Lei av at samboer ikke tar initiativ

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg er i midten av 20-årene og har bodd sammen med kjæresten min i flere år nå. Vi var sammen ett års tid før vi flyttet sammen. Jeg studerer fulltid og samboer jobber 100%. Vi begge har ADHD.
 

Jeg har lagt merke til nå det siste året er at han er veldig dårlig til å ta initiativ til husarbeid og aktiviteter vi kan gjøre sammen. Jeg må mase på han for at husarbeidet skal bli gjort, og ofte får jeg «jeg orker ikke», «jeg gidder ikke» tilbake. Hvis jeg har vært borte noen dager, så kommer jeg hjem til en rotete og skitten leilighet. Han «ser ikke behovet» for et rent og ryddig miljø rundt seg.  Det er flere ganger jeg har sagt til han at jeg føler meg mer som mor enn partner. Det har blitt litt bedre etter mas fra meg, men fortsatt ikke optimalt. jeg har en allergi som han er fullstendig klar over, men allikevel så støvsuger han bare, han ser ikke poenget i å både støvsuge og vaske. 
ofte da han kommer hjem fra jobb så setter han seg enten på PC’en for å spille eller så sitter i en sofaen med mobilen for å lese. Han er konstant på skjerm og er ikke helt tilstede mentalt. Han er fysisk der, men emosjonelt fraværende. Jeg føler meg så alene i forholdet. Jeg er helt utslitt av å ha alt ansvaret hjemme, i tillegg til den mentale lasten. Hvor jeg minne han på ulike ting, hvis ikke blir det glemt.
 

Jeg føler jeg har begynt å bli skikkelig bitter pga dette, da det har foregått over flere år. Går det an å redde dette? Jeg har begynt å miste følelsene for han. Jeg er redd for å kommunisere denne delen til han, da jeg ikke vil at han skal bli lei seg. Det skal sies at han er deprimert og dette er noe han får hjelp for nå, men jeg er redd det kanskje er for seint.
 

Anonymkode: 16775...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! 
Jeg er i midten av 20-årene og har bodd sammen med kjæresten min i flere år nå. Vi var sammen ett års tid før vi flyttet sammen. Jeg studerer fulltid og samboer jobber 100%. Vi begge har ADHD.
 

Jeg har lagt merke til nå det siste året er at han er veldig dårlig til å ta initiativ til husarbeid og aktiviteter vi kan gjøre sammen. Jeg må mase på han for at husarbeidet skal bli gjort, og ofte får jeg «jeg orker ikke», «jeg gidder ikke» tilbake. Hvis jeg har vært borte noen dager, så kommer jeg hjem til en rotete og skitten leilighet. Han «ser ikke behovet» for et rent og ryddig miljø rundt seg.  Det er flere ganger jeg har sagt til han at jeg føler meg mer som mor enn partner. Det har blitt litt bedre etter mas fra meg, men fortsatt ikke optimalt. jeg har en allergi som han er fullstendig klar over, men allikevel så støvsuger han bare, han ser ikke poenget i å både støvsuge og vaske. 
ofte da han kommer hjem fra jobb så setter han seg enten på PC’en for å spille eller så sitter i en sofaen med mobilen for å lese. Han er konstant på skjerm og er ikke helt tilstede mentalt. Han er fysisk der, men emosjonelt fraværende. Jeg føler meg så alene i forholdet. Jeg er helt utslitt av å ha alt ansvaret hjemme, i tillegg til den mentale lasten. Hvor jeg minne han på ulike ting, hvis ikke blir det glemt.
 

Jeg føler jeg har begynt å bli skikkelig bitter pga dette, da det har foregått over flere år. Går det an å redde dette? Jeg har begynt å miste følelsene for han. Jeg er redd for å kommunisere denne delen til han, da jeg ikke vil at han skal bli lei seg. Det skal sies at han er deprimert og dette er noe han får hjelp for nå, men jeg er redd det kanskje er for seint.
 

Anonymkode: 16775...154

Sett deg ned og vis ham dette innlegget. 

Si at det enten må endre seg, eller så må du ta ansvar for bare deg selv fremover. 

Hvis han synes det er greit at du skal bo et sted du ikke trives, sier det litt om hvor kapabel han er som partner..

Anonymkode: b1002...c75

[AnonymBruker]

Sånn menn endrer seg ikke. Ta det fra en som ble dritt lei etter over 10 år. 
 

Ble singel alenemor og VIPPS så var hjemmet alltid ryddig og fint. Selv ungen på barneskolen gjør mer i huset enn eksen🤗

Møtte også drømmemannen som faktisk tar ansvar❤️

Anonymkode: 99bae...905

[Synne-Marie]

Dette kommer ikke til å bli bedre.

Jeg har sett det så mange ganger. Når dere har kommet dit at han ikke orker eller gidder og heller vil sitte på maskinen eller mobilen, og du må mase for at han skal gjøre et absolutt minimum, og du føler deg som partnerens mor, så er det ikke mulig å berge det.

Og ærlig talt. Du fortjener bedre.

Du fortjener noen som gidder å dele på ansvaret.

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg er litt delt her. Altså alle voksne bør ha boevne for å kunne forvente at en partner vil være med dem, det innebærer å rydde etter selv, holde det rent og ryddig. Men det er to ting som gjør at jeg ikke automatisk tar parti med de som er mest ryddig av seg:

1. Sykdommer og andre utfordringer. I perioder av livet kan man være så dårlig at man ikke får til et normalt nivå av renslighet. Det kan være på psykisk og fysisk. Kan man forvente at en deprimert person gjør 50% av husarbeidet? Eller en som har bekkenløsning? Noen har lidelser som varer hele livet. Hva kan man forvente av dem? Er det kanskje bedre å foreslå at de bidrar med innleid vaskehjelp?

2. Ulike standarder. Jeg må først påpeke at å bo i en svinesti ikke er en standard. Men du sier at du er allergisk, og at han ikke bryr seg så mye om hvordan det ser ut. Deres standarder er veldig langt fra hverandre. Er det sånn at den med høyest standard alltid har rett? Hvordan skal man da få til å endre partneren sin slik at de ser det samme støvet og rotet som plagsomt? Det fungerer som regel dårlig. Man må sammen komme frem til en mellomting, og om den ene synes det er for dårlig får de nesten ta "ekstraarbeidet" selv. Da går det f.eks an at den andre tar mer av noe annet, f.eks snømåking, klesvask, et eller annet. Man må ikke dele hver eneste oppgave 50/50.

Hvis man ikke klarer å akseptere at man må ta unna for en syk partner, eller at kompromisset på standard blir for lavt, så står man fritt til å gjøre det slutt. Men du spør om dette kan endres, du vil ikke gjøre det slutt.

Du kan snakke med han og forhandle. Men du kan ikke bestemme hvordan dere skal ha det. Første steg på veien til å slutte å irritere seg over en partner er å akseptere dem som de er. Når man har akseptert det og har et realistisk syn på hvem de er, da kan man finne en løsning. Fokuser på løsningen, ikke på hva han gjør for dårlig eller hvem han er. Spør han gjerne om å reflektere over egne vaner og standarder, han er nok klar over at den er lavere enn din. 

Anonymkode: b5e63...fa4

[AnonymBruker]

Når du begynner å føle deg som en mor for partneren din så er det kroken på døra-Biologien beskytter oss fra incest.

Gidder du dette da, han blir bare verre.

Anonymkode: d1b98...606

[imagineme]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! 
Jeg er i midten av 20-årene og har bodd sammen med kjæresten min i flere år nå. Vi var sammen ett års tid før vi flyttet sammen. Jeg studerer fulltid og samboer jobber 100%. Vi begge har ADHD.
 

Jeg har lagt merke til nå det siste året er at han er veldig dårlig til å ta initiativ til husarbeid og aktiviteter vi kan gjøre sammen. Jeg må mase på han for at husarbeidet skal bli gjort, og ofte får jeg «jeg orker ikke», «jeg gidder ikke» tilbake. Hvis jeg har vært borte noen dager, så kommer jeg hjem til en rotete og skitten leilighet. Han «ser ikke behovet» for et rent og ryddig miljø rundt seg.  Det er flere ganger jeg har sagt til han at jeg føler meg mer som mor enn partner. Det har blitt litt bedre etter mas fra meg, men fortsatt ikke optimalt. jeg har en allergi som han er fullstendig klar over, men allikevel så støvsuger han bare, han ser ikke poenget i å både støvsuge og vaske. 
ofte da han kommer hjem fra jobb så setter han seg enten på PC’en for å spille eller så sitter i en sofaen med mobilen for å lese. Han er konstant på skjerm og er ikke helt tilstede mentalt. Han er fysisk der, men emosjonelt fraværende. Jeg føler meg så alene i forholdet. Jeg er helt utslitt av å ha alt ansvaret hjemme, i tillegg til den mentale lasten. Hvor jeg minne han på ulike ting, hvis ikke blir det glemt.
 

Jeg føler jeg har begynt å bli skikkelig bitter pga dette, da det har foregått over flere år. Går det an å redde dette? Jeg har begynt å miste følelsene for han. Jeg er redd for å kommunisere denne delen til han, da jeg ikke vil at han skal bli lei seg. Det skal sies at han er deprimert og dette er noe han får hjelp for nå, men jeg er redd det kanskje er for seint.
 

Anonymkode: 16775...154

Hei du 🙂

Har han bodd alene før og har faktisk måttet ta et ansvar for eget hjem eller flyttet han rett fra "promperommet" og inn med deg?

Det har faktisk en del å si. Har han vært i militæret? Folkehøgskole? Har han lært seg å "bli voksen"?

Hvis ikke må han skoleres. Mannfolk ser ikke det samme som damene gjør, dessverre. Andre i denne tråden kan si hva de vil, men mannfolk MÅ skoleres hvis de ikke har lært det fra før. Når man kommer rett fra barndomshjemmet der mamma(!) tar ansvar og legger frem rent tøy på sengen, serverer middag og tørker støv halve dagen, så er man vant til at det blir utført. Det er annerledes med jenter som har det liggende i bakhodet (finnes selvfølgelig jenter som er som gutter og gutter som er som jenter, tanke og ansvarsmessig sett).

Som en annen skrev over her - vis han dette innlegget og sett hardt mot hardt FØR det går for langt. Dette er en dealbreaker for mange.

[AnonymBruker]

Finn en annen (voksen mann) han blir ikke bedre

Anonymkode: 7f35d...bb5

[Anonympotet]

imagineme skrev (På 20.9.2024 den 16.55):

Hei du 🙂

Har han bodd alene før og har faktisk måttet ta et ansvar for eget hjem eller flyttet han rett fra "promperommet" og inn med deg?

Det har faktisk en del å si. Har han vært i militæret? Folkehøgskole? Har han lært seg å "bli voksen"?

Hvis ikke må han skoleres. Mannfolk ser ikke det samme som damene gjør, dessverre. Andre i denne tråden kan si hva de vil, men mannfolk MÅ skoleres hvis de ikke har lært det fra før. Når man kommer rett fra barndomshjemmet der mamma(!) tar ansvar og legger frem rent tøy på sengen, serverer middag og tørker støv halve dagen, så er man vant til at det blir utført. Det er annerledes med jenter som har det liggende i bakhodet (finnes selvfølgelig jenter som er som gutter og gutter som er som jenter, tanke og ansvarsmessig sett).

Som en annen skrev over her - vis han dette innlegget og sett hardt mot hardt FØR det går for langt. Dette er en dealbreaker for mange.

Hei! Han flyttet hjemmefra og rett inn på folkehøgskole, her klarte han å fungere i noe grad slik jeg har forstått. Har ikke spurt om hvor rotete han var da. 

Han bodde i kollektiv i noen år, da var det ofte ganske rotete. Han var flink da vi skulle vaske han ut fra hybelen. Da sto han på i 8 timer og skrubbet hver eneste kant og fikk til og med skryt av hun som sjekket vasken, så jeg vet jo at han klarer det. Han mester det å vaske helt fint, men han tar ikke initiativ til å gjøre det. 
Han er fornøyd så lenge «det ikke er i veien» eller hindrer normal funksjon. Han sier at han ikke ser rotet, men det sliter jeg litt med å forstå når klær ligger i veien og det er skitt overalt. Det lå kattespy under pulten hans som han ikke la merke til.
 

han var flink til å hjelpe meg med å rydde i starten av forholdet, men det har sklidd helt ut. Det virker som at han har begynt å skjerpe seg litt mer nå, og jeg håper det ikke sklir ut igjen. For han vil jo ta ansvar, det har han sagt flere ganger, men han skylder på at han ikke ser det.
 

Jeg hadde en samtale med moren hans om dette for noen måneder siden, og da beklaget hun seg for litt manglende oppdragelse på den fronten her. Han har nok vært litt heldig med en mor som har gjort alt for ham. Jeg vokste opp stikk motsatt, med en alenefar som trengte mye hjelp av oss barna for å få det til å gå rundt hjemme. 

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som minner om det der. Han lever liksom ikke, men bare eksisterer. Jeg håper han får oppleve å ha en partner, og kjærlighet i livet, men jeg unner ingen å bli sammen med noe så apatisk. 

Redd deg selv ts, og ikke bli gravid med denne "gutten".

Anonymkode: a4bd1...d06

[Carrot]

Jeg tenker at så lenge man føler seg som en mor for sin partner er det på tide å se innover, hvordan vil du leve resten av ditt liv? 
Personlig hadde jeg ikke orket et helt liv (nye 60+ år om man er i 20 åra) på å gå å ta andres rot og ansvar, så mitt svar er si fra, enten tar du deg sammen eller så er vi ferdig for jeg orker ikke være "mor di" rett og slett og vær klar til å gå..