Føler jeg er snill og bra men ingen menn liker meg spesielt godt

[AnonymBruker]

Har lest litt bøker og gjort meg selv mer tilgjengelig når det kommer til menn. Fått meg noen sosiale hobbyer, tar meg en kveld på byen av og til, holder på med frivillig arbeid. Har nå funnet ut at jeg er en kvinne som egentlig ingen menn finner interessant. Og det mest deprimerende er at den eneste mannen som har vist litt begeistring for meg var en psykisk utviklingshemmet mann. (Nettdating, og han sa ikke fra på forhånd at han hadde PU. Det merket jeg først når jeg møtte han) 

Den siste tiden har jeg kjent litt på det. Jeg er ingen selvdigger, men har lest meg opp på hvordan bli komfortabel og trygg på seg selv. Har nå ubevisst begynt å tenke ille om meg selv. Orker rett og slett ikke å legge like mer innsats i det hvis jeg treffer på menn, for jeg er blitt så vant til at det ikke er noen som er nysgjerrig på meg eller interessert likevel. 

Tiden går og åra går. Er det best å innfinne seg med at man blir alene? Før hadde jeg drømmer men nå kjenner jeg at jeg har dempet de nesten ned til null.

Anonymkode: f21ce...937

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon- jeg omtales av folk som snill, ordentlig og hyggelig. Jeg kan være litt sjenert, men jeg jobber med dette. Jeg har utdanning, jobb, leilighet, bil- altså jeg fremstår som en person som har "alt på plass". Jeg er ingen modell, men jeg tror jeg ser helt ok ut? Allikevel har jeg aldri opplevd at en mann er interessert i meg. Jeg tror enten så feiler noe meg og jeg klarer ikke å.finne ut hva for å forbedre det, eller så har mange menn for høye krav til kvinner som jeg ikke når til..

Anonymkode: 72457...f92

[AnonymBruker]

Velkommen til gjengen, du er i godt selskap. Dette er slik de aller fleste menn går igjennom livet. Du sier du har blitt en mer åpen person, men sitter du og venter på at menn skal ta initiativ? Eller er du frempå og viser interesse? 

 

Anonymkode: 3ab61...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Velkommen til gjengen, du er i godt selskap. Dette er slik de aller fleste menn går igjennom livet. Du sier du har blitt en mer åpen person, men sitter du og venter på at menn skal ta initiativ? Eller er du frempå og viser interesse? 

 

Anonymkode: 3ab61...a68

Jeg tror det er mange kvinner som slitter med det samme- dette gjelder ikke bare menn altså..

Anonymkode: 72457...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det er mange kvinner som slitter med det samme- dette gjelder ikke bare menn altså..

Anonymkode: 72457...f92

Da er vi enda flere. Så da sitter vi vel på hver vår tue og venter på at noen skal komme bort til oss da

Anonymkode: 3ab61...a68

[hocane]

Dagens menn er mer tafatte enn tidligere generasjoner 

Kvinner må nok ta mer initiativ i dag  enn de trengte før 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har lest litt bøker og gjort meg selv mer tilgjengelig når det kommer til menn. Fått meg noen sosiale hobbyer, tar meg en kveld på byen av og til, holder på med frivillig arbeid. Har nå funnet ut at jeg er en kvinne som egentlig ingen menn finner interessant. Og det mest deprimerende er at den eneste mannen som har vist litt begeistring for meg var en psykisk utviklingshemmet mann. (Nettdating, og han sa ikke fra på forhånd at han hadde PU. Det merket jeg først når jeg møtte han) 

Den siste tiden har jeg kjent litt på det. Jeg er ingen selvdigger, men har lest meg opp på hvordan bli komfortabel og trygg på seg selv. Har nå ubevisst begynt å tenke ille om meg selv. Orker rett og slett ikke å legge like mer innsats i det hvis jeg treffer på menn, for jeg er blitt så vant til at det ikke er noen som er nysgjerrig på meg eller interessert likevel. 

Tiden går og åra går. Er det best å innfinne seg med at man blir alene? Før hadde jeg drømmer men nå kjenner jeg at jeg har dempet de nesten ned til null.

Anonymkode: f21ce...937

Tenk at de med pu også har følelser. Sier mye om deg dette at det var deprimerende. Fy

Anonymkode: c0e0a...af4

[AnonymBruker]

Samme problemet her, jeg er en snil og empatisk person.  Men jeg er ikke spesielt pen. 

Anonymkode: 5f478...9ed

[AnonymBruker]

I dagens moderne samfunn er det mange som ikke vil ha eller ser behovet for partner. Da blir det naturligvis en del single, enten det er frivillig eller ufrivillig.

Å snakke om at folk har for høye krav til partner er også urimelig. Folk står fritt til å velge krav selv. Jeg er en av de som heller ville ha vært singel enn å senket kravene.

Anonymkode: 81d2a...2d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Velkommen til gjengen, du er i godt selskap. Dette er slik de aller fleste menn går igjennom livet. Du sier du har blitt en mer åpen person, men sitter du og venter på at menn skal ta initiativ? Eller er du frempå og viser interesse? 

 

Anonymkode: 3ab61...a68

Dette er blank løgn og tull. "De fleste menn"? De fleste menn er faktisk i forhold! Det er flere menn i forhold enn menn som ikke er det i dagens Norge! 

Anonymkode: f1a14...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Har lest litt bøker og gjort meg selv mer tilgjengelig når det kommer til menn. Fått meg noen sosiale hobbyer, tar meg en kveld på byen av og til, holder på med frivillig arbeid. Har nå funnet ut at jeg er en kvinne som egentlig ingen menn finner interessant. Og det mest deprimerende er at den eneste mannen som har vist litt begeistring for meg var en psykisk utviklingshemmet mann. (Nettdating, og han sa ikke fra på forhånd at han hadde PU. Det merket jeg først når jeg møtte han) 

Den siste tiden har jeg kjent litt på det. Jeg er ingen selvdigger, men har lest meg opp på hvordan bli komfortabel og trygg på seg selv. Har nå ubevisst begynt å tenke ille om meg selv. Orker rett og slett ikke å legge like mer innsats i det hvis jeg treffer på menn, for jeg er blitt så vant til at det ikke er noen som er nysgjerrig på meg eller interessert likevel. 

Tiden går og åra går. Er det best å innfinne seg med at man blir alene? Før hadde jeg drømmer men nå kjenner jeg at jeg har dempet de nesten ned til null.

Anonymkode: f21ce...937

 

Høres ut som du leser deg opp til å bli en annen. Bli tryggere i deg, fokuser på det du liker, ikke først og fremst at du skal være tilgjengelig og passe for en annen. Andre skal også passe for deg! Ta plass som den du er. 🌸

Anonymkode: b795b...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tenk at de med pu også har følelser. Sier mye om deg dette at det var deprimerende. Fy

Anonymkode: c0e0a...af4

?

Anonymkode: a5a70...8c0

[AnonymBruker]

Du kan jo prøve å spørre noen om de vil bli med på en date? Min samboer inviterte meg på date. Hvis ikke hun hadde gjort det hadde vi nok ikke vært sammen nå.

Anonymkode: 64daa...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

I dagens moderne samfunn er det mange som ikke vil ha eller ser behovet for partner. Da blir det naturligvis en del single, enten det er frivillig eller ufrivillig.

Å snakke om at folk har for høye krav til partner er også urimelig. Folk står fritt til å velge krav selv. Jeg er en av de som heller ville ha vært singel enn å senket kravene.

Anonymkode: 81d2a...2d1

Du kan nevne dette, men nå syns jeg ikke ts egentlig ba noen om å øke kravene, heller så sørger hun over å ikke nå dem. 

Dette var bare et ærlig sukk, ikke noe manne fiendtlig, så syns du kan annerkjenne at det er en sorg for henne.

Du må jo skjønne at det er trist for henne som har lyst å ikke møte noen, selv om det for deg er bra du ikke trenger? Det er ikke 2 mennekser i verden å om det var er det fortsatt en sorg for den som har umøtte behov.

Anonymkode: 9f04d...1c0

[AnonymBruker]

hocane skrev (1 time siden):

Dagens menn er mer tafatte enn tidligere generasjoner 

Kvinner må nok ta mer initiativ i dag  enn de trengte før 

Det stilles nok også større krav til menn enn tidligere generasjoner. Er nok mange som føler de ikke når opp, og dermed sliter med selvtilliten. Tror ikke det har med tafatthet, heller resignasjon for en skakket selvfølelse. 

Anonymkode: e38a0...350

[AnonymBruker]

Det er jo bra å være hyggelig og snill men hvordan flørter du? Hvilke typer menn er du interessert i? 

Anonymkode: a5a70...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Dette er blank løgn og tull. "De fleste menn"? De fleste menn er faktisk i forhold! Det er flere menn i forhold enn menn som ikke er det i dagens Norge! 

Anonymkode: f1a14...f7f

Blant unge menn 18-29 stemmer det faktisk. Mens kvinner 18-29 er et langt lavere antall single 

Anonymkode: 612b3...863

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Du kan nevne dette, men nå syns jeg ikke ts egentlig ba noen om å øke kravene, heller så sørger hun over å ikke nå dem. 

Dette var bare et ærlig sukk, ikke noe manne fiendtlig, så syns du kan annerkjenne at det er en sorg for henne.

Du må jo skjønne at det er trist for henne som har lyst å ikke møte noen, selv om det for deg er bra du ikke trenger? Det er ikke 2 mennekser i verden å om det var er det fortsatt en sorg for den som har umøtte behov.

Anonymkode: 9f04d...1c0

Det var noen andre her som snakket om at folk har for høye krav. Jeg burde ha sitert vedkommende.

Anonymkode: 81d2a...2d1

[AnonymBruker]

Det er mange av oss. 

Tror jeg ga opp i starten av 30 årene. Nå har jeg bodd alene så lenge at jeg ikke lenger har den driven til å oppsøke nye mennesker. 

Det er ikke noen sorg, har flere hobbyer og en fin jobb å gå til. 

Anonymkode: e717d...f1a

[Krist1an]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har lest litt bøker og gjort meg selv mer tilgjengelig når det kommer til menn. Fått meg noen sosiale hobbyer, tar meg en kveld på byen av og til, holder på med frivillig arbeid. Har nå funnet ut at jeg er en kvinne som egentlig ingen menn finner interessant. Og det mest deprimerende er at den eneste mannen som har vist litt begeistring for meg var en psykisk utviklingshemmet mann. (Nettdating, og han sa ikke fra på forhånd at han hadde PU. Det merket jeg først når jeg møtte han) 

Den siste tiden har jeg kjent litt på det. Jeg er ingen selvdigger, men har lest meg opp på hvordan bli komfortabel og trygg på seg selv. Har nå ubevisst begynt å tenke ille om meg selv. Orker rett og slett ikke å legge like mer innsats i det hvis jeg treffer på menn, for jeg er blitt så vant til at det ikke er noen som er nysgjerrig på meg eller interessert likevel. 

Tiden går og åra går. Er det best å innfinne seg med at man blir alene? Før hadde jeg drømmer men nå kjenner jeg at jeg har dempet de nesten ned til null.

Anonymkode: f21ce...937

Har du spurt de som er deg nærmest? Og hvis, hva var din reaksjon, kjenner du deg igjen i beskrivelsen?