Sjalu på samboers interesser og humør - hvordan unngår jeg å støte han lengre unna?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboer i snart 10 år og vi har to barn sammen, yngste er straks 5 mnd. Gjennom hele forholdet har vi (jeg?) slitt med at jeg ikke føler meg viktig nok i hans øyne. Dette skyldes unektelig en noe emosjonelt utilgjengelig far i oppveksten fra min side, i tillegg til at samboer har mange hobbyer og interesser. Etter at vi fikk barn har det blitt mindre tid til hobbyene hans, men selv etter at vi fikk nummer to opplever jeg at han har prioritert sin viktigste hobby sin over meg. Jo mer avvist jeg føler meg, jo kjipere oppfører jeg meg, og jo mindre ønsker han å tilbringe tid sammen med meg. Han er en god far og bidrar i hjemmet, men har definitivt et mindre behov for kvalitetstid sammen med meg enn omvendt. Vi hadde én date da minstemann var fire måneder og da døde jeg nesten av glede og koseføtter og formelig logra hele veien hjem, så det er ikke sånn at jeg er kronisk bitch uansett hva... Tror jeg, da. 

Lang historie kort: Denne fyren er en typisk happy-go-lucky fyr med mye mening i livet sitt utenfor forholdet og jeg er redd for at han hadde hatt det bedre uten meg. Jeg er en lidenskapelig og følelsesladet dame (får ofte høre at jeg er sprudlende og energisk) på godt og vondt - de første årene i forholdet var jeg helt over meg av forelskelse og kunne ikke få nok av denne fyren. Etter barn nummer to har min følsomme side blitt til et monster. Jeg har vært alene med våkenettene (minsten våkner rundt 5 ganger om natta i snitt og det begynner å føles som tortur), begge ungene sover i senga med meg mens han sover på eget rom. Han står opp tidlig med barna så jeg forsøksvis får 1-2 timer sammenhengende søvn i hverdagen. Jeg våkner likevel utslitt og sulten og i møkkahumør, og føler jeg forsurer dagen til samboer og barna. Hater meg selv for det, men jeg klarer ikke å la være å komme med kritiske kommentarer - jeg evner ikke impulskontroll! Jeg irriterer meg over overskuddet hans - han bruker tid på å sette på musikk på badet, skifter antrekk flere ganger før jobb og er generelt jazza opp på morgenen. Litt sånn Joe-and-the-juice-ansatt.

Jeg syns mammapermisjon denne gangen er veldig slitsomt og klaustrofobisk. Gutten min er skikkelig morsom når han er opplagt, men de siste fire ukene har barna vært konstant forkjøla og hatt feber og tett nese om hverandre og nettene føles som et eneste maraton av bæsjebleier og nesesuging i seng med oppreist rygg. Føler at jeg rydder non-stop og likevel er nedlessa i rot på kvelden. Starter dagen med frenetisk rydding av oppvask (fordi dette ikke kan gjøres mens mini sover pga bråk) og legging av rent tøy inn i klesskap. Vi havner i et mønster hvor jeg projiserer mine negative følelser over på han hvis han er til stede, og bebreider han hvis han ikke er til stede. Er det rart at han ikke vil tilbringe tid med meg? Jo mer jeg trenger å bli elsket og sett, jo mer uelskelig oppfører jeg meg, og jo mindre ønsker han å gi meg det jeg trenger. NOEN TIPS TIL DENNE TISPA? Jeg skammer meg og er en versjon av meg selv som jeg ikke vil være. Plis vær snill i kommentarfeltet, jeg er ganske skjør om dagen. 

Anonymkode: 41e2b...e2c

[AnonymBruker]

Du trenger avlastning. Hvis ikke mannen din ønsker å ta sin del slik at du ikke skal "gå under", så får du høre med kommunen/barnevern om det er mulig å få avlastning der siden du ikke har en mann som kan/vil bidra.

Anonymkode: 1b06a...11a

[AnonymBruker]

Han må prioritere deg og barna over hobbyer i småbarnsfasen. Om han ikke evner det så bør han skaffe annen avlastning til deg.

Min evnet ikke, så jeg gikk fra han når yngste var to. Det er utrolig tungt å være ensom i et forhold så jeg har det mye bedre nå. Han krevde 50/50, så jeg fikk hentet meg inn og funnet meg selv igjen, før han innså at det ble lite tid til seg selv og hobbyer. Så nå har jeg ungene 90% av tiden. Fortsatt mindre utslitt nå enn da jeg bodde med han🙃

Trist med folk som på død og liv skal ha barn, men ikke har lyst til å være med de.

Anonymkode: acc9b...298

[AnonymBruker]

Hvorfor har dere valgt at du skal ha begge barna i din seng mens han får sove i fred og ro på eget rom? 
Hvorfor sover ikke barna i egne senger? 
Det er fullt mulig å ha barnesenga tett inntil din.  
Hvis du TS har trumfet gjennom det å ha barna hos deg om natten så har vel mannen gitt etter og funnet en annen løsning uten krangel ? 
Er det mannen som ikke gidder å bidra til et normalt familieliv både om natten og dagen så har dere en stor jobb foran dere. 
Du må kreve mere av mannen uten å gå fella med masse følelser og gråt når du legger frem betingelsene . 
Menn takler bedre konkrete forslag. 

Anonymkode: 07301...67c

[Virrevirrevapp]

Far må oftere legge til rette for at du kan sove ut. 

Og det blir det god anledning til framover; far har vel perm om noen uker?

[AnonymBruker]

Tenker du trenger noen å snakke med, da dette var et problem før dere fikk siste barnet også. 

Anonymkode: 324c4...159

[Trolltunge]

Hvem hadde ikke blitt et monster av å konsekvent ikke få sove ut og alltid være i desperat mangel på søvn? Dette er jo en veldig kjent torturmetode for å bryte ned folk.

Å ikke få nok søvn er ofte roten til alt vondt. Man blir overfølsom, irrasjonell, psykisk syk og fysisk syk. 

Her må dere få ordning på at du også får nok søvn først og fremst. SÅ får dere eventuelt ta tak i de problemene som gjenstår når du ikke lenger er på tuppa på grunn av altfor lite søvn. Da er det ikke engang sikkert at noe av det du nå opplever som vanskelig er vanskelig lenger. Det er iallefall ingen vits i å ta tak i noe annet så lenge hovedproblemet er at du er i stort underskudd på søvn. 

[AnonymBruker]

Først av alt må dere begynne med en annen ordning på natt, slik at far tar barna f.eks. annenhver natt.

Man kan bli psykotisk om man går for lenge uten nok søvn! Ikke da rart at du ikke lenger har tålmodighet med at han prioriterer seg selv og egne interesser over å avlaste deg som er utslitt.

Du er ikke noen "bitch" pga. dine reaksjoner nå.

Det er en sunn reaksjon å reagere på at mannens egotripp mens du sliter deg helt ut på felles barn! Han har tydeligvis all verdens tid til egenpleie og egeninteresser, i tillegg til at han får sove på natt. Seriøst, hvilken mann skifter antrekk flere ganger før han skal få jobb når han har en utslitt samboer og to små hjemme? Han virker som en stor egoist.

Det sagt, så trenger du tydeligvis - når han har begynt å ta sin del av foreldreansvaret slik at også du får sove - å finne ut av egen sjalusi. Jeg tror mye vil være løst om du skaper dine egne interesser og nettverk utenom ham. Du trenger nye impulser og noe som er "ditt". Og så må dere to sammen finne en måte å fordele tid på slik at begge to bidrar nok hjemme, at dere har tid sammen som familie, støtter hverandre, og etter dette også finner tid til å trene eller andre interesser. Men begge to må være innstilt på at de neste få årene så blir alt utenom familien ganske begrenset, for det er begges ansvar å sørge for at dere alle kommer gjennom småbarnstiden på en god måte. Nå er det bare han som gjør det...

Få ham med til Helsestasjonen slik at de der kan fortelle ham at han må stille opp på natt og ellers ta mer ansvar når du er så sliten som du er - og at det er for barnas beste først og fremst og selvfølgelig at du holder deg frisk. På Helsestasjonen ber du også om dere kan få et slikt Cos-kurs, eller variant av det.

Og så får du ham med i parterapi!

Anonymkode: 2d21e...f2f

[Mindblwn]

Jeg hadde vist ham akkurat hva du har skrevet her!

[Nonstop1]

Når dere har baby og du er så sliten bør det egentlig ikke være særlig rom til hans hobby.

Min mann har en del hobbier, men de siste 10månedene har vi hatt baby, og hobbiene hans har måttet vike.

Jeg har hatt ett par små "sammenbrudd" hvor jeg åpent har fortalt hvor sliten jeg er og hvor overveldende det er. Da har han egentlig ikke gjort noe feil han, men jeg har vært på felgen av søvnunderskudd og hormoner. Vi har også ett eldre barn.

Kan det være ett alternativ at eldste ligger og sover med far dersom dere ønsker å fortsette å samsove? Er det eventuelt ett alternativ å lære eldste å sove i egen seng, ihvertfall deler av natten?

Vet at for oss kan ikke far ta baby natt da det er puppen han vil ha. Men hvis det ikke ammes kan sikkert får ta baby noen netter også?

Jeg skjønner jo at du blir sjalu hvis du er på felgen hjemme mens han koser seg med hobbier.

Endret 13. september 2024 av Nonstop1

[Gjest Sveits]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette skyldes unektelig en noe emosjonelt utilgjengelig far i oppveksten fra min side, i tillegg til at samboer har mange hobbyer og interesser.

Du må finne en måte å validere deg sjøl på. Og du må finne deg egne hobbyer og interesser. 

Dette skjer ikke over natt, men du kan starte i dag for det. 

Bruk notatappen på mobilen. Skriv f.eks at du er ei sykt bra dame og at du har lov til å være en egoist og tenke på deg sjøl. Bare deg sjøl. Han kan seile sin egen sjø det neste året (som betyr at du skal ta deg fri fra å tenke så mye på HAN). 

Og bestill time hos fastlegen. Du trenger terapi for du har relasjonsskader. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært sammen med samboer i snart 10 år og vi har to barn sammen, yngste er straks 5 mnd. Gjennom hele forholdet har vi (jeg?) slitt med at jeg ikke føler meg viktig nok i hans øyne. Dette skyldes unektelig en noe emosjonelt utilgjengelig far i oppveksten fra min side, i tillegg til at samboer har mange hobbyer og interesser. Etter at vi fikk barn har det blitt mindre tid til hobbyene hans, men selv etter at vi fikk nummer to opplever jeg at han har prioritert sin viktigste hobby sin over meg. Jo mer avvist jeg føler meg, jo kjipere oppfører jeg meg, og jo mindre ønsker han å tilbringe tid sammen med meg. Han er en god far og bidrar i hjemmet, men har definitivt et mindre behov for kvalitetstid sammen med meg enn omvendt. Vi hadde én date da minstemann var fire måneder og da døde jeg nesten av glede og koseføtter og formelig logra hele veien hjem, så det er ikke sånn at jeg er kronisk bitch uansett hva... Tror jeg, da. 

Lang historie kort: Denne fyren er en typisk happy-go-lucky fyr med mye mening i livet sitt utenfor forholdet og jeg er redd for at han hadde hatt det bedre uten meg. Jeg er en lidenskapelig og følelsesladet dame (får ofte høre at jeg er sprudlende og energisk) på godt og vondt - de første årene i forholdet var jeg helt over meg av forelskelse og kunne ikke få nok av denne fyren. Etter barn nummer to har min følsomme side blitt til et monster. Jeg har vært alene med våkenettene (minsten våkner rundt 5 ganger om natta i snitt og det begynner å føles som tortur), begge ungene sover i senga med meg mens han sover på eget rom. Han står opp tidlig med barna så jeg forsøksvis får 1-2 timer sammenhengende søvn i hverdagen. Jeg våkner likevel utslitt og sulten og i møkkahumør, og føler jeg forsurer dagen til samboer og barna. Hater meg selv for det, men jeg klarer ikke å la være å komme med kritiske kommentarer - jeg evner ikke impulskontroll! Jeg irriterer meg over overskuddet hans - han bruker tid på å sette på musikk på badet, skifter antrekk flere ganger før jobb og er generelt jazza opp på morgenen. Litt sånn Joe-and-the-juice-ansatt.

Jeg syns mammapermisjon denne gangen er veldig slitsomt og klaustrofobisk. Gutten min er skikkelig morsom når han er opplagt, men de siste fire ukene har barna vært konstant forkjøla og hatt feber og tett nese om hverandre og nettene føles som et eneste maraton av bæsjebleier og nesesuging i seng med oppreist rygg. Føler at jeg rydder non-stop og likevel er nedlessa i rot på kvelden. Starter dagen med frenetisk rydding av oppvask (fordi dette ikke kan gjøres mens mini sover pga bråk) og legging av rent tøy inn i klesskap. Vi havner i et mønster hvor jeg projiserer mine negative følelser over på han hvis han er til stede, og bebreider han hvis han ikke er til stede. Er det rart at han ikke vil tilbringe tid med meg? Jo mer jeg trenger å bli elsket og sett, jo mer uelskelig oppfører jeg meg, og jo mindre ønsker han å gi meg det jeg trenger. NOEN TIPS TIL DENNE TISPA? Jeg skammer meg og er en versjon av meg selv som jeg ikke vil være. Plis vær snill i kommentarfeltet, jeg er ganske skjør om dagen. 

Anonymkode: 41e2b...e2c

Du har faktisk en god evne til både humor og selvinnsikt, det er det første jeg ser når jeg leser innlegget ditt!

Føler med deg, skjønner hvor tung og vanskelig hverdagen kan være. Men snakk med mannen din, finn ut hvordan dere kan løse dette. Bruk den evnen du har til humor og fortell han hvordan du har det. Han opplever sannsynligvis det samme. Men bli enige om hvordan dere kan avlaste hverandre, og legg litt planer for å opprettholde det gode forholdet dere antagelig har.

Ta det første steget i å komme han i møte, han blir sikkert glad for det. Da kanskje han kommer etter med å gi deg mer. En av dere må ta det første steget i å komme hverandre i møte uansett, og det har ikke noe å si om du gjør det først 

Og vis han dette innlegget! Han må jo bare bli sjarmert! Uansett hvor dårlig du føler deg, så høres du veldig elskelig ut! Hilsen ei dame som sjelden blir sjarmert, og som er helt hetero.

 

Anonymkode: bb390...aad

[AnonymBruker]

Helt likt her med år og barn også, bare motsatt kjønn. Ssmboer har det fint uten meg og jeg må mase meg til å se en film en og annen gangen. Hun er meget gira på sex men likegyldig til det andre. 

 

Vi kan bytte partner vi to, så får dem holde på med sitt på hver sin kant

Anonymkode: 8d2a4...b75