Kvinne i midtlivskrise i 50 årene og ensomhet i parforholdet

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har behov for å dele mine opplevelser for å få hjelp til å se klarere i denne saken. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, hvem som har rett, og om jeg overreagerer eller hva.

Jeg er en dame som nærmer seg 50, sakte men sikker. Altså er jeg plaget av den så kalte midtlivskrisen som mange kvinner kan oppleve når barna begynner å flytte ut, og overgangsalderen forstyrrer idyllen hjemme. 

Mitt liv har endret seg en del de siste  årene og det er kanskje ikke så rart at jeg føler meg utrygg og red den ny vending den tar. For 2 år siden mistet jeg min mor. Så katten vår, som var mitt eneste selskap hjemme når barna mine og min samboer var vekke samtidig. Barna mine holder på å flytte ut alle for å studere. Og min samboer jobber turnus 2 uker på - 3 uker fri. Selv har jeg en helt annet turnus fra min jobb med tidlig, sen, natt og helg vakter. 

Jeg er alene i mange perioder, i et stort hus som trenger mye vedlikehold og oppussing, og som  gir meg mye frustrasjoner. Jeg studerer på deltid og er veldig plaget av det stresset det påfører meg ved siden av en krevende jobb med turnus. Jeg føler meg slitten, ensom og redd for at mitt liv er i ferd å forandrer seg i feil retning.

Jeg savner min samboer når han er vekke på jobb. Men mest av alt føler jeg meg nå ensom i parforholdet også. Han er en fri sjel som liker å dra på seiltur, MC tur eller bil tur, alene eller med kompiser, og hver gang han nevner at han har lyst til å ta seg en tur blir jeg såret og føler meg nedprioritert fordi han var nettopp kommet hjem og allerede vil vekk for å kose seg i sin fri periode. 

Jeg har visst mye toleranse og respektert for hans behov for alene tid. Men de 2 siste årene har vært en stor utfordring for vårt parforhold og jeg nå takler mindre og mindre hans behov for å dra vekk og hans alene tid. Nå er det all den passiv tid han bruker foran PCen som er problemet. Han har alltid gjort det, men det er liksom nå at det plager meg. Jeg har selv mine hobbyer og venninner, og har aldri klaget over det han gjør i fritiden sin. Men nå er det blitt et sårt punkt fordi han spiller lenge på kvelden og vi har mistet enda mer av den korte tiden vi har sammen. Han kan legge seg veldig sen til tider og jeg savner de koselige stundene når vi la oss samtidig og pratet i sengen mens vi lå inntil hverandre. Til gjengjeld sover han lenge om morgen, mens jeg ikke klarer å ligge etter kl 8.00, selv når jeg har fri. I tillegg spiser vi sjelden middag sammen på grunn av vaktene mine. Ja, det samler seg opp rett og slett.  Jeg savner hans nærhet og føler meg oversett og uviktig. Og når jeg sier det får jeg beskjed at jeg er kontrollerende og urettferdig fordi han ser ikke hva han gjør galt, han har ikke forandret seg og gjør det han alltid har gjort. Så hvorfor klager jeg nå?

Han sier i sitt forsvar at han savner meg også når han er på jobb, men at han kan ikke bli holdt fanget i huset mens han har fri og jeg er på jobb. Og at jeg må tåle at han vil ta seg en tur når det endelig er fint vær. 

Hva med mine følelser? Er jeg urimelig som vil ha hans nærhet og kjærlighet noen dager før jeg lar han vandre rundt? Jeg er så usikker nå om hans følelser for meg at jeg er redd forholdet vårt er ødelagt og vi har ingen framtid sammen lenger 

Anonymkode: 3d1fb...0be