Til alle autister

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen i siste avsnitt der! ❤️ Veldig sårt å stadig få kjeft og virkelig ikke skjønne hvorfor, og enda mindre hvordan man skal korrigere.

Anonymkode: 05fe5...d37

Som sagt leit å høre og du hadde det nok verre enn meg om du fikk slike beskjeder fra foreldrene dine også. Jeg fikk heldigvis beskjedene kun fra lærere.

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen først ifjor i en alder av 35 år. For min del var det en stor sorg ( som jeg prosesserer fortsatt ) å få diagnosen først i voksen alder. Har slitt i alle år, mobbing fra barne til ungdomsskolen, ble heldigvis ikke mobbet på videregående, men slet enormt med fremføringer. Ble mobbet for å være stille. Har alltid følt meg annerledes og med diagnosen fikk jeg jo bekreftelse på at den følelsen er rett. Tidligere har jeg vært irritert på meg selv for å være så asosial og prøvd å være så sosial som mulig, noe jeg selvfølgelig skjønner nå ikke er lurt i det hele tatt. Hatt flere mislykkede forsøk i arbeid og hadde mitt siste i en liten stilling hvor jeg sleit meg selv helt ut med «flink pike syndrom», har alltid følt meg lat, men i denne jobben løp jeg beina av meg, måtte sove i timesvis etter jobb og utviklet irritabel tarm syndrom og kronisk vond venstre  skulder pga anspenthet. Fikk jobben via aap og var den gang feildiagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse. Ble sykmeldt etter fire år i jobb, over på aap igjen og så ufør da jeg ble 30. Da selvfølgelig uten retten på ung ufør, den retten fjernet de fire årene i arbeid for meg. Pga det arbeidsforsøket ble jeg ikke sett på som alvorlig syk før etter fylte 26 år, noe som selvfølgelig også smerter meg mye. Det å få riktig diagnose i såpass voksen alder har kostet meg mye både psykisk og økonomisk, jeg skulle ønske jeg allerede fikk den som barn og hadde gått på spesialskole ( som jeg den gang drømte om ). Det hadde også gitt meg en lettere start på livet og gitt meg tilretteleggingen jeg hadde hatt krav på. ( Som blant annet å slippe fremføringer, også på videregående, som var et rent helvete for meg hver gang ). Jeg har i tillegg taleproblemer ( som er vanlig med diagnosen ) som blir verre når jeg er nervøs, stresset, sint eller engasjert. 

Jeg må begrense veldig sosialisering da jeg blir veldig sliten av det, er ekstremt avhengig av nok søvn, er veldig hjemmekjær og har stor fascinasjon for podcast, dokumentarer og filmer om psykopati og seriemordere. Har også alltid elsket grøssere. 
Jeg blir veldig fort sliten og for meg idag føles det helt surrealistisk å tenke på at jeg faktisk gikk på barneskolen og ut videregående, det samme gjelder forsøk i jobb. Når det gjelder sistnevnte skjønner jeg nå godt hvorfor jeg var avhengig av søvn etter jobb, autistisk utbrenthet.
Er avhengig av stimming hver dag som hos meg er napping av hår ( overalt unntatt på hodet og armer ). 
Er frivillig sterilisert og har ikke barn, men samboer og hund. 

Det skal veldig lite til for å gjøre meg sliten, ute på f.eks restaurant føler det som det skal klikke for meg ved stemmer fra alle kanter, samt gjerne musikk i tillegg til det igjen. Jeg sliter ekstremt med å holde en samtale på slike plasser. 

For min del føles diagnosen som en 24 timers jobb å leve med.

Anonymkode: d2581...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Fikk diagnosen først ifjor i en alder av 35 år. For min del var det en stor sorg ( som jeg prosesserer fortsatt ) å få diagnosen først i voksen alder. Har slitt i alle år, mobbing fra barne til ungdomsskolen, ble heldigvis ikke mobbet på videregående, men slet enormt med fremføringer. Ble mobbet for å være stille. Har alltid følt meg annerledes og med diagnosen fikk jeg jo bekreftelse på at den følelsen er rett. Tidligere har jeg vært irritert på meg selv for å være så asosial og prøvd å være så sosial som mulig, noe jeg selvfølgelig skjønner nå ikke er lurt i det hele tatt. Hatt flere mislykkede forsøk i arbeid og hadde mitt siste i en liten stilling hvor jeg sleit meg selv helt ut med «flink pike syndrom», har alltid følt meg lat, men i denne jobben løp jeg beina av meg, måtte sove i timesvis etter jobb og utviklet irritabel tarm syndrom og kronisk vond venstre  skulder pga anspenthet. Fikk jobben via aap og var den gang feildiagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse. Ble sykmeldt etter fire år i jobb, over på aap igjen og så ufør da jeg ble 30. Da selvfølgelig uten retten på ung ufør, den retten fjernet de fire årene i arbeid for meg. Pga det arbeidsforsøket ble jeg ikke sett på som alvorlig syk før etter fylte 26 år, noe som selvfølgelig også smerter meg mye. Det å få riktig diagnose i såpass voksen alder har kostet meg mye både psykisk og økonomisk, jeg skulle ønske jeg allerede fikk den som barn og hadde gått på spesialskole ( som jeg den gang drømte om ). Det hadde også gitt meg en lettere start på livet og gitt meg tilretteleggingen jeg hadde hatt krav på. ( Som blant annet å slippe fremføringer, også på videregående, som var et rent helvete for meg hver gang ). Jeg har i tillegg taleproblemer ( som er vanlig med diagnosen ) som blir verre når jeg er nervøs, stresset, sint eller engasjert. 

Jeg må begrense veldig sosialisering da jeg blir veldig sliten av det, er ekstremt avhengig av nok søvn, er veldig hjemmekjær og har stor fascinasjon for podcast, dokumentarer og filmer om psykopati og seriemordere. Har også alltid elsket grøssere. 
Jeg blir veldig fort sliten og for meg idag føles det helt surrealistisk å tenke på at jeg faktisk gikk på barneskolen og ut videregående, det samme gjelder forsøk i jobb. Når det gjelder sistnevnte skjønner jeg nå godt hvorfor jeg var avhengig av søvn etter jobb, autistisk utbrenthet.
Er avhengig av stimming hver dag som hos meg er napping av hår ( overalt unntatt på hodet og armer ). 
Er frivillig sterilisert og har ikke barn, men samboer og hund. 

Det skal veldig lite til for å gjøre meg sliten, ute på f.eks restaurant føler det som det skal klikke for meg ved stemmer fra alle kanter, samt gjerne musikk i tillegg til det igjen. Jeg sliter ekstremt med å holde en samtale på slike plasser. 

For min del føles diagnosen som en 24 timers jobb å leve med.

Anonymkode: d2581...0ea

Trist å høre, men er dessverre veldig mange som forteller lignende historier. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

Hvor mange av dere autister takler det å ha barn? Et liv uten barn og fremtid er jo deprimerende.

Anonymkode: 84c1f...134

[AnonymBruker]

Har hatt selektiv mutisme siden 1.klasse og det er noe folk vokser av seg. Når jeg ikke gjorde det ble skole og jobb vanskelig så jeg har vært på skjerma bedrifter og på tre jobbsøkerkurs uten at det gjorde noe bedre. Så ble jeg på nytt utredet tidlig i 20-årene. Der ble jeg satt til å lese for hun som skulle utrede meg. Når jeg sa at det kan jeg ikke pga selektiv mutisme som er at jeg ikke prater, spurte hun om jeg ikke kunne lese. Hun skjønte ikke hva diagnosen gikk ut på rett og slett. Så hun ga rett og slett opp. Så jeg fikk en uspesifisert personlighetsforstyrrelse og det var det. Men har i ettertid funnet ut at det er på spekteret. Og jeg har blitt ufør og er i vta på en bedrift hvor jeg klarer å prate med noen få. Men hadde hun utrederen ikke gitt opp fordi jeg ikke kunne lese for henne hadde hun nok klart å finne mer ting på meg for jeg er ikke 100% vanlig. Jeg er snart 40 år i alder, men ikke i hode. Liker ikke å være voksen, liker ikke skarpe kniver og varme ovner så lager lite mat osv. Skulle likt å vite hva mer som de kunne finne, men jeg gidder ikke flere runder med sånne folk.

Anonymkode: 9f675...f3b

[AnonymBruker]

U

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Trist å høre, men er dessverre veldig mange som forteller lignende historier. 

Anonymkode: d66d9...4a5

Edit: Jeg tenkte da spesielt på dette med ung ufør. Hvem som får og ikke får ung ufør kan være veldig urettferdig.

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Fikk diagnosen først ifjor i en alder av 35 år. For min del var det en stor sorg ( som jeg prosesserer fortsatt ) å få diagnosen først i voksen alder. Har slitt i alle år, mobbing fra barne til ungdomsskolen, ble heldigvis ikke mobbet på videregående, men slet enormt med fremføringer. Ble mobbet for å være stille. Har alltid følt meg annerledes og med diagnosen fikk jeg jo bekreftelse på at den følelsen er rett. Tidligere har jeg vært irritert på meg selv for å være så asosial og prøvd å være så sosial som mulig, noe jeg selvfølgelig skjønner nå ikke er lurt i det hele tatt. Hatt flere mislykkede forsøk i arbeid og hadde mitt siste i en liten stilling hvor jeg sleit meg selv helt ut med «flink pike syndrom», har alltid følt meg lat, men i denne jobben løp jeg beina av meg, måtte sove i timesvis etter jobb og utviklet irritabel tarm syndrom og kronisk vond venstre  skulder pga anspenthet. Fikk jobben via aap og var den gang feildiagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse. Ble sykmeldt etter fire år i jobb, over på aap igjen og så ufør da jeg ble 30. Da selvfølgelig uten retten på ung ufør, den retten fjernet de fire årene i arbeid for meg. Pga det arbeidsforsøket ble jeg ikke sett på som alvorlig syk før etter fylte 26 år, noe som selvfølgelig også smerter meg mye. Det å få riktig diagnose i såpass voksen alder har kostet meg mye både psykisk og økonomisk, jeg skulle ønske jeg allerede fikk den som barn og hadde gått på spesialskole ( som jeg den gang drømte om ). Det hadde også gitt meg en lettere start på livet og gitt meg tilretteleggingen jeg hadde hatt krav på. ( Som blant annet å slippe fremføringer, også på videregående, som var et rent helvete for meg hver gang ). Jeg har i tillegg taleproblemer ( som er vanlig med diagnosen ) som blir verre når jeg er nervøs, stresset, sint eller engasjert. 

Jeg må begrense veldig sosialisering da jeg blir veldig sliten av det, er ekstremt avhengig av nok søvn, er veldig hjemmekjær og har stor fascinasjon for podcast, dokumentarer og filmer om psykopati og seriemordere. Har også alltid elsket grøssere. 
Jeg blir veldig fort sliten og for meg idag føles det helt surrealistisk å tenke på at jeg faktisk gikk på barneskolen og ut videregående, det samme gjelder forsøk i jobb. Når det gjelder sistnevnte skjønner jeg nå godt hvorfor jeg var avhengig av søvn etter jobb, autistisk utbrenthet.
Er avhengig av stimming hver dag som hos meg er napping av hår ( overalt unntatt på hodet og armer ). 
Er frivillig sterilisert og har ikke barn, men samboer og hund. 

Det skal veldig lite til for å gjøre meg sliten, ute på f.eks restaurant føler det som det skal klikke for meg ved stemmer fra alle kanter, samt gjerne musikk i tillegg til det igjen. Jeg sliter ekstremt med å holde en samtale på slike plasser. 

For min del føles diagnosen som en 24 timers jobb å leve med.

Anonymkode: d2581...0ea

Kjenner meg veldig igjen i alt du sier!

Til og med interessene😄 

Og jeg var nylig på en samling hvor jeg opplevde det akkurat slik du beskriver vedrørende at "føler det som det skal klikke for meg ved stemmer fra alle kanter, samt gjerne musikk i tillegg til det igjen. Jeg sliter ekstremt med å holde en samtale på slike plasser." 

Jeg titter forundret på de andre, som ikke ble plaget av det i det hele tatt. Mens jeg holdt på å gå i stykker 🤯

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvor mange av dere autister takler det å ha barn? Et liv uten barn og fremtid er jo deprimerende.

Anonymkode: 84c1f...134

Jeg takler det akkurat, men hadde nok valgt annerledes om jeg visste.

(Men veldig takknemlig og glad for at det ble som det ble ❤️)

 

 

Anonymkode: 6ffa2...722

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvor mange av dere autister takler det å ha barn? Et liv uten barn og fremtid er jo deprimerende.

Anonymkode: 84c1f...134

Jeg hadde aldri taklet å ha barn og det gjør meg svært trist. 

Anonymkode: d464b...0c5

[KristineS]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor mange av dere autister takler det å ha barn? Et liv uten barn og fremtid er jo deprimerende.

Anonymkode: 84c1f...134

Det er både noe av det beste og tyngste med livet mitt. Angrer ikke, men to unger på få år var nok med å velte lasset for min del og utslagsgivende for at utfordringene mine (som alltid har vært der i større eller mindre grad) ble så store/tydelige at jeg endte med en diagnose. 

Som en annen skriver over så er det mulig jeg hadde valgt annerledes om jeg visste tidligere. Men nå kunne jeg aldri vært uten selv om jeg innimellom er så sliten at jeg bare har lyst til å stikke av fra alt. 

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor mange av dere autister takler det å ha barn? Et liv uten barn og fremtid er jo deprimerende.

Anonymkode: 84c1f...134

Flere med autisme klarer foreldrerollen fint, selv om det er krevende og et stort ansvar – noe som gjelder for alle foreldre. Det varierer mye, siden folk med autisme befinner seg på ulike steder på spekteret. Det beste er å rådføre seg med helsepersonell som kjenner din situasjon og kan gi veiledning.

Samtidig går det helt fint å ha et godt liv uten barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvor mange av dere autister takler det å ha barn? Et liv uten barn og fremtid er jo deprimerende.

Anonymkode: 84c1f...134

Jeg synes jeg takler mammarollen godt - men jeg er heldig som bor i Norge. Etter jeg fikk barn mister jeg arbeidsevnen, det blir for overbelastende for meg å kombinere rollene som mor og arbeidstaker. Er nå i AAP og blir sannsynligvis ufør i en eller annen grad.

Men, jeg elsker å være mamma. Det er nettopp noe med det å være så privilegert å være den aller nærmeste for et annet menneske, å ha plass på første rad til en oppvekst og å se et lite menneske utvikle seg ❤️ For meg hadde livet vært meningsløst uten mammarollen. Har alltid visst at jeg ønsket meg barn.

Skal derimot innrømme at jeg har den kapasiteten jeg har. 1 barn takler jeg. Han skal få all den oppfølgingen han trenger, men jeg kan ikke gi han søsken. Da faller korthuset.

Anonymkode: 05fe5...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Edit: Jeg tenkte da spesielt på dette med ung ufør. Hvem som får og ikke får ung ufør kan være veldig urettferdig.

Anonymkode: d66d9...4a5

Det er det dessverre, har siste forsøk på ung ufør med advokat nå, han bekreftet at dette med ung ufør er ren Lotto og noe dem syntes var veldig frustrende selv å forholde seg til. Det er rent tilfeldig hvem som får, men utifra hvor mye Nav har hengt seg opp i jobben jeg har vært i tidligere ( og som jeg fikk via dem på aap i første runde og ble sykere av ) så må jeg forberede meg på avslag. Dette også er en av grunnene til at jeg skulle ønske jeg fikk diagnosen da jeg var yngre, jeg skulle aldri ha vært i ordinært arbeidsliv fra starten av og forhåpentligvis hatt ufør fra jeg var 18 år gammel ( hvis ikke det er fra 20 år gammel man får ufør ). 
 

Syntes også det er noe ganske merkelig med at i flere land kan man få aktiv dødshjelp for diagnosen ( Sveits blant annet, som jeg var i kontakt med ifjor da jeg var langt nede ), mens diagnosen altså anses som så alvorlig at man kan få aktiv dødshjelp i utlandet, men ikke en gang gir rettigheter som ung ufør her i landet ( hvertfall ikke hvis man har prøvd seg i jobb ) syntes jeg er ganske spesielt. Ordet «høytfungerende» er også veldig villedende da folk tror det betyr man fungerer godt. Man fungerer ikke godt, men kan være flink på å skjule diagnosen godt. Dette gir en enda større belastning psykisk og er grunnen til at de såkalt høytfungerende faktisk sliter enda mer enn de lavtfungerende. 
 

Anonymkode: d2581...0ea

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Syntes også det er noe ganske merkelig med at i flere land kan man få aktiv dødshjelp for diagnosen ( Sveits blant annet, som jeg var i kontakt med ifjor da jeg var langt nede ), mens diagnosen altså anses som så alvorlig at man kan få aktiv dødshjelp i utlandet, men ikke en gang gir rettigheter som ung ufør her i landet ( hvertfall ikke hvis man har prøvd seg i jobb ) syntes jeg er ganske spesielt

For de fleste er autisme en funksjonshemming som ikke kan forsvinne og derfor kvalifiserer den i noen land.

Autisme sier imidlertid "ingenting" om en persons arbeidsevne og derfor ser man ikke bare på diagnosen, spesielt hvis man har vært i arbeid tidligere.

Endret 19. september av Kassettspiller

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er det dessverre, har siste forsøk på ung ufør med advokat nå, han bekreftet at dette med ung ufør er ren Lotto og noe dem syntes var veldig frustrende selv å forholde seg til. Det er rent tilfeldig hvem som får, men utifra hvor mye Nav har hengt seg opp i jobben jeg har vært i tidligere ( og som jeg fikk via dem på aap i første runde og ble sykere av ) så må jeg forberede meg på avslag. Dette også er en av grunnene til at jeg skulle ønske jeg fikk diagnosen da jeg var yngre, jeg skulle aldri ha vært i ordinært arbeidsliv fra starten av og forhåpentligvis hatt ufør fra jeg var 18 år gammel ( hvis ikke det er fra 20 år gammel man får ufør ). 
 

Syntes også det er noe ganske merkelig med at i flere land kan man få aktiv dødshjelp for diagnosen ( Sveits blant annet, som jeg var i kontakt med ifjor da jeg var langt nede ), mens diagnosen altså anses som så alvorlig at man kan få aktiv dødshjelp i utlandet, men ikke en gang gir rettigheter som ung ufør her i landet ( hvertfall ikke hvis man har prøvd seg i jobb ) syntes jeg er ganske spesielt. Ordet «høytfungerende» er også veldig villedende da folk tror det betyr man fungerer godt. Man fungerer ikke godt, men kan være flink på å skjule diagnosen godt. Dette gir en enda større belastning psykisk og er grunnen til at de såkalt høytfungerende faktisk sliter enda mer enn de lavtfungerende. 
 

Anonymkode: d2581...0ea

Enig i at hvem som kan får ung ufør kan føles være ren Lotto. Håper du får ung ufør!

Trist å høre hvor langt nede du har vært. 

Anonymkode: d66d9...4a5

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (9 timer siden):

For de fleste er autisme en funksjonshemming som ikke kan forsvinne og derfor kvalifiserer den i noen land.

Autisme sier imidlertid "ingenting" om en persons arbeidsevne og derfor ser man ikke bare på diagnosen, spesielt hvis man har vært i arbeid tidligere.

Ikke meg du siterer så jeg kan ikke snakke for personen. Men tror deler av frustrasjonen er at autisme er noe man er født med. Så det virker urimelig at man ikke skal få ung ufør kun fordi man fikk diagnosen sent og fordi man lenge var feildiagnostisert. 

I tillegg til at man blir straffet økonomisk fordi man etter beste evne prøvde å jobbe. 

Etter min mening burde ung-ufør-tillegget fjernes også får man heller øke minstetrygden til ALLE.  Det er alt for mange historier om hvordan tillegget rammer skjevt. Til en viss grad vil også de som gir minst innsats for å jobbe bli belønnet med dagens system i tillegg til de som har ressurser til å klage og bruke advokat. Er man en som både presset seg selv hardt og en som ikke er i stand til å kjempe for sin rett så ender man opp som taper med dagens system. 

Når det gjelder folk som er på trygd bør systemet være så enkelt som mulig.  Svært mange av de som søker trygd er for slitne til å kjempe for rettighetene sine .

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ikke meg du siterer så jeg kan ikke snakke for personen. Men tror deler av frustrasjonen er at autisme er noe man er født med. Så det virker urimelig at man ikke skal få ung ufør kun fordi man fikk diagnosen sent og fordi man lenge var feildiagnostisert. 

I tillegg til at man blir straffet økonomisk fordi man etter beste evne prøvde å jobbe. 

Etter min mening burde ung-ufør-tillegget fjernes også får man heller øke minstetrygden til ALLE.  Det er alt for mange historier om hvordan tillegget rammer skjevt. Til en viss grad vil også de som gir minst innsats for å jobbe bli belønnet med dagens system i tillegg til de som har ressurser til å klage og bruke advokat. Er man en som både presset seg selv hardt og en som ikke er i stand til å kjempe for sin rett så ender man opp som taper med dagens system. 

Når det gjelder folk som er på trygd bør systemet være så enkelt som mulig.  Svært mange av de som søker trygd er for slitne til å kjempe for rettighetene sine .

Anonymkode: d464b...0c5

I tillegg bør det ikke være sånn at man må sette seg inn i trygdereglene lenge før man tenker på uføretrygd.  Systemet burde ikke straffe de som gjør sitt beste for å komme i arbeid og ikke er opptatt av trygdereglene før de ser de ikke kan jobbe. 

Anonymkode: d464b...0c5

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen sommeren nå, 2024.

42 år, nonbinary, kvinnekropp

 

Jeg skal inn i arbeidsutprøvning og er på AAP. Stresser så fælt over å få svar på om jeg får plass der jeg har vært på intervju at jeg knapt er inne i mitt gode skinn. Jeg greier ikke ha riktig framgang på livsnødvendig trening og daglig produksjon på grunn av stresset. Jeg er høyt utdannet, har forbausende få psykiske tilleggsvansker og har et ok sosialt nettverk som backer meg.

Jeg har dog vært utsatt for mobbing store deler av livet, blitt personforfulgt grunnet at det ble påstått at jeg var psykisk syk og sånn mistet jeg omsorgen for barnet mitt. Jeg fremstår som rar/ sær, helt bortenfor, tikker av på en mengde adferd som ofte er tilknyttet dårlige mennesker, men hos meg er det sosialt klønete/ handicap og dype traumer over hvordan folk har behandlet meg. Ethvert menneske som har mot til å kommunisere i klartekst blir derimot hørt og jeg forsøker å justere meg fornuftig.

Jeg greier i liten grad å forholde meg til andre autister.

Anonymkode: 71cf1...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I tillegg bør det ikke være sånn at man må sette seg inn i trygdereglene lenge før man tenker på uføretrygd.  Systemet burde ikke straffe de som gjør sitt beste for å komme i arbeid og ikke er opptatt av trygdereglene før de ser de ikke kan jobbe. 

Anonymkode: d464b...0c5

Det går ikke på om du har jobbet tidligere i livet eller ikke. Hos nav så står kriterier for ung ufør at du må ha vært alvorlig og varig syk før fylte 26år. Dette går ikke kun på arbeid, men de ser på hele funksjonsevnen. Altså hvor syk du var. 

Et scenario er Olga på 35år som havner på aap pga utbrenthet og diverse. Hun klarer nå ikke å jobbe lenger. Men nav leser i journaler og det er ingen journaler fra f. Eks skolesystemet eller fra bup som viser at hun hadde betydelige problemer verken i skole eller hjemme. Hun fullførte vanlig ungdomsskole og videregående på normal tid. 

Hun vil ikke få ung ufør. Fordi hun var ikke alvorlig syk før fylte 26.

Anonymkode: bc67a...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det går ikke på om du har jobbet tidligere i livet eller ikke. Hos nav så står kriterier for ung ufør at du må ha vært alvorlig og varig syk før fylte 26år. Dette går ikke kun på arbeid, men de ser på hele funksjonsevnen. Altså hvor syk du var. 

Et scenario er Olga på 35år som havner på aap pga utbrenthet og diverse. Hun klarer nå ikke å jobbe lenger. Men nav leser i journaler og det er ingen journaler fra f. Eks skolesystemet eller fra bup som viser at hun hadde betydelige problemer verken i skole eller hjemme. Hun fullførte vanlig ungdomsskole og videregående på normal tid. 

Hun vil ikke få ung ufør. Fordi hun var ikke alvorlig syk før fylte 26.

Anonymkode: bc67a...7f3

Problemet er når blir syk nok til å bli ufør og når man kan dokumentere at man ble syk nok til å bli ufør er to forskjellige ting. De som presser seg selv til å jobbe og biter tennene sammen blir straffet sammenlignet med de som går til legen med en gang og sier de er så syke at de må ha uføretrygd.  Det at man forsøker å jobbe blir tolket som man er frisk nok til å jobbe. 

Det er en regel som både er grovt urettferdig overfor de som forsøker å jobbe og det skaper helt feil incentiver når det lønner seg å prøve å få uføretrygd så tidlig som mulig 

Personen i tråden som forteller sin historie er jo også et veldig godt eksempel på urettferdigheten siden hun er autist og derfor har hatt problemene sine medfødt. Det er ikke mulig at hun fikk autisme etter hun ble 26.  I tillegg hadde hun mange jobber hun ikke mestret og fikk en liten stilling gjennom AAP og likevel mener NAV at det ikke er dokumentert godt nok at hun alltid har vært syk nok til å få ufør. 

Denne historien er heller ikke unik. Om du googler vil du se at det er drøssevis av tråder her på Kvinneguiden om folk som ikke fikk ung ufør fordi de presset seg til å jobbe og fordi NAV presset dem til å jobbe. 

Kjenner også godt igjen dette med at man kan gå mange år i en jobb man ikke mestrer om man biter tennene sammen. 

Anonymkode: d66d9...4a5