Yrkesmilitær og det å vise følelser når medsoldater dør

[AnonymBruker]

Min sønn var fallskjermjeger i militæret og var i Telemarksbataljonen de siste årene han var i tjeneste.

Mye av det de lærte var hemmelig, og når jeg spurte om ting så fikk jeg kun profesjonelle svar.

Jeg vet de lærte å ta livet til motstander i krig både med gevær og med hendene, de var opplært til å ta sitt eget liv hvis de kom i fangenskap og de ble drillet i å takle at medsoldater ble drept.

Min sønn mistet nylig en tidligere medsoldat og god venn i en ulykke, og når beskjeden om ulykken kom så viste han nesten ikke følelser, selv om jeg vet at det var et sjokk.

Jeg skulle ønske at han kunne legge fra seg dette "militærskallet" som han har og vise følelser, men lurer på om soldater blir så drillet i dette selv om de er ferdige som yrkesmilitær?

Anonymkode: e8503...619

[AnonymBruker]

Selvfølgelig. Det handler om å endre hele sitt følelsesregister. Det endrer man ikke tilbake om man dimmer. 

Anonymkode: 27248...bde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Selvfølgelig. Det handler om å endre hele sitt følelsesregister. Det endrer man ikke tilbake om man dimmer. 

Anonymkode: 27248...bde

Men dette må jo være individuelt?

De er jo mennesker med følelser og tanker før de går inn forsvaret og blir jo ikke maskiner resten av sitt sivile liv vel?

Ts

Anonymkode: e8503...619

[Isambard]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men dette må jo være individuelt?

De er jo mennesker med følelser og tanker før de går inn forsvaret og blir jo ikke maskiner resten av sitt sivile liv vel?

Ts

Anonymkode: e8503...619

Jeg tror bare folk reagerer forskjellig. Det er ikke naturlig for alle å vise følelser på samme måte.

Militærtjeneste kan ikke forandre folk så fundamentalt, mener jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Min sønn var fallskjermjeger i militæret og var i Telemarksbataljonen de siste årene han var i tjeneste.

Mye av det de lærte var hemmelig, og når jeg spurte om ting så fikk jeg kun profesjonelle svar.

Jeg vet de lærte å ta livet til motstander i krig både med gevær og med hendene, de var opplært til å ta sitt eget liv hvis de kom i fangenskap og de ble drillet i å takle at medsoldater ble drept.

Min sønn mistet nylig en tidligere medsoldat og god venn i en ulykke, og når beskjeden om ulykken kom så viste han nesten ikke følelser, selv om jeg vet at det var et sjokk.

Jeg skulle ønske at han kunne legge fra seg dette "militærskallet" som han har og vise følelser, men lurer på om soldater blir så drillet i dette selv om de er ferdige som yrkesmilitær?

Anonymkode: e8503...619

Hva han viser overfor mamma trenger ikke være det samme som han viser overfor de som han har rundt seg i det daglige, og mamma vet heller ikke hva han kjenner på i sitt indre. 
Synes mamma skal slutte å utlevere sin sønn og ha respekt for sitt voksne barn og hans både yrkeskarriere og liv. 

Mennesker med denne typen yrker har blitt testet og prøvd på alle mulige bauger og kanter og fått stempelet godkjent både på fysikk og psyke, de er sjeldne som kommer gjennom dette nåløyet. Vær stolt over både sønnen og arbeidet du har gjort med han for at han har sluppet gjennom et uhyre trangt nåløye. Og ikke kritiser eller snakk han ned.
 

Anonymkode: 89b95...22f

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker du at han skal vise følelser? Jeg viser heller ingen følelser utad, og jeg er så langt fra yrkesmilitær som man kan komme. Man har følelser selv om man ikke viser dem utad. Veldig mange ser ut til å tro at hvis man ikke gråter offentlig, så stenger man det inne. Men mange av oss foretrekker å holde dette privat, uten at det er noe galt i det, eller at vi fortrenger noe. Folk er forskjellige.

Anonymkode: d4018...d84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hvorfor ønsker du at han skal vise følelser? Jeg viser heller ingen følelser utad, og jeg er så langt fra yrkesmilitær som man kan komme. Man har følelser selv om man ikke viser dem utad. Veldig mange ser ut til å tro at hvis man ikke gråter offentlig, så stenger man det inne. Men mange av oss foretrekker å holde dette privat, uten at det er noe galt i det, eller at vi fortrenger noe. Folk er forskjellige.

Anonymkode: d4018...d84

Vi har et nært og godt forhold og han viser  både når han er sur og sint på meg, og når han er glad, men det kan jo selvfølgelig være at han er i en sjokktilstand.

Det koker vel ned til at jeg er bekymret for han og ønsker å støtte han, men det er vanskelig når han er ganske lukket nå.

Ts

Anonymkode: e8503...619

[AnonymBruker]

I militæret lærer man å håndtere slike ekstreme følelser på en annen måte enn det som er «forventet» i det sivile liv. 
Tro meg, han kverner, sorterer tanker og sørger. Det er bare ikke nødvendigvis noen som får det med seg. Man lærer å hedre personen framfor å grave seg ned i sorg. 

Anonymkode: 87dd4...393

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min sønn var fallskjermjeger i militæret og var i Telemarksbataljonen de siste årene han var i tjeneste.

Mye av det de lærte var hemmelig, og når jeg spurte om ting så fikk jeg kun profesjonelle svar.

Jeg vet de lærte å ta livet til motstander i krig både med gevær og med hendene, de var opplært til å ta sitt eget liv hvis de kom i fangenskap og de ble drillet i å takle at medsoldater ble drept.

Min sønn mistet nylig en tidligere medsoldat og god venn i en ulykke, og når beskjeden om ulykken kom så viste han nesten ikke følelser, selv om jeg vet at det var et sjokk.

Jeg skulle ønske at han kunne legge fra seg dette "militærskallet" som han har og vise følelser, men lurer på om soldater blir så drillet i dette selv om de er ferdige som yrkesmilitær?

Anonymkode: e8503...619

Den beste form for debrief er felles samtalemøte for de aller nærmeste. Der kommer det plenty av følelser og det er sunt.

Soldater eller befal som mister en av sine nærmeste bør ikke være «gråtekone» for alle og enhver.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i Telemarksbataljonen, men jeg har deltatt i andre risikofylte operasjoner i utlandet og blitt trent på at ting kan gå fryktelig galt. Er mann i 30-årene, i den grad det betyr noe.

Jeg kan nok kjenne igjen noe av mønsteret du beskriver, og det er ingen tvil om at det forandret seg etter trening og erfaringer i den forbindelse. Jeg vil heller ikke gå i detaljer på innholdet, og det er ikke det at jeg ikke ble (eller blir) trist og lei meg over ting. Men jeg har vært grundig mentalt forberedt på og trent inn mot at folk jeg bryr meg om og føler meg helt avhengig av plutselig kan dø, og at jeg ikke kan senke guarden noe av den grunn. Til slutt har jeg trent så mye på den eventualiteten at jeg håndterer denslags nyheter ganske annerledes enn før og ganske annerledes enn før. Jeg tenker ikke på det motsatte som veikt eller dårligere på noe vis, men jeg har en rolle og den rollen innebærer en fungering som ikke gir rom for så kraftige reaksjoner.

Du kan sikkert kalle det en slags nummenhet, men jeg har egentlig ikke opplevd det som usunt selv. Og jeg har jo en reaksjon, jeg bearbeider og kverner og føler takknemlighet overfor den som er borte. Jeg har håndtert uventede dødsfall noen ganger i ettertid, og det oppleves ikke for meg som om jeg ikke bryr meg like mye selv om det kanskje kan se sånn ut for andre. Skjønner at mamma kan lure på om jeg bare holder alt inne og holder på å sprekke, men jeg har ikke gått rundt med en enorm klump i magen fordi jeg skal spille tøff. Jeg håndterer det, bare på en annen måte enn før.

Så tror jeg nok ikke dette er helt vanntett. Tror for eksempel jeg kan komme til å få en helt annen følelsesmessig reaksjon når foreldrene mine en gang blir borte. Det samme gjelder partneren min og eventuelle barn jeg måtte få i fremtiden, selv om jeg åpenbart håper at jeg heller går først selv. 

Anonymkode: 4f498...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke vært i Telemarksbataljonen, men jeg har deltatt i andre risikofylte operasjoner i utlandet og blitt trent på at ting kan gå fryktelig galt. Er mann i 30-årene, i den grad det betyr noe.

Jeg kan nok kjenne igjen noe av mønsteret du beskriver, og det er ingen tvil om at det forandret seg etter trening og erfaringer i den forbindelse. Jeg vil heller ikke gå i detaljer på innholdet, og det er ikke det at jeg ikke ble (eller blir) trist og lei meg over ting. Men jeg har vært grundig mentalt forberedt på og trent inn mot at folk jeg bryr meg om og føler meg helt avhengig av plutselig kan dø, og at jeg ikke kan senke guarden noe av den grunn. Til slutt har jeg trent så mye på den eventualiteten at jeg håndterer denslags nyheter ganske annerledes enn før og ganske annerledes enn før. Jeg tenker ikke på det motsatte som veikt eller dårligere på noe vis, men jeg har en rolle og den rollen innebærer en fungering som ikke gir rom for så kraftige reaksjoner.

Du kan sikkert kalle det en slags nummenhet, men jeg har egentlig ikke opplevd det som usunt selv. Og jeg har jo en reaksjon, jeg bearbeider og kverner og føler takknemlighet overfor den som er borte. Jeg har håndtert uventede dødsfall noen ganger i ettertid, og det oppleves ikke for meg som om jeg ikke bryr meg like mye selv om det kanskje kan se sånn ut for andre. Skjønner at mamma kan lure på om jeg bare holder alt inne og holder på å sprekke, men jeg har ikke gått rundt med en enorm klump i magen fordi jeg skal spille tøff. Jeg håndterer det, bare på en annen måte enn før.

Så tror jeg nok ikke dette er helt vanntett. Tror for eksempel jeg kan komme til å få en helt annen følelsesmessig reaksjon når foreldrene mine en gang blir borte. Det samme gjelder partneren min og eventuelle barn jeg måtte få i fremtiden, selv om jeg åpenbart håper at jeg heller går først selv. 

Anonymkode: 4f498...734

Takk for en god forklaring.

Ts

Anonymkode: e8503...619

[Gjest jegerrinne]

Folk reagerer forskjellige.  Selv har jeg ikke vist noe direkte da min far gikk bort. Og det er 2 år siden