så jeg kunne velge å flytte etter han. Vekk fra den ene vennen jeg hadde igjen og videre inn i hans miljø. Eller jeg kunne flytte dit jeg ønsket, med bedre jobb, flere venner, billigere boligmarked. Jeg valgte å flytte fordi det var uansett like langt å kjøre til far. Jeg fikk ikke stoppet far fra å flytte og ble helgemamma. 

Så jeg kan forstå de som rett og slett ikke klarer mer drama av denne sorten. Jeg måtte bare stå i det for om jeg skulle snudd ryggen til barnet fullstendig så hadde jeg ikke klart å leve med meg selv.

Av å ha 20% samvær og flytte så ble jeg bedre. Jeg har svært lite med far å gjøre, men savner barnet mitt enormt. Jeg kunne ønske det var annerledes. 

Anonymkode: c8886...6e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er samværsforelder og mor. Har opplevd samværsabotasje i mange år. Jeg har sett at det sliter på barnet mitt, så jeg har gått nedover på samvær i håp om at konflikten skal roe seg  

Da jeg hadde 60% var det et helvete. Far som stadig stjal ting utenfor døren min ved levering, som ødela ting og det kostet meg ganske mye penger å erstatte. I bhg tok han med seg alt av klær og leverte tilbake gamle, hullete og små klær. I løpet av det første året i bhg så måtte jeg kjøpe nytt annen hver uke. Så jeg fylte opp hans klesskap og her hjemme. Det kostet mye penger også. 

Uansett hva jeg nevnte for far, om det var leggetid eller skostr så gjorde han motsatt. Kjøpte for små sko og la barnet for seint. Alt handlet om at han skulle ha kontroll og bestemme. I tillegg vanvittig mange rykter, baksnakking og flere meldinger til barnevernet (gjemte seg bak andre for å få det gjort.) 

Så etter masse press ble det endret til 50/50. Nå begynte ryktene å gå utover meg på jobb og privat. Yngre søsken var sinte på meg fordi de trodde på ryktene. Venner tok avstand, folk sluttet å hilse på meg på butikken, ble til og med innkalt til møte på jobben. Holdt på å presse meg ut av byen, så jeg ønsket virkelig å flytte. Psyken min var det nesten ikke noe igjen av. 

Endret samvær til 40% til meg, delt fast bosted og fast adresse hos far. Da gikk det ikke lang tid før far flyttet vekk.. så jeg kunne velge å flytte etter han. Vekk fra den ene vennen jeg hadde igjen og videre inn i hans miljø. Eller jeg kunne flytte dit jeg ønsket, med bedre jobb, flere venner, billigere boligmarked. Jeg valgte å flytte fordi det var uansett like langt å kjøre til far. Jeg fikk ikke stoppet far fra å flytte og ble helgemamma. 

Så jeg kan forstå de som rett og slett ikke klarer mer drama av denne sorten. Jeg måtte bare stå i det for om jeg skulle snudd ryggen til barnet fullstendig så hadde jeg ikke klart å leve med meg selv.

Av å ha 20% samvær og flytte så ble jeg bedre. Jeg har svært lite med far å gjøre, men savner barnet mitt enormt. Jeg kunne ønske det var annerledes. 

Anonymkode: c8886...6e0

Dette høres veldig likt ut som broren min. Takk for svar.

Anonymkode: db711...dde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg skjønner det er fælt, men for barnas skyld MÅ han ikke gi dem opp. Hvor gamle er de? Er de i skolealder og har telefon, kan de ha kontakt på nett, telefon. Han kan skrive brev til dem, sende noen og ta vare på resten, så de kan få dem senere.

Det skal jo noe til å faktisk nekte den avlastningen samvær er. Moren kan være psykisk syk eller ustabil, hvis du tenker broren din ikke har gjort noe spesielt galt. Har han et godt forhold til eks-svigerfamilien? Med to barn kjenner han vel dem? Er det noen som kan være litt mellommann?

Eller er alle i svugerfamilien overbevist om at det beste for barna er null kontakt med far?

Anonymkode: f4d0e...b8f

De er 6 og 10. Se svaret under. Mye likt der. Tusen takk for hjertevarmt svar. 

Anonymkode: db711...dde

[AnonymBruker]

Måtte «gi opp» datteren min på 14. Hun ytret ønske fra hun var 10 om å bo hos meg, men møtte sterk motstand hos moren. Noen barn har det bedre i ett hjem, og når hun da ytret frempå å bo hos mor så fikk hun beskjed om at hun er ønsket her, men det må hun bestemme selv. Så da endte det på 0 samvær dessverre. Vet ikke hva jeg skulle gjort annerledes.

Anonymkode: 4ce3f...912