Psykisk og fysisk vold

[AnonymBruker]

Etter å ha hørt en podcast ang Ingebrigtsen familien, begynte jeg å tenke litt på hva jeg selv opplevde i oppveksten. Både jeg og mitt yngre søsken ble ofte lugget, løftet eller dratt etter håret. Mitt søsken fikk ris på rumpa noen ganger. Jeg kan bare huske å ha fått det en gang som 3-4åring. Lugging og ris var noe jeg trodde var normalt. 

Men jeg lette frem mine gamle dagbøker som jeg skrev fra jeg gikk i 08.klasse, og ble rystet over hva jeg leste. Beskrev mange episoder med krangling der jeg ble kalt for dum, pappskalle, sau, idiot for å nevne noe.. i tillegg til at jeg beskrev at min far kløp meg hardt i låret, og min mor klorte meg og stakk neglene langt ned i huden min ved en annen anledning. 

Jeg har flere ganger skrevet at jeg ikke klarte stort mer av det presset jeg opplevde hjemmefra om å få gode karakterer og alltid være best. Jeg følte meg aldri god nok. Fikk bla høre at en 4 ikke var en god nok karakter. I tillegg fikk jeg høre fra min far ting som: «jeg fortjente ikke en datter som deg» (mente han fortjente bedre), «hadde det ikke vært for at du var datteren min ville jeg ikke hatt noe med deg å gjøre», «gleder meg til du flytter ut». Han sa også at han ikke likte meg. 

Jeg beskrev faktisk selvmordstanker fra jeg var 13-14 år, men at jeg ikke turte å gjøre noe. Jeg skrev at alt jeg ønsket var at noen skulle holde meg og trøste meg. 

Mye av det jeg fant i dagbøkerne mine hadde jeg faktisk glemt og det gjorde skikkelig vondt å lese. Dette var bare en del av det.. 

Jeg fortalte det ikke til noen fordi jeg skjemtes og trodde det var meg det var noe feil med. Jeg trodde det var helt normalt å bli dratt etter håret, og at jeg måtte være bra forferdelig når ikke engang foreldrene mine likte meg. Materialistisk var jeg derimot ganske bortskjemt, og tenkte at jeg måtte jo være SÅ heldig med familien siden jeg fikk så mye bedre jule og bursdagsgaver enn vennene mine. 

Jeg har hatt et noe anstrengt forhold til foreldrene mine i voksen alder. Jeg presterte meg opp i «rang» og opplevde å få skryt når jeg i voksen alder presterte bedre enn de fleste andre. Jeg har null emosjonell tilknytning til dem. Eneste følelsen jeg kan vise dem er sinne, dersom vi krangler. Legger til og med lokk på positive følelser. Vi omgås ganske mye i ferier og høytider, de passer barna (har aldri utøvd fysisk vold mot dem). Dem selv har et inntrykk at vi er en liten men nær familie som stiller opp for hverandre. Vi stiller selvsagt opp, men hva de tror angående å være nær - det er helt på jordet. Jeg unngår dem så mye jeg kan, men vil ikke stå i veien for at de skal få ha et ok forhold til barnebarna. Til og med mannen min har et bedre forhold til dem enn jeg. De kjenner ikke den egentlige meg. De siste 3-4 årene har min far blitt mer kontaktsøkende og ringer bare for å prate, utrykker bekymring for at jeg jobber så mye osv. Det føles helt feil, og jeg får ikke til å forholde meg til det. 

Jeg fortalte dette til psykologen min denne uka, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde blitt utsatt for både psykisk og fysisk vold. 😵‍💫

Sliter litt med å endre på oppfatninga av at det ikke var jeg som gjorde noe galt her. Og at den illusjonen jeg har skapt rundt familien min, er helt feil. 

Hvor vanlig var det at foreldre på slutten av 80-frem til begynnelsen av 00-tallet oppførte seg slik? Var det vanligere med vold mot barn da? 

Etter å ha lest dagbøkerne mine og gjenopplevd en av dette, så blir en del av meg så sint på dem. Og jeg vil rase ifra meg og si til dem akkurat hva jeg mener. Den andre delen av meg vil ikke såre dem. Samtidig tror jeg at jeg er nødt til å konfrontere dem med dette, for at jeg skal klare å komme videre og bli helt frisk igjen. 
 

Er det noen som har noen lignende erfaringer og kan dele? Eller som kan bare komme med tanker og innspill til hvordan jeg skal forholde meg til alt dette? 
 

Til deg som har lest alt, tusen takk for at du orka å lese. 

 

Anonymkode: 010fd...ce6

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det samme som det, men noe lignende. 

Jeg har blitt påminnet dette hovedsakelig av min tante, som brøt kontakt med foreldrene mine og forsvant ut av livet mitt da jeg var 13. Vi to fikk kontakt for et par år siden. 

Jeg har valgt å ikke ta tingene opp med foreldrene mine. De husker nemlig ting helt annerledes enn meg, og jeg ville på nytt blitt hun sinte, dumme, følelsesladde jenta jeg jo egentlig ikke er lenger. 

Har valgt å fokusere på å være stolt av meg selv, det jeg har fått til, at jeg ikke viderebringer vold til egne barn. 

Jeg er relasjonsskadet og sliter med å ha en partner, og har egentlig bare avfunnet meg med at sånn er det nå. 

Det har tatt tid å liksom komme seg gjennom disse erkjennelsene. Føler meg bedre gradvis. 

Anonymkode: ff428...03a