Kontakten med de utflytta voksne barna er blitt gradvis svekka !

[AnonymBruker]

Etterhvert som de 5 barna kom inn i voksenalderen valgte dei å flytte fra hjemstedet på grunn av skolegang, jobb etsc. og  bor idag spredt i landet

De nermste bor omlag ca 2-3 timer reiseavstand fra hjemmet, og  som foreldre besøker dem  oftest. En av våre sønner  var samboer  inntil i fjor sommer, med  2 barn som ble konfirmert henholdsvis  2022 / 23 og de bur saman med mor nærmiljøet de vokste opp.

Har  besøkt vår sønn  eit par ganger på sitt nye bosted hvor han leier en leilighet, og jobber, men  kontakten med sine s  2 barn er utvilsamt svekket.     

Tidligere kjente  alle sin besøkelsestid i i barndomshjemmet , og tok regelmessig kontakt, og  undret på hvordan det stod til hjemmer. Som foreldre har ein lagd vekt på å besøke barna, regelmessig  ved  deres bopel, men det skaper utfordringer.  Missunner ofte foreldre som har sin barn, og barnebarn rundt seg i nærmiljøet som de kan få besøke regelmessig, og er  igjennsidig. Når barna flytter mister de  utvilsamt gardvis noe av tilhørligheten  hjemstedet, og barndomshjemmet. Mange av de  menneskene som ein eingong hadde rundt seg er forlengst blitt borte. 

Da mine avdøde  foreldre svigerforeldre som var jordnere mennesker  levde stod dei og hjemmet ders  alltid i sentrum, og ein kjente alltid på sin besøkelsesplikt der.  Til tross for at vi selve måtte flytte hjemmefra nokså tidleg  så var kommunikasjonen  med foreldre, og søsken alltid gode , og  familiebåndene internt var sterk. 

Ei tid var og en annen tid vart som gir grunn til ettertanke. 

 

 

Anonymkode: 4f9bb...674

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg håper at mine barn vil komme på besøk og ha besøk når de har etablert seg. Mine foreldre er motsatt, de er utrolig dårlig på å ta kontakt. Min mor er unnskyldt fordi hun er syk, og jeg prøver å ringe henne 2-3 ganger i uken. Far har jeg måtte krangle med for å få ham til å dele på å holde kontakt. Han har heldigvis blitt bedre. 
 

Har dere vurdert om dere vil flytte nærmere ett av barna? Jeg vet om flere hvor foreldrene har flyttet etter barna sine. Flytt i så fall dit dere ser for dere at dere vil trives best + ta hensyn til om kommunen har godt senior- og alderstilbud. Man vet aldri når det kan komme godt med. 

Anonymkode: 9e530...7a5

[AnonymBruker]

Legger merke til her i sameiet som vi bor at den voksne generasjon 50+ er sosiale og hyggelige, mens den yngre generasjon sniker seg forbi i trappa uten å hilse. Ser disse yngre familiene sjelden utendørs, hverken i hagen eller ute på egen terrasse. De sitter inne og driver med sitt. For meg virker livet disse har litt dølt, men hva veit jeg. Det er liksom litt dyster energi. 
Vi har selv voksne barn som bor spredt og merkelig nok savner jeg ikke samme type kontakt med dem som jeg hadde til egne foreldre. Noe er forandret. 

Anonymkode: 085d6...b9d

[Flintis]

Du opererer med besøksplikt som begrep og jeg tenker det bør være preget av lyst. Personlig forlanger jeg ikke at barna kommer på besøk, de får komme frivillig. 

Jeg er også innom på besøk hos dem av og til uten at det er noen tvang.

[AnonymBruker]

Jeg tenker besøk og kontakt bør gå begge veier, og at man som forelder i 50-, 60- og 70-åra kanskje bør tilpasse seg litt til barnas ønsker for hvordan besøk og rammer rundt besøk bør være, de har de tross alt ofte mer travelt og stressende i livet enn vi godt voksne.

Anonymkode: 5a9e8...811

[AnonymBruker]

Jeg tenker jo i mitt stille sinn at det er en årsak som ligger til grunn når 5 av 5 barn ikke kommer på besøk. Sånn bortsett fra det opplagte. Jeg vet hvorfor jeg besøker min mor så sjeldent som jeg kan. Min far og svigerforeldre tilbringer jeg derimot masse tid hos.

Anonymkode: a6ca6...50b

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Etterhvert som de 5 barna kom inn i voksenalderen valgte dei å flytte fra hjemstedet på grunn av skolegang, jobb etsc. og  bor idag spredt i landet

De nermste bor omlag ca 2-3 timer reiseavstand fra hjemmet, og  som foreldre besøker dem  oftest. En av våre sønner  var samboer  inntil i fjor sommer, med  2 barn som ble konfirmert henholdsvis  2022 / 23 og de bur saman med mor nærmiljøet de vokste opp.

Har  besøkt vår sønn  eit par ganger på sitt nye bosted hvor han leier en leilighet, og jobber, men  kontakten med sine s  2 barn er utvilsamt svekket.     

Tidligere kjente  alle sin besøkelsestid i i barndomshjemmet , og tok regelmessig kontakt, og  undret på hvordan det stod til hjemmer. Som foreldre har ein lagd vekt på å besøke barna, regelmessig  ved  deres bopel, men det skaper utfordringer.  Missunner ofte foreldre som har sin barn, og barnebarn rundt seg i nærmiljøet som de kan få besøke regelmessig, og er  igjennsidig. Når barna flytter mister de  utvilsamt gardvis noe av tilhørligheten  hjemstedet, og barndomshjemmet. Mange av de  menneskene som ein eingong hadde rundt seg er forlengst blitt borte. 

Da mine avdøde  foreldre svigerforeldre som var jordnere mennesker  levde stod dei og hjemmet ders  alltid i sentrum, og ein kjente alltid på sin besøkelsesplikt der.  Til tross for at vi selve måtte flytte hjemmefra nokså tidleg  så var kommunikasjonen  med foreldre, og søsken alltid gode , og  familiebåndene internt var sterk. 

Ei tid var og en annen tid vart som gir grunn til ettertanke. 

 

 

Anonymkode: 4f9bb...674

Helt klart en negativ utvikling til ettertanke.
Alle trenger tilhørighet og et sosialt nettverk, men dagens EUidealer med fri flyt og globalisering river ned disse grunnleggende og bærekraftige verdiene. Dynamikk, sentralisering og stor omløpshastighet trumfer behovene for stabilitet og trygghet. Resultatet blir ofte polarisering,kulturkonflikter og kriminalitet
Ikke merkelig at mange sliter mentalt og i ensomhet.

[Baratheon]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

ein kjente alltid på sin besøkelsesplikt der.

Heldigvis er negativt sosial kontroll et tilbakelagt fenomen blant etniske nordmenn.

[KaraThrace]

Det er rimelig passelig at flere av den eldre skaren i denne tråden skylder på utviklingen i samfunnet istedenfor å se årsakssammenheng inn i sin egen oppvekst og hvilken oppvekst de ga barna. Personlig ringer jeg foreldre flere ganger i uka, spiser middag minst en gang og alle har flyttet til samme by da vi slo oss ned og fikk barn. Du vet, fordi vi hadde lyst. Ingen besøksplikt, ingen guilt tripping. Vi var fri som fuglen da vi flyttet hjemmefra, og kom hjem. Aldri for sent å prøve å bedre en dårlig tilknytning, men det er alltid for sent om du mener det er EU eller globalisering sin feil. 😅

Endret 2 timer siden av KaraThrace
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Dette er jo mantraet til alle som kritiserer frivillige barnløse - du kommer til å bli ensom i alderdommen...uten å ta helt høyde for egne barns ønsker og hvor og hvordan de ønsker å leve.

De ser heller ikke så helt klart at de har flyttet 50 mil vekk ifra sine egne gamle foreldre heller.

Anonymkode: c8866...193

[Bbbb]

Jeg forstår du ønsker å ha mer kontakt med barna dine, men de har ingen besøkelsesplikt. Man må ønske å komme på besøk og å dra på besøk. Jeg ville ha vært på tilbudssiden og tilpasset meg deres ønsker med tanke på tid og sted for besøk. 

Hvor mye kontakt man har med familie vil avhenge av hvilket forhold man har til dem. Jeg holder kontakt med min mor i løpet av uken og er på besøk inni mellom. Hun hadde en operasjon i fjor da byttet jeg og min søster på å hjelpe med dagligdagse ting som matlagning og vasking. Min far snakker jeg sjeldent med. Vi ses når tantebarna mine har bursdag, til dåp og bryllup ellers er det en tekstmelding i ny og ne for å høre hvordan det går. 

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ca 170 mil hjemmefra etter vgs. Traff mine foreldre ca 3 ganger i året. Vi hadde et veldig godt forhold likevel, og jeg pratet med dem på tlf flere ganger i uka.

Mine barn har også periodevis/hele voksenlivet bodd like langt unna. Føler vi har veldig god kontakt likevel. Nå har vi jo snap, chat, facetime osv. Mitt ene barn har nå etablert seg her i nærheten, så vi ses ukentlig eller hver 14. dag. Veldig koselig å bo så nært hverandre. Han hjelper oss om nødvendig, vi hjelper ham. Lange, koselige søndagsmiddager osv. 

Er det noe du kan gjøre for at de skal ønske å komme på besøk/ringe oftere? Er du glad og fornøyd, eller klager du mye til dem? Bebreider du dem for at dere snakkes sjelden? 

Anonymkode: b2f3f...d36

[AnonymBruker]

Jeg har kun et barn og har allerede tenkt at viss barnet som voksen flytter et stykke vekk fra byen vi bor i nå så flytter jeg også. Hva i alle dager skal jeg gjøre her alene?

Jeg vil selvsagt ikke flytte inn i naboen huset men en plass som gjør det naturlig og kunne opprettholde en viss kontakt. Jeg håper også på barnebarn når den tid kommer.

Mine svigerforeldre bodde langt fra sine mange barn. Da svigerfar sin helse dalte kunne ikke svigermor dra og besøke barnebarn lengre da hun ikke kunne forlate sin syke mann. Ingen av barna kunne hjelpe til da de bodde for langt unna og var låst til jobb og egne forpliktelser flere timer unna. Svigermor var dypt ulykkelig i flere år. De var avhengig av ulik kommunal helse hjelp og fikk beskjed om at de ikke ville få samme hjelpen viss de flyttet da de tilhørte den kommunen. Så de var stuck.

Anonymkode: 8b105...26d

[Surpomp]

KaraThrace skrev (39 minutter siden):

Det er rimelig passelig at flere av den eldre skaren i denne tråden skylder på utviklingen i samfunnet istedenfor å se årsakssammenheng inn i sin egen oppvekst og hvilken oppvekst de ga barna. Personlig ringer jeg foreldre flere ganger i uka, spiser middag minst en gang og alle har flyttet til samme by da vi slo oss ned og fikk barn. Du vet, fordi vi hadde lyst. Ingen besøksplikt, ingen guilt tripping. Vi var fri som fuglen da vi flyttet hjemmefra, og kom hjem. Aldri for sent å prøve å bedre en dårlig tilknytning, men det er alltid for sent om du mener det er EU eller globalisering sin feil. 😅

Enig i at det er aldri for sent å pleie familietilknytningen, men dette er sannelig ikke lett hvis jobbene, skolene, barnehagene, kollektivtilbudet osv ikke finnes i nærheten.

[KaraThrace]

Surpomp skrev (26 minutter siden):

Enig i at det er aldri for sent å pleie familietilknytningen, men dette er sannelig ikke lett hvis jobbene, skolene, barnehagene, kollektivtilbudet osv ikke finnes i nærheten.

Helt enig i det. Vi flyttet alle sammen, ikke hjem til barndomshjemmet. Altså, foreldre flyttet på seg også. Vi kom bare hjem til landsdelen. 

Endret 1 time siden av KaraThrace