Relasjon til kjærestens barn

[AnonymBruker]

Dere som har en kjæreste som har barn fra før, hvor lang tid tok det før dere følte at dere var oppriktig glad i barnet/barna på en måte som gjorde at dere følte nære bånd? Jeg er sammen med en mann som har en tenåring, og selv om jeg ønsker av hele mitt hjerte å bygge en nær relasjon med tenåringen, gradvis selvsagt, så føler jeg foreløpig at jeg ikke klarer det. Jeg befinner meg langt ut på siden av deres far/barn- relasjon, og aner ikke hvordan dette skal gå seg til. Tenåringen er litt stille og dermed litt vanskelig å få i prat, men så er det jo en tenåring vi snakker om her, kanskje det ikke er mulig å skape en nær relasjon før barnet er eldre? Men jeg bekymrer meg, vet ikke hvordan jeg skal klare å kjenne på den «glad i»- følelsen ovenfor dette barnet, når jeg ikke klarer å bygge en relasjon, annet enn litt smalltalk her og der. Jeg ønsker så veldig å kjenne på den «glad i»- følelsen, og vil så gjerne gjøre alt det riktige i den situasjonen, men sliter. Noen med erfaringer å dele?

Anonymkode: ef5c9...4ae

[AnonymBruker]

For meg tror jeg det kommer for fullt når vi flytter sammen og jeg får være litt mer omsorgsperson. Da blir ikke relasjonen definert av far, men vi omgås naturlig i hverdagen. Bare etter feriene vi tilbringer sammen ser jeg at vi vokser nærmere hverandre. 

Rett og slett felles opplevelser ❤️ 

Kjæresten min er veldig glad i mitt barn. Men mitt barn er også utrolig omgjengelig og i kontakt med sine følelser. Han strekker ut en hånd og gjør en innsats ovenfor min kjæreste. Sier glad i deg, spør han om hjelp og råd osv. Han er 12 år 🥰

Anonymkode: 60f85...a4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For meg tror jeg det kommer for fullt når vi flytter sammen og jeg får være litt mer omsorgsperson. Da blir ikke relasjonen definert av far, men vi omgås naturlig i hverdagen. Bare etter feriene vi tilbringer sammen ser jeg at vi vokser nærmere hverandre. 

Rett og slett felles opplevelser ❤️ 

Kjæresten min er veldig glad i mitt barn. Men mitt barn er også utrolig omgjengelig og i kontakt med sine følelser. Han strekker ut en hånd og gjør en innsats ovenfor min kjæreste. Sier glad i deg, spør han om hjelp og råd osv. Han er 12 år 🥰

Anonymkode: 60f85...a4c

Høres ut som dere har det fint sammen❤️ Også har dere barn begge to, noe som endrer situasjonen litt. Jeg har ikke barn selv. Vi vet ikke en gang om vi kommer til å flytte sammen, kjæresten er alltid litt vag når temaet kommer opp. Vi har vært sammen et års tid, og jeg syns det er naturlig å snakke litt om veien videre, men det er visst ikke så lett med denne kjæresten her. Vi ble sammen på sensommeren i fjor, og har dermed bare hatt én hel sommer sammen. Da reiste de to på ferie sammen uten meg, noe jeg syns er helt ok, det er fint at de får alenetid sammen på tur, men det tar også bort den sjansen du snakker om, om å bli bedre kjent over en periode, felles opplevelser osv. Nei, det er vanskelig.

Anonymkode: ef5c9...4ae

[AnonymBruker]

Gi det tid, vær deg selv. Jeg ville latt det gå naturlig, selv vi biologiske foreldre kan oppleve vansker med tilknytning til tider. Jeg har vært igjenom med 2 av mine, jeg bare brukte tid. Kan du ta en prat med ungdommen? Være der, prøve og vise inntrersse og bare tenke at det ordner seg 

Anonymkode: b3f60...702

[AnonymBruker]

Jeg er ikke engasjert i andre enn mine egne barn, dette fordi jeg ikke har kapasitet til mer.

Min kjæreste er klar over dette,og synes det er helt ok😊 Hvis ikke hadde vi ikke vært sammen selvfølgelig. Jeg var ærlig fra start.

Anonymkode: c68fe...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Høres ut som dere har det fint sammen❤️ Også har dere barn begge to, noe som endrer situasjonen litt. Jeg har ikke barn selv. Vi vet ikke en gang om vi kommer til å flytte sammen, kjæresten er alltid litt vag når temaet kommer opp. Vi har vært sammen et års tid, og jeg syns det er naturlig å snakke litt om veien videre, men det er visst ikke så lett med denne kjæresten her. Vi ble sammen på sensommeren i fjor, og har dermed bare hatt én hel sommer sammen. Da reiste de to på ferie sammen uten meg, noe jeg syns er helt ok, det er fint at de får alenetid sammen på tur, men det tar også bort den sjansen du snakker om, om å bli bedre kjent over en periode, felles opplevelser osv. Nei, det er vanskelig.

Anonymkode: ef5c9...4ae

Oi, da tenker jeg umiddelbart at dette ikke er en utfordring mellom deg og barna men rett og slett med kjæresten din. 

Om han er usikker på fremtiden mrd deg og veien videre så vil han holde deg på en armlenges avstand, noe det virker som at han gjør.

Dere har vært sammen så pass lenge at praten om flytting og felles barn absolutt burde blitt tematisert for lenge siden.

Kjempeflott at far og barn får ferie sammen, men veldig rart at det ikke ble noe felles på dere. Her er ferier fellestid, og det er den største selvfølge.

Det er jo oss. Vi er et vi. Vi skal være sammen livet ut. 

Vil ikke du ha egne barn en gang da?

Anonymkode: 60f85...a4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Oi, da tenker jeg umiddelbart at dette ikke er en utfordring mellom deg og barna men rett og slett med kjæresten din. 

Om han er usikker på fremtiden mrd deg og veien videre så vil han holde deg på en armlenges avstand, noe det virker som at han gjør.

Dere har vært sammen så pass lenge at praten om flytting og felles barn absolutt burde blitt tematisert for lenge siden.

Kjempeflott at far og barn får ferie sammen, men veldig rart at det ikke ble noe felles på dere. Her er ferier fellestid, og det er den største selvfølge.

Det er jo oss. Vi er et vi. Vi skal være sammen livet ut. 

Vil ikke du ha egne barn en gang da?

Anonymkode: 60f85...a4c

Han er ikke egentlig usikker på om det skal være oss to, men han har tendenser til en litt unnvikende tilknytningsstil. Han vil så gjerne, men klarer ikke slippe meg helt inn, på ulike måter. Det kan nok dreie seg om så mye, og ha mange årsaker, men jeg oppfatter ikke at det er oss to han er usikker på, men at han er redd for de samtalene ang fremtid. Dette gjør jo at jeg også holder meg selv litt på en armlengdes avstand, føler meg ikke trygg og helt sikker på noe som helst. Han er ikke så flink å dele heller, og heller ikke til å validere mine følelser. Så han er litt lukket, dessverre. Det gjør alt veldig vanskelig. Han har vært gift tidligere, og i forbisetning til en annen han snakket med, kom det fram at han ikke skulle gifte deg igjen. Det har han aldri sagt noe om til meg. For alt jeg vet, kan det hende han ser for seg å aldri flytte sammen med ei dame igjen, men han har aldri sagt noe om det til meg. Han nøler i disse samtalene og sier ikke så mye.. Han vet vi må jobbe med kommunikasjonen, og jeg har sagt hvor viktig og essensielt dette er for meg, men det skjer ikke så mye endringer..

Dette utviklet seg visst til en helt annen samtale enn barnet hans. Men tilbake til barnet; siden barnet er enda mer sin far lik, så er det veldig vanskelig å komme innpå tenåringen. Jeg kjenner ikke på «glad i»- følelsen ovenfor han, og det bekymrer meg sånn. Vil det komme, skal tro? Tror uansett ikke vi flytter sammen før tenåringen er ute av redet, kanskje blir det aldri helt sånn at vi får noe særlig god kontakt? Jeg er selv såvidt passert 40 år, og dermed er det straks for sent å få barn for min del, så det har jeg slått fra meg.

Anonymkode: ef5c9...4ae

[AnonymBruker]

Som tenåringsmor selv vil jeg si at det kommer ikke noe godt ut av å prøve å pushe på en tenåring, og det er mulig du bare skal innse at du neppe vil ha noe særlig forhold til vedkommende før vedkommende er voksen. Jeg vil fraråde alle å flytte sammen med tenåringer i hus, det er det verste tidspunktet å starte slike relasjoner på. (og du som har god erfaring i forhold til en 12-årine, en 12-åring er ikke tenåring, det kan faktisk ikke sammenlignes. Det kan være noe helt annet om noen år når hormonene bruser for fullt.)

TS: bare vær vennlig mot tenåringen og hold deg unna relasjonen mellom tenåringen og foreldre. Bruk lang tid på å bli kjent. Du kan invitere til hyggelige ting, men ikke ta det personlig om tenåringen ikke vil være sosial med deg. De fleste tenåringer vil helst være alene på rommet eller ute med venner uansett. De vil ikke være mye med foreldrene, og i alle fall ikke med kjærestene til foreldrene, som de nok uansett ser på som utrolig kleint (aat foreldrene har nye kjærester).

Anonymkode: ac236...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som tenåringsmor selv vil jeg si at det kommer ikke noe godt ut av å prøve å pushe på en tenåring, og det er mulig du bare skal innse at du neppe vil ha noe særlig forhold til vedkommende før vedkommende er voksen. Jeg vil fraråde alle å flytte sammen med tenåringer i hus, det er det verste tidspunktet å starte slike relasjoner på. (og du som har god erfaring i forhold til en 12-årine, en 12-åring er ikke tenåring, det kan faktisk ikke sammenlignes. Det kan være noe helt annet om noen år når hormonene bruser for fullt.)

TS: bare vær vennlig mot tenåringen og hold deg unna relasjonen mellom tenåringen og foreldre. Bruk lang tid på å bli kjent. Du kan invitere til hyggelige ting, men ikke ta det personlig om tenåringen ikke vil være sosial med deg. De fleste tenåringer vil helst være alene på rommet eller ute med venner uansett. De vil ikke være mye med foreldrene, og i alle fall ikke med kjærestene til foreldrene, som de nok uansett ser på som utrolig kleint (aat foreldrene har nye kjærester).

Anonymkode: ac236...bc0

Må bare legge til: det  kan rett og slett være vanskelig å bli glad i tenåringer generelt😉 Det er en ganske ufordragelig alder, så ikke bekymre deg for at du ikke føler så mye for vedkommende. Tenk at det du i skal bli for vedkommende er en venn. Hvordan føler du for venner du ikke har kjent så lenge?

Anonymkode: ac236...bc0