Snakke med mamma om pappas utroskap?

[AnonymBruker]

Da jeg var liten, for hundre år siden, var min far utro mot min mor. Jeg og søsteren min fikk først vite det da de hadde blitt enige om at pappa skulle flytte ut. Før det hadde jeg et par ganger kommer over mamma mens hun satt og gråt, men skjønte ikke da hvorfor. Så bodde pappa for seg selv er halvt år. Han hadde kutter kontakt med elskerinnen, og så ble han etter hvert tilgitt og fikk flytte hjem igjen. Siden har det i grunnen virket som de har hatt et godt og nært forhold. Lite til ingen krangling, mest humor og gjensidig omsorg. Pappa har alltid snakket fint om og til mamma og omvendt.

Men dette har aldri blitt snakket om siden. Jeg har litt lyst til å få høre litt særlig fra moren min om hvordan dette opplevde for henne den gangen. 
Hadde dere spurt og kanskje «rippet opp» i famle sår, eller bare latt det ligge, siden det tydeligvis er noe de har lagt bak seg.

Anonymkode: 52844...de1

[AnonymBruker]

Jeg tenker du kan spørre, hadde du vært min datter, så ville jeg at du kom til meg og spurte. Du må dog være forberedt på at du ikke får den fulle sannhet, hun vil nok ikke sverte din far. Samtidig som hun sikkert har noen råd til deg om du skulle havne i samme situasjon?

 

Anonymkode: 341e3...a82

[AnonymBruker]

La det ligge, kanskje du får detaljer du ikke vil ha.

Anonymkode: ac897...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

La det ligge, kanskje du får detaljer du ikke vil ha.

Anonymkode: ac897...de8

Moren har aldri blandet inn barna som jeg leser det, hvorfor skal hun plutselig legge ut om ugreie detaljer? De har hatt et godt forhold i etterkant. Jeg tenker at hun bør spørre, veldig synd å sitte med ubesvarte spørsmål den dagen de ikke er her lengre

Anonymkode: 341e3...a82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Da jeg var liten, for hundre år siden

Siden har det i grunnen virket som de har hatt et godt og nært forhold.

Anonymkode: 52844...de1

Hva får deg til å tro at det å rippe opp i ting som skjedde mellom to voksne for hundre år siden er en god ting?

Anonymkode: 692c5...385

[Virrevirrevapp]

Hun har neppe lyst til å dele med deg hvor jævlig det egentlig var. 

Men du kan jo dele din opplevelse, om du vil, og se hvor ting ender.

[AnonymBruker]

Jeg tenker du bør se foreldrene dine an. Du kjenner de best. Jeg, personlig, hadde bare blitt glad for å få dele historien, for meg er det ikke farlig å rippe opp i gamle sår, jeg snakket villig om det aller, aller meste. Jeg hadde heller ikke hatt problemer med å spørre min egen mor om slike ting, jeg kjenner henne og vet at det ikke ville plaget henne. Hadde det vært noe hun ikke ønsket å rippe opp i hadde hun bare sagt at det ikke var noe hun ønsket å utdype. Samme gjelder min far, han var en åpen bok, så og si. 

Dette er noe du må føle på selv, utifra dine egne spørsmål og kjennskap til dine foreldre. 

Anonymkode: 7460c...1fd

[Carrot]

Hvorfor har du behov TS for å vite noe om en krise i din mors liv? Hennes sorg, hennes valg om å fortsette var garantert ikke noe å ta lett på den gang, de har vært en trygg familie for dere slik jeg skjønner deg - så hvorfor ønsker du å rippe opp i dette? Hva vil det gi deg som gjør det verdt det å sannsynligvis bringe smerten tilbake hvor hun må forsvare sitt valg overfor sitt barn? 

[AnonymBruker]

Var i en ganske lik situasjon og jeg spurte min mor da jeg trengte svar. Var en veldig turbulent tid for meg som barn og jeg hadde som ung voksen behov for å snakke om det. 

Nå har vi snakket om det mange ganger. Hun kan ta det opp selv og det tror jeg hun synes er godt etter mange år med å holde alle tanker og følelser for seg selv. For vonde tanker og følelser har hun innimellom selv om pappa er tilgitt. 

Hun har hele veien vært opptatt av at vi ikke skal klandre pappa og alle barna har et godt forhold til ham. 

Anonymkode: c7878...c43

[AnonymBruker]

Jeg ville latt det ligge. Det er helt tydelig at de har jobbet seg gjennom dette på en god måte. Hva vil du egentlig oppnå med å ta det opp? 

Anonymkode: 33023...875