Sorg over livet.

[AnonymBruker]

Det hører sikkert ikke hjemme her. Men jeg trenger å skrive det en plass..

 

Jeg er livredd for å bli forlatt for en tynnere, penere, mer sprudlende person enn meg

Jeg er ikke sprudlende. Jeg er ikke glad. Eller i godt humør omtrent noen gang. Jeg er en skygge som liker å holde seg nede og ikke bli sett, og ønsker ikke kontakt. Men samtidig så ønsker jeg kontakt, jeg bare orker ikke. Jeg orker ikke de dømmende blikka. De skjærende grimasene, og de himlende øya.

Jeg går i en konstant sirkel om å hate meg selv, men prøve å elske det jeg har. Jeg ønsker et annet liv, men ville ikke gitt bort det jeg har for penger. Jeg elsker jobben min, men samtidig så hater jeg den. For når jeg er på jobb har jeg på meg en maske som ingen kan se. Så fort jeg kommer hjem så faller maska av.

Jeg er sliten av å tenke, sliten av å vente, sliten av å være meg. Jeg er taknemmelig for det jeg har rundt meg, men samtidig misunnelig for alt jeg ikke har. Jeg ønsker å være optimist, men det er så enkelt å være pessimist. Det er så lett å gå i de mørke bakkene nedover, men så tungt å gå til lyset av tunellen på toppen. Det er som en berg og dalbane som går kjempe raskt ned, men super treigt opp.

Jeg skulle ønske jeg ikke satt med disse følelsene for kanskje hadde andre likt meg bedre. Kanskje hadde andre godtatt meg. Kanskje hadde jeg blitt et førstevalg i noens øyne.

Jeg lurer på når tankene om blod som renner nedover lårene mine skal slutte, og lastebilen 2 meter unna skal treffe meg. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil dø, men jeg vil samtidig leve.

Jeg vil se barna mine vokse opp. Jeg vil se 1.skoledag. Jeg vil se de konfirmeres. Jeg vil se den første kjærligheten, og første dag på jobb. Jeg vil være der i bryllupet, og jeg vil være der for dem. Jeg vil være mamma, men jeg vil ikke være mamma. Jeg tenker at barna har det bedre uten meg. At de får det lettere med bare pappa, og ikke bare en sur og grinete mamma.

Jeg vil ha venner. Jeg vil ha venner som ser meg som den jeg er, og motiverer meg til å bli bedre. Jeg vil ikke ha venner som allerede sliter og drar meg ned i søla med dem. Jeg vil ha venner som løfter meg opp, men som jeg også kan dele nedturer med. Jeg vil ha likesinnede venner som liker det jeg gjør. Jeg vil ha venner som stiller opp, og jeg kan stille opp for dem.
Jeg vil ikke ha venner som tar meg som en selvfølge, men et privilegie å være med.

Jeg vil ha en familie som bryr seg. En familie som stiller opp, og som skjønner at vi trenger hjelp. Jeg vil ha en familie som setter pris på den hjelpen vi gir, men også gir noe igjen uten å kreve noe tilbake. Jeg vil ha en familie jeg kan lene meg på når ting blir vanskelig, og ikke sende trusler om ting jeg sa for 10 år siden. Jeg vil ha en familie som gir meg støtte og motivasjon. Jeg vil være raus, om de er raus med meg.

Jeg ønsker meg en jobb hvor jeg kan være meg selv uten frykt for å bli dømt. Hvor jeg kan utfolde meg, og være den jeg egentlig er. Jeg vil ikke være sur, og jeg vil ikke være grinete. Jeg vil være glad og inkluderende, men hvorfor er det så himla vanskelig? Hvorfor er jeg så sjalu på de rundt meg. Hvorfor klarer jeg ikke å stole på mannen min? Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg over barna. Hvorfor er jeg så sliten, og hvorfor klarer jeg ikke å endre livsstil?

Hvorfor er det så vanskelig å få hjelp når man så synlig sliter. Hvorfor ser ingen meg når jeg er på mitt laveste. Hvorfor feier de det bare vekk i stedet for å gi meg en klem.

Anonymkode: d449f...b6a

[Sveva]

Du må snakke med noen som kan lytte til deg og hjelpe deg med nøste opp, så du kan finne ut av hva du trenger å gjøre (eller endre på) for å få det bedre. Ta det opp med fastlegen i første omgang. Få en hastetime. Ikke vent.

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å være glad og inkluderende når man ikke har det bra med seg selv. 

Kanskje noen som ser meg tror at å være glad og sprudlende kommer av seg selv, men jeg har til tider hatt det veldig vanskelig, og fått hjelp. Jeg har lett etter forbilder, og funnet noen litt og litt; trekk jeg har sett er nyttige. Vi mennesker lærer av hverandre. 

Istedetfor å tenke at du skal være der for barna/andre, vær der for deg. Ta de stegene du trenger, for å ha det bra og finne fram til sannhet i deg selv. 

Anonymkode: 6f1b2...acc

[AnonymBruker]

Jeg sørger også over de valgene jeg tok. Maste meg til å bli sammen med en dame som nok egentlig ikke var interessert i meg. Tre barn senere og mange år og jeg forstår at hun aldri har vært glad i meg. Har basically kastet bort livet mitt.

Anonymkode: faa22...2b7

[Fønixa]

Du er ikke alene. Mange har liknende tanker og vit at det er normalt. 

Livet går i bølger og er grusomt urettferdig noen ganger. Men når det tynger, finn noen å snakke med. Våg å snakke om det. Det letter og ved å si ting høyt, klarer man lettere å finne løsninger. Ønsker deg lykke til! 

Ps! Selvhjelp ang. Kognitiv terapi kan hjelpe deg å sile vekk tanker som ikke hjelper deg så du kan få det bedre. Og fokusere på alt du faktisk gjør bra og er bra med deg❤️