Enorm tristhet over singelliv - hvordan fortsette?

[AnonymBruker]

Hei ❤️ Jeg trenger virkelig å snakke med noen om panikkangsten og den dype sorgen rundt det å være singel på 5 året og snart 35 og ingenting å foreta seg. Det er som å være i en kano som går mot et stup, og man prøver hele tiden å hoppe ut, men blir slått rett tilbake hver gang. Noen flere her inne som kjenner på det å prøve og prøve men bare gå på samme smellen med håpløshet i dating?

Jeg ser det er mange store tråder om kjærligheten, men håper kanskje noen kan komme med noen oppløftende ord om det være på kanten av fertilitet og kjenne på at "dette ordner seg virkelig ikke", nå ble jeg hun "alenedama".. hvordan tar man tak i noen sånne vonde følelser? Det er vel ekstra vondt at nå kommer mørketiden, og nå trekker alle seg inn med sine kjære

Apper er vonde. Virkelig vonde. Etter mange små forhold siste 5 årene (hadde samboer før det), og masse ghosting og masse usikker oppførsel hos mennene jeg har datet, har jeg nå fått helt angst for å noen sinne kaste hjertet mitt ut der igjen. Men når jeg spør veninner om tips om å møte noen i virkeligheten, så trekker de bare på skuldre.

Veninner skjønner ikke hvor vondt det er å stå alene i dette. (De få gangene de har tid å sees i kvartalet) Misforstå meg rett, jeg har lært meg å være alene, har elsket å være alene, har fokusert på meg selv, driver med sport, reist alene, fått meg hobbier siste årene, går alene på arrangementer, osv osv,.Jeg har på ingen måte utlyst desperasjon og vært veldig obs på det. Men nå stopper det helt for meg, og har ikke sovet siste nettene og tårene bare renner.

Det handler vel rett og slett om tilhørighet, å kjenne på at man kan gi og bli sett av noen, kjenne på en trygghet om at dette blir bra til slutt.

Hvordan får man giv til å fortsette?

Takk til dere ❤️

Anonymkode: ae07d...db0

[AnonymBruker]

Herregud. Jeg elsker å være singel. Skal være det for alltid. Ikke vær så sutrete og uselvstendig

Anonymkode: 78f20...281

[AnonymBruker]

Ikke dvel, se i friendzonen om det er noen som liker deg.

Anonymkode: 66a87...a2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ikke dvel, se i friendzonen om det er noen som liker deg.

Anonymkode: 66a87...a2e

Mannevenner liksom? Har dere single mannevenner som dere henger med i voksen alder?

Disse forsvant for mange år siden til ekteskap og damer, men vi holder fortsatt sporadisk kontakt 

Anonymkode: ae07d...db0

[AnonymBruker]

Vet absolutt hvordan det føles. Er i helt samme situasjon, og på samme alder. Føler jeg har vært i en livskrise noen år. Hvis du vil ha noen råd fra en likesinnet for å føle deg bedre, så er det å omgås folk som også er singel og barnløse og på din alder. Jeg føler meg i allefall mye bedre sammen med sånne, enn med folk som er godt etablert. Men kjenner jo også på den tilhørigheten som mangler, den man får ved å være i et forhold. Jeg har forresten bestemt meg for å bli solomor, og er gang med utredning. Har endelig klart å finne roen tilbake av tanken på at jeg hvertfall forhåpentligvis får min egen familie, selv om den blir liten. 

Anonymkode: 124cc...c4c

[AnonymBruker]

Jeg har hatt deg som deg, og ble også endre enn det du er før jeg plutselig møtte en.

 

Det var helt grusomt når det sto på. Det jeg gjore var å lete aktivt samtidig som jeg jobbet med indre trygghet på meg selv og egen verdi. Plutselig løste det seg. 

Anonymkode: a3f10...0ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det jeg gjore var å lete aktivt samtidig som jeg jobbet med indre trygghet på meg selv og egen verdi.

Dette tror jeg er nøkkelen, jobb med dette ts.

Anonymkode: d9a60...396

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat som deg, og vil si jeg tenderte mot en depresjon over et par års tid. Ble 37 før jeg fant en kjæreste (da på en av datingappene), og må være en av de idiotene som innrømmer at ja, livet mitt fikk en helt ny mening som to. Venninner som er mer «valgfri single» og ikke har noe forståelse for den følelsen hjalp meg fint lite, og samme med de i par/med familie.

Jeg oppsøkte psykolog for verktøy, for å prøve å finne mer selvkjærlighet og mening i hverdagen. Men det eneste som hjalp var til slutt å finne en. Da datet jeg ekstremt aktivt i ett år, og brukte heller verktøyene på å ikke ta avslag eller gale matcher gå inn på meg. Komme raskt tilbake på hesten og rasjonalisere. Jeg vet det er helt vanvittig slitsomt og helt ubeskrivelig tungt. Men husk; å gi opp er ikke et alternativ. Dette har du.

Anonymkode: c41c6...d3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Herregud. Jeg elsker å være singel. Skal være det for alltid. Ikke vær så sutrete og uselvstendig

Anonymkode: 78f20...281

Helt enig. Ikke med all godvilje i verden klarer jeg å forstå at noen VIL være i forhold. Bare... hvorfor? Der finnes jo ikke én fordel 🤔

Anonymkode: 1083d...fec

[AnonymBruker]

Men hvorfor ble det slutt og hvorfor har du ikke fått barn med de du var samboer med tidligere ? Hvorfor vente til du er på grensen og må bruke fremmed donor ? Du vil aldri møte noen menn som passer helt perfekt for perfekte mennesker finnes ikke. Du er heller ikke perfekt og har røde flagg som også menn har røde flagg. 

Selv så synes jeg ikke 35 år er for sent å finne en mann. Det er når du kommer opp i 40 årene at du kjenner at toget er gått for en del ting.  Det er en liten sorg prosess som går over. Men mange finner også nye partner i den alderen, da samlivsbrudd er høyest i 40 årene.

Anonymkode: 795e5...570

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Helt enig. Ikke med all godvilje i verden klarer jeg å forstå at noen VIL være i forhold. Bare... hvorfor? Der finnes jo ikke én fordel 🤔

Anonymkode: 1083d...fec

Enig 😅 Alle mine forhold har drenert meg. Kjenner alltid på frykten for å bli alene, som holder meg i forholdene alt for lenge. Men nå har jeg bare senket skuldrene helt, går helt fint å ikke ha en mann, ikke få barn osv. om man finner er mann så er det jo ikke en garanti for å få barn. Skummelt å legge opp livet slik man tror det skal bli, det finnes fordeler og ulemper med alt. 
Blir man alene og kjenner veldig på at man vil ha barn så kan man bruke donor. Eller man kan bli fostermor, som samfunnet så sårt trenger fler av. 

Anonymkode: 3cd79...262

[mannor]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Helt enig. Ikke med all godvilje i verden klarer jeg å forstå at noen VIL være i forhold. Bare... hvorfor? Der finnes jo ikke én fordel 🤔

Anonymkode: 1083d...fec

Du klarer ikke å sette deg inn i at noen andre mener noe annet enn deg? 

[AnonymBruker]

mannor skrev (5 minutter siden):

Du klarer ikke å sette deg inn i at noen andre mener noe annet enn deg? 

Kommer helt an på hva det er snakk om, men for meg blir dette som ønske seg aneurisme.

Anonymkode: 1083d...fec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Helt enig. Ikke med all godvilje i verden klarer jeg å forstå at noen VIL være i forhold. Bare... hvorfor? Der finnes jo ikke én fordel 🤔

Anonymkode: 1083d...fec

Når man finner en bra mann (de er veldig få!) så er det verdt det.

Anonymkode: a0864...bcb

[AnonymBruker]

Er det at du gjerne vil ha kjæreste? Eller er det at du gjerne vil ha barn?

Leter man etter en barnefar, så blir jo det litt feil også. Men hvis du virkelig vil ha et barn, så finnes jo donorer, og dette er jo lov i Norge også nå. Bare vær obs på at det ikke er "bare bare" å være alenemor. Du bør ha et godt nettverk.

 

Anonymkode: 8778a...244

[AnonymBruker]

Til dere som sier dere er mest lykkelige som single; For meg personlig fikk hverdagen etter hvert veldig lite mening når jeg ikke delte middager, bekymringer og gleder med en nær annen, et livsvitne om du vil. Vi mennesker flest er 100% flokkdyr. 

Jeg har et par venninner selv som sier de er mye lykkeligere som singel, men de har begge kun dårlige relasjoner bak seg. Og uten å vite hvor ekstremt givende og bra et godt og sunt forhold kan være; så klart vil traumene si til deg at det er bedre å være alene. Og det er helt greit. 

Men å samtidig nærmest se ned på/latterliggjøre de som ikke ønsker å være single er bare nedrig. Er det eget forsvar som projiseres over her? Dere får ta tak i deres ting, så får vi andre ta tak i våre. 

 Ja, det er helt menneskelig og helt forståelig at vi mennesker ønsker oss en partner. Og helt menneskelig å få det veldig vondt når vi opplever at dette ikke går.

Anonymkode: c41c6...d3b

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt. Jeg er mann og er i mitt sjette år som singel. Det var greit en stund, men nå kjenner jeg på et enormt savn etter en kvinne å dele hverdagen med. Det verste er at selvtilliten har fått seg en knekk, for det er jo ofte noe kvinner ser etter. Selvtillit er ikke noe statisk, men kan gå opp og ned. Med dårlige erfaringer over tid synker den, og da er man i en nedadgående spiral. Jeg kjenner også på prestasjonsangst etter så lang tid uten intimitet, for jeg husker rett og slett ikke hvordan det føles lenger og føler meg i praksis som en jomfru igjen. Det er et dårlig utgangspunkt når man er i 30-åra og det forventes en viss selvsikkerhet og trygghet på soverommet. Arrangert ekteskap tror jeg er det eneste som hadde funka for meg nå 😄

Anonymkode: 66d52...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Herregud. Jeg elsker å være singel. Skal være det for alltid. Ikke vær så sutrete og uselvstendig

Anonymkode: 78f20...281

Jeg og, men jeg er i tillegg utstyrt med empati, og forstår at ikke alle er som meg og har de samme behovene som meg.

TS: jeg har en venninne som nå skal bli solomor, kan dette være noe for deg? Jeg synes du tar gode valg: har ting du liker å gjøre som beriker livet osv. Du har jo hatt samboer før, og du vet dette er mulig for deg. Hvordan ble du kjent med tidligere partnere, da? Kan du finne deg nye venninner med litt mer tid og potensielt single kompiser?

Masse lykke til ❤️ 

Anonymkode: e288b...822

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei ❤️ Jeg trenger virkelig å snakke med noen om panikkangsten og den dype sorgen rundt det å være singel på 5 året og snart 35 og ingenting å foreta seg. Det er som å være i en kano som går mot et stup, og man prøver hele tiden å hoppe ut, men blir slått rett tilbake hver gang. Noen flere her inne som kjenner på det å prøve og prøve men bare gå på samme smellen med håpløshet i dating?

Jeg ser det er mange store tråder om kjærligheten, men håper kanskje noen kan komme med noen oppløftende ord om det være på kanten av fertilitet og kjenne på at "dette ordner seg virkelig ikke", nå ble jeg hun "alenedama".. hvordan tar man tak i noen sånne vonde følelser? Det er vel ekstra vondt at nå kommer mørketiden, og nå trekker alle seg inn med sine kjære

Apper er vonde. Virkelig vonde. Etter mange små forhold siste 5 årene (hadde samboer før det), og masse ghosting og masse usikker oppførsel hos mennene jeg har datet, har jeg nå fått helt angst for å noen sinne kaste hjertet mitt ut der igjen. Men når jeg spør veninner om tips om å møte noen i virkeligheten, så trekker de bare på skuldre.

Veninner skjønner ikke hvor vondt det er å stå alene i dette. (De få gangene de har tid å sees i kvartalet) Misforstå meg rett, jeg har lært meg å være alene, har elsket å være alene, har fokusert på meg selv, driver med sport, reist alene, fått meg hobbier siste årene, går alene på arrangementer, osv osv,.Jeg har på ingen måte utlyst desperasjon og vært veldig obs på det. Men nå stopper det helt for meg, og har ikke sovet siste nettene og tårene bare renner.

Det handler vel rett og slett om tilhørighet, å kjenne på at man kan gi og bli sett av noen, kjenne på en trygghet om at dette blir bra til slutt.

Hvordan får man giv til å fortsette?

Takk til dere ❤️

Anonymkode: ae07d...db0

Du trenger flere venner, inkludert folk som også er single og/eller barnefrie.

Anonymkode: 44970...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvorfor ble det slutt og hvorfor har du ikke fått barn med de du var samboer med tidligere ?

Anonymkode: 795e5...570

Det logiske svaret her er jo at de ikke fikk barn sammen fordi det ble slutt. 

Anonymkode: 44970...fa1