Jeg synes det er en :jobb : å opprettholde vennskap.

[AnonymBruker]

Hvorfor føler jeg det sånn? 

Anonymkode: c38fa...20a

[AnonymBruker]

Jeg er syk med lite energi og synes også det uansett hvem det er.

Hadde jeg vært frisk hadde jeg unngått de vennene jeg ikke likte

Anonymkode: 98f0f...e95

[AnonymBruker]

Nei. Det er ikke jobb med mine venner. De er der når jeg har tid og overskudd. Jeg har ingen dårlige venner. 

Anonymkode: fad30...9d5

[AnonymBruker]

det ligger mye jobb i et godt ekteskap. 

Vennskap må også pleies

Anonymkode: 81955...4bd

[AnonymBruker]

Som introvert opplever jeg akkurat det samme! 
Innimellom glemmer jeg rett og slett at jeg burde holde kontakt, og synes det er veldig flaut når folk sier at det er si og så lenge siden de har hørt fra meg 🙈 

Jeg har rett og slett så stort behov for å lade alene etter jobb osv at jeg ikke makter å sende meldinger engang 🙁

Anonymkode: 5b495...8bb

[AnonymBruker]

Ja! Er veldig introvert så kjenner aldri på behovet, så har til og med alarm på telefonen så jeg gir lyd fra meg i blant. Har kuttet ned vennekretsen betraktelig fordi jeg rett og slett ikke orker. 

Anonymkode: 01d2a...48a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2024 den 14.45):

Hvorfor føler jeg det sånn? 

Anonymkode: c38fa...20a

jeg har adhd og blir lett overveldet av relasjoner. Jeg synes folk er krevende og slitsomme og ofte egoistiske. 

Anonymkode: 18430...8fb

[AnonymBruker]

Jeg har lært meg selv å kjenne, og innsett at det er ikke noe galt med meg, jeg er bare introvert, og lader hjemme alene med familien. Jobben krever at jeg er sosial, og da har jeg lite sosialt behov på fritiden. Og det er helt ok😊

 

Jeg har et par gode venninner, og de møter jeg et par ggr i mnd. Jeg legger ikke press på meg selv om å være sosial lenger, og livet er bedre enn noen gang! 

Anonymkode: 268a8...d22

[AnonymBruker]

Jeg har autisme, og jeg klarer rett og slett ikke å ta vare på vennskap uten mye hjelp. Jeg er kjempeglad i vennene mine, men hverdagen med jobb, mann, barn og hus spiser opp alt jeg har å gi, så da å skulle sende en melding til vennene mine er som å skulle klatre Mount Everest… tanken på å planlegge noe med de… får det ikke til. Heldigvis vet vennene mine dette, så de sender melding først (for da klarer jeg å svare), de planlegger å møtes og ev bestiller bord/billetter/ordner hyttetur osv… for jeg blir alltid med og har det kjempegøy med de, men jeg må «tvinges».

Anonymkode: 295da...cb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har autisme, og jeg klarer rett og slett ikke å ta vare på vennskap uten mye hjelp. Jeg er kjempeglad i vennene mine, men hverdagen med jobb, mann, barn og hus spiser opp alt jeg har å gi, så da å skulle sende en melding til vennene mine er som å skulle klatre Mount Everest… tanken på å planlegge noe med de… får det ikke til. Heldigvis vet vennene mine dette, så de sender melding først (for da klarer jeg å svare), de planlegger å møtes og ev bestiller bord/billetter/ordner hyttetur osv… for jeg blir alltid med og har det kjempegøy med de, men jeg må «tvinges».

Anonymkode: 295da...cb0

DET er venner😍👏

Anonymkode: 268a8...d22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

jeg har adhd og blir lett overveldet av relasjoner. Jeg synes folk er krevende og slitsomme og ofte egoistiske. 

Anonymkode: 18430...8fb

Jeg er kronisk syk og føler på det du skriver her🙃Det krever rett og slett energi jeg må spare til det mest nødvendige som kreves for å ta vare på meg selv. Jeg prioriterer heller mat, søvn, helseavtaler, div skjemarer/søknader osv jeg må klare da jeg er alene. Jeg er hverken kald eller ego, men prøver bare å overleve. Så det er mange som er sure på meg i dag oga min utilgjengelighet. De to vennene jeg har litt kontakt med, er de som tar mest hensyn. Og foreldrene mine viser også en del hensyn. Resten har måttet vike😔

Anonymkode: 55356...0bf

[AnonymBruker]

Jeg er en introvert dame som nettopp, som femtiåring, har lært meg å se meg selv og velge de vennskapene som ikke sliter meg ut. Noen bekjentskaper tapper meg veldig for energi, andre ikke noe særlig i det hele tatt - og jeg velger bort de førstnevnte. På større fester er der mange som skal snakke masse og der er mange forskjellige grupper som snakker sammen og jeg blir gjerne gående litt i utkanten og forsøker å passe inn men jeg er rett og slett ikke en sånn som elsker småpratt eller folk som snakker og ler høyt og kunstig. For meg er ikke et vennskap noe som skal føles som en jobb.

De vennene jeg har som jeg ønsker kontakt med går det av seg selv. 
Forholdet til min samboer krever også veldig lite arbeid siden vi begge har tilpasset oss og vi er samstemte - før vi kom sammen ante jeg ikke hva et godt forhold var. For meg ville det aldri ha føltes som et godt forhold om jeg måtte jobbe hardt for å få det til å gå! 

Det tok over et halvt liv for meg å lære dette: Du velger. Det er ditt liv. 

Anonymkode: fcf87...4f0

[AnonymBruker]

Å drive et vennskap eller ekteskap/forhold SKAL være en jobb! Man skal ikke ta forhold til andre for gitt, man skal jobbe for det. Hele tida utvikle det og jobbe for at man skal ha trivsel og spenning nok til å beholde vennskapet/forholdet. 

Sånn er det med alt i livet,den dagen man bare lar det skure og gå og tror det går av seg selv så går piffen fort ut av hele greia. 

Anonymkode: 954f3...092

[AnonymBruker]

Jeg har 2 bestevenninner. Hun ene jobber mye og har familie og er like opptatt som meg. Vi treffes ikke ofte, men vi har det greit med det. 

Andre venninne jobber ikke akkurat no og har ikke barn eller mann. Hun har mye fritid og vil gjerne finne på noe ganske ofte. Jeg har fibromyalgi og har egentlig nok med jobb og oppfølging av barn og tenåringer. Jeg har ofte dårlig samvittighet pga det, men jeg klarer bare ikke å være så mye sosial 

Anonymkode: 22e32...85e