Forhold og usikkerhet

[AnonymBruker]

Jeg har på nåværende tidspunkt straks rundet 6 år sammen med samboer, hvor vi i fem av årene egentlig bare har svevet på rosa skyer og hatt det skikkelig fint. Vi flytta i fjor til nytt sted og jeg kjente på en frykt for at det var begynnelsen på slutten for oss (før vi flytta). Dessverre har det vært endel samsvar mellom mine tidligere tenkte tanker. Vi har startet i nye jobber og barna på nye skoler så på sett og vis en liten «mini krise».

Det siste året har det mer eller mindre vært opp og ned. Samboer er sliten. Jeg har to barn som han er stepappa til, de begge har blitt utredet og medisinert i løpet av de tre siste årene og det har tidvis vært ganske hardt trykk på oss med oppfølging på alle fronter. Så vi begge har erkjent at vi er slitne.

Når vi var på første date for nå da ca 6 år løftet jeg frem at giftemål var viktig for meg, noe han var innforstått og komfortabel med. Vi planla også barn. Barn ble det ikke, fordi han er av den mening at vi har for ulik foreldrestil. Jeg velger mine kamper men er tydelig, han velger alle kamper og er tydelig. Det fører til altfor mange negative situasjoner på hjemmebane i kombinasjon med barnas atferdsuttrykk og diagnoser. Jeg har i tillegg utdanning innenfor yrket hvilket han ikke har, så jeg jobber ut fra hvordan barna kan mestre uten negative tilbakemeldinger og eller for høye krav. Også stiller jeg faste krav der jeg vet de mestrer. Han ser ikke nyansene.

Greia er at i alle år har denne mannen alltid vært tidenes flotteste fyr; kjærligheten i mitt liv, tryggheten, og jeg har tenkt at livet uten han hadde vært uutholdelig. Nå de siste mnd har jeg ikke tenkt det samme etter en del situasjoner, i den ene situasjonen reagerte han sterkt ovenfor det ene barnet slik at barnet ble redd, videre åpnet jeg notisblokk på pcen hvor han skriver at han ikke vet om han orker mer, at jeg liker ulik musikk enn han, at jeg vil reise til syden og han til hytta. At jeg mener at han tar for mange kamper ig jeg mener han tar for få. Jeg ble knust av å lese Hannes innerste tanker og tok umiddelbart kontakt. Jeg ble helt fysisk dårlig. Var også en situasjon i vinter hvor han skrev med bestevenninna si om meg og han hvilket han benektet (sletta samtale dem mellom, og ja - jeg leste den). Ironien var at når jeg tok det opp med han så benekta han og nærmest skulle ha det til å være noe galt med meg. Han har i etterkant beklager dypt for at han lyvde ovenfor meg. Og ved krangler er det ofte jeg som har kommet til han for å reparere og nesten aldri han til meg (konfliktsky). I tillegg har jeg følt at jeg elsket han mest og han elsket meg mindre. Han har ikke engang fridd selv om han viste at det var et kritere for meg. Han bestemte seg for at vi ikke skulle ha barn uten å ta meg med inn i avgjørelsen eller å ha dialog om det. Han er i tillegg Man-baby og jeg rydder og styrer og han sitter der med kaffen. Slik vil jeg ikke ha det.

Nå står jeg ved et skille, jeg har gått fra å tenke at livet uten han som utenkelig nå er tenkelig, det ville vært trist men det hadde også gått bra. Vi har hatt det helt fantastisk i fem år, han har vært den tryggeste, skjønneste, og vi har gått fra å være team playere til å ikke lenger være det i samme grad.

Jeg har snakket sammen med han om dette, og fortalt at jeg for første gang faktisk reelt sett har vurdert å gå. Men jeg har lovet å prøve alt før jeg gjør det. Vi skal i terapi sammen.

Har noen andre vært igjennom en lik følelses prosess, og klart å snu det? Anyone? 

Anonymkode: a0c9f...14c

[AnonymBruker]

Først av alt: Hva tenker du på når du skriver at dere er veldig slitne og har en neadgående følelse rundt forholdet også snakker du om et barn til?? Hva er det du tenker med, menneske? Som om at det skal endre noe?

Ut i fra det skriver så virker det som at dere begge er utslitte, men fremdeles glade i hverandre. Hvorfor forventer du at han skal fri når du skriver at du har hatt en uggen følelse over lengre tid? Vil et frieri endre hverdagen deres?
Det er jo du som må bestemme deg her, og du må gjøre det så fort som mulig for å slippe å holde familien din på pinebenken.
At han snakket med bestevenninna si, ja, han hadde kanskje behov for det da. At han løy om det var fryktelig dumt og unødvendig, men han har jo beklaget seg. Du har kanskje vært feilfri i forholdet du?

Hvordan andre har klart å snu eller ikke snu negative følelser er irrelevant fordi alle mennesker og alle forhold er forskjellige. 

 

Anonymkode: 04207...790

[AnonymBruker]

Det at dere har forskjellig syn på barneoppdragelse må jo ha vært der fra starten av?

Ble han plutselig man baby etter dere flyttet?

Mye av det du beskriver må jo ha vært der før dere flyttet? 
 

Giftemål og enda er barn oppi denne mølja må jo være drepen for hva enn som måtte være igjen av forholdet 👀

Anonymkode: c00de...8f3

[AnonymBruker]

Så bra at han ikke har fridd og at dere har fått barn alt med tanke på den situasjonen du nå står i tenker jeg - bra for han at han sto på sitt, kanskje han innså at utfordringene er større enn det du innser? Han har tydeligvis kjent på dette en stund mens du først kjenner på det nå. Jeg tror ikke terapi vil løse dette desverre, det kan kanskje utsette det en stund, men om ikke begge endrer mye vil det ikke fungere noe bedre enn det har gjort til np, og er man ulike og det skaper friksjon blir den ikke borte bare ved hjelp av terapi - spørsmålet er hvor mye er du villig til å endre deg for å at det skal være dere i forhold til det du nå vet han føler han trenger? For det går begge veier...

Anonymkode: 53e92...34b

[AnonymBruker]

Akkurat nå angrer jeg på at jeg skrev her inne. Til deg anonymbruker som skrev først så «tenker dette kvinnemennesket» med hodet. Vi har fra start av vært enig om barn, han fant noen år inni forholdet vårt at han ikke lenger ville ha barn pga. ovennevnte årsak. Det er i og seg uproblematisk at man tar et slik valg, utfordringen min er at den avgjørelsen ble tatt uten å involvere meg inn i hans opplevelser og følelsesliv. Klarer du kanskje å mentalisere hvordan det er for den andre parten som får en slik sjokkbeskjed? Det var iallfall et sjokk for meg, for vi hadde det virkelig bra sammen når den beskjeden nådde meg. 

Så til anonym2, forskjellene var ikke der. Forskjellene har økt i takt med at barna har blitt eldre og symptombildet på deres diagnoser økt i takt med hormoner. Og han var manbaby før vi flytta, thats true, og det var for meg sånn passe OK. Men det funka ikke lenger når vi flytta inn i en bolig som er over 300 kvm. Jeg kan ikke gå å rydde etter alle hele tiden. Og jeg vil ikke være den som er sur fordi alt legger ting alle plasser. Inkludert samboeren min. Akter ikke å være tjenestepike, og vi er to voksne i denne husholdningen. 

Giftemål har det vært snakk om hele veien, årsaken til at jeg tar det opp i tråden her er for å få frem hva det gjør med meg, at han ikke har fridd tidligere. Hvordan det får meg til å kjenne på et skjevt forhold i hvem som «er mest glad i den andre». Og det får meg til å stille spørsmålstegn på hvorfor han ikke gjør noe som er så viktig for min opplevelse av trygghet. Jeg gjør alt jeg kan for at samboeren min skal oppleve at jeg er der for han og elsker han. 

Jeg har sagt til han at jeg er ganske sikker på at dersom jeg nå sa at vi er over, det er slutt så hadde han vært enig i det. Han sier at det ikke er tilfelle, at han opplever at vi egentlig har det ganske greit sammen og vi har i løpet av årene vært ganske gode teamplayer. Det har han egentlig rett i. Det er jeg som nå kjenner på at jeg vil ikke gjøre mest her hjemme, være den første til å reparere og ta kontakt hvis det er friksjon, være den som uttrykker følelser og han sier ja/nei, være den som får slengt en dør i trynet når han er sinna (føles helt jævlig ut), vil ikke være den som er sur og må be om hjelp. Jeg opplever at dette med valg om ingen barn og ikke giftemål gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved vår relasjon. 

Jeg ønsker jo at vi skal ha en relasjon hvor vi kjenner oss forstått, trygge og for det meste av tiden kjenne på glede. Jeg kan i dag kjenne på tilknytningsstress og være den som underkaster seg (reparerer). Det gjør også noe med vår relasjon. Og nå er det begynt å endre seg. Jeg står stødig. Det betyr ikke at jeg ikke vil endre det. Det er mer et sjokk å komme seks år utti forholdet også står vi her. Bare wow liksom; er det mulig.

Anonymkode: a0c9f...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Akkurat nå angrer jeg på at jeg skrev her inne. Til deg anonymbruker som skrev først så «tenker dette kvinnemennesket» med hodet. Vi har fra start av vært enig om barn, han fant noen år inni forholdet vårt at han ikke lenger ville ha barn pga. ovennevnte årsak. Det er i og seg uproblematisk at man tar et slik valg, utfordringen min er at den avgjørelsen ble tatt uten å involvere meg inn i hans opplevelser og følelsesliv. Klarer du kanskje å mentalisere hvordan det er for den andre parten som får en slik sjokkbeskjed? Det var iallfall et sjokk for meg, for vi hadde det virkelig bra sammen når den beskjeden nådde meg. 

Så til anonym2, forskjellene var ikke der. Forskjellene har økt i takt med at barna har blitt eldre og symptombildet på deres diagnoser økt i takt med hormoner. Og han var manbaby før vi flytta, thats true, og det var for meg sånn passe OK. Men det funka ikke lenger når vi flytta inn i en bolig som er over 300 kvm. Jeg kan ikke gå å rydde etter alle hele tiden. Og jeg vil ikke være den som er sur fordi alt legger ting alle plasser. Inkludert samboeren min. Akter ikke å være tjenestepike, og vi er to voksne i denne husholdningen. 

Giftemål har det vært snakk om hele veien, årsaken til at jeg tar det opp i tråden her er for å få frem hva det gjør med meg, at han ikke har fridd tidligere. Hvordan det får meg til å kjenne på et skjevt forhold i hvem som «er mest glad i den andre». Og det får meg til å stille spørsmålstegn på hvorfor han ikke gjør noe som er så viktig for min opplevelse av trygghet. Jeg gjør alt jeg kan for at samboeren min skal oppleve at jeg er der for han og elsker han. 

Jeg har sagt til han at jeg er ganske sikker på at dersom jeg nå sa at vi er over, det er slutt så hadde han vært enig i det. Han sier at det ikke er tilfelle, at han opplever at vi egentlig har det ganske greit sammen og vi har i løpet av årene vært ganske gode teamplayer. Det har han egentlig rett i. Det er jeg som nå kjenner på at jeg vil ikke gjøre mest her hjemme, være den første til å reparere og ta kontakt hvis det er friksjon, være den som uttrykker følelser og han sier ja/nei, være den som får slengt en dør i trynet når han er sinna (føles helt jævlig ut), vil ikke være den som er sur og må be om hjelp. Jeg opplever at dette med valg om ingen barn og ikke giftemål gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved vår relasjon. 

Jeg ønsker jo at vi skal ha en relasjon hvor vi kjenner oss forstått, trygge og for det meste av tiden kjenne på glede. Jeg kan i dag kjenne på tilknytningsstress og være den som underkaster seg (reparerer). Det gjør også noe med vår relasjon. Og nå er det begynt å endre seg. Jeg står stødig. Det betyr ikke at jeg ikke vil endre det. Det er mer et sjokk å komme seks år utti forholdet også står vi her. Bare wow liksom; er det mulig.

Anonymkode: a0c9f...14c

Du, han vil ikke gifte seg med deg, han vil ikke ha barn med deg, han vil ikke kommunisere med deg, han skriver om nære og personlig ting med "bestevenninna" si (bestevenninne ?🚩) ...

Les din egen tekst en gang til, så skjønner du at dette forholdet ikke er liv laga, og har egentlig ikke vært det siden han "bestemte seg" for å ikke få barn med deg. Du er en ventepølse. Sorry, harde ord men sånn er det. Det med bestevenninne gidder jeg ikke kommentere en gang. 

Anonymkode: 881af...52f

[AnonymBruker]

Hvorfor leser du meldingene hans?

Anonymkode: 87133...fc8

[AnonymBruker]

Både du og han fremviser røde flagg her, slik jeg ser det. Det kan kanskje fikses, hvis dere begge går inn for det, men det høres ikke ut som om noen av dere er åpne for å møte hverandre på midten. Jeg hadde nok "cut my losses" i dette tilfellet, og latt begge to funnet noen som er mer kompatible med.

Anonymkode: fe051...22b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvorfor leser du meldingene hans?

Anonymkode: 87133...fc8

La det ligge nå. Vi trenger ikke KG-politiet her. Du vet innmari godt hvorfor hun leste de meldingene, og det er helt greit.

Anonymkode: 881af...52f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

La det ligge nå. Vi trenger ikke KG-politiet her. Du vet innmari godt hvorfor hun leste de meldingene, og det er helt greit.

Anonymkode: 881af...52f

Nei, det er ikke greit å snoke på telefonen til partner.

Anonymkode: 87133...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei, det er ikke greit å snoke på telefonen til partner.

Anonymkode: 87133...fc8

Da får vi være enige om å være uenige. Har ikke tenkt å forsvare mitt valg om å lese meldingene hans ovenfor deg. 

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du, han vil ikke gifte seg med deg, han vil ikke ha barn med deg, han vil ikke kommunisere med deg, han skriver om nære og personlig ting med "bestevenninna" si (bestevenninne ?🚩) ...

Les din egen tekst en gang til, så skjønner du at dette forholdet ikke er liv laga, og har egentlig ikke vært det siden han "bestemte seg" for å ikke få barn med deg. Du er en ventepølse. Sorry, harde ord men sånn er det. Det med bestevenninne gidder jeg ikke kommentere en gang. 

Anonymkode: 881af...52f

Er nok ikke ventepølse, han har bikka 40 og sier sjøl at han vil være med meg livet ut. Han er vanvittig konfliktsky. Han velger i alle tilfeller å snakke med venninna si fremfor meg, de har kjent hverandre i over ti år og hun bor mange-mange hav i mellom oss(annet land), hun er gift selv med barn og de er genuint kun venner. Han sier selv at hun klarer å få han til å se ting fra flere sider og prøver å få han til å kommunisere mer enn han gjør. Han vet at han sliter med å kommunisere skikkelig. Han beskriver det som at alt bare blir grøt. Han er fra en familie hvor ikke følelser akkurat har vært en greie. Og jeg er «all feelings», dette er selvsagt ulikheter oss mellom som nå skaper trøbbel når ting ikke er på topp. Jeg synes det er helt forferdelig at det er sånn. Og jeg opplever genuint en tristhet over at han snakker med venninna si og ikke meg. Det sårer. Jeg erkjenner det.

 

 

 

Anonymkode: a0c9f...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Da får vi være enige om å være uenige. Har ikke tenkt å forsvare mitt valg om å lese meldingene hans ovenfor deg. 

Er nok ikke ventepølse, han har bikka 40 og sier sjøl at han vil være med meg livet ut. Han er vanvittig konfliktsky. Han velger i alle tilfeller å snakke med venninna si fremfor meg, de har kjent hverandre i over ti år og hun bor mange-mange hav i mellom oss(annet land), hun er gift selv med barn og de er genuint kun venner. Han sier selv at hun klarer å få han til å se ting fra flere sider og prøver å få han til å kommunisere mer enn han gjør. Han vet at han sliter med å kommunisere skikkelig. Han beskriver det som at alt bare blir grøt. Han er fra en familie hvor ikke følelser akkurat har vært en greie. Og jeg er «all feelings», dette er selvsagt ulikheter oss mellom som nå skaper trøbbel når ting ikke er på topp. Jeg synes det er helt forferdelig at det er sånn. Og jeg opplever genuint en tristhet over at han snakker med venninna si og ikke meg. Det sårer. Jeg erkjenner det.

 

 

 

Anonymkode: a0c9f...14c

Du, han snakker heller med "venninna si" enn deg om de nære ting. Rødt flagg. Sorry. Trenger jeg å gjenta alt det andre ? du må faktisk ta et tak i ditt eget liv her. Hvor gammel er du ? Kan du leve med å ikke få flere barn ? Kan du leve med en mann som ikke har deg som sin nærmeste ? Kan du leve med en mann som er så konfliktsky ?

Anonymkode: 881af...52f

[AnonymBruker]

Jeg veit det så innmari godt sjøl. Jeg er i midten av 30 årene. Jeg kan leve med å ikke få flere barn, men årsaken til hvorfor ingen flere barn er det som plager meg.

Jeg sa det til han: «Du mener vi har for ulik foreldrestil, vi oppdrar jo barn sammen hver eneste dag. Betyr det at du er ferdig»? Nei var hans svar, han ville bli. Jeg veit også at frihet er en ting han gleder seg til (vi begge) når barna er større. For oss er det snakk om maks  7-8 år så kan vi gjøre hva vi vil for at barna da er voksne per definisjon, og vi har det dritbra når det bare er oss. Jeg må gå noen runder med det du skriver sist, at han ikke har meg som sin nærmeste, og det faktumet at han er konfliktsky. 
 

Jeg mener at jeg er «all feeling», og han er motsatsen til det. Det erkjenner jeg er trøbbel for meg. Samtidig er roen hans noe jeg verdsetter høyt. Der jeg skriker og skråler, så er han rolig😹 Hadde blitt trøblete med to av meg, eller to av han i en relasjon. 

Anonymkode: a0c9f...14c

[PM75]

Hvis dere faktisk har hatt 5 gode år og 1 dårlig, så ville jeg lagt innsats i parterapi.
 

Det er ulike faser i et familieliv. Og det er ikke enkelt å være steforelder. Det er en litt halvveis og udefinert rolle å ha. 

Har du og han noen pusterom til bare å være kjærester? 

[AnonymBruker]

PM75: Vi har første time nå torsdag, det tror jeg blir bra for oss begge. Jeg håper for hans del at han får til å si noe og ikke bare fryser til (hvilket han gjør når noe handler om følelser).  Han har ikke vokst opp i en familie som snakker om følelser.

Også vil jeg takke deg for at du løfter frem det du påpeker i innlegget ditt. Du har selvsagt helt rett i det.
 

Jeg har brukt dagen på å skrive et langt brev til han som jeg leste til han nå i ettermiddag. Jeg la alle kortene på bordet, også det jeg tidligere har oversett eller bare funnet meg i. Det var tøft for han å få høre, og han trenger tid til å fordøye det jeg har formidlet, 

Det er dessverre lite pusterom i hverdagen for oss, vi har flytta bort fra min familie og den støtten vi hadde rundt oss (med god grunn). I frykt for å bli gjenkjent tør jeg ikke utdype mer. Vi har iallfall ikke særlig støtte av hans nettverk, på ett år nå så har vi hatt to dager bare han og jeg. 

Håper jo virkelig at vi klarer å fikse dette. 

TS

Anonymkode: a0c9f...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

PM75: Vi har første time nå torsdag, det tror jeg blir bra for oss begge. Jeg håper for hans del at han får til å si noe og ikke bare fryser til (hvilket han gjør når noe handler om følelser).  Han har ikke vokst opp i en familie som snakker om følelser.

Også vil jeg takke deg for at du løfter frem det du påpeker i innlegget ditt. Du har selvsagt helt rett i det.
 

Jeg har brukt dagen på å skrive et langt brev til han som jeg leste til han nå i ettermiddag. Jeg la alle kortene på bordet, også det jeg tidligere har oversett eller bare funnet meg i. Det var tøft for han å få høre, og han trenger tid til å fordøye det jeg har formidlet, 

Det er dessverre lite pusterom i hverdagen for oss, vi har flytta bort fra min familie og den støtten vi hadde rundt oss (med god grunn). I frykt for å bli gjenkjent tør jeg ikke utdype mer. Vi har iallfall ikke særlig støtte av hans nettverk, på ett år nå så har vi hatt to dager bare han og jeg. 

Håper jo virkelig at vi klarer å fikse dette. 

TS

Anonymkode: a0c9f...14c

Helt ærlig, om min samboer, som ikke er far til mine barn, ikke tilpasser seg min foreldrestil til tross for at dette er MINE barn med diagnoser, som jeg har utdanning innen, så hadde det vært kroken på døra for min del. Da har han jo null respekt for deg som forelder og din kunnskap innen dette feltet. Det hadde jeg aldri godtatt. Jeg har ikke barn, men jeg har hunder, og om noen komme, inn og var unødvendige harde mot de og ignorerte min autoritet over hundene, så hadde de blitt kasta ut øyeblikkelig. 

At han har endret mening om barn og giftemål er jo greit, det er slikt som skjer. Men, om barn og giftemål er noe du ønsker deg, så passer dere rett og slett ikke sammen. Og, om han lenge har visst at han ikke ønsker barn og giftemål uten å si noe, så har han sløst tiden tid med vilje. Potensielt har han stjålet flere år av livet ditt. 

 

Anonymkode: e451f...1ab

[AnonymBruker]

Kanskje han egentlig ikke takler barna, med deres diagnoser og oppførsel?

Anonymkode: 2f93d...68e

[AnonymBruker]

Jeg tror nok hvem som helst (inkludert meg) til tider har utfordringer med å takle enkelte sider barna har (som de sjøl ikke ser).Heldigvis modnes de og blir eldre, og vi har sett fremgang på mange områder. 

Det jeg prøver å si, er hvis det er tilfelle så er det forståelig. Jeg går ikke rundt å tror at barna ikke er en håndfull, det er de. Og jeg har ingen ønske om at stefar slavisk skal følge min foreldrestil, tvert i mot ønsker jeg at han formidler hans tanker. Jeg ser oss faktisk som likestilte. Han kan derimot jobbe med å justere alle kampene han tar, da tror jeg også han på sikt vil få det bedre. Noe jeg også ser at han prøver på. Det er søren ikke lett 🙂

TS

Anonymkode: a0c9f...14c