Forventer jeg for mye av min mor?

[AnonymBruker]

Min mor har de siste ti årene slitt med ganske mye. Hun er i dårlig helse og slitt med depresjon. 

Hun er i utgangspunktet i jobb, og i helgene kan hun legge seg etter jobb fredag og sove til søndag. Hun er noe sløv med anbefalinger fra lege, spiser særdeles usunt, ikke i aktivitet overhode, og er stortsett bare hjemme på sofaen, ser tv, og drikker øl. 

Jeg aksepterer at jeg ikke får tak på min mor på ettermiddager fordi hun går hjem fra jobb, spiser noe takeaway, drikker øl, røyker og ser tv, før hun sovner på sofaen. Sånn er det og ok greit.

Jeg har i årevis prøvd å hjulpet henne, både med oppfordring til endring, gjøre ting sammen, hjelpe med tilstanden til hus og hjem osv. Prøvd å be henne ta helsa på alvor. Men hun ønsker en løsning uten egen innsats, så vi kommer til kort. Jeg har derfor de siste årene nå kuttet mer ut å skulle hjelpe henne med alt mulig, eller prøve å få til en endring og dem siste årene har jeg bare akseptert hvordan ting er. 

Men nå har det ved tre anledninger ila det siste halvåret skjedd at jeg ikke får kontakt med henne på dagevis. Og jeg mener dette ikke er ok, mens hun mener hun er syk og ikke orker å se på tlf.

Ved tre anledninger nå har det skjedd at jeg en eller annen dag har sendt melding eller forsøke å ringe henne, også går det dagevis før hun gir lyd fra seg. Etter andre gang sa jeg at dette oppleves ikke som noe greit, og jeg blir bekymret. Jeg hadde tatt kontakt med min søster som ikke er så nær min mor, og spurt om hun kunne reise til hjembyen å sjekke tilstand. Da var min mor mildt sagt ilter. Min søster bor nærmere vår hjemby enn jeg. Da hadde jeg sendt henne en melding på en lørdag, og når tirsdagen kom uten svar avtalte jeg med min søster at hun skulle reise å sjekke på onsdagen. 

Min mor var syk og orket ikke å sjekke tlf de dagene og det mente hun jeg måtte forstå. 

Nå skjedde det igjen og etter at jeg forsøkte å ringe henne tidligere på tirsdag, så sendte jeg henne melding onsdag, og først i dag ringer hun meg og er syk. 

Jeg mener at det er helt normalt å gi livstegn fra seg. At man bør kunne forvente at folk sjekker tlf en til to ganger daglig, minimum. Min mor sier hun er voksen og kan gjøre som hun vil. Jeg svarer at det er greit, men da vet jeg ikke om jeg kan ha noe kontakt med henne. 

Jeg forklarer at dette fungerer ikke for meg. Tenk om hun lå hjemme å behøvde hjelp, tenk om noe skjedde med min sønn og jeg behøvde å få tak på henne. Hun mener jeg overdriver og at jeg må forstå at hun ikke gidder å sitte på tlf når hun er syk. 

Jeg vurderer derfor å kutte ut tlf kontakt. Forsto vi kunne sende brev og avtale å møtes innimellom i person. Men at for min del er det vanskelig å skulle ha kontakt med noen som forsvinner i dagesvis, som også har dårlig helse. Jeg blir bekymret og det går ut over mitt liv. Jeg møter ingen forståelse.

Så da lurer jeg på, har andre vært i lignende situasjoner? Hva tenker dere som leser her, overdriver jeg?

Mine foreldre er skilt, og min far sliter også med både helse og også noe alkohol i perioder. Men, han svarer i det minste på tlf når jeg ringer innimellom eller ringer meg opp igjen.

Jeg prøver å ha ukentlig kontakt med mine foreldre, men jeg er så lei av å være den eneste som strekker ut ei hand. Samtidig som min mor alltid klager på at det er så lenge siden hun har sett oss og vil ha oss hjem til henne på besøk. Og hvis jeg ikke ringer ei uke så ringer hun for å høre om alt er bra. Tenk om jeg ikke svarte da? Kunne hun kjent på den. 

Jeg sier ikke jeg skal kutte henne ut. Men å sende melding eller ta bilder av oss eller barna og sende henne, også se at hun ikke har sett det på dagevis det skaper mye bekymring for meg. Jeg synes det er vanskelig.

Anonymkode: 57cbb...fbc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hun har vist hva hun har kapasitet til, og da kan du faktisk ikke forvente mer. Du kan imidlertid velge å trekke deg tilbake.

Vi mennesker er veldig forskjellig; noe som for deg, og meg, er en bitteliten sms, kan for andre være et vanskelig fjell å beseire.

Det er jo typisk for depresjon og angst, men også ved ADHD, det å kvie seg for å svare på meldinger selv om man vet man må/burde. Det blir en vond sirkel som blir verre og verre. Ironisk nok er det ofte manglende forventning fra amdre det eneste som hjelper bryte den vonde sirkelen.

Jeg forstår godt at det er vanskelig for deg. Jeg forstår også at hun føler hun må ha lov til å bestemme over eget liv. Jeg mener derfor at du kan velge å trekke deg unna hvis det skader deg, men at du ikke kan kreve endring fra andre mennesker når de har vært tydelige om hva de kan, og ikke kan, tilby basert på deres overskudd/kapasitet.

Anonymkode: e7fd5...94a

[Ulven]

Du er ikke urimelig. Å vente på svar slik du gjør skaper så mye stress, at det ikke er sunt i lengden. Jeg synes du skal gjøre som du tenker. Kutte henne ut fra sosiale medier, og sende brev istedetfor meldinger. Enten det eller sende en melding til og hører du ikke noe på en uke, ber du politiet gjøre en velferdsjekk på henne. Kanskje det kan vekke henne nok til at hun begynner å svare.