Hva må til for at du går ut fra et forhold?

[AnonymBruker]

Hvor går grensene dine? Hva skal til for at du tenker dette ikke er liv laga? En ting er utroskap fysisk som sex og skyssing? Men hva annet?

Står i den situasjon nå, at jeg ikke vet hva jeg vil. Bare lei av alt og være alenemor i forhold. Jeg tømte vel ut all guffe her om dagen, og han skjønte vel litt. Men synes ikke ting blir tatt så seriøst. Ja jeg har jo sagt det om igjen og om igjen. Jeg er der jeg bare har hele mannen helt opp i vrangstrupen og bare blir bitchy. Og vi har egentlig hatt noen store krangler eller sånt før

Anonymkode: ed74b...e4a

[AnonymBruker]

Bedre å være alene, enn å være alene i et forhold. Du er alene, så jeg ville bodd alene også.

Anonymkode: c8b44...cd0

[AnonymBruker]

Hadde jeg hatt økonomi til å kjøpe et eget hus hadde jeg nok gått nå. Men det har jeg ikke. 

Samboer viser I perioder interesse. Er sānn et par mnd hvor jeg er luft og så 1 mnd hvor hun skal vise at hun bryr seg litt om oss. 

Anonymkode: 14b5a...eda

[AnonymBruker]

Fysisk og psykisk vold. Der går grensen min. Men han må se meg i et forhold også. Føler jeg at jeg bare er ei hushjelp og han er kald ellers så hadde jeg vel gått. 

Anonymkode: b0b10...d87

[AnonymBruker]

Når jeg har det bedre uten forholdet enn med det, da går jeg. Om jeg er alenemor i forhold, da blir jeg alenemor punktum. Det har jeg gjort. 

Anonymkode: 19603...40f

[AnonymBruker]

Jeg har funnet ut at jeg godtar for mye av samme fyr..

Han var ufin mot meg over lang tid, mens jeg var gravid så handlet hans liv om fylla. Jeg godtok.

Han var utro, skikkelig utro. Alt jeg tenkte på var å bevare familielivet, godtok en stund, men innså at tillit var for ødelagt. Han stilte heller ikke opp for babyen så da var det brudd i ca 2 mnd. 

Ting virker egentlig ikke så mye bedre selv om vi ble sammen igjen. Jeg godtok at han snakket stygt om meg til vennene sine. At han ikke hjalp meg med noe og at han kalte meg ting.

Det ble brudd igjen etter kort tid, denne gangen ca 10 mnd. Jeg klarer tydeligvis ikke å si nei til han når han vil ha meg tilbake. Jeg tenkte at endelig var jeg ønsket og kunne få alt jeg drømte om i livet. 

Denne gangen var vi sammen i nesten 1 år med ganske like problemer som før. Han var ikke utro, det var ikke fylla lengre, men det har alltid vært et problem med hans sinne og ordbruk. Jeg godtok. 

Jeg skriver at jeg godtok, fordi jeg gjorde jo det ved å bli. Selv om jeg kjempet for at han skulle behandle meg bedre, ga han streng beskjed om ting satte ned foten gjentatte ganger så ble det jo aldri endring. Derfor kan det se ut til at jeg godtok. 

Det ble brudd igjen og jeg er alene i 1.5 år. Vi samarbeider så bra i denne tiden, han behandlet meg som en god venn, vi klarte å feire jul og dra på ferier sammen. Vi hadde det så fint når vi var i hverandres selskap, men jeg holdt igjen litt ekstra før vi prøvde igjen. 

Igjen finner jeg meg i flere perioder med at jeg står alene med alt, han sliter med dårlig humør (ikke samme sinne lengre, men dårlig humør.) I blant vises det lite kjærlighet og jeg føler meg ekstremt ensom. Jeg føler jeg igjen godtar, men jeg har gjort det klart at jeg gir det x måneder nå før jeg velger å dra. Tidligere har han forlatt meg, så noe er annerledes. 

Jeg tror jeg sier stopp når jeg over VELDIG og altfor lang tid ikke ser noen bedring. Når jeg gjennom flere år ser at ord og handling ikke stemmer overens og når jeg endelig begynner å innse at han ikke er den han sier han er. 

Ikke gjør som meg. Dra heller litt før. Jeg er muligens litt ødelagt fra egen barndom med evig leting etter noen som kan elske meg. Og når jeg er forelsket så går det liksom aldri over heller.. 

Anonymkode: 1ab8b...c2b

[AnonymBruker]

Utroskap

Vold/sinne

Alkoholproblemer/rus

Nedsettende kommentarer 

Gjentatte løgner

Egoisme

Mangel på humor/felles glede latter

Ansvarsfraskrivelse over tid

Generell ubalanse i gi/ta, bidrag, sexlyst, forståelse av fellesskap, 

Forsøk på å kontrollere meg, sykelig sjalusi, overvåking 

Manglende felles sexliv

Hyppig krangling

Ulike tanker og grenser om some og kontakt med det motsatte kjønn. 

Anonymkode: 39c12...566

[Trådstarteer]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor går grensene dine? Hva skal til for at du tenker dette ikke er liv laga? En ting er utroskap fysisk som sex og skyssing? Men hva annet?

Står i den situasjon nå, at jeg ikke vet hva jeg vil. Bare lei av alt og være alenemor i forhold. Jeg tømte vel ut all guffe her om dagen, og han skjønte vel litt. Men synes ikke ting blir tatt så seriøst. Ja jeg har jo sagt det om igjen og om igjen. Jeg er der jeg bare har hele mannen helt opp i vrangstrupen og bare blir bitchy. Og vi har egentlig hatt noen store krangler eller sånt før

Anonymkode: ed74b...e4a

Måtte lære den harde vei. Lærdommen er at jeg må sette grenser, og ikke være dumsnill og sitte med et håp om å bli sett, respektert og elsker. 
 

Så om jeg merker tendenser til psykisk vold, manipulering, respektløshet så er jeg ute av døra fortere den svint. Ikke faen om jeg skal være 100% hushjelp, kokk, revisor og mental støtte til noen som kun tenker på seg selv og kun sine behov. Folk med personlighetsforstyrrelser kan holde seg milevis unna meg. 

Nå dater jeg en dame som viser interesse, omsorg, respekt og tillit👌 

[AnonymBruker]

Trist men sant. Hvor mye som skal til før man går ut av et forhold handler vel mye om økonomi. Man velger mellom pest og kolera. Hva er verst, leve i et forhold man ikke ønsker, men bo greit, ha mat på bordet og klare å betale regningene sine, eller leie et lite krypinn alene og måtte snu på hver eneste krone.

Noen påstår det er for lett å gå fra hverandre i dag. Men alt for mange holder ut i destruktive forhold fordi de ikke har råd til å bryte ut. Noen holder også ut fordi de ikke ønsker å sende barna alene på samvær med den andre forelderen.

 

 

Anonymkode: 03d47...0ac

[AnonymBruker]

Personlig skjønner jeg ikke at folk bryter ut av forhold med barn fordi de ikke er forelsket lenger, ikke får (nok) sex, eller at de "kun" er gode venner.

Men ved psykisk og fysisk vold, høyt konfliktnivå, manglende samarbeid, rus mm burde ingen måtte bli værende i forholdet.

Anonymkode: 03d47...0ac

[Flintis]

Hun ville skilles.

[AnonymBruker]

Jeg gikk ikke før jeg traff en ny mann. Jeg var alene og ensom i et forhold, men det økonomiske og det faktum at jeg hadde "barnevakt" så jeg kunne jobbe så mye jeg ville gjorde at jeg ble. Det var ikke vold, utroskap eller uvennskap. 

Anonymkode: 00167...7f9

[AnonymBruker]

Ts her

Synes det er synd at økonomi er det som skal sette en stopper for om man blir eller går, men jeg har tidligere startet fra det man kaller bar bakke med 2 små barn. Så jeg vet jeg vil klare meg. Det forholdet var ikke bra. Jeg var alene i mange år, det gikk helt fint. Så traff jeg mannen jeg nå er gift med, vi har et felles barn på 4 og så er det dem andre to som nå har blitt 16 og 18 så ikke noe små barn der. Han er snill så går ikke på slem. Men jeg føler meg som en alenemor i forholdet, han løfter knapt en finger. Jeg henter og leverer i barnehagen, jeg må faktisk gå ganske langt frem og tilbake, på vei til og fra jobb. Han har 2 min gangavstand til jobben vi bor rett ved, ja han har mulighet til og levere et par dager i uka. Jeg føler han sitter bak pc hele dagen, hører ikke når jeg roper etter hjelp og før praten ble han irritert for at jeg maset, sure kommentarer og div. Han må gjerne game, men da får han jo ha en litt annne holdning når han sitter time på time og jeg bare ber han gjøre enkle ting. Jeg har jo vært alene før så jeg vil ta uansett mere av kaka, jeg forventer ikke lik deling på alt som må gjøres. Men når han ikke engang klarer og plukke opp tallerkene sine og søpla rundt seg 🤦‍♀️. Ikke føler jeg meg sett heller, noe som er veldig viltig for meg. Jeg føler vi er som to romkamerater der jeg må gjøre alt for han, og oppdrar barnet hans.

Var litt gått og få skrevet det ned, hva som forhindrer meg i og gå. Ja han vil komme til og bli totalt knust. Som sagt jeg elsker han jo, han har noe gode sider som gjorde at jeg ble forelsket i han. Men jeg føler meg ikke som et par, jeg føler som jeg sa alenemor i et forhold. 

Anonymkode: ed74b...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Personlig skjønner jeg ikke at folk bryter ut av forhold med barn fordi de ikke er forelsket lenger, ikke får (nok) sex, eller at de "kun" er gode venner.

Men ved psykisk og fysisk vold, høyt konfliktnivå, manglende samarbeid, rus mm burde ingen måtte bli værende i forholdet.

Anonymkode: 03d47...0ac

Vel. Prøv å lev i ufrivillig sølibat i tre år, mens mannen samtidig surfer masse porno, ser på andre damer og flørter med dem. Det ødelegger selvbildet fullstendig. Barn har ikke godt av ei mor med bunnlavt selvbilde og en far som dagdrømmer om å pule alt som beveger seg, bare ikke kona.

Anonymkode: b80ba...179

[Perfume]

Utroskap, vold ( emosjonelt, fysisk eller økonomisk) eller slike ting. Pornobruk etc også. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor går grensene dine? Hva skal til for at du tenker dette ikke er liv laga? En ting er utroskap fysisk som sex og skyssing? Men hva annet?

Står i den situasjon nå, at jeg ikke vet hva jeg vil. Bare lei av alt og være alenemor i forhold. Jeg tømte vel ut all guffe her om dagen, og han skjønte vel litt. Men synes ikke ting blir tatt så seriøst. Ja jeg har jo sagt det om igjen og om igjen. Jeg er der jeg bare har hele mannen helt opp i vrangstrupen og bare blir bitchy. Og vi har egentlig hatt noen store krangler eller sånt før

Anonymkode: ed74b...e4a

Jeg har det veldig godt alene, og er derfor aldri redd for å være alene. Dette betyr ikke at jeg ikke ønsker å dele livet mitt med en. Men denne ene er virkelig ikke hvem som helst. Hun er helt unik i mine øyne. Hvorfor? Fordi vi møter hverandre på alle punktene som er viktig for hverandre. Jeg har hatt både lange og korte forhold. Og grunnen til at det har blitt slutt er fordi det til syvende og sist vil være bedre å være alene. Når jeg har kjent på den følelsen, så har jeg blitt tvunget til å finne ut hva den skyldes. Ofte er det veldig enkelt, andre ganger vanskeligere. Men fellesnevneren har vært at det er sider ved meg eller henne som gjør at vi ikke er i stand til å gi hverandre det vi trenger. Jeg har blitt veldig kompromissløs på dette området, og det har tatt lang tid og mange forhold for å komme her

Anonymkode: 21edb...28b

[AnonymBruker]

Absolutt ingenting kunne fått meg ut av forholdet jeg er i annet enn at mannen går. Orker ikke tanken på å måtte flytte et annet sted, se barnet mitt sjeldnere, og ikke ha noen å dele kostnadene med. 
Uansett hvor ille ting hadde blitt, så hadde jeg fremdeles vært her.

Anonymkode: a20dc...569

[AnonymBruker]

Jeg følte meg som en alenemor og hushjelp i forholdet. Han tok sin del av det praktiske med ungene (store barn, så lite "jobb"), men tok de aldri med på ting så jeg kunne få litt alenetid, mens jeg ofte til de med så han fikk alenetid. Alt av avgjørelser, organisering osv måtte jeg ta, alt av husvask tok jeg osv. Vi skled mer og mer fra hverandre, og viste ingen omsorg for hverandre. Da gikk jeg. 

Men jeg savner han, jeg føler vi gikk fra hverandre alt for tidlig, og at vi burde jobbet med det. 😔

I starten føltes det deilig å ha masse alenetid,styre min egen leilighet osv. Nå kjenner jeg på hvordan jeg hater å ikke få sett barna hele tiden, alt må avtales og planlegges, og det r bare kjipt rett og slett. 

Anonymkode: 67a77...972

[Gjest Sveits]

Jeg har ikke barn og boligen er min med ektepakt. Hvis jeg hadde opplevd min mann som i hovedsak som en byrde i mer enn ett år hadde jeg avsluttet forholdet. 

[AnonymBruker]

Utroskap, vold, trusler, gjentatte løgner, et ønske om barn.

Anonymkode: 0bd10...bd7