Deprimert - vurderer å slå opp med kjæresten

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og kjæresten har vært sammen i 1 år og ble kjent for 2 år siden. Har nettopp flyttet til et nytt hus som vi leier her han bor.

Jeg jobbet her i starten, men pga dårlig arbeidsmiljø og angst og depresjon som bare ble værre har jeg vært sykemeldt I noen uker nå. Har ikke energi til så mye annet enn å ta meg av hunden min, det gir meg mye glede. 

Samboer jobber mye og i blant er han borte en hel uke. Jeg blir mye alene her og selv om jeg har blitt kjent med folk her, så ser de ikke på meg som venninna si. 

Jeg og samboer hadde det fint i starten, varte kanskje 6 mnd, så ble vi som et gammelt ektepar. Han blir fort sint og sur av ting og jeg kan vel bli irritert jeg også. Han er veldig sær på ting og skal ha ting på sin måte gjerne. Føler i blant han behandler meg som et barn, eller den som har minst kunnskap om ting på en måte. Vi spiser aldri felles middag pga jobben hans, han liker ikke middagene jeg lager meg og sier at det er ekkelt. Når han kommer hjem prater vi svært lite da han vil se på tv og ikke bli forstyrret.

I det siste har han blitt sur/sint på nærmest alt jeg sier og gjør. Vi har hatt noen store diskusjoner om ting og da har jeg begynt å gråte i blant. Da har jeg bare fått beskjed om at det ikke er noe å gråte for, men han trøster til slutt om jeg gråter lenge nok.

Jeg føler han tar meg for gitt og at jeg bare er her, hender han har prioritert å dra ut med kompiser eller jobbe når han kommer hjem I helgene. Han mener han må se andre folk enn bare meg (når han ikke har sett meg på 1 uke). 

Det sistnevnte har foreldrene mine reagert på og de gikk så langt som å si at jeg ikke burde være sammen med han hvis han er sånn. Men jeg lot det gå den gangen. De er på besøk her i helga og jeg vurderer å ta det opp med de hvis jeg får muligheten.

Jeg tenker at jeg kanskje hadde hatt det bedre med noen andre. Men gresset er jo ikke alltid grønnere på andre siden. Jeg vet at å slite psykisk kan gjøre en tom for følelser. Så jeg ønsker egt ikke å ta noen hastet beslutning her. Jeg synes det er et ork å skulle slå opp og flytte tilbake til hjemstedet mitt. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, veldig redd for at jeg kommer til å angre. 

Anonymkode: 1eea0...e6d

[AnonymBruker]

Du har ikke en hyggelig kjæreste, og ha  hjelper garantert ikke på følelsene sine. Slå opp.

Anonymkode: bbc0d...d42

[Kålrota]

Det høres ikke holdbart ut, men du bør jo begynne med å snakke med ham. Han virker ikke fornøyd han heller? Dere burde hvertfall få snakket ut og funnet ut av hva som skjer før dere eventuelt bryter opp. Det er jo kort tid siden dere valgte hverandre, er det flyttingen som har endret der for deg?

[AnonymBruker]

Det kan selvfølgelig være depresjonen som snakker, men ut fra det du kommer med eksempler tror jeg ikke det. Dette fremstår ikke hyggelig. Kanskje er det også forholdet som i bunn og grunn har utløst depresjonen, eller forverret den. Han sier stygge ting til deg, er sur, og prioriterer deg ikke. Det er mulig at gresset ikke er grønnere på den andre siden, men da trenger du ikke gress heller. 

Anonymkode: 98cf0...d71

[AnonymBruker]

Forholdet virker ikke helt bra, men ingenting i livet ditt virker bra.

Hva er planen din om du slår opp? 

Anonymkode: de3f7...e92

[PM75]

Jeg er enig med foreldrene dine. Du kan ikke satse på et forpliktende forhold når dere kun har hatt 6 måneder sammen som var bra! Og hans atferd viser at han er ferdig med deg. Så ta heller ansvaret selv med å slå opp, så kommer du ut av det med ryggraden oppreist! 

[Odine]

Gresset er iblandt grønnere på den andre siden. Med det mener jeg at det er bedre å være singel enn i et ulykkelig forhold. 

Endret 21. september av Odine

[AnonymBruker]

Hormoner og dårlig sinnsstemning kan påvirke hvordan du leser andre. Andres oppførsel kan også påvirkes av hvordan du behandler dem (at du er sur og hakker og klager)

MEN(!) din dårlige sinnsstemning kan også være pga at du er sammen med en sur idiot som fremsto som hyggelig og grei i starten, men nå bare er sur og lei og en kjempedust!

Nå når foreldrene dine er her, så får de observert litt selv. Etterpå; be de være dønn ærlige! Er det du eller han som er giftige? Begge to?

Dette høres veldig uholdbart ut. Det beste er gjerne at du flytter hjem til hjembyen din. Man blir faktisk dårlig av å være med en som er sur og avvisende.

Kan også være at han er slik fordi han vil DU skal slå opp (fordi han er for feig)

Anonymkode: d8cc0...ccb

[AnonymBruker]

Han sier at maten din er ekkel? Det er skikkelig slemt gjort, og i kombinasjon med det andre høres han ikke ut som noen særlig trivelig person å være sammen med. 

Heller singel enn å være sammen med en dust, har blitt mitt motto. Jeg har vært sammen med et par idioter, ingen av dem var verdt det. 

Anonymkode: 3ccd1...735

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Han sier at maten din er ekkel? Det er skikkelig slemt gjort,

Ja, dette er rett og slett en oppførsel som hører hjemme i barnehagen

Anonymkode: d8cc0...ccb

[AnonymBruker]

Ts her!

Tusen takk for svar alle sammen. Dette er første seriøse forholdet til oss begge. Han er noen år eldre enn meg. Livet hans består av jobb, og meg. Han har vel egt et slags ungkarsliv enda og vi finner sjelden på noe bare vi to i helgene. Han synes det er vanskelig å si nei til jobben, så det går før meg.

Jeg kjøpte meg hund når jeg fikk vite at jeg skulle bli sykemeldt en god stund. Det var allikevel godt planlagt og jeg har hatt lyst på hund i mange år. Det fyller ensomheten og savnet etter en samboer som er mer hjemme. Rart å si det, men jeg får mer glede i den enn samboer nå og den sier jo aldri nei til å bli med på ting liksom.

Jeg er enig med dere at han kan være barnslig. Som sagt er han veldig sær og vil ha ting på sin måte. Jeg kan selvfølgelig komme med innspill på ting, men det blir som regel han som trumfer. Han vet best og har mest erfaring om ting sier han. 

Jeg savner vel en kjæreste som bryr seg om meg (han gjør vel det, men ekstremt dårlig til å vise det). Samt en som er litt mer hjemme og som man kan finne på litt med.

Han har også ekstremt dårlig hygiene og ryddighet. Når jeg ble sammen med han pusset han aldri tennene og dusjet kanskje 1 gang i uka (han har fysisk jobb, så dere kan tenke dere). Han kan også sive i samme sengetøy i flere mnd. Dette er han fortsatt ikke flink til. Han rydder aldri opp etter seg og søpla flyter hvis ikke jeg tar det. Dette er ganske belastende for meg som sliter med tiltakløshet pga det psykiske. Da jeg må ordne opp for begge to. Hvis han kommer hjem og jeg sitter i sofaen. Så får jeg beskjed om at jeg ikke har gjort noen ting selv om jeg går hjemme hele dagen. Greit nok, jeg har kanskje ikke storvasket huset, men jeg har rydda opp etter både meg og han. Hvis jeg prøver å si til han at han må bli flinkere til å rydde sitt, så får jeg bare beskjed om at det ikke er bare han som roter. Det er stort sett det, men hvis jeg sier i mot blir han sint.

Det beste hadde nok vært å flytte hjem ja! Det er mer muligheter der for meg (sentralt til både hundemiljø og skole hvis jeg vil begynne på en utdanning) Rett og slett mer muligheter enn her hvor jeg er stuck. 

Men igjen, redd for å angre meg når jeg blir "frisk".

Anonymkode: 1eea0...e6d

[Brukerano]

Har du vurdert at han kan være med på å forverre din depresjon! 

[AnonymBruker]

Så du er sammen med en sur mann med dårlig hygiene og lav boevne, på er sted du ikke har venner eller mulighet for utdanning… Jeg tror du får det bedre om du flytter for deg selv på et sted du har nettverk.

Anonymkode: cb8b3...c13

[Lakenskrekk]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ts her!

Tusen takk for svar alle sammen. Dette er første seriøse forholdet til oss begge. Han er noen år eldre enn meg. Livet hans består av jobb, og meg. Han har vel egt et slags ungkarsliv enda og vi finner sjelden på noe bare vi to i helgene. Han synes det er vanskelig å si nei til jobben, så det går før meg.

Jeg kjøpte meg hund når jeg fikk vite at jeg skulle bli sykemeldt en god stund. Det var allikevel godt planlagt og jeg har hatt lyst på hund i mange år. Det fyller ensomheten og savnet etter en samboer som er mer hjemme. Rart å si det, men jeg får mer glede i den enn samboer nå og den sier jo aldri nei til å bli med på ting liksom.

Jeg er enig med dere at han kan være barnslig. Som sagt er han veldig sær og vil ha ting på sin måte. Jeg kan selvfølgelig komme med innspill på ting, men det blir som regel han som trumfer. Han vet best og har mest erfaring om ting sier han. 

Jeg savner vel en kjæreste som bryr seg om meg (han gjør vel det, men ekstremt dårlig til å vise det). Samt en som er litt mer hjemme og som man kan finne på litt med.

Han har også ekstremt dårlig hygiene og ryddighet. Når jeg ble sammen med han pusset han aldri tennene og dusjet kanskje 1 gang i uka (han har fysisk jobb, så dere kan tenke dere). Han kan også sive i samme sengetøy i flere mnd. Dette er han fortsatt ikke flink til. Han rydder aldri opp etter seg og søpla flyter hvis ikke jeg tar det. Dette er ganske belastende for meg som sliter med tiltakløshet pga det psykiske. Da jeg må ordne opp for begge to. Hvis han kommer hjem og jeg sitter i sofaen. Så får jeg beskjed om at jeg ikke har gjort noen ting selv om jeg går hjemme hele dagen. Greit nok, jeg har kanskje ikke storvasket huset, men jeg har rydda opp etter både meg og han. Hvis jeg prøver å si til han at han må bli flinkere til å rydde sitt, så får jeg bare beskjed om at det ikke er bare han som roter. Det er stort sett det, men hvis jeg sier i mot blir han sint.

Det beste hadde nok vært å flytte hjem ja! Det er mer muligheter der for meg (sentralt til både hundemiljø og skole hvis jeg vil begynne på en utdanning) Rett og slett mer muligheter enn her hvor jeg er stuck. 

Men igjen, redd for å angre meg når jeg blir "frisk".

Anonymkode: 1eea0...e6d

Tror neppe du trenger å være redd for å angre. Jeg tror det beste for deg er å bo uten han. Han er jo ikke noe grei. Skjønner på en måte at han ikke har vært i noe langvarig forhold før. Og det kan forklare den sære væremåten hans. Han har aldri vært vant til å ta hensyn til andre enn seg selv, og han er ikke villig til å fire på noe. Han vil bare forme deg så du blir sånn han vil ha deg. Han bryr seg ikke om at du har det bra. 

Som @Brukerano spør, spør jeg også: Har du tenkt på om han kan være med på å forverre de psykiske plagene dine? 

Sånn jeg leser innleggene dine så tror jeg du kommer til å få det mye bedre uten han. Hva med å bli med foreldrene dine hjem til dem når de skal hjem igjen og kjenne litt på det? 

[AnonymBruker]

Lakenskrekk skrev (2 timer siden):

Tror neppe du trenger å være redd for å angre. Jeg tror det beste for deg er å bo uten han. Han er jo ikke noe grei. Skjønner på en måte at han ikke har vært i noe langvarig forhold før. Og det kan forklare den sære væremåten hans. Han har aldri vært vant til å ta hensyn til andre enn seg selv, og han er ikke villig til å fire på noe. Han vil bare forme deg så du blir sånn han vil ha deg. Han bryr seg ikke om at du har det bra. 

Som @Brukerano spør, spør jeg også: Har du tenkt på om han kan være med på å forverre de psykiske plagene dine? 

Sånn jeg leser innleggene dine så tror jeg du kommer til å få det mye bedre uten han. Hva med å bli med foreldrene dine hjem til dem når de skal hjem igjen og kjenne litt på det? 

Ja, tanken har slått meg de siste ukene og hvert fall nå som jeg skrev innlegget her. Jeg har tenkt tanken om å dra en tur til foreldrene mine å være der en stund. Eneste som er litt vanskelig med det er at jeg ikke får hatt med meg hunden, da foreldrene også har en hund som ikke er glad i andre hunder. Så da må vi finne en løsning der evt.

Jeg tror han forverrer det psykiske med at han ikke rydder etter seg, har elendig hygiene og ikke er så empatisk av seg. Det blir dobbelt med rydding for meg, jeg får ikke "motivasjon" til å vedlikeholde min egen hygiene/rydding og jeg får ikke trøst/sympati hvis jeg er nedenfor. Angsten blir også værre da jeg ikke har venner her og alle jentene finner på ting uten meg. Blir veldig mye overtenking om at jeg ikke er bra nok ift til det.

Det jeg tenker mest på er at jeg synes det er et stort ork å skulle avslutte relasjonen, flytte (når vi nettopp har flytta inn i huset) og å ta ifra han hunden. Nå er det jo min hund og jeg har ansvar for den, men samboer har jo blitt veldig glad i den han også. Jeg tar nok stort hensyn til hans følelser. Jeg har også helt fantastisk svigerfamile som jeg virkelig hadde savnet. 

Foreldra har nok merket denne helga at jeg og samboer er litt distanserte. Vi har ikke pratet med hverandre når foreldrene har vært til stede (har bare ikke blitt sånn) og er ikke noe fysisk kontakt. Så det er faktisk foreldrene mine som har gitt meg mest klemmer denne helga. De har nok sett at jeg har trengt det. De har nok gjort seg noen tanker denne helga og vil nok spørre meg litt om relasjonen over tlf til uka når jeg er alene og samboer er på jobb.

Jeg tviler ikke et sekund på at foreldrene mine hadde hjulpet meg med flytting og at jeg kunne bo hos de en stund med hunden, hvis vi hadde gjort det slutt. Det viktigste for de (og meg) er jo at jeg har det bra og blir "frisk". Kan hende de har tenkt på at dette er problemet lenge, uten at de vil nevne noe uten at jeg sier noe først.

Ts

Anonymkode: 1eea0...e6d

[Lakenskrekk]

Det er fint at du har fantastiske svigerforeldre, men det kan ikke være dem som holder deg tilbake fra et brudd. 

Skjønner at det er et ork å flytte igjen nå, du må bare tenke på hva som vil gjøre deg bra; bli eller flytte. Etter å ha lest innleggene dine virker det som at det beste for deg er å flytte. Da kan du fokusere på deg og bli frisk. Og uten noen andre enn deg selv å rydde opp etter blir det mindre stress for deg sånn sett også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, tanken har slått meg de siste ukene og hvert fall nå som jeg skrev innlegget her. Jeg har tenkt tanken om å dra en tur til foreldrene mine å være der en stund. Eneste som er litt vanskelig med det er at jeg ikke får hatt med meg hunden, da foreldrene også har en hund som ikke er glad i andre hunder. Så da må vi finne en løsning der evt.

Jeg tror han forverrer det psykiske med at han ikke rydder etter seg, har elendig hygiene og ikke er så empatisk av seg. Det blir dobbelt med rydding for meg, jeg får ikke "motivasjon" til å vedlikeholde min egen hygiene/rydding og jeg får ikke trøst/sympati hvis jeg er nedenfor. Angsten blir også værre da jeg ikke har venner her og alle jentene finner på ting uten meg. Blir veldig mye overtenking om at jeg ikke er bra nok ift til det.

Det jeg tenker mest på er at jeg synes det er et stort ork å skulle avslutte relasjonen, flytte (når vi nettopp har flytta inn i huset) og å ta ifra han hunden. Nå er det jo min hund og jeg har ansvar for den, men samboer har jo blitt veldig glad i den han også. Jeg tar nok stort hensyn til hans følelser. Jeg har også helt fantastisk svigerfamile som jeg virkelig hadde savnet. 

Foreldra har nok merket denne helga at jeg og samboer er litt distanserte. Vi har ikke pratet med hverandre når foreldrene har vært til stede (har bare ikke blitt sånn) og er ikke noe fysisk kontakt. Så det er faktisk foreldrene mine som har gitt meg mest klemmer denne helga. De har nok sett at jeg har trengt det. De har nok gjort seg noen tanker denne helga og vil nok spørre meg litt om relasjonen over tlf til uka når jeg er alene og samboer er på jobb.

Jeg tviler ikke et sekund på at foreldrene mine hadde hjulpet meg med flytting og at jeg kunne bo hos de en stund med hunden, hvis vi hadde gjort det slutt. Det viktigste for de (og meg) er jo at jeg har det bra og blir "frisk". Kan hende de har tenkt på at dette er problemet lenge, uten at de vil nevne noe uten at jeg sier noe først.

Ts

Anonymkode: 1eea0...e6d

Angående hunden, jeg måtte midlertig flytte hjem til mamma en gang jeg opplevde samlivsbrudd. Hun hadde en hund som virkelig hatet andre hunder, beit og gikk generelt bananas. Den kunne aldri være i samme rom som min hund, så vi lurte virkelig på hvordan det skulle gå. Men det gikk så fint! Var vanskelig i starten, men de ble skikkelig gode venner etter hvert. Mammas hund aksepterte aldri andre hunder, så han endret seg ikke sånn sett, men de to hundene endte til slutt opp med å sove inntil hverandre i sofaen ☺️ 

Beklager avsporingen, ville bare dele at det kan gå fint dersom du flytter hjem (og det håper jeg du gjør). 

Anonymkode: 3ccd1...735

[Bombasi]

Det er ikke et godt tegn at hvetebrødsdagene går så fort over. 

Det er ingenting som unnskylder sinne. Det er en gedigen uting, og er svært psykisk nedbrytende å bo med! 

Tror du skal fullbyrde bruddet. Dette er ikke liv laga i lengden uansett, og du vil få det bedre ved å starte på nytt igjen. 

Han fortjener deg ikke.

[AnonymBruker]

Av erfaring er gresset grønnere på den andre siden, selv hvis det betyr å være alene

Anonymkode: 35eba...ab0

[AnonymBruker]

Hadde kjæresten min vært som din hadde jeg også vært deprimert.

Hør på mora og faren din denne gangen, gå fra ham.

Anonymkode: d4937...e28