Ekstrem sjenanse tenåring

[AnonymBruker]

Jente straks 13 år. Alltid vært ei rolig og sjenert jente, men nå når hun er såpass stor begynner det å bli problematisk at jeg tror vi må få hjelp et sted. Men hvor?

Hun har venninner, og god relasjon til lærerne på skolen. Men dersom hun må snakke med andre voksne er det vanskelig. Som frisør, lege, foreldre til venninner hun ikke kjenner så godt. Hele hun stivner liksom til, og hun ser fryktelig usikker og ukomfortabel ut. Vanskelig å holde øyenkontakt eller svare mer enn en-stavelsesord. 
 

Verst for henne så klart, men jeg synes det begynner å bli litt pinlig selv å måtte snakke for henne når hun ikke klarer få frem hva hun mener(f eks hos frisør). Vi har snakket med henne om det mye, og forsøker både trygge og forsøke hjelpe henne med selvtillit og mestringsfølelse. Men vi merker ingen fremgang, egentlig tvert i mot. Er nok en god dose pubertet inni bildet, men likevel. 

Hun har ingen diagnoser, er et smart og «normalt» barn ellers. Er så redd dette aldri går over… Var sjenert selv som barn, og er introvert som voksen. Men jeg føler at dette hemmer henne. 
 

Noen med erfaring, eller tips til hvordan vi kan gå frem? 

Anonymkode: 3e24e...4ef

[AnonymBruker]

Hva modellerer dere, ts? Øver dere? Har dere stor omgangskrets! Er dere sosialt flinke og interagerer med hell?

For jeg, 13 år, var din datter. Jeg måtte bli voksen før jeg sluttet å være som din datter. Og mitt problem var dette: jeg hadde ingen voksne som med handling var i stand til å demonstrere en vellykket dialog eller samhandling med andre voksne.

Ja, foreldrene mine snakket til og med andre voksne. På en lite vellykket måte. Noe som var mer enn tydelig selv for meg, oppdratt av dem. Så jeg visste med 100% sikkerhet at jeg ikke kunne samhandle som dem. Men hvordan skulle jeg da oppføre meg? Jeg hadde absolutt ingen anelse, og ingen jeg stolte på dømmekraften til som jeg kunne spørre «hvordan har man en vellykket interaksjon med voksne?» De voksne jeg omgav meg med ville nemlig med stor sikkerhet ha vist til seg selv og egen adferd. Som jeg visste var ineffektiv, uklar og ofte direkte irrasjonell. Og mine foreldre var sjelden ufine - de var bare sosialt inepte.

Så kan du jo si at jeg fremsto like der jeg ikke sa noe. Og det innså jeg jo. Men igjen - ingen anelse om hvordan man kommuniserer effektivt og vellykket. 

Spør din datter - i en åpen og spørrende samtale - hvorfor hun velger å trekke seg unna samtaler med voksne. Ikke påstå hun har evnene eller har sett metoden. Det kan godt hende hun har sett en eller to metoder, men vraket dem. Og det er ok, mange voksne kommuniserer ekstremt dårlig. Hjelp henne finne en metode som funker for henne. Det finnes gode YouTube-videoer om kommunikasjon som med hell kan benyttes.

Og, du? Voksne flest er ikke spesielt hyggelige mot barn. De er nedlatende ovenfor deres meninger og bagateliserende ovenfor deres plager. Så om du lar ditt barn stå for samtalen, lytt i bakgrunnen og vær klar til å kvesse nedi den voksne ved behov. Og det behovet vil oppstå, ofte. Så om din datter har negative opplevelser eller sier at du blir tatt på alvor der hun blir feid bort? Tro på det. Du har jo selv vært 13 år gammel jente. Ingen tar dem på alvor.

Anonymkode: 63ee5...106

[AnonymBruker]

Høres nesten ut som selektiv mutisme.

Anonymkode: 47f35...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva modellerer dere, ts? Øver dere? Har dere stor omgangskrets! Er dere sosialt flinke og interagerer med hell?

For jeg, 13 år, var din datter. Jeg måtte bli voksen før jeg sluttet å være som din datter. Og mitt problem var dette: jeg hadde ingen voksne som med handling var i stand til å demonstrere en vellykket dialog eller samhandling med andre voksne.

Ja, foreldrene mine snakket til og med andre voksne. På en lite vellykket måte. Noe som var mer enn tydelig selv for meg, oppdratt av dem. Så jeg visste med 100% sikkerhet at jeg ikke kunne samhandle som dem. Men hvordan skulle jeg da oppføre meg? Jeg hadde absolutt ingen anelse, og ingen jeg stolte på dømmekraften til som jeg kunne spørre «hvordan har man en vellykket interaksjon med voksne?» De voksne jeg omgav meg med ville nemlig med stor sikkerhet ha vist til seg selv og egen adferd. Som jeg visste var ineffektiv, uklar og ofte direkte irrasjonell. Og mine foreldre var sjelden ufine - de var bare sosialt inepte.

Så kan du jo si at jeg fremsto like der jeg ikke sa noe. Og det innså jeg jo. Men igjen - ingen anelse om hvordan man kommuniserer effektivt og vellykket. 

Spør din datter - i en åpen og spørrende samtale - hvorfor hun velger å trekke seg unna samtaler med voksne. Ikke påstå hun har evnene eller har sett metoden. Det kan godt hende hun har sett en eller to metoder, men vraket dem. Og det er ok, mange voksne kommuniserer ekstremt dårlig. Hjelp henne finne en metode som funker for henne. Det finnes gode YouTube-videoer om kommunikasjon som med hell kan benyttes.

Og, du? Voksne flest er ikke spesielt hyggelige mot barn. De er nedlatende ovenfor deres meninger og bagateliserende ovenfor deres plager. Så om du lar ditt barn stå for samtalen, lytt i bakgrunnen og vær klar til å kvesse nedi den voksne ved behov. Og det behovet vil oppstå, ofte. Så om din datter har negative opplevelser eller sier at du blir tatt på alvor der hun blir feid bort? Tro på det. Du har jo selv vært 13 år gammel jente. Ingen tar dem på alvor.

Anonymkode: 63ee5...106

Tusen takk for godt svar! Ja, jeg vil si vi har vist mange eksempler på gode samtaler. Vi har stor familie, og hun har mange voksne rundt seg av familiemedlemmer som ønsker å snakke med henne, og gjør det på en veldig fin måte. 

Både jeg og pappaen hennes har jobber hvor dialog og kommunikasjon er svært viktig. Vi må snakke med mange ulike mennesker, noen av de i dype livskriser. Vi er ikke perfekte, men hun vil nok oppleve at vi snakker bra med de vi snakker med. 
 

Men godt tips å undersøke om det har skjedd noe som gjør at det er vanskelig å snakke med voksne, og det er jo absolutt mange voksne som snakker på en kjip måte til tenåringer ja.

ts

Anonymkode: 3e24e...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høres nesten ut som selektiv mutisme.

Anonymkode: 47f35...6b7

Tok ikke lang tid før diagnosepatruljen kom inn her gitt

Anonymkode: 49e28...58f

[AnonymBruker]

Var helt lik selv! 

Det kom til et punkt jeg bare bestemte meg får å trø ut av komfortsonen. Jeg var selv ekstremt blyg. Hatet å snakke høyt med andre. Snakket fritt å normalt med familie å mine gode venner. Men i klasserommet f.eks sa jeg ikke et pip. Blant venner hvor det kanskje var mange nye, sa jeg ingenting. Det var rart å det var så mange ting jeg ville si men ikke fikk til å åpne munnen min. Tror ved noen annledninger at flere syns det var rart

 Jeg er fortsatt ikke den som tar stor plass i et rom me mange folk. Men ikke redd for å snakke med større mengder folk lengre. Hos meg handlet det om i frykt for det jeg sa kanskje var dumt. Fra jeg var 6-12 år gikk jeg i en klasse med mye utestenging, baksnakking å mobbing. Så frykten for å bli ledd av var det som styrte meg. På ungdom skolen snudde dette. Jeg skrev i ei dagbok å bestemte meg får å "slutte" å være sjenert. Å trente å trente. På videregående elsket jeg blant annet presentasjoner. Idag driver jeg egen business å essensen i yrke mitt er å snakke. 

Så tenker først å fremt så må en begynne å øve. Å øve å øve. For meg høres det ikke rart ut å være sjenert ovenfor frisør, lege, tannlege, eller andre foreldre når du er 13 år. Men syns det er veldig bra du ser henne. Å om det hemmer henne så mye du tenker start med å snakke om det, lage små mål sammen. 

Anonymkode: a21b5...c38

[AnonymBruker]

Min eldste var lik i 13-14 års alderen. Nå er hun snart 15 og håndterer dette mye bedre. 

Anonymkode: 34973...46d

[AnonymBruker]

Bli med og gi henne maks trygghet du kan, så er det større sjanse for at det løsner og mindre sjanse for at dette blir permanent sosial angst. Ikke press, men skryt veldig hver eneste gang hun sier fra om noe selv. Oppmuntring som ledetråd, ikke kritikk og press. 

Min var slik. Nå er hun 19 og jobber i butikk. 

Anonymkode: df320...5ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Var helt lik selv! 

Det kom til et punkt jeg bare bestemte meg får å trø ut av komfortsonen. Jeg var selv ekstremt blyg. Hatet å snakke høyt med andre. Snakket fritt å normalt med familie å mine gode venner. Men i klasserommet f.eks sa jeg ikke et pip. Blant venner hvor det kanskje var mange nye, sa jeg ingenting. Det var rart å det var så mange ting jeg ville si men ikke fikk til å åpne munnen min. Tror ved noen annledninger at flere syns det var rart

 Jeg er fortsatt ikke den som tar stor plass i et rom me mange folk. Men ikke redd for å snakke med større mengder folk lengre. Hos meg handlet det om i frykt for det jeg sa kanskje var dumt. Fra jeg var 6-12 år gikk jeg i en klasse med mye utestenging, baksnakking å mobbing. Så frykten for å bli ledd av var det som styrte meg. På ungdom skolen snudde dette. Jeg skrev i ei dagbok å bestemte meg får å "slutte" å være sjenert. Å trente å trente. På videregående elsket jeg blant annet presentasjoner. Idag driver jeg egen business å essensen i yrke mitt er å snakke. 

Så tenker først å fremt så må en begynne å øve. Å øve å øve. For meg høres det ikke rart ut å være sjenert ovenfor frisør, lege, tannlege, eller andre foreldre når du er 13 år. Men syns det er veldig bra du ser henne. Å om det hemmer henne så mye du tenker start med å snakke om det, lage små mål sammen. 

Anonymkode: a21b5...c38

Så godt å høre at det har gått så bra med deg! Det gir meg håp! Det er et ganske tøft klasse og skolemiljø, og dette har nok en innvirkning. Hun har liksom blitt mer stille i takt med at skolemiljøet har spisset seg til… Vi skal sette små mål sammen 🧡ts

Anonymkode: 3e24e...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Min eldste var lik i 13-14 års alderen. Nå er hun snart 15 og håndterer dette mye bedre. 

Anonymkode: 34973...46d

Så godt å høre! 😊ts

Anonymkode: 3e24e...4ef

[AnonymBruker]

Vi hadde ett barn i familien som var sånn. Mora måtte snakke for han, og det fortsatte helt til hun slutta å gjøre det og heller så f.eks «nå må du fortelle hvordan det er du vil ha håret» 

Anonymkode: 8e714...e8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bli med og gi henne maks trygghet du kan, så er det større sjanse for at det løsner og mindre sjanse for at dette blir permanent sosial angst. Ikke press, men skryt veldig hver eneste gang hun sier fra om noe selv. Oppmuntring som ledetråd, ikke kritikk og press. 

Min var slik. Nå er hun 19 og jobber i butikk. 

Anonymkode: df320...5ae

Så fint å høre at det har gått bra med din datter. Vi skal bli mye flinkere til å skryte, og se henne hver gang hun gjør små fremskritt eller tør å ta ordet. Ts

Anonymkode: 3e24e...4ef

[AnonymBruker]

Min datter var helt lik, nå er hun 18 år og har kommet en lang vei, hun jobber mye med det selv og øver seg på å gå ut av komfortsonen, hun vil nok alltid være sjenert, men det er stor forskjell på henne som 11 åring og 18 åring, så det er håp, men det er veldig plagsomt for den som sliter med sjenanse, for de vil så gjerne snakke med folk, men får det ikke til ❤️

Anonymkode: ed0b6...4d8