Om du har pms, tar mannen litt hensyn til deg?

[AnonymBruker]

Du sier på morningen før dere går, jeg har pms idag, så vær så snill å vær litt tålmodig med meg idag. 

Jeg ble litt småirritert og sier noe på gåturen vår. En liten filleting , men noe han gjorde som han vet han ikke burde gjort feks.

Men han blir sur på deg og vil ikke snakke med deg. Han går langt forann og er sur. Du prøver å snakke med han og sier , jeg har pms no, mulig jeg var litt sur men vi må kunne snakke sammen. Og ordne opp(ikke at jeg skjønner at han i det hele tatt skulle blitt sur). Går bak han ett godt stykke av turen stille, før jeg prøver igjen. Jeg sier: "Hadde vært fint om du kunne sagt at det var unøvendig og dumt gjort av deg. Og så kunne jeg sagt unnskyld for at jeg ble litt sur, jeg kunne tatt det på en bedre måte." 

Nei sier han!

Du er dum, det er noe i veien med deg. Søk psykolog hjelp. Du er fanen meg helt stygg i hodet ditt. (Han kaller meg alltid stygge ting når han blir sur, noe jeg har tatt opp med han flere ganger at jeg syns er respektløst, vi kan godt være uenige og krangle men ikke kalle hverandre slemme ting.).

Jeg sier så at jeg har pms, jeg sa idag tidlig at jeg er litt hormonell idag, beklager, men det er ikke så lett å bare stoppe alle hormonene som raser i kroppen, selv om jeg alltid prøver så mye som det går.

Har aldri noe problem med å si unnskyld eller forstå at jeg gjør feil. Men han gjør aldri feil. Det er aldri hans skyld. Han skylder alltid alt på meg. Han venter alltid på unnskylding fra meg. Helt uaktuelt at han sier unnskyld.  Nesten hvet gang sier jeg unnskyld for husfreden sin skyld, men det blir jo ikke riktig når det ikke er min skyld. Jeg prøver alltid å ordne opp, prøver alltid å snakke og kommunisere, men det er helt umulig. 

Har snakket om det før, kan han prøve å gi en klem(når hormonene raser hjelper det og vi unngår og krangle og begge kommer godt ut av det uten at noe eskalerer,  prøve å ta imot unnskyld eller snakke sammen. Ordne opp! 

Nei jeg er dum, det meg det er noe gale med. Bare meg.

Jeg prøvde flere ganger før jeg ga opp.

Han går på tur og vil ikke si noe før vi kommer i bilen da kjører han og skriker og kjefter meg huden full og kaller meg så mye stygt for da er det ingen som hører noe, bare meg. Det var og grunnen til at jeg ville ordne opp før vi kom til bilen. Men vi kom til bilen og jeg ville kjøre pga hans kjøremåte og galskap når han er sint. Men da gikk han bare. Så han gikk i flere timer hjem, tok ikke tlf eller melding. Jeg var redd og beskymret og lurte på hvordan det gikk med han. Så kommer han hjem etter 4.1/2 time , og vil fremdeles ikke snakke med meg ,viser bare fingen,sier noe stygt til meg og går i dusjen!

Vi er 45år, og vært sammen i mangen år. Er dette virkelig en ok oppførsel fra han? Hva gjør deres menn? 

Jeg står på pinne døgnet rundt, jeg er hyggelig og grei og finner meg i det meste. Jeg er tålmodig og finner meg i at han er som han er. Men syns dette er fælt og det gjør veldig vondt. 

Mulig jeg er veldig hormonell no og føler det ekstra fælt, men er det så mye å be om at vi kan respektere hverandre, og prøve å strekke ut en hånd om den andre sliter litt en dag? en sjelden gang! At vi kan gjøre det begge to og ikke bare en?

Når jeg må finne meg i hans humør som ikke er pms, burde vel han funnet seg i at jeg var litt sur i 1sek, før jeg hentet meg inn og prøvde å snakke med han? 

Lurer på om han er narssist. Han ser kun sine egne behov, ikke andre sine. Han tenker mest på hva han får ut av ting og ikke hva han kan gjøre for den andre feks. Han skal alltid trykke med ned, psykisk men og fysisk. Han truer fysisk for at jeg skal være stille. 

 

Jeg klarer ikke dette mer! Jeg gir og gir men får bare dritt tilbake. 

Er det jeg som er helt på jordet her eller hadde dere syns det var helt innafor å gjøre som han?

 

Det er helt greit å trenge en pustepause og så snakkes igjen, men da si at jeg går en tur, vi kan snakkes om en liten stund, en time eller noe. Ikke være vekke i flere timer mens jeg står igjen med alle følesene alene og lurer på hva søren skjedde no. Hvor finner man menn som er kjærlig og ser at no trenger hun en klem eller litt omsorg, dette er ikke hun som snakker men pms. Eller snakke med meg når jeg prøver å gjøre det godt igjen eller prøver å forstå hans side..

Hvordan er mennene deres når dere har det vanskelig? (Pms). Avlaster han dere? Får dere ekstra omsorg?

Føler at jeg r veldog tålmodig og prøver alt jeg kan og ikke bli sur når jeg har pms(kraftig pms som jeg tøyler veldig fint), men han skal irritere meg og poke meg med ting på gøy for at jeg skal bli irritert for så og skylde på meg..

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, bare lufte litt frustrasjon kanskje.

Anonymkode: fb375...9ea

[AnonymBruker]

Hadde gått første (2. han hadde fått en sjanse etter tilsnakk) gangen han kalte meg stygge ting i krangler

Anonymkode: fd7f7...1a6

[AnonymBruker]

For å sammenligne og svare litt mer utfyllende på det du lurer på:

 

Min man ser på meg og smiler litt, så går han og henter sjokolade eller lager mat til meg (om det er en stund siden vi har spist) 

Han kunne sikkert blitt litt sur, om jeg var det først, men da hadde han sagt at jeg var sur og ikke trenger å snakke sånn til han. 

Anonymkode: fd7f7...1a6

[AnonymBruker]

Takk for svar

Anonymkode: fb375...9ea