Føler meg så verdiløs

[AnonymBruker]

Er så lei av den følelsen!

Livredd for å motta kjærlighet eller omsorg fordi jeg ikke synes jeg fortjener noe slikt. Synes ikke jeg fortjener at andre mennesker skal bruke så mye som en kalori på meg.

Jeg har et fundamentalt hat for leg selv. 

Har av denne grunn ekstrem helseangst fordi jeg er redd for å bli en byrde for andre.

Skulle så gjerne ønske jeg var i stand til å motta kjærlighet  har masse å gi. Både sønnen min og mannen min for her på stas som to konger, men om noen skulle prøve på så mye som å smøre en brødskive til meg får jeg det søkket i kroppen med en gang. Blir sint og avvisende. Jeg klarer selv. Ingen skal hjelpe meg.

Hvordan kan jeg lære meg å ta imot kjærlighet? Har vurdert selvmord flere ganger. Vondt å leve et liv der jeg er det verste jeg vet.

Anonymkode: 5d618...d53

[Gjest Sveits]

Skriv hi på nytt og stryk biten om selvmord. Tråden din vil bli stengt når du nevner dette. 

Når du har gjort det skal jeg svare deg skikkelig. 

[AnonymBruker]

Sveits skrev (2 minutter siden):

Skriv hi på nytt og stryk biten om selvmord. Tråden din vil bli stengt når du nevner dette. 

Når du har gjort det skal jeg svare deg skikkelig. 

Det er ingen fare for det pr i dag. Har vært suicidal før og fått masse terapi for det.

Likevel ingen psykologer som har klart å hjelpe meg til å føle meg som noe annet enn den dritten jeg føler meg som.

Anonymkode: 5d618...d53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ingen fare for det pr i dag. Har vært suicidal før og fått masse terapi for det.

Likevel ingen psykologer som har klart å hjelpe meg til å føle meg som noe annet enn den dritten jeg føler meg som.

Anonymkode: 5d618...d53

Tillegg til moderator. Dere kan gjerne slette den biten om det er så farlig. Gidder ikke opprette to tråder om det samme, da jeg klarer meg aldeles utmerket selv også. Hadde bare vært fint med innspill. Kanskje noen har hatt lignende problemstilling.

Nei, jeg kommer ikke til å ringe mental helse. De har ikke noe nytt å komme med, og synes ikke det er noe som hjelper meg.

 

Anonymkode: 5d618...d53

[AnonymBruker]

Jeg har kjempelyst til å svare deg. Men tråden kommer til å bli stengt, og mens jeg sitter og skriver et langt innlegg vil den bli stengt og så sitter jeg med skjegget i postkassa. 

Anonymkode: 077be...bd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tillegg til moderator. Dere kan gjerne slette den biten om det er så farlig. Gidder ikke opprette to tråder om det samme, da jeg klarer meg aldeles utmerket selv også. Hadde bare vært fint med innspill. Kanskje noen har hatt lignende problemstilling.

Nei, jeg kommer ikke til å ringe mental helse. De har ikke noe nytt å komme med, og synes ikke det er noe som hjelper meg.

 

Anonymkode: 5d618...d53

Det tar 10 sekunder å trykke nytt emne, Ctrl+C og Ctrl+V. Gidder ikke blir litt merkelig å si.

Anonymkode: 32ec2...08b

[Flintis]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er så lei av den følelsen!

Livredd for å motta kjærlighet eller omsorg fordi jeg ikke synes jeg fortjener noe slikt. Synes ikke jeg fortjener at andre mennesker skal bruke så mye som en kalori på meg.

Jeg har et fundamentalt hat for leg selv. 

Har av denne grunn ekstrem helseangst fordi jeg er redd for å bli en byrde for andre.

Skulle så gjerne ønske jeg var i stand til å motta kjærlighet  har masse å gi. Både sønnen min og mannen min for her på stas som to konger, men om noen skulle prøve på så mye som å smøre en brødskive til meg får jeg det søkket i kroppen med en gang. Blir sint og avvisende. Jeg klarer selv. Ingen skal hjelpe meg.

Hvordan kan jeg lære meg å ta imot kjærlighet? Har vurdert selvmord flere ganger. Vondt å leve et liv der jeg er det verste jeg vet.

Anonymkode: 5d618...d53

Hei

Helseangst pga at du ligger til byrde trenger du ikke å ha. De som jobber med dette er betalt og tjener på å yte sin innsats til dette. Om det ikke er noen med dårlig helse mister de jobben. 

Dine nærmeste vil kunne få professjonell hjelp til å ta vare på deg.

Lever de som konge så blir du nok savnet så du har en verdi der. De vil nok måtte leve som vanlige folk, men det går for de fleste bra.

For selvhatet kan du kanskje reflektere over om det er grunnlag for denne følelsen. Har du gjort noe for noen, har du formidlet ditt syn, har du forbrukt noe så du holder næringslivet i gang. Kanskje du til og med jobber, eller andre ting.

Så kan du tenke på godfølelsen ved å nyte, en stille stund, den første slurken vann, en varm drikk, rent sengetøy osv.

Det vil nok ligge langt inne, men konlusjonen er at du også har egenverdi. 

Spranget fra egen omsorg til andres omsorg vil kanskje bli noe mindre når du har egenverdi i likhet med andre mennesker noe du har, men ikke helt tror på selv.

Endret 15. september 2024 av Flintis

[lillevill]

Har du et barndomstraume? Vold eller misbruk? Du må se på dette først og fremst. 

[AnonymBruker]

Har hatt det på akkurat samme måte! Helt forferdelig.. Men har klart å bli bedre nå.

Trikset som funket på meg var å ikke lenger identifisere seg med den følelsen av selvhat. Så når den følelsen kommer så prøv å bare legg merke til den på en nøytral måte. Litt sånn "heisann, der var den følelsen igjen". Så pleier jeg tenke for meg selv at "det er helt greit at den følelsen kommer, det er en følelse av selvhat, det er greit den eksisterer, men det er ikke sannheten av den jeg er. Det er ikke den følelsen jeg hadde valgt å føle hvis jeg kunne velge helt fritt." 

Når man tenker slik over tid så trener man hjernen til at det ikke er nødvendig å produsere den selvhat følelsen lenger. Husk følelser er kjemikalier/neurotransmittorer som blir produsert av nervecellene, så det er mulig å trene hjernen til å produsere andre kjemikalier. Det tar bare tid.

I tillegg til dette har jeg også brukt en del meditasjonsteknikker der jeg setter meg ned for meg selv alene å øver på og elske meg selv og min egen kropp. Altså øver jeg på å produsere selv-kjærlighetsfølelsen. Her kan man også dagdrømme for å øve; at du for eksempel ser for deg en situasjon der du klarer ta imot den brødskiva eller hva det måtte være med glede og sårbarhet. Dette kan utløse mange følelser. Bare observer følelsene og aksepter dem, men vit at de kan forandres over tid, du kommer ikke til å være fanget i en følelse over tid. De kommer og går.

Det også være at det kommer opp mange tanker/traumer relatert til hvorfor du opprinnelig fikk denne selvhat-følelsen når du dagdrømmer og gjør slike kjærlighetsmeditasjoner. Jeg har personlig brukt mye tid på å gå igjennom disse traumene for å forstå dem. Jeg skriver mye og det hjelper meg, da forstår jeg sammenhengene og det gir meg fred og styrke. 

En tredje ting man kan øve på er å aktivt gjøre fine ting for seg selv, selv om man gjerne blir kjemperedd når man gjør det (det er virkelig helt sykt hvor redd jeg var for dette før...). Det kan være lettere å øve alene først. Det har tatt meg lang tid å klare å for eksempel ta meg en ettermiddagslur selv om jeg er dødtrøtt uten å føle meg helt forferdelig. Slike enkle ting man kanskje unngår fordi man ikke unner seg, men som kroppen egentlig trenger.

Det er også vanlig å gråte mye når man virkelig begynner å heale. Det er da kroppen begynner å gi slipp på mye av det gamle.

Håper du får det bedre, det er mulig ❤️ Ikke gi opp ❤️

Anonymkode: 125a9...058

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det tar 10 sekunder å trykke nytt emne, Ctrl+C og Ctrl+V. Gidder ikke blir litt merkelig å si.

Anonymkode: 32ec2...08b

Har sett nok av tråder på kg der svarene da blir «hvor mange tråder skal du lage om dette?». Gidder ikke den tilbakemeldingen der. Om du ikke vil svare meg er det helt ok. 
 

Flintis skrev (3 timer siden):

Hei

Helseangst pga at du ligger til byrde trenger du ikke å ha. De som jobber med dette er betalt og tjener på å yte sin innsats til dette. Om det ikke er noen med dårlig helse mister de jobben. 

Dine nærmeste vil kunne få professjonell hjelp til å ta vare på deg.

Lever de som konge så blir du nok savnet så du har en verdi der. De vil nok måtte leve som vanlige folk, men det går for de fleste bra.

For selvhatet kan du kanskje reflektere over om det er grunnlag for denne følelsen. Har du gjort noe for noen, har du formidlet ditt syn, har du forbrukt noe så du holder næringslivet i gang. Kanskje du til og med jobber, eller andre ting.

Så kan du tenke på godfølelsen ved å nyte, en stille stund, den første slurken vann, en varm drikk, rent sengetøy osv.

Det vil nok ligge langt inne, men konlusjonen er at du også har egenverdi. 

Spranget fra egen omsorg til andres omsorg vil kanskje bli noe mindre når du har egenverdi i likhet med andre mennesker noe du har, men ikke helt tror på selv.

Det er god poenger og fornuften min forstår de, akkurat som min mann stadig minner meg på hvor mye verdi jeg har i rollen min som mor til sønnen vår. Følelsene klarer likevel ikke å plukke opp den verdien. Føler meg litt likegyldig. Bare jeg ikke er til plage for noen er jeg egentlig kommet langt. Problemet er bare at jeg føler meg til plage for den minste ting. Må mannen hente i bhg en dag føler jeg meg utilstrekkelig eller om jeg glemte å legge frukt i matboksen til sønnen min føler jeg meg utilstrekkelig. Sånne enkle ting kan jeg banke opp meg selv for hele dagen.

Jeg liker sånne små gleder og prøver å samle sammen de som små skatter - akkurat i de øyeblikkene kjenner jeg at det er sånt jeg også får lov til å glede meg over ❤️ 

lillevill skrev (3 timer siden):

Har du et barndomstraume? Vold eller misbruk? Du må se på dette først og fremst. 

Ja, en psykolog mente jeg har kptsd, men en annen mente jeg har Asperger. Fikk Asperger diagnosen, men ikke kptsd. Har muligens begge.

Vet ikke hvordan jeg skal jobbe med traumet. Foreldrene mine har aldri ment vondt, men de forsto aldri hvorfor deres barn var annerledes og brukte mye kjeft og undertrykkelse for å korrigere.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har hatt det på akkurat samme måte! Helt forferdelig.. Men har klart å bli bedre nå.

Trikset som funket på meg var å ikke lenger identifisere seg med den følelsen av selvhat. Så når den følelsen kommer så prøv å bare legg merke til den på en nøytral måte. Litt sånn "heisann, der var den følelsen igjen". Så pleier jeg tenke for meg selv at "det er helt greit at den følelsen kommer, det er en følelse av selvhat, det er greit den eksisterer, men det er ikke sannheten av den jeg er. Det er ikke den følelsen jeg hadde valgt å føle hvis jeg kunne velge helt fritt." 

Når man tenker slik over tid så trener man hjernen til at det ikke er nødvendig å produsere den selvhat følelsen lenger. Husk følelser er kjemikalier/neurotransmittorer som blir produsert av nervecellene, så det er mulig å trene hjernen til å produsere andre kjemikalier. Det tar bare tid.

I tillegg til dette har jeg også brukt en del meditasjonsteknikker der jeg setter meg ned for meg selv alene å øver på og elske meg selv og min egen kropp. Altså øver jeg på å produsere selv-kjærlighetsfølelsen. Her kan man også dagdrømme for å øve; at du for eksempel ser for deg en situasjon der du klarer ta imot den brødskiva eller hva det måtte være med glede og sårbarhet. Dette kan utløse mange følelser. Bare observer følelsene og aksepter dem, men vit at de kan forandres over tid, du kommer ikke til å være fanget i en følelse over tid. De kommer og går.

Det også være at det kommer opp mange tanker/traumer relatert til hvorfor du opprinnelig fikk denne selvhat-følelsen når du dagdrømmer og gjør slike kjærlighetsmeditasjoner. Jeg har personlig brukt mye tid på å gå igjennom disse traumene for å forstå dem. Jeg skriver mye og det hjelper meg, da forstår jeg sammenhengene og det gir meg fred og styrke. 

En tredje ting man kan øve på er å aktivt gjøre fine ting for seg selv, selv om man gjerne blir kjemperedd når man gjør det (det er virkelig helt sykt hvor redd jeg var for dette før...). Det kan være lettere å øve alene først. Det har tatt meg lang tid å klare å for eksempel ta meg en ettermiddagslur selv om jeg er dødtrøtt uten å føle meg helt forferdelig. Slike enkle ting man kanskje unngår fordi man ikke unner seg, men som kroppen egentlig trenger.

Det er også vanlig å gråte mye når man virkelig begynner å heale. Det er da kroppen begynner å gi slipp på mye av det gamle.

Håper du får det bedre, det er mulig ❤️ Ikke gi opp ❤️

Anonymkode: 125a9...058

Takk for godt og utfyllende svar! ❤️ Godt å høre din erfaring og at du klarte å snu tankene! Visste ikke at det fantes slike meditasjoner. Skal se om jeg finner noe på Spotify! 

Sånn å unne seg en lur, eller i det helt tatt å legge seg til rett tid er definitivt sånt jeg sliter veldig med! 

Anonymkode: 5d618...d53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har sett nok av tråder på kg der svarene da blir «hvor mange tråder skal du lage om dette?». Gidder ikke den tilbakemeldingen der. Om du ikke vil svare meg er det helt ok. 

Anonymkode: 5d618...d53

Tullinger som svarer uten å ha hele bildet kan du bare overse. De svarer på en annen situasjon enn det som er virkeligheten, altså er det ikke kritikk av deg og det angår deg ikke heller. Bare glem dem. Du kan ikke la de styre om du skal ha tråder her inne eller ikke. Jeg har ingen råd å komme med som du ikke allerede har fått i årevis med terapi, men jeg unner deg å ha en tråd her inne og snakke med andre. Så jeg håper du lager en ny tråd hvis denne blir stengt.

Anonymkode: 32ec2...08b

[MegJa]

Jeg vet godt hvordan det føles. Jeg har tenkt sånn selv, at jeg skal ihvertfall ikke være en byrde for noen, jeg skal heller ikke spørre noen om hjelp. Men sannheten er jo egentlig denne; Du er egentlig ikke en byrde, selv om du tror det. Og mannen din og sønnen din vil jo gjerne f.eks smøre den brødskiva til deg, nettopp fordi de bryr seg om deg, og at dem har lyst til å hjelpe deg, til og med skjemme deg litt bort. Dem har lyst til å dulle med deg og hjelpe deg, fordi dem vil at du skal ha det bra. Og ikke vær redd for å ta imot hjelp! Du er ikke svak selv om du tar imot hjelp, tvert imot - du er sterk da du tar imot hjelp. Ingen kan greie alt selv, selv om man helst vil nettopp det, noen ganger. Alle trenger noen, og noen trenger akkurat DEG! For mannen din og sønnen din så betyr du mer enn du kan ane, for dem to betyr du ALT. Og jeg er sikker på at du har flere rundt deg også, flere som trenger deg, som er glad i deg og som elsker deg, for akkurat den du er.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene.  Men jeg føler meg verdig ved å lage,reparere,bygge ting nesten ingen andre evner. Er godt bare det å glede andre. 

Anonymkode: b7d1e...2a6

[Christina82]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med omtanke og hilsen Christina82. mod