Hvordan overlever parforholdet babytiden?

[AnonymBruker]

Vi har verdens skjønneste lille baby på 4 måneder, som jeg er helt forelsket i! Men jeg har et så stort problem med parforholdet nå at det går på helsa løs. Vi snakket masse om barn på forhånd, og jeg forberedte samboeren min på at han i så fall måtte ta hovedbyrden (jeg har barn fra før, og var egentlig motvillig til flere pga historikk med fødselsdepresjoner). Åh joda, han ønsket å ta hovedbyrden og overbeviste meg. Situasjonen er den nå at jeg er helt utslitt etter en graviditet og fødsel med tidenes komplikasjoner og er derfor sykmeldt og samboeren har overtatt permisjonen. Legen har vært tydelig på at jeg trenger å hente meg inn nå. Men jeg får liksom ikke gjort det, for samboeren min klarer ikke engang å stå opp til en normal tid. Jeg må tvinge han opp, og etter en time med masing kommer han dinglende ned (ofte kl 11-12 når baby våkner 07).
 

Vi er heldig med at babyen sover mye, og egentlig lite stress med henne sånn sett. Men vi krangler så mye over at han konstant sitter på pcen, går og trener eller sover. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å forklare han at han får betalt av staten for å være hjemme med babyen? 🙈 kan noen gi meg noen konstruktive råd? Jeg går til samtaler hos Familiesenteret, og psykologen sier at parforholdet sliter såpss på meg at det er vanskelig å hente seg inn fra noe som helst. På mange måter en drømmesituasjon, begge hjemme og mulighet til å reise på ting og tang. Men situasjonen er at vi bare krangler, ikke hatt nærhet på fire uker og jeg syns at det å være hjemme er uutholdelig. Likevel er jeg jo prisgitt hans lille hjelp nå pga min helsesituasjon ☹️

Anonymkode: 27318...d41

[AnonymBruker]

Det er jo ikke en helt vanlig situasjon du er i. Det er ikke normalt å ha en så unnvikende partner når det kommer til fordeling av arbeid knyttet til baby. Vanskelig å komme med noen råd. Hvorfor vil han ikke stå opp? Hva sier han selv?

Anonymkode: 4cfc5...3f2

[AnonymBruker]

Altså - her er det jo bare å avslutte sykemelding og få mannen tilbake på jobb. Da slipper dere hvertfall å krangle 🙃

 

Men helt seriøst. Den eneste som kan gjøre noe her er mannen din. Er det et alternativ at han blir med til de samtalene slik at han forstår alvoret?

Anonymkode: 5d83a...95f

[AnonymBruker]

Du må ta ham med på samtalene eller starte parterapi. Det jeg også undres litt over er at hele innlegget ditt bare handler om deg selv og hvordan du har det. Har du i det hele tatt tenkt på hvordan samboeren din har det? Han har kanskje ikke født, men han kan også ha det tungt, være deprimert, være overveldet av ansvaret og jobben eller noe annet som forklarer atferden hans. Hva med å bry seg bittelitt om ham også i stedet for å bare fokusere på deg selv? Snakk med ham, forklar hvordan du har det, men vis også interesse for hvordan han har det og hvordan dere sammen kan løse dette. 

Anonymkode: 80394...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har verdens skjønneste lille baby på 4 måneder, som jeg er helt forelsket i! Men jeg har et så stort problem med parforholdet nå at det går på helsa løs. Vi snakket masse om barn på forhånd, og jeg forberedte samboeren min på at han i så fall måtte ta hovedbyrden (jeg har barn fra før, og var egentlig motvillig til flere pga historikk med fødselsdepresjoner). Åh joda, han ønsket å ta hovedbyrden og overbeviste meg. Situasjonen er den nå at jeg er helt utslitt etter en graviditet og fødsel med tidenes komplikasjoner og er derfor sykmeldt og samboeren har overtatt permisjonen. Legen har vært tydelig på at jeg trenger å hente meg inn nå. Men jeg får liksom ikke gjort det, for samboeren min klarer ikke engang å stå opp til en normal tid. Jeg må tvinge han opp, og etter en time med masing kommer han dinglende ned (ofte kl 11-12 når baby våkner 07).
 

Vi er heldig med at babyen sover mye, og egentlig lite stress med henne sånn sett. Men vi krangler så mye over at han konstant sitter på pcen, går og trener eller sover. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å forklare han at han får betalt av staten for å være hjemme med babyen? 🙈 kan noen gi meg noen konstruktive råd? Jeg går til samtaler hos Familiesenteret, og psykologen sier at parforholdet sliter såpss på meg at det er vanskelig å hente seg inn fra noe som helst. På mange måter en drømmesituasjon, begge hjemme og mulighet til å reise på ting og tang. Men situasjonen er at vi bare krangler, ikke hatt nærhet på fire uker og jeg syns at det å være hjemme er uutholdelig. Likevel er jeg jo prisgitt hans lille hjelp nå pga min helsesituasjon ☹️

Anonymkode: 27318...d41

Men hva gjør han? Hva sier han selv?

Har du prøvd å gi ham oppgaver? F.eks i morgen må rydde huset og ta babyen fra 7 til 9 slik at jeg får hvile. Og gjerne lage middag. Neste dag må du vaske badet og ordne hagen for vinteren.  Og lage middag.  Og ta baby fra 13 til 15 slik at jeg får trent...?

Anonymkode: fcadd...1d8

[AnonymBruker]

Ta han med til helsestasjonen og få helsesykepleier til å forklare ham at han må stille opp. 

Anonymkode: c8c7c...41b

[Jordbæra]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har verdens skjønneste lille baby på 4 måneder, som jeg er helt forelsket i! Men jeg har et så stort problem med parforholdet nå at det går på helsa løs. Vi snakket masse om barn på forhånd, og jeg forberedte samboeren min på at han i så fall måtte ta hovedbyrden (jeg har barn fra før, og var egentlig motvillig til flere pga historikk med fødselsdepresjoner). Åh joda, han ønsket å ta hovedbyrden og overbeviste meg. Situasjonen er den nå at jeg er helt utslitt etter en graviditet og fødsel med tidenes komplikasjoner og er derfor sykmeldt og samboeren har overtatt permisjonen. Legen har vært tydelig på at jeg trenger å hente meg inn nå. Men jeg får liksom ikke gjort det, for samboeren min klarer ikke engang å stå opp til en normal tid. Jeg må tvinge han opp, og etter en time med masing kommer han dinglende ned (ofte kl 11-12 når baby våkner 07).
 

Vi er heldig med at babyen sover mye, og egentlig lite stress med henne sånn sett. Men vi krangler så mye over at han konstant sitter på pcen, går og trener eller sover. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å forklare han at han får betalt av staten for å være hjemme med babyen? 🙈 kan noen gi meg noen konstruktive råd? Jeg går til samtaler hos Familiesenteret, og psykologen sier at parforholdet sliter såpss på meg at det er vanskelig å hente seg inn fra noe som helst. På mange måter en drømmesituasjon, begge hjemme og mulighet til å reise på ting og tang. Men situasjonen er at vi bare krangler, ikke hatt nærhet på fire uker og jeg syns at det å være hjemme er uutholdelig. Likevel er jeg jo prisgitt hans lille hjelp nå pga min helsesituasjon ☹️

Anonymkode: 27318...d41

Ta han med til legen din å forklar hva han gjør, så får legen din forklare bedre hva som er forventet av han. 

[AnonymBruker]

Han bør være alene med barnet, da er han nødt til å gjøre alt selv. Han bør også gå alene til helsestasjonen for å få gode tips og råd. 
Når ikke du er der å "tar over" blir han nødt til å ta i et tak. 
Er det mulighet for at du kan bo et annet sted en periode for å hente deg inn?

Anonymkode: d5d19...106

[AnonymBruker]

Var ganske likt her, selv om jeg ikke hadde barn og vi bare hadde snakket om at han skulle bidra med den normale mengden. Han gjorde ingenting, jeg ble sykmeldt på grunn av fødselsdepresjon og han tok over permisjonen og han gjorde fortsatt ingenting. Jeg dro da sønnen vår var 2 år, det gikk bare ikke. Det er godt mulig han også hadde problemer, men det hadde vært mye bedre om han bare sa noe om det. Og ikke stakk av til kjellerstua for å prate med andre damer mens jeg satt suicidal i stua med en baby i fanget. 

Jeg aner ikke hva du skal gjøre, det var ingenting som virket her i hvert fall. Prøvde familievernkontoret, helsesøster osv. Det gikk aldri inn i den tette skallen hans. 

Anonymkode: 4aac9...4ea

[AnonymBruker]

Menn forandrer seg ikke automatisk i det barnet er ute.

Du måtte "forberede han", det er et rødt flagg som slår det i hodet. 

Sitter han stort sett foran PCen, så fortsetter han med det. Klarer han ikke komme seg opp til rimelig tid når det trengs, fortsetter han med det. Tar han ikke unna klesvask, tar oppvaskmaskin, støvsuger om han ser det trengs, så begynner han i alle fall ikke automatisk med det i det barnet er ute. 

Og man får da virkelig heller ikke barn når man er motvillig til det. 

Tror jeg hadde trengt fem minutter med hver av dere før dette barnet ble unnfanget, før jeg kunne konkludere med at dette var en fryktelig dårlig ide. 

Anonymkode: 287fb...4ba

[Trolltunge]

Han må selvsagt være med i terapi. Til lege og helsesøster også. Dessuten må du istedenfor å krangle bare sette klare krav. Mange ord hjelper mindre enn få og svært bestemte ord. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Var ganske likt her, selv om jeg ikke hadde barn og vi bare hadde snakket om at han skulle bidra med den normale mengden. Han gjorde ingenting, jeg ble sykmeldt på grunn av fødselsdepresjon og han tok over permisjonen og han gjorde fortsatt ingenting. Jeg dro da sønnen vår var 2 år, det gikk bare ikke. Det er godt mulig han også hadde problemer, men det hadde vært mye bedre om han bare sa noe om det. Og ikke stakk av til kjellerstua for å prate med andre damer mens jeg satt suicidal i stua med en baby i fanget. 

Jeg aner ikke hva du skal gjøre, det var ingenting som virket her i hvert fall. Prøvde familievernkontoret, helsesøster osv. Det gikk aldri inn i den tette skallen hans. 

Anonymkode: 4aac9...4ea

Hvis dere må snakke om at han skal bidra, var han generelt litt lat før baby kom? 

Min samboer har aldri vært særlig huslige av seg, vi måtte snakke om forventninger til babytid. Når det ikke var naturlig for han å bidra før baby, så ble dette bare mer synlig etter baby. 

Anonymkode: 06d31...b7e

[tussi84]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har verdens skjønneste lille baby på 4 måneder, som jeg er helt forelsket i! Men jeg har et så stort problem med parforholdet nå at det går på helsa løs. Vi snakket masse om barn på forhånd, og jeg forberedte samboeren min på at han i så fall måtte ta hovedbyrden (jeg har barn fra før, og var egentlig motvillig til flere pga historikk med fødselsdepresjoner). Åh joda, han ønsket å ta hovedbyrden og overbeviste meg. Situasjonen er den nå at jeg er helt utslitt etter en graviditet og fødsel med tidenes komplikasjoner og er derfor sykmeldt og samboeren har overtatt permisjonen. Legen har vært tydelig på at jeg trenger å hente meg inn nå. Men jeg får liksom ikke gjort det, for samboeren min klarer ikke engang å stå opp til en normal tid. Jeg må tvinge han opp, og etter en time med masing kommer han dinglende ned (ofte kl 11-12 når baby våkner 07).
 

Vi er heldig med at babyen sover mye, og egentlig lite stress med henne sånn sett. Men vi krangler så mye over at han konstant sitter på pcen, går og trener eller sover. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å forklare han at han får betalt av staten for å være hjemme med babyen? 🙈 kan noen gi meg noen konstruktive råd? Jeg går til samtaler hos Familiesenteret, og psykologen sier at parforholdet sliter såpss på meg at det er vanskelig å hente seg inn fra noe som helst. På mange måter en drømmesituasjon, begge hjemme og mulighet til å reise på ting og tang. Men situasjonen er at vi bare krangler, ikke hatt nærhet på fire uker og jeg syns at det å være hjemme er uutholdelig. Likevel er jeg jo prisgitt hans lille hjelp nå pga min helsesituasjon ☹️

Anonymkode: 27318...d41

Hvorfor går du ikke og legger deg nær han står opp da? Sov litt da!

Og dere kan jo bytte på annenhver dag hvem som står opp netter og morgen? Feks om mannen tar natta så tar du morgen, og så bytter dere på slik annen hver dag feks?

Jeg syns derimot ikke at du kan forvente i lengden at han skal ta hovedansvaret for barnet. Dere er to om det, så dere må jo fordele det likt ettervært. Du kan heller ikke forvente at mannen skal være hjemme 24/7, bare fordi han har tatt over din permisjon. Han trenger også egentid (trene), og hvile inne I mellom. Det er vel ikke snakk om trening flere timer hver dag.

Du skriver også at babyen sover mye. Hvorfor kan du ikke legge deg mens babyen sover da?

 

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis dere må snakke om at han skal bidra, var han generelt litt lat før baby kom? 

Min samboer har aldri vært særlig huslige av seg, vi måtte snakke om forventninger til babytid. Når det ikke var naturlig for han å bidra før baby, så ble dette bare mer synlig etter baby. 

Anonymkode: 06d31...b7e

Nei, jeg synes bare det var naturlig at vi på forhånd hadde snakket litt om hvordan det skulle bli når det kom et barn og hverdagen vår kom til å bli litt snudd på hodet. Synes det var greit at vi på forhånd hadde snakket om at vi skulle stå opp annenhver morgen i helgene for eksempel. 

Eksen min vasket gulv, laget middag og vasket klær før babyen kom, så jeg hadde ingen grunn til å tro noe annet enn at han skulle bidra med sitt etterpå.

Anonymkode: 4aac9...4ea

[AnonymBruker]

Jeg ser mange av svarene her er fra kvinner som tydeligvis har empatiske menn i livet sitt.

Jeg var og er i nøyaktig samme situasjon. Barnet er nå 2 år, jeg er fremdeles utbrent, på AAP og kommer kanskje ikke tilbake for fullt i arbeidslivet - alt pga en udugelig mann som gamer til langt på natt, sover hele dagen og driver med sitt på ettermiddagen. Jeg blir utslitt av å jobbe meg halvt ihjel med barn, hus og hund samtidig som jeg skal gå å se på at et annet voksent menneske bare dingler rundt her. 

Det blir ikke bedre. Nå er jeg snart økonomisk låst til han i tillegg pga helsen min. Har du styrken til det, så gå! Diskusjoner og terapi preller av typer som det der. Han kommer til å leve som en konge så lenge han kan.

Anonymkode: eaeff...78a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har verdens skjønneste lille baby på 4 måneder, som jeg er helt forelsket i! Men jeg har et så stort problem med parforholdet nå at det går på helsa løs. Vi snakket masse om barn på forhånd, og jeg forberedte samboeren min på at han i så fall måtte ta hovedbyrden (jeg har barn fra før, og var egentlig motvillig til flere pga historikk med fødselsdepresjoner). Åh joda, han ønsket å ta hovedbyrden og overbeviste meg. Situasjonen er den nå at jeg er helt utslitt etter en graviditet og fødsel med tidenes komplikasjoner og er derfor sykmeldt og samboeren har overtatt permisjonen. Legen har vært tydelig på at jeg trenger å hente meg inn nå. Men jeg får liksom ikke gjort det, for samboeren min klarer ikke engang å stå opp til en normal tid. Jeg må tvinge han opp, og etter en time med masing kommer han dinglende ned (ofte kl 11-12 når baby våkner 07).
 

Vi er heldig med at babyen sover mye, og egentlig lite stress med henne sånn sett. Men vi krangler så mye over at han konstant sitter på pcen, går og trener eller sover. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å forklare han at han får betalt av staten for å være hjemme med babyen? 🙈 kan noen gi meg noen konstruktive råd? Jeg går til samtaler hos Familiesenteret, og psykologen sier at parforholdet sliter såpss på meg at det er vanskelig å hente seg inn fra noe som helst. På mange måter en drømmesituasjon, begge hjemme og mulighet til å reise på ting og tang. Men situasjonen er at vi bare krangler, ikke hatt nærhet på fire uker og jeg syns at det å være hjemme er uutholdelig. Likevel er jeg jo prisgitt hans lille hjelp nå pga min helsesituasjon ☹️

Anonymkode: 27318...d41

Du går ut av huset klokken 7. Det er ikke parforholdet som sliter, det er han som oppfører seg som baby nummer 2. Dessverre veldig vanlig og gjør at du ikke orker han mer.

Anonymkode: 320cc...76c

[AnonymBruker]

Gå inn der han sover, legg baby i sengen med ham (eller i bedside/babynest/hva som helst) og gå ut derfra. 

Anonymkode: c25a2...d52

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn type mann, bidro ikke med noe i det hele tatt og skjønte ikke hvorfor jeg var sliten. Vi hadde en unge med kolikk da. Han ble irritert over mangelen på nærhet og fant seg en ny dame før baby var et år. 

Så ikke den komme før vi fikk barn, han var hjemmekjær og oppmerksom. Gjorde ikke så mye husarbeid, men gjorde sin del. 

Så enkelte parforhold overlever det ikke. 

Jeg fikk det bedre alene, for det å ha en som bare sugde energi fra meg gjorde situasjonen mye tyngre. Det var like mye jobb da jeg ble alene, men jeg hadde ikke lengre det håpet eller forventningene om at han skulle bidra med noe. 

Anonymkode: c3eac...336

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde en sånn type mann, bidro ikke med noe i det hele tatt og skjønte ikke hvorfor jeg var sliten. Vi hadde en unge med kolikk da. Han ble irritert over mangelen på nærhet og fant seg en ny dame før baby var et år. 

Så ikke den komme før vi fikk barn, han var hjemmekjær og oppmerksom. Gjorde ikke så mye husarbeid, men gjorde sin del. 

Så enkelte parforhold overlever det ikke. 

Jeg fikk det bedre alene, for det å ha en som bare sugde energi fra meg gjorde situasjonen mye tyngre. Det var like mye jobb da jeg ble alene, men jeg hadde ikke lengre det håpet eller forventningene om at han skulle bidra med noe. 

Anonymkode: c3eac...336

Samme her, var en lettelse å gå. 

Anonymkode: 4aac9...4ea