Til alle autister

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (2 minutter siden):

Håper det kommer flere positive råd og historier, for her var det veldig mange negative.

Jeg tror det hjelper å høre om noen som lever et godt liv med diagnosen, slik at man kan bruke rådene deres. Mitt råd er å fokusere på det og ta tak i hjelpemidlene man kan få!

Et veldig godt poeng! Jeg vil gjerne være den motvekten!

Jeg er 36 år og begynte å jobbe da jeg var 16. Har altså jobbet og/eller vært under utdanning de siste 20 årene. Var i en jobb i nærmere 10 år og har 2 bachelorgrader. Er nå i en godt lønnet administrativ stilling. 

Ikke bare har jeg jobb og utdanning, jeg er gift, har hus, bil, hund og en nydelig sønn! ❤️ Vi lever godt, jeg med autisme, min samboer med adhd og vårt nevrotypiske barn! 

Etter jeg fikk barn ble jeg derimot overstimulert og autistisk utbrent. Er derfor dessverre på AAP nå, men jobber en liten prosent på hjemmekontor. Har en fantastisk arbeidsgiver som tilrettelegger akkurat slik jeg trenger, og med lege og nav i ryggen føler jeg meg sikker på at jeg kan jobbe i mange år enda - om enn kanskje ikke 100%.

Jeg har reist masse og opplevd utrolig mye gøy - og fortsatt har jeg masse gøy foran meg! 

For meg har meditasjon blitt en ekstremt stor hjelp i hverdagen, det samme gjelder turer i naturen. Høres klisje ut, men fir meg funker det.

Håper virkelig at min historie kan gi noen en gnist og et håp. Livet er mulig å leve med autisme, vanskelig ja, men mulig for mange. 

Anonymkode: 05fe5...d37

[tussi84]

Fikk diagnosen som 33 åring etter å tatt en nevropsykologisk test + psykolog.  Å få diagnosen var egentlig noe tungt, men mest en lettelse og ikke minst forklarende. Alt jeg opplevde at jeg strevde med under oppveksten og i voksen alder gav plutselig mening. Hvorfor jeg falt utenfor sosialt på skolen, og hvorfor jeg følte meg totalt utslitt etter skole/jobb og ikke orket noenting.

At jeg var en ustabil arbeidstager gav også mening, for over tid førte det til sykemeldinger fordi jeg måtte hente meg inn igjen støtt og stadig. Kunne klare 3-4 uker maks, før jeg ble sykemeldt 2 uker. Og de ukene jeg klarte å jobbe, så klarte jeg ingenting utenom. Jeg sov omtrent hele tiden etter jobb,.og når jeg ikke sov så slappet jeg av på sofaen. Husarbeid orket jeg kanskje noe av i helgene, i hverdagen var det ikke snakk om. Forholdet til kjæresten og familie led også, da jeg ikke hadde energi til å pleie relasjoner noe særlig.

Etter mange års prøvelse i ordinært arbeid så ble jeg sykemeldt, og gikk ettervært over i aap. Jeg forstod underveis i forløpet at jeg aldri kom til bli noen stabil arbeidstager pga diagnosen. At det ikke er mulig for arbeidsgiver og kunne tilrettelegge for at jeg evt kunne klart en 50%. Ikke er det behandling heller. Så det ble til slutt ufør da grunnet manglende inntekts evne.

Idag har jeg kun jobb som Ringe vikar, men de ringer svært sjeldent. Har også fått to barn, og det går egentlig greit med oppfølging der. Jeg sover et par timer mens barna er i bhg, slik at jeg skal ha energi mens de er hjemme. Jeg hviler også mye mellom slagene, og styrer energien min selv, slik at jeg fint klarer å ta vare på barn, hjem og pleie andre relasjoner.

Jobb er ikke alt her i livet. Min jobb er å lære å leve best mulig med de forutsetningene og begrensninger jeg har som auteist.

[Kassettspiller]

Skulle ønsket jeg kunne møte andre unge med autisme, men vanskelig å finne dem.

Autismeforeningen har heller ikke mange voksentreff her, så synd det. 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (På 28.9.2024 den 1.14):

Skulle ønsket jeg kunne møte andre unge med autisme, men vanskelig å finne dem.

Autismeforeningen har heller ikke mange voksentreff her, så synd det. 

Jeg har en venn med autisme som jobber som frivillig i NOAH. Mitt inntrykk er at en del av de med autisme som ønsker å sosialisere seg er med i dyrevernsorganisasjoner. 

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

NoUsername skrev (På 15.9.2024 den 18.38):

Hei! 🙂

Jeg vil gjerne høre fra dere.

I hvilken alder ble du utredet, korleis var det å få diagnosen, har du et godt liv eventuelt klarte du å gjøre om livet ditt til noe bedre etter utredningen? Sliter du med tankekjør, uro eller tvangstanker?

Råd og tips tas i mot også.

Takk! 

 

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: e8d0d...855

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2024 den 0.15):

Jeg har en venn med autisme som jobber som frivillig i NOAH. Mitt inntrykk er at en del av de med autisme som ønsker å sosialisere seg er med i dyrevernsorganisasjoner. 

Anonymkode: d464b...0c5

Edit: Mitt inntrykk er at mange med autisme er glad i dyr. Det er derfor jeg tror mange av dem jobber i dyrevernorganisasjoner. I tillegg tror jeg det er mange med autisme som ønsker å møte også ikke-autister og derfor heller ønsker å sosialisere seg i en organisasjon som er åpen for alle i stedet for kun autister. 

Dette er bare mitt inntrykk. Jeg skal ikke si jeg har fasiten. Men ser mange med autisme si at det er vanskelig å møte folk gjennom autisme-organisasjoner. Og jeg har sett mange med autisme si at de ikke føler seg hjemme hos Fontenehuset som er et eget sted for folk som sliter psykisk. 

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen når jeg var 20 (er 22). Det forklarte masse, men jeg måtte selv gå etter utredningen. Jeg tror egentlig at han jeg gikk til hos DPS ikke ville gi meg diagnosen fordi jeg "var så flink på skolen" (jeg hadde nettopp sagt at skolen var min spesielle interesse de siste 10 årene😐), og at han "kjente flere folk som ikke fungerer så bra sosialt .men er flinke på skolen, og de er ikke autister" ???? hvordan vet han om de  er autister eller ikke? Jeg vet at man kan slite med sosiale ting uten å være autist, at man må se på hele bildet, men fortsatt...

Uansett, så skrev jeg et 16 siders langt brev til moren/familien min om plagene og utfordringene mine som svar på hvorfor jeg tror jeg er autist (hu var ikke så gira på utredningen når jeg først tok det opp, selv om hu sa at hu vurderte å få meg utredet som barn men bestemte imot?). Jeg ga en kopi til han hos DPS, noe jeg tror virkelig gjorde utredningen mye kortere. I tillegg tok jeg de typiske testene, som jeg allerede hadde tatt varierende versjoner av på internett, og igjen fikk jeg en veldig høy score. Etter litt press fra min side fikk jeg om sider diagnosen. Han DPS tullingen synes først at det ikke var viktig å diganostisere meg siden jeg er "high functioning"/aspergers/low needs. Men det hjalp virkelig på min mentale helse, og det er mye lettere å få tilretteleggingen man har krav på når man har bevis.

Jeg vil si at jeg lever et godt liv, spess for å være student. Jeg har stipend for funksjonsnedsettelse fra lånekassen i tillegg til fullt studeilån og -stipend. Jeg har en samboer som hjelper meg veldig mye, hvis ikke måtte jeg nok hatt BPA. Han lager så og si alle måltidene (jeg sliter med matlaging), liker å vaske/rydde, vi dusjer sammen innimellom (dusjing tar mye energi), støtter meg emosjonelt, og er generelt en helt tipp topp kjæreste som jeg er veldig takknemlig for å ha. Jeg prøver å gjøre mitt her og der, tar ut søpla og vasker både rom og klær, osv; hjelper han med det han trenger også, så det er ikke enveis forhold assa. Vi har det utrolig fint sammen og vi hjelper hverandre med svakhetene våre. Han har for så vidt ADHD.

Jeg klarer å gå til universitetet hvis jeg får inn en ordentlig rutine, men klarer ikke å ha en betalt jobb. Blir helt ødelagt, selv bare av deltids sommerjobb. Skammer meg mye over at jeg ikke er "normal" til tider, selv om jeg vet at det ikke er min feil eller noe jeg kan endre på. Må bare gjøre det beste ut av det. I tillegg stopper stipendet meg fra å ha betalt jobb, men siden jeg ikke klarer å holde meg i jobb uansett så er ikke det et problem.

klarer derimot å være frivillig på mitt lokale arkiv, noe som er en av drømmejobbene mine. Sitter for meg selv og digitaliserer arkivet i 3 timer hver tirsdag; kan høre på musikk/podcast, og ingen forstyrrer meg. Rommet er forsåvidt også relativt mørkt så skanneren funker ordentlig (ikke noe refleksjon fra taklampa, feks). Jeg studerer kulturvitenskap og har veldig, veldig lyst til å jobbe i et arkiv så dette er perfekt erfaring for meg. Jo mer initiativ jeg tar, jo mer kan jeg lære også (andre maskiner, hvordan publisere arkivet, osv) - det kan være verdifull kunnskap til når jeg evt søker jobb. Jeg håper at jeg ikke blir ufør/NAVer, mest fordi jeg vet at jeg har mer enn nok motivasjon og styrke til å jobbe så lenge det er tilpasset mine behov. Og arkiv er akkurat det jeg har lyst til!

Ellers har jeg det veldig fint i fritiden. Har funnet ut at jeg liker veldig godt å strikke, i tillegg til at jeg har vært en stor lesehest siden barndommen. Trenger for så vidt nye bokhyller, fordi det renner over av bøker hahaha. Jeg kan ikke kjøre bil, og kommer nok aldri til å ta lappen, men elsker kollektiv trafikk så det går helt fint. Bor relativt nærme sentrum uansett, så det er ikke et stort problem. Kjenner dessuten en med bil som kan kjøre av og til, mest i helgene.

På universitetet så har jeg eksamens-tillrettelegging, og har mulighet til å få reservert plass i en stille lesesal. Jeg har ingen emner som har obligatorisk oppmøte dette semesteret, men det kan hende det hadde vært mulig å få utvidet prosentandelen jeg kunne vært borte hadde jeg lagt fram legeerklæring på det. Jeg blir veldig fort sliten av all slags sosial omgang, og i våres lagde jeg en avtale med kjæresten min at jeg kunne slippe én forelesning i uka (den kjedligste, på torsdager) hvis jeg trengte en hviledag. 

Ellers bare koser jeg meg med de nærmeste eller koser meg med alenetid. Et par timer på sofaen med Gilmore Girls og strikketøy er toppers for meg! Ellers klarer jeg et par timer med fest/selskap i helgene. Tror det bare handler om å finne ut hva du kan gjøre for å bedre din situasjon så den passer deg så bra som mulig. Det er ikke alt man kan endre på, men tilrettelegging har man krav på fra loven.

Anonymkode: e7ad2...4c7

[NoUsername]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 14.32):

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: e8d0d...855

Tusen takk som spør!  Mitt liv er vanskelig, jeg sliter med sorg, forlatthetsfølelse, ensomhet, og dype sår. Det er bare i starten av 2024 jeg begynte å føle på alt dette, hver dag og det er kjempevondt... Jeg har en far (som ikke forstår hva psykisk helse gjør med mennesker) og jeg gjorde en dum feil som har bragt smerte i livet til min far og stefamilien. Jeg har tatt ansvar for det jeg har gjort samtidig som jeg tar ansvar for mitt eget liv siden når man er voksen så er man voksen, det er en ting dem har bedt meg om å gjøre. Det er vanskelig uten min far og stefamilien, å føle at man har ingen som bryr seg.... å være helt alene og ensom... min mor lever men hun har sine egne problemer, blant annet rus og schizofreni.

[AnonymBruker]

NoUsername skrev (1 time siden):

Tusen takk som spør!  Mitt liv er vanskelig, jeg sliter med sorg, forlatthetsfølelse, ensomhet, og dype sår. Det er bare i starten av 2024 jeg begynte å føle på alt dette, hver dag og det er kjempevondt... Jeg har en far (som ikke forstår hva psykisk helse gjør med mennesker) og jeg gjorde en dum feil som har bragt smerte i livet til min far og stefamilien. Jeg har tatt ansvar for det jeg har gjort samtidig som jeg tar ansvar for mitt eget liv siden når man er voksen så er man voksen, det er en ting dem har bedt meg om å gjøre. Det er vanskelig uten min far og stefamilien, å føle at man har ingen som bryr seg.... å være helt alene og ensom... min mor lever men hun har sine egne problemer, blant annet rus og schizofreni.

Ikke meg  du siterer. Men jeg sender deg klemmer.  

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

NoUsername skrev (1 time siden):

Tusen takk som spør!  Mitt liv er vanskelig, jeg sliter med sorg, forlatthetsfølelse, ensomhet, og dype sår. Det er bare i starten av 2024 jeg begynte å føle på alt dette, hver dag og det er kjempevondt... Jeg har en far (som ikke forstår hva psykisk helse gjør med mennesker) og jeg gjorde en dum feil som har bragt smerte i livet til min far og stefamilien. Jeg har tatt ansvar for det jeg har gjort samtidig som jeg tar ansvar for mitt eget liv siden når man er voksen så er man voksen, det er en ting dem har bedt meg om å gjøre. Det er vanskelig uten min far og stefamilien, å føle at man har ingen som bryr seg.... å være helt alene og ensom... min mor lever men hun har sine egne problemer, blant annet rus og schizofreni.

Husker du jeg fortalte deg tidligere at det kan være at faren din også er autist? Og hvis han er det, og er vokst opp med familie som har avvist hans behov, så har det ført til mangel på empati, slik at det går utover deg? Det tar selvsagt ikke vekk utfordringene dine, men hvis du klarer å se det på den måten, så kanskje det kan hjelpe deg å ta avvisningen hans mindre tungt?

Mennesker er ikke så lett. Alle har sine egne utfordringer, og er et resultat av oppvekst, miljø, og egen helse. Også skal vi prøve å leve sammen i harmoni, men så blir det ofte alt annet enn det. Jeg har også et anstrengt forhold til min far. Jeg trenger hans kjærlighet, men han klarer ikke gi det. Så hva gjør man?

Jobber med egenkjærlighet. Jobber med å gjøre bra ting for seg selv, og forståelsen for at avvisningen du opplever ikke dreier seg om deg. Jobbe med forståelsen for at du er god nok, uansett. Dette er ikke gjort på 1 dag, du må være konsekvent. Skriv ned alt som er bra med deg. Du kommer til å komme på mer og mer etterhvert, men begynn med det du vet her og nå. 

Jeg er snill
Jeg er kreativ
Jeg hjalp noen med det og det
Jeg er flink med dyr

Som eksempler. Det virker kanskje banalt, men jo mer vi mater underbevisstheten med positive affirmasjoner, jo mer lys. Jo mer vi mater underbevisstheten med negativt, jo mer mørke. Man kan også skrive ned alt som var bra med dagen. Uansett hvor lite det virker, skriv det ned. 

Jeg foreslo å kontakte Dyrebeskyttelsen eller lignende der du bor, har du gjort dette enda? Du må være proaktiv og få ting til å skje selv. Du sier du er veldig glad i hunder, så gjør det du kan for å være rundt hunder regelmessig. Jo mer vi gjør det som gjør oss glad, jo mindre energi bruker vi å tenke på det som er vondt. Og det å melde seg inn i grupper på Facebook for autister i Norge, hvor du kan snakke og kanskje møte noen på den måten. 

Handlinger må til, ingenting vil endre seg uten. Og du, vi er flere som bryr oss om deg i forumet her ❤️ 

Anonymkode: e8d0d...855

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg foreslo å kontakte Dyrebeskyttelsen eller lignende der du bor, har du gjort dette enda? Du må være proaktiv og få ting til å skje selv. Du sier du er veldig glad i hunder, så gjør det du kan for å være rundt hunder regelmessig. Jo mer vi gjør det som gjør oss glad, jo mindre energi bruker vi å tenke på det som er vondt. Og det å melde seg inn i grupper på Facebook for autister i Norge, hvor du kan snakke og kanskje møte noen på den måten. 

Handlinger må til, ingenting vil endre seg uten. Og du, vi er flere som bryr oss om deg i forumet her ❤️ 

Anonymkode: e8d0d...855

Ser det er flere som har anbefalt dyrevernorganisasjoner. Så jeg støtter det forslaget. Mener å huske at trådstarter tidligere har slitt med å føle seg ekskludert i sosiale situasjoner. Så om han blir med i Dyrebeskyttelsen så bør han ta på seg verv hvor han jobber sammen med noen. Det er som regel mye letter å være sosial om man jobber sammen med noen, da blir man tvunget til å sosialisere. 

Anonymkode: d464b...0c5

[NoUsername]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Husker du jeg fortalte deg tidligere at det kan være at faren din også er autist? Og hvis han er det, og er vokst opp med familie som har avvist hans behov, så har det ført til mangel på empati, slik at det går utover deg? Det tar selvsagt ikke vekk utfordringene dine, men hvis du klarer å se det på den måten, så kanskje det kan hjelpe deg å ta avvisningen hans mindre tungt?

Mennesker er ikke så lett. Alle har sine egne utfordringer, og er et resultat av oppvekst, miljø, og egen helse. Også skal vi prøve å leve sammen i harmoni, men så blir det ofte alt annet enn det. Jeg har også et anstrengt forhold til min far. Jeg trenger hans kjærlighet, men han klarer ikke gi det. Så hva gjør man?

Jobber med egenkjærlighet. Jobber med å gjøre bra ting for seg selv, og forståelsen for at avvisningen du opplever ikke dreier seg om deg. Jobbe med forståelsen for at du er god nok, uansett. Dette er ikke gjort på 1 dag, du må være konsekvent. Skriv ned alt som er bra med deg. Du kommer til å komme på mer og mer etterhvert, men begynn med det du vet her og nå. 

Jeg er snill
Jeg er kreativ
Jeg hjalp noen med det og det
Jeg er flink med dyr

Som eksempler. Det virker kanskje banalt, men jo mer vi mater underbevisstheten med positive affirmasjoner, jo mer lys. Jo mer vi mater underbevisstheten med negativt, jo mer mørke. Man kan også skrive ned alt som var bra med dagen. Uansett hvor lite det virker, skriv det ned. 

Jeg foreslo å kontakte Dyrebeskyttelsen eller lignende der du bor, har du gjort dette enda? Du må være proaktiv og få ting til å skje selv. Du sier du er veldig glad i hunder, så gjør det du kan for å være rundt hunder regelmessig. Jo mer vi gjør det som gjør oss glad, jo mindre energi bruker vi å tenke på det som er vondt. Og det å melde seg inn i grupper på Facebook for autister i Norge, hvor du kan snakke og kanskje møte noen på den måten. 

Handlinger må til, ingenting vil endre seg uten. Og du, vi er flere som bryr oss om deg i forumet her ❤️ 

Anonymkode: e8d0d...855

Ja, jeg husker det. Leste akkurat at Det er en vanlig misoppfatning/ fordom at autister mangler empati. Denne misoppfatningen har hos noen ledet til oppfatningen at autister er psykopater. Sannheten er at autister ikke mangler empati, men at evnen til kognitiv empati (theory of mind [1]), er svekket.

Jeg har ikke tid til dyr nå når jeg er på Skansen aktivitet alle hverdager fra 09.30 til 15.30 samtidig som jeg er med på ting med kompiser jeg har fått gjennom Skansen og itillegg prøver å være der for min halvsøster når hun trenger det.

Det finnes ikke sammenkomster i min kommune gjennom grupper på Facebook for autister.

Handlinger må til.... Det er nettopp det jeg gjør hver dag......

[AnonymBruker]

NoUsername skrev (4 minutter siden):

Jeg har ikke tid til dyr nå når jeg er på Skansen aktivitet alle hverdager fra 09.30 til 15.30 samtidig som jeg er med på ting med kompiser jeg har fått gjennom Skansen og itillegg prøver å være der for min halvsøster når hun trenger det.

Det finnes ikke sammenkomster i min kommune gjennom grupper på Facebook for autister.

Handlinger må til.... Det er nettopp det jeg gjør hver dag......

Ikke meg du siterer, men synes det er flott at du har fått kompiser gjennom Skansen og at du er med din halvsøster. 

Det er ekstremt imponerende det du har fått til! 

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

NoUsername skrev (15 minutter siden):

Ja, jeg husker det. Leste akkurat at Det er en vanlig misoppfatning/ fordom at autister mangler empati. Denne misoppfatningen har hos noen ledet til oppfatningen at autister er psykopater. Sannheten er at autister ikke mangler empati, men at evnen til kognitiv empati (theory of mind [1]), er svekket.

Jeg har ikke tid til dyr nå når jeg er på Skansen aktivitet alle hverdager fra 09.30 til 15.30 samtidig som jeg er med på ting med kompiser jeg har fått gjennom Skansen og itillegg prøver å være der for min halvsøster når hun trenger det.

Det finnes ikke sammenkomster i min kommune gjennom grupper på Facebook for autister.

Handlinger må til.... Det er nettopp det jeg gjør hver dag......

Det var verken det jeg mente eller sa. Poenget er at det var mye mindre kunnskap om autisme før, og faren din kan ha hatt foreldre som har gitt han mangelfull omsorg og lite forståelse - som da har ført til mangel på empati. Man er virkelig ikke psykopat selv om man mangler empati heller. Du sier selv at faren din ikke bryr seg og at du føler deg forlatt, og jeg gir deg en mulig forklaring på hvorfor det kanskje er sånn. 

Ok, jeg oppfattet fra tidligere tråder at Skansen ikke ga deg den sosiale omgangen du trengte, fordi du ikke klarte å snakke med de som var der. Derfor ble dyr foreslått. 

Nei, men du kan likevel få mye tips fra andre autister med like problemstillinger via disse gruppene. Hvis Skansen er en aktivitet som gjør deg glad og er positivt, så fortsett med det. 

Anonymkode: e8d0d...855