Kvinne i midtlivskrise i 50 årene føler seg ensom i forholdet

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har behov for å dele mine opplevelser for å få hjelp til å se klarere i denne saken. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, hvem som har rett, og om jeg overreagerer eller hva.

Jeg er en dame som nærmer seg 50, sakte men sikker. Altså er jeg plaget av den så kalte midtlivskrisen som mange kvinner kan oppleve når barna begynner å flytte ut, og overgangsalderen forstyrrer idyllen hjemme. 

Mitt liv har endret seg en del de siste  årene og det er kanskje ikke så rart at jeg føler meg utrygg og red den ny vending den tar. For 2 år siden mistet jeg min mor. Så katten vår, som var mitt eneste selskap hjemme når barna mine og min samboer var vekke samtidig. Barna mine holder på å flytte ut alle for å studere. Og min samboer jobber turnus 2 uker på - 3 uker fri. Selv har jeg en helt annet turnus fra min jobb med tidlig, sen, natt og helg vakter. 

Jeg er alene i mange perioder, i et stort hus som trenger mye vedlikehold og oppussing, og som  gir meg mye frustrasjoner. Jeg studerer på deltid og er veldig plaget av det stresset det påfører meg ved siden av en krevende jobb med turnus. Jeg føler meg slitten, ensom og redd for at mitt liv er i ferd å forandrer seg i feil retning.

Jeg savner min samboer når han er vekke på jobb. Men mest av alt føler jeg meg nå ensom i parforholdet også. Han er en fri sjel som liker å dra på seiltur, MC tur eller bil tur, alene eller med kompiser, og hver gang han nevner at han har lyst til å ta seg en tur blir jeg såret og føler meg nedprioritert fordi han var nettopp kommet hjem og allerede vil vekk for å kose seg i sin fri periode. 

Jeg har visst mye toleranse og respektert for hans behov for alene tid. Men de 2 siste årene har vært en stor utfordring for vårt parforhold og jeg nå takler mindre og mindre hans behov for å dra vekk og hans alene tid. Nå er det all den passiv tid han bruker foran PCen som er problemet. Han har alltid gjort det, men det er liksom nå at det plager meg. Jeg har selv mine hobbyer og venninner, og har aldri klaget over det han gjør i fritiden sin. Men nå er det blitt et sårt punkt fordi han spiller lenge på kvelden og vi har mistet enda mer av den korte tiden vi har sammen. Han kan legge seg veldig sen til tider og jeg savner de koselige stundene når vi la oss samtidig og pratet i sengen mens vi lå inntil hverandre. Til gjengjeld sover han lenge om morgen, mens jeg ikke klarer å ligge etter kl 8.00, selv når jeg har fri. I tillegg spiser vi sjelden middag sammen på grunn av vaktene mine. Ja, det samler seg opp rett og slett.  Jeg savner hans nærhet og føler meg oversett og uviktig. Og når jeg sier det får jeg beskjed at jeg er kontrollerende og urettferdig fordi han ser ikke hva han gjør galt, han har ikke forandret seg og gjør det han alltid har gjort. Så hvorfor klager jeg nå?

Han sier i sitt forsvar at han savner meg også når han er på jobb, men at han kan ikke bli holdt fanget i huset mens han har fri og jeg er på jobb. Og at jeg må tåle at han vil ta seg en tur når det endelig er fint vær. 

Hva med mine følelser? Er jeg urimelig som vil ha hans nærhet og kjærlighet noen dager før jeg lar han vandre rundt? Jeg er så usikker nå om hans følelser for meg at jeg er redd forholdet vårt er ødelagt og vi har ingen framtid sammen lenger 

Anonymkode: 1336f...3a3

[AnonymBruker]

Hvordan er sexlivet deres? Hvis det er dårlig. Hvem av dere er den som ikke vil ha sex?

Anonymkode: 70e38...e93

[AnonymBruker]

Jeg tror dere må tørre og snakke om det. Hva skal dere se frem til? Hva er deres prosjekt når ungene flytter ut?

Du er stresset med huset. Vil du selge huset, eller finne en plan for å pusse opp? Sammen. Ungene flytter ut= mindre utgifter. Kanskje du kan ha mer frihet å reise, dra på spa Du har ingen unger eller katt du skal passe på- snart. Tenk så uvant å deilig. Det er deg og dere.

Drøm litt Sammen, snakk og hvis han bare vil tenke på seg selv. Vel, da er det vel ikke mye forhold. Men jeg tror du må riste litt i terninger og se muligheter. 

Kanskje noe må endres? Hva vil du? 

Anonymkode: 98a24...0cf

[AnonymBruker]

Har det lignende her og….. Er alene i forholdet på en måte. Vi gjør aldri noe sammen, men han gjør mye sammen med kompiser. Har også et stort hus, og jeg har prøvd å ta opp det at vi blir eldre og ikke har behov for så mye plass lenger - men han nekter å tenke tanken på noe mindre. Det som er mest trist er at vi aldri gjør noe som familie heller, aldri ferie, middager, kino, konsert osv. Han har aldri tid, skal fiske osv🙈🙈 

Anonymkode: 034c4...d64

[AnonymBruker]

Selg huset, skaff noe mindre, få tak i en ny katt eller hund og ta opp igjen en hobby du hadde før det midlertidige prosjektet med barn begynte.( Det avsluttes jo nå som de flytter ut)
 

Gjør deg selv opptatt og interessant på nytt for mannen din. 
 

( barnløs særboer) 

Anonymkode: e8fec...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Selg huset, skaff noe mindre, få tak i en ny katt eller hund og ta opp igjen en hobby du hadde før det midlertidige prosjektet med barn begynte.( Det avsluttes jo nå som de flytter ut)
 

Gjør deg selv opptatt og interessant på nytt for mannen din. 
 

( barnløs særboer) 

Anonymkode: e8fec...c95

Dette. Og si at du forventer at han gjør en innsats for å holde forholdet i live. Spør når han planlegger å invitere deg ut på en bedre middag eller en romantisk helg for bare dere to. Svaret han gir vil gi deg et pekepinn på hvor han står.

Anonymkode: c1c9b...7b5

[AnonymBruker]

To råd:

- Få deg et nettverk som du pleier på samme måte som han gjør. Jeg er selv i 40-årene med samboer, og drar på storbyferier med venninner, konserter, fjellturer. Jeg og han drar på lengre ferier sammen, og mange sosiale sammenkomster sammen, men vi har ulike interesser også som vi pleier hver for oss. 

- Planlegg faste "date nights" hvor dere pynter dere, later som om dere er nyforelsket (for den oppstår ofte igjen på disse kveldene), går ut og spiser en bedre middag eller koser dere hjemme. Er han ikke med på det, så blir du ikke prioritert. 

Ellers enig i spørsmålet om sexlivet. Har dere jevnlig sex, viser han fremdeles at han har lyst på deg fysisk og du med han? Er dere intime ellers (ligge i armkroken når dere ser filmer og serier sammen, gir dere hverandre spontan kos når han er hjemme?) Dersom ja, er forholdet absolutt verdt å gjøre litt innsats for å pleie. 

Anonymkode: a197c...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan er sexlivet deres? Hvis det er dårlig. Hvem av dere er den som ikke vil ha sex?

Anonymkode: 70e38...e93

Det fysiske sexlivet deres er vel fraværende i periodene han er 2 uker på jobb vil jeg tro? 

Anonymkode: 32087...238

[AnonymBruker]

Skjønner at du er ensom men mye du nevnte her handler ikke om mannens din; sorg over tapt mor og katt, utflytting av unger, stress over turnus og studier. 

Hadde sagt at du vil dere skal selge bolig og kjøpe noe mindre, og gitt ham hovedansvar for dette. 

Hadde også gitt ham ansvar for å planlegge date nights for dere. 

Anonymkode: 32087...238

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei.

Jeg har behov for å dele mine opplevelser for å få hjelp til å se klarere i denne saken. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro, hvem som har rett, og om jeg overreagerer eller hva.

Jeg er en dame som nærmer seg 50, sakte men sikker. Altså er jeg plaget av den så kalte midtlivskrisen som mange kvinner kan oppleve når barna begynner å flytte ut, og overgangsalderen forstyrrer idyllen hjemme. 

Mitt liv har endret seg en del de siste  årene og det er kanskje ikke så rart at jeg føler meg utrygg og red den ny vending den tar. For 2 år siden mistet jeg min mor. Så katten vår, som var mitt eneste selskap hjemme når barna mine og min samboer var vekke samtidig. Barna mine holder på å flytte ut alle for å studere. Og min samboer jobber turnus 2 uker på - 3 uker fri. Selv har jeg en helt annet turnus fra min jobb med tidlig, sen, natt og helg vakter. 

Jeg er alene i mange perioder, i et stort hus som trenger mye vedlikehold og oppussing, og som  gir meg mye frustrasjoner. Jeg studerer på deltid og er veldig plaget av det stresset det påfører meg ved siden av en krevende jobb med turnus. Jeg føler meg slitten, ensom og redd for at mitt liv er i ferd å forandrer seg i feil retning.

Jeg savner min samboer når han er vekke på jobb. Men mest av alt føler jeg meg nå ensom i parforholdet også. Han er en fri sjel som liker å dra på seiltur, MC tur eller bil tur, alene eller med kompiser, og hver gang han nevner at han har lyst til å ta seg en tur blir jeg såret og føler meg nedprioritert fordi han var nettopp kommet hjem og allerede vil vekk for å kose seg i sin fri periode. 

Jeg har visst mye toleranse og respektert for hans behov for alene tid. Men de 2 siste årene har vært en stor utfordring for vårt parforhold og jeg nå takler mindre og mindre hans behov for å dra vekk og hans alene tid. Nå er det all den passiv tid han bruker foran PCen som er problemet. Han har alltid gjort det, men det er liksom nå at det plager meg. Jeg har selv mine hobbyer og venninner, og har aldri klaget over det han gjør i fritiden sin. Men nå er det blitt et sårt punkt fordi han spiller lenge på kvelden og vi har mistet enda mer av den korte tiden vi har sammen. Han kan legge seg veldig sen til tider og jeg savner de koselige stundene når vi la oss samtidig og pratet i sengen mens vi lå inntil hverandre. Til gjengjeld sover han lenge om morgen, mens jeg ikke klarer å ligge etter kl 8.00, selv når jeg har fri. I tillegg spiser vi sjelden middag sammen på grunn av vaktene mine. Ja, det samler seg opp rett og slett.  Jeg savner hans nærhet og føler meg oversett og uviktig. Og når jeg sier det får jeg beskjed at jeg er kontrollerende og urettferdig fordi han ser ikke hva han gjør galt, han har ikke forandret seg og gjør det han alltid har gjort. Så hvorfor klager jeg nå?

Han sier i sitt forsvar at han savner meg også når han er på jobb, men at han kan ikke bli holdt fanget i huset mens han har fri og jeg er på jobb. Og at jeg må tåle at han vil ta seg en tur når det endelig er fint vær. 

Hva med mine følelser? Er jeg urimelig som vil ha hans nærhet og kjærlighet noen dager før jeg lar han vandre rundt? Jeg er så usikker nå om hans følelser for meg at jeg er redd forholdet vårt er ødelagt og vi har ingen framtid sammen lenger 

Anonymkode: 1336f...3a3

Det er nok ikke så uvanlig å føle det slik som du gjør,TS, når barna etterhvert blir store og forlater redet. Det er heller ikke helt uvanlig at par oppdager at de ikke lenger har så mye til felles når det er bare de to igjen, de har bare ikke hatt tid til å legge merke til det i en travel familiehverdag med barna. Det er ikke uten grunn at det er flest samlivsbrudd i denne aldersgruppen, og det er som regel kvinnen som går.

Samboeren din sier at han ikke har forandret seg, mens du har opplevd ganske store endringer i ditt liv de siste par årene. Noe av frustrasjonen din skyldes kanskje at han står mer eller mindre på stedet hvil og gjør det han alltid har gjort, mens tilværelsen din har endret seg. Jeg lurer jo på om samboeren din egentlig alltid har vært like egoistisk som han framstår, men at du har fylt dette tomrommet med barn, katt og din mor. Nå som disse ikke er en del av hverdagen din lenger, ser du samboeren din som han egentlig er, og det er etter alt å dømme en mann som er mest opptatt av seg og sitt. Han ønsker ikke å bli stilt krav og forventninger til, og responderer med å kalle deg urettferdig og kontrollerende.

Jeg er forøvrig ikke enig i at sexlivet er grunnlaget for hvordan forholdet fungerer, jeg er tvert i mot av den oppfatningen av at sexlivet er "barometeret", og når forholdet fungerer dårlig, lider selvsagt sexlivet under dette. Nå sier jeg ikke at det er tilfelle for deg, TS, men som kvinne ville jeg blitt fullstendig avtent dersom partneren min kun ga meg oppmerksomhet når han ville ha sex, og ga mer eller mindre blaffen ellers. 

Dessverre tror jeg ikke det vil nytte å gi samboeren din ansvar for å finne et nytt hus eller planlegge datenights. Alt du skriver, peker på en mann som blir i forholdet mest fordi det er bekvemt for ham, han ser ikke ut til å bry seg så mye om hvordan du har det. Men du kan jo alltids forsøke. Det er også mulig at parterapi kan være til hjelp, om ikke annet så for å avdekke hvor dere egentlig står i forhold til hverandre. Jeg håper uansett at du finner ut av det, TS 

Anonymkode: f1c73...5b8

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 21.28):

Dette. Og si at du forventer at han gjør en innsats for å holde forholdet i live. Spør når han planlegger å invitere deg ut på en bedre middag eller en romantisk helg for bare dere to. Svaret han gir vil gi deg et pekepinn på hvor han står.

Anonymkode: c1c9b...7b5

Takk til alle sammen. Jeg så ikke svarene deres før nå. Og de hjalp å se klarere på enkelte ting.

Dating: det gjør vi faktisk av og til. I hver fri periode hans med en restaurant, en kino, en fjelltur... Han pleier å inviterer. Så det er ikke helt sånt at han bare tenker på seg selv. Han sier også at han skulle ønske jeg kunne være med på tur, men jeg har ikke like mye fritid som ham. 

Huset: vi er enig om framtiden og har planer om å selge om 2 år for å bo mindre, billigere og et helt annet sted. Jeg legger planer allerede i forbindelse med jobb for å bli flyttet til et annet sykehus når den tid kommer. Oppussing går tregt fordi han er ikke så giret på det. Jeg er en driver men jeg mangler styrken; han har styrken, men han mangler motivasjonen. Hans passivitet er grunnen til min frustrasjon. Så vi er enig at å flytte vil bli bra for oss, men jeg vet ikke om jeg vil klare å bo i et lignende hus igjen når jeg vet at han ikke kom til å gjøre noe for å fikse det nye huset. Det må i så fall være innflyttings klar med minst mulig vedlikehold.

Sex liv: siden dere er så nysgjerrige 😅. I vår alder er det ikke så rart at den dabber av, men den er der ennå og vi har det veldig fint sammen på det punktet. At han er trøtt, eller jeg er trøtt i perioder og det ikke skjer noe på en stund, har vi forståelse for stort sett. Vi har snakket om det og vi ønsker å ta vare på sexlivet vårt for det er noe av det beste vi har sammen. Men når det er sagt savner jeg det mer enn han. 

Spontan kos og kjærtegn: det er ofte jeg som tar initiativ. Det er derfor jeg er så frustrert. De små hverdagslig ting som kyss, klem, kos på sofa, godnatt klem... alt forsvinner føler jeg. Og siden han er vekke i 2 uker og det skjer mindre i sexlivet vårt savner jeg disse små ting mer intenst. Frustrasjonen min vokser når han er hjemme fordi jeg venter desperat på at han skal ta initiativ og vise oppmerksomhet. Men det skjer ikke. Så jeg føler meg ikke verdsatt og elsket. Jeg har fortalt ham at jeg trenger mer av disse hverdagslige kjærtegn for å føle meg trygg i forholdet. Han skjerpet seg litt, og så skle det igjen. Jeg er lei av å påpeke det og vil at det skal komme naturlig fra ham uten at jeg må trygle om det. 

Krav og forventninger: nei det likker han ikke. Men hvem gjør det egentlig. Han betaler fellesutgifter, setter av penger på ferie konto og stiller opp for meg veldig ofte derimot. Så jeg har dårlig samvittighet for å kalle ham en egoist. Han er den mest generøse person jeg vet om og han hjelper ofte folk som er i nødsituasjoner, inviterer familie og venner til middag og lager deilig mat, spanderer ofte når vi er ute på tur...

Egen fritidsaktiviteter: jeg har begynt å trene for 1,5 år siden og gått ned 7 kg. Jeg får komplimenter fra ham om det og mitt nytt utseende med grått hår og slankere figur. Men ikke ofte nok føler jeg. Han er ikke akkurat den romantiske typen og er sparsomt med komplimenter generelt.

Nettverk: jeg er klar over at jeg må jobbe med meg selv, finne på gøye ting og dyrke nye hobbyer der jeg kan treffe andre som deler mine interesser. Mine venner er i andre faser i livet, eller har ikke den samme energi nivå som meg lenger, eller de samme interessene. Så jeg trenger å utvide mitt nettverk. Jeg har bare lite tid til det akkurat nå på grunn av studiet og jobb, og min samboer som jeg setter først foran venner.

Drøm sammen: vanskelig å legge store planer for framtiden når vi har det sånn, men vi er enig i at vi vil leve sammen. Så lenge vi har det bra da.😜 Men felles drømmer? Hans er sååå urealistiske: flytte til en gård i Portugal, bli pensjonist i Filippinene, kjøpe en AinBnB i Toscana, drive en Bed and Breakfast i Frankrike.... Det mangler ikke på ideer. Og som sagt er han ikke den mest opptatt av oppussing, ikke i det lange løp ihvertfall, så jeg klarer ikke helt å stole på det når jeg ser hvor lite interessert han er i å fikse vårt hus nå. Men drømme er han flink til. Han er ekspert på det! Jeg, derimot, er den som drar han tilbake på jorden. 

Jeg er den mest pessimist og engstelig person han vet om! Jeg bekymrer meg for alt og overtenker alt. Så kanskje det var det som skjedde nå også. 

Dere hjalp meg å stille riktige spørsmål og se på de gode sidene av vårt forhold. Nå må jeg ta grep om mine følelser (savnet og frustrasjonen) og fokusere på det som kan gi meg fred og ro. Jeg er i ferd i å forandre meg, livet tvinger meg til det. Så jeg må gjør det beste ut av det, for meg selv først og fremst. 

Tusen takk til alle ❤️

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2024 den 21.10):

Har det lignende her og….. Er alene i forholdet på en måte. Vi gjør aldri noe sammen, men han gjør mye sammen med kompiser. Har også et stort hus, og jeg har prøvd å ta opp det at vi blir eldre og ikke har behov for så mye plass lenger - men han nekter å tenke tanken på noe mindre. Det som er mest trist er at vi aldri gjør noe som familie heller, aldri ferie, middager, kino, konsert osv. Han har aldri tid, skal fiske osv🙈🙈 

Anonymkode: 034c4...d64

Så forferdelig trist. 😥

Jeg håper du kan snakke om hvordan du har det med ham, for det hørtes enda verre ut enn min historie. Du fikk meg til å se på de gode sidene av min samboer. Jeg håper det vil ordne seg for deg. Og om deres forhold ikke gjør deg lykkelig lenger må du ha nok selv respekt for å komme deg ut av det og finne glede igjen, alene. Lykke til til deg. 🥰