Kjærlighet til hunden, kan den bli FOR høy?

[AnonymBruker]

Jeg er førstegangseier av en liten malteser. Jeg elsker denne hunden så høyt at det går utover min egen psyke. Ikke misforstå, det er bra å elske hunden sin, men jeg ER så nervøs for at noe skal skje den, at jeg tenker på det nesten hele dagen og også når jeg legger meg. Rett og slett usunt! Jeg sjekker at han puster flere ganger i løpet av natta. Den er bare 3 år, så ingenting som tilsier at han skal forlate meg. Jeg synes det er så grusomt å tenke på at den feks har vondt et sted uten å kunne fortelle. Og ja, jeg tilegner han menneskelige følelser, dessverre. Dette prøver jeg å slutte med, men jeg klarer det ikke. Det er nesten sånn at jeg spretter opp bare han rører seg😣Noen her som har det likt eller ønsker å komme med råd? 
Gruer meg sånn til den dagen han er borte, tenker på det hver dag. 

Anonymkode: c0090...958

[AnonymBruker]

«Menneskelige følelser» ?

smerte kan da alle dyr føle, men å gå å engste seg for en frisk hund er ganske dumt

Anonymkode: 4fde0...ed2

[AnonymBruker]

Menneskelige egenskaper da. At han tenker som et menneske. Det vet jeg jo egentlig at hunder ikke gjør, men likevel klarer jeg ikke å la være å tenke slik. Selvsagt vet jeg at hunder føler smerte. Jeg skrev da ikke noe annet?

«Ganske dumt»? Ja mulig du synes det, men det er nå en gang slik at det er sånn jeg har det. 

Anonymkode: c0090...958

[Amy]

Jeg skjønner deg godt. Føler det samme selv og bekymrer med hver dag for hundene.

[AnonymBruker]

Jeg har også tanker om at noe vondt skal skje hundene, men jeg avbryter tankene det øyeblikket de kommer, for jo mer man tenker på noe, jo større vokser det seg. 

Jeg ønsker ikke å sørge over hundene mens de fortsatt er her, friske og raske. Jeg har masse tid til å sørge når de en gang i fremtiden dør, og da vil jeg ikke sitte igjen og angre på at jeg forsuret alle øyeblikkene som burde vært fine og gode med katastrofetanker. Det beste jeg kan gjøre for hundene, er å være mentalt tilstede nå. De fortjener gleden av å være i live, ikke sorg over at de en gang i fremtiden vil være borte.

Ikke mat disse tankene, for da vil de bare vokse seg sterkere. Vær bevisst på hvilke tanker som surrer rundt i hodet, og det øyeblikket du ser at du begynner å tenke på det, så må du distrahere deg selv med noe annet. Det kan være vanskelig i starten, men jo mer du gjør det, jo lettere blir det. Om det er veldig vanskelig, så hjelper det å stikke tunga i salt. Det gir systemet et sjokk, og det gir deg muligheten til å skifte tankene over på noe annet.

 

Anonymkode: 41767...494

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn som deg men hunden min var 14 år, altså en gammel kar. Dette siste året har jeg tenkt mye på han og vært lei meg mens han ennå levde, jeg tok meg selv litt i nakken og sa til meg selv at nå er det slutt å sørge over en levende hund. Men jeg gjorde det for sent, jeg koste meg ikke nok med dem i år før mistet jeg hunden min. 

Så mitt råd til deg, forskyv disse tankene og denne redselen du har bort og kos deg hver dag med din hund for tro meg DU kommer til å angre på at du ikke gjorde det den dagen han blir borte og tro meg at den følelsen vil du ikke ha. Jeg angrer og skulle ønske at jeg ikke hadde de tankene han da levde.

Anonymkode: 1e317...4af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var også sånn som deg men hunden min var 14 år, altså en gammel kar. Dette siste året har jeg tenkt mye på han og vært lei meg mens han ennå levde, jeg tok meg selv litt i nakken og sa til meg selv at nå er det slutt å sørge over en levende hund. Men jeg gjorde det for sent, jeg koste meg ikke nok med dem i år før mistet jeg hunden min. 

Så mitt råd til deg, forskyv disse tankene og denne redselen du har bort og kos deg hver dag med din hund for tro meg DU kommer til å angre på at du ikke gjorde det den dagen han blir borte og tro meg at den følelsen vil du ikke ha. Jeg angrer og skulle ønske at jeg ikke hadde de tankene han da levde.

Anonymkode: 1e317...4af

TS her. Ja jeg koser meg masse med hunden min hver dag. Lange turer, lek og mestring. Det er vel egentlig mest når han sover at disse tankene kommer. Jeg synes ikke det går ut over vår kvalitetstid sammen. Eller når jeg sitter på jobn feks, så kan tankene komme. Eller hvis jeg er på reise og den er igjen hjemme hos hundepasseren sin. Huff, det skal ikke være lett❤️

Anonymkode: c0090...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

TS her. Ja jeg koser meg masse med hunden min hver dag. Lange turer, lek og mestring. Det er vel egentlig mest når han sover at disse tankene kommer. Jeg synes ikke det går ut over vår kvalitetstid sammen. Eller når jeg sitter på jobn feks, så kan tankene komme. Eller hvis jeg er på reise og den er igjen hjemme hos hundepasseren sin. Huff, det skal ikke være lett❤️

Anonymkode: c0090...958

Du trenger psykolog. Jeg vedder femti øre på at du er en sånn singel hundedame 😆

Anonymkode: 071e4...706

[Gnå]

Jeg kan kjenne meg igjen litt. Har en valp, og helt fra jeg fikk ham, har jeg fått sånne katastrofetanker. Ser for meg at han blir påkjørt, detter ned fra en bro, at han får for mye/lite aktivitet osv. En dag han tisset litt mye, var jeg sikkert på at han hadde diabetes.

Tror kanskje det henger sammen med at jeg er litt overveldet av ansvaret - at det liksom er jeg som må passe på og sørge for at han har det bra. 

Men noe som skiller deg fra meg, er kanskje at jeg tross alt klarer å riste disse tankene litt av meg. De kommer, men så tenker jeg "det der er bare tull". Klarer du å tenke noe liknende?

Det verste er kanskje at jeg har begynt å stresse med at han skal dø en dag. Føler at jeg har vært så heldig med akkurat ham, og føler liksom at jeg aldri kan få noen som er like bra. 

Kan det hjelpe å fokusere på at du skal være en så god eier som mulig for hunden din, og det er du når du har det bra selv?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2024 den 22.35):

Jeg er førstegangseier av en liten malteser. Jeg elsker denne hunden så høyt at det går utover min egen psyke. Ikke misforstå, det er bra å elske hunden sin, men jeg ER så nervøs for at noe skal skje den, at jeg tenker på det nesten hele dagen og også når jeg legger meg. Rett og slett usunt! Jeg sjekker at han puster flere ganger i løpet av natta. Den er bare 3 år, så ingenting som tilsier at han skal forlate meg. Jeg synes det er så grusomt å tenke på at den feks har vondt et sted uten å kunne fortelle. Og ja, jeg tilegner han menneskelige følelser, dessverre. Dette prøver jeg å slutte med, men jeg klarer det ikke. Det er nesten sånn at jeg spretter opp bare han rører seg😣Noen her som har det likt eller ønsker å komme med råd? 
Gruer meg sånn til den dagen han er borte, tenker på det hver dag. 

Anonymkode: c0090...958

Dette er ikke kjærlighet, det er angst

Anonymkode: c2c3b...f7a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, ts. Jeg har det slik med katten min. Jeg er så redd for å miste han at jeg kan sitte oppe om nettene å grine over det. Katten min er kronisk syk og gammel, så jeg vet at tiden i noe lunde fremtid er nær, men jeg nyter hvert sekund jeg kan med han. Kose masse, gi han masse kjærlighet og vise at han betyr alt❤️

Anonymkode: f500a...882

[AnonymBruker]

Jeg er sånn med kattungen min,det er som å få alle bekymringene tilbake igjen fra da barna mine var små😅Det er vel bare morsinstinkt og ansvarsfølelse ❤️Og ikke angst, som noen over her sier🙄

Anonymkode: a635f...70e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg Ts❤️ jeg har det slik med kattene mine også, jeg er så redd for å miste dem at jeg ofte gråter på natten, over tenker alle mulige situasjoner, en gang var en av de veldig kvalm, og jeg var sikker på at han skulle dø, var oppe å gråt hele natten.  

Anonymkode: c8ed8...03f

[AnonymBruker]

Gnå skrev (På 18.9.2024 den 12.25):

Jeg kan kjenne meg igjen litt. Har en valp, og helt fra jeg fikk ham, har jeg fått sånne katastrofetanker. Ser for meg at han blir påkjørt, detter ned fra en bro, at han får for mye/lite aktivitet osv. En dag han tisset litt mye, var jeg sikkert på at han hadde diabetes.

Tror kanskje det henger sammen med at jeg er litt overveldet av ansvaret - at det liksom er jeg som må passe på og sørge for at han har det bra. 

Men noe som skiller deg fra meg, er kanskje at jeg tross alt klarer å riste disse tankene litt av meg. De kommer, men så tenker jeg "det der er bare tull". Klarer du å tenke noe liknende?

Det verste er kanskje at jeg har begynt å stresse med at han skal dø en dag. Føler at jeg har vært så heldig med akkurat ham, og føler liksom at jeg aldri kan få noen som er like bra. 

Kan det hjelpe å fokusere på at du skal være en så god eier som mulig for hunden din, og det er du når du har det bra selv?

Dette er jo helseangst. Ikke like dramatisk som hypokondri men kan til tider ligne litt. Som regel har man jo helseangst for sin egen helse, men her blir det overført til kjæledyr

Anonymkode: 277a2...3a0

[svartkatt]

Slike følelser har folk for menneskebarn også. Uansett er det ikke bra, hverken for deg eller hunden. Om du trenger å bearbeide noe eller hva vet jeg ikke, men du må på et eller annet vis få følelsene, eller angsten, på et mer levelig nivå.

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg. Jeg var så glad i hunden vi hadde da jeg var tenåring at jeg ikke har knyttet meg skikkelig til dyr senere. Våger ikke. 

Anonymkode: b9e09...c08