Gjør jeg noe galt med barnet mitt?

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg har en gutt på nå 13 måneder, dette er mitt første barn. Jeg hadde en litt vanskelig start angående det og bli mamma, da jeg fikk en fødselsdepresjon. Jeg gjorde alt jeg kunne for gutten min, men slet med et vanvittig kontrollbehov og ble slitende veldig med det sosiale. Dette er såklart bedre nå. Men, jeg sitter med en følelse jeg tror kanskje ikke er helt normal? Og hvis dette ikke er normalt vet jeg ikke annet enn at det kan være at noe av fødselsdepresjonen «henger» igjen. Men; jeg har nesten en følelse av at barnet mitt ikke «liker» meg. Jeg prøver alt jeg kan for å være en god mamma. Jeg validerer følelser, trøster, leker, tuller og koser med barnet mitt. Og setter grenser der det er naturlig. Jeg kan bli irritert til tider, og jeg viser det, men reparerer alltid etterpå. Den følelsen jeg har av at barnet mitt ikke «liker» meg kommer av at han svært sjeldent oppsøker meg eller vil ha med meg i «lek» når vi er hjemme. Jeg vet ikke om dette er for tidlig å forvente enda? Han vil aldri sitte på fanget, han kommer aldri og setter seg inntil og hver eneste gang jeg koser eller kysser på han, så klyper eller klorer han meg. Han gjør forsåvidt det hver eneste gang han er nærme meg, akkurat som om han er irritert på meg.. Han klorer og klyper så hardt at jeg begynner å blø. Han gjør også dette til dels på pappaen sin, men ikke så ille som på meg. Når han klyper eller klorer meg sier jeg «nei, ikke klype, men kose». Og viser han hvordan han skal gjøre det. Jeg syns denne klypingen og kloringen er så ekstrem.. han kan nesten ikke se på meg uten at han klyper eller klorer. Det har vært sånn i så mange måneder nå… Han viser også sjeldent glede når jeg kommer hjem fra jobb feks. Det hender at han kommer stabbende mot meg, så får jeg holde han i typ 1 sekund, så vrir han seg bort og enser meg ikke lenger. Han viser noe glede når jeg kommer å henter han i barnehagen.
Jeg føler jeg prøver så godt jeg kan, men at jeg ikke får noe tilbake. Og det gjør meg så lei meg… er dette normalt? Har jeg gjort noe galt? Jeg trenger ikke å få høre at jeg er hysterisk. Jeg er mamma for første gang, og har venninner med barn på samme alder, men de gjør ikke sånn. De koser og har det så fint sammen. Noe som gjør at dette føles enda mer unormalt for meg😞

Anonymkode: 47830...614

[AnonymBruker]

Barneautisme? Asparges? Autister holder ikke så lenge øyekontakt og liker ikke så mye kos og klem muligens .......ta han for en utredning du

Anonymkode: 51123...3cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barneautisme? Asparges? Autister holder ikke så lenge øyekontakt og liker ikke så mye kos og klem muligens .......ta han for en utredning du

Anonymkode: 51123...

 

Regner med du mener asperger og ikke asparges. Tro meg, jeg har tenkt tanken. Jeg har jobbet med autisme i mange år, og den miljøskadde delen i meg ser såklart etter «tegn» på autisme. Og dette har jeg ofte «tullet» med. Men han er god på øyekontakt og er veldig blid og åpen mot andre, derfor sier alle rundt oss at «såklart er han ikke autist». Han er god på øyekontakt med meg også, og de er ikke bekymret for dette på helsestasjonen enda (barn utredes dog ikke så små). Men det er dette med den fysiske kontakten… det er så sårt.

-trådstarter.

Anonymkode: 47830...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hei! 
Jeg har en gutt på nå 13 måneder, dette er mitt første barn. Jeg hadde en litt vanskelig start angående det og bli mamma, da jeg fikk en fødselsdepresjon. Jeg gjorde alt jeg kunne for gutten min, men slet med et vanvittig kontrollbehov og ble slitende veldig med det sosiale. Dette er såklart bedre nå. Men, jeg sitter med en følelse jeg tror kanskje ikke er helt normal? Og hvis dette ikke er normalt vet jeg ikke annet enn at det kan være at noe av fødselsdepresjonen «henger» igjen. Men; jeg har nesten en følelse av at barnet mitt ikke «liker» meg. Jeg prøver alt jeg kan for å være en god mamma. Jeg validerer følelser, trøster, leker, tuller og koser med barnet mitt. Og setter grenser der det er naturlig. Jeg kan bli irritert til tider, og jeg viser det, men reparerer alltid etterpå. Den følelsen jeg har av at barnet mitt ikke «liker» meg kommer av at han svært sjeldent oppsøker meg eller vil ha med meg i «lek» når vi er hjemme. Jeg vet ikke om dette er for tidlig å forvente enda? Han vil aldri sitte på fanget, han kommer aldri og setter seg inntil og hver eneste gang jeg koser eller kysser på han, så klyper eller klorer han meg. Han gjør forsåvidt det hver eneste gang han er nærme meg, akkurat som om han er irritert på meg.. Han klorer og klyper så hardt at jeg begynner å blø. Han gjør også dette til dels på pappaen sin, men ikke så ille som på meg. Når han klyper eller klorer meg sier jeg «nei, ikke klype, men kose». Og viser han hvordan han skal gjøre det. Jeg syns denne klypingen og kloringen er så ekstrem.. han kan nesten ikke se på meg uten at han klyper eller klorer. Det har vært sånn i så mange måneder nå… Han viser også sjeldent glede når jeg kommer hjem fra jobb feks. Det hender at han kommer stabbende mot meg, så får jeg holde han i typ 1 sekund, så vrir han seg bort og enser meg ikke lenger. Han viser noe glede når jeg kommer å henter han i barnehagen.
Jeg føler jeg prøver så godt jeg kan, men at jeg ikke får noe tilbake. Og det gjør meg så lei meg… er dette normalt? Har jeg gjort noe galt? Jeg trenger ikke å få høre at jeg er hysterisk. Jeg er mamma for første gang, og har venninner med barn på samme alder, men de gjør ikke sånn. De koser og har det så fint sammen. Noe som gjør at dette føles enda mer unormalt for meg😞

Anonymkode: 47830...614

Jeg syns det høres ut som en ganske frisk unge, noen perioder er bare sånn. Her har vi vært gjennom biting, slag , kloring og lugging i den alderen (mest på meg - mor). 
Sjekker nok reaksjonen din litt. 
 

Det kan være du er ekstra på vakt etter at noe er galt pga du har vært gjennom fødselsdepresjon? Det kan også være at du rett å slett sliter litt med tilknytningen? Vanskelig for oss å vite, men om du er bekymret så syns jeg du skal ta det opp med HS 😊 

Anonymkode: dac60...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg syns det høres ut som en ganske frisk unge, noen perioder er bare sånn. Her har vi vært gjennom biting, slag , kloring og lugging i den alderen (mest på meg - mor). 
Sjekker nok reaksjonen din litt. 
 

Det kan være du er ekstra på vakt etter at noe er galt pga du har vært gjennom fødselsdepresjon? Det kan også være at du rett å slett sliter litt med tilknytningen? Vanskelig for oss å vite, men om du er bekymret så syns jeg du skal ta det opp med HS 😊 

Anonymkode: dac60...12a

Takk for svar☺️ Det du skriver mtp tilknytningen kan også absolutt være noe. Jeg elsker barnet mitt, men sitter ikke med følelsen av at «det og få barn er det beste og sykeste jeg har opplevd». Jeg sitter derimot igjen med at det kun er et slit, da vi har slitt EKSTREMT med søvn siden han var 4-5 måneder, og sliter fortsatt. Jeg har også vært sykmeldt en stund, da legen sier jeg er utbrent etter alt som har vært. Mulig også dette gjør meg ekstra vakt. Jeg er også veldig redd for å gjøre ting «feil.» Alt dette glemte jeg såklart og skrive med i innlegget mitt😅

-trådstarter

Anonymkode: 47830...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar☺️ Det du skriver mtp tilknytningen kan også absolutt være noe. Jeg elsker barnet mitt, men sitter ikke med følelsen av at «det og få barn er det beste og sykeste jeg har opplevd». Jeg sitter derimot igjen med at det kun er et slit, da vi har slitt EKSTREMT med søvn siden han var 4-5 måneder, og sliter fortsatt. Jeg har også vært sykmeldt en stund, da legen sier jeg er utbrent etter alt som har vært. Mulig også dette gjør meg ekstra vakt. Jeg er også veldig redd for å gjøre ting «feil.» Alt dette glemte jeg såklart og skrive med i innlegget mitt😅

-trådstarter

Anonymkode: 47830...614

Ville tatt en prat med HS❤️

Har du tatt COS - kurs? Og har du fått ordentlig oppfølging ift depresjon? Å gå hjemme over lengre tid er jo også noe som kan påvirke. 
 

Har dere fått hjelp ift søvnen? Vi sleit en periode, men det løsna når vi fant årsaken til søvnproblemer og fikk endret litt på rutiner i hverdagen 😊 

Anonymkode: dac60...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ville tatt en prat med HS❤️

Har du tatt COS - kurs? Og har du fått ordentlig oppfølging ift depresjon? Å gå hjemme over lengre tid er jo også noe som kan påvirke. 
 

Har dere fått hjelp ift søvnen? Vi sleit en periode, men det løsna når vi fant årsaken til søvnproblemer og fikk endret litt på rutiner i hverdagen 😊 

Anonymkode: dac60...12a

Nei, har ikke tatt COS-kurs, men jeg skal sjekke det ut ☺️ Har heller ikke fått ordentlig oppfølging av depresjonen, jeg har fortalt litt av hvordan jeg har hatt det til legen. 
Vi har ikke fått hjelp med søvnen, har tatt det opp med HS på hver helsekontroll, men har alltid fått beskjed om at «Det vi gjør er bra og at vi bare må fortsette til det går seg til». Jeg føler meg så ekstremt i underskudd hele tiden, det hjelper jo heller ikke på i en barnefase som allerede er ganske krevende..😕

-trådstarter

Anonymkode: 47830...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei, har ikke tatt COS-kurs, men jeg skal sjekke det ut ☺️ Har heller ikke fått ordentlig oppfølging av depresjonen, jeg har fortalt litt av hvordan jeg har hatt det til legen. 
Vi har ikke fått hjelp med søvnen, har tatt det opp med HS på hver helsekontroll, men har alltid fått beskjed om at «Det vi gjør er bra og at vi bare må fortsette til det går seg til». Jeg føler meg så ekstremt i underskudd hele tiden, det hjelper jo heller ikke på i en barnefase som allerede er ganske krevende..😕

-trådstarter

Anonymkode: 47830...614

Spør HS om COS - kurs.
 

Å be fastlege henvise deg til psykolog for depresjonen? Viktig å få hjelp til å ta tak i disse tingene. Nå vet jeg ikke hva som ligger bak depresjonen din, men vet mange med f. eks traumatiske fødsler har fått fødselsdepresjon, og da er det jo gjerne ting som man må bearbeide. 

Anonymkode: dac60...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg syns det høres ut som en ganske frisk unge, noen perioder er bare sånn. Her har vi vært gjennom biting, slag , kloring og lugging i den alderen (mest på meg - mor). 
Sjekker nok reaksjonen din litt. 
 

Det kan være du er ekstra på vakt etter at noe er galt pga du har vært gjennom fødselsdepresjon? Det kan også være at du rett å slett sliter litt med tilknytningen? Vanskelig for oss å vite, men om du er bekymret så syns jeg du skal ta det opp med HS 😊 

Anonymkode: dac60...12a

Dette tenker jeg også. Det kan være helt normalt. Noen er slik. Det kan også være at han ikke ser deg som den trygge havnen pga starten dere hadde sammen, at den delen bare krever mer tid rett og slett. Men det er nå slik det er, og fortsett å tilby kos men finn også andre måter å være der for han på. Bare lek med han, vær nære. Noen har ikke tålmodighet til å sitte på fang i det hele tatt Å involvere seg i leken er der beste man kan gjøre. 
 

Og en viktig ting til. Barna må elskes betingelsesløst. Du kan ikke legge opp til at du skal få masse kjærlighet tilbake fra et barn, at det skal dekke et behov hos deg for å føle deg elsket. Det MÅ du finne hos en voksen. Venn eller partner. For barnet kommer ikke til å like deg… iaf tilsynelatende. Mange mange ganger og dager ila oppveksten kommer du til å være det verste som finnes, og de mener det også, helt oppriktig. Forsi de er barn, og heldigvis tar de helt for gitt at vi er der uansett, og det at de er heldige som har oss i det hele tatt er ikke noe de tar inn over seg før de er over 20 år omtrent. I mange tilfeller. Så vi kan IKKE være avhengige av å føle oss likt av våre barn hele tiden. For det er ikke vår rolle eller jobb. Den er å elske dem uansett, holde dem trygge og vise de vei, dvs oppdra dem til å fungere godt i samfunnet slik at de har utgangspunktet for å lage seg et godt liv. Samtidig gjøres jo det best ved å ha en god tilknytning til barnet. Men det betyr ikke det samme som at barnet liker deg hele tiden. Man får kanskje aldri noe igjen for mammajobben utover å se at barnet skaper seg et liv. Og det hører bare med. Og kanskje er det målet. Målet er ikke en bestevenn eller romantisk partner, den delen må vi finne blant andre voksne. Så litt redd du blander roller her…

Anonymkode: 07bb1...657

[AnonymBruker]

Jeg håper du kan oppsøke hs og fortelle det du forteller her - og forlang at du får hjelp med ppd. Det er ekstremt viktig både for mor, barn og tilknytningen at du får riktig hjelp. Jeg fikk komme på sped- og småbarnsteamet på bup allerede da barnet mitt var 3 mnd pga kraftig ppd som de fryktet kunne ende i psykose eller selvmord.

Der fikk jeg masse god hjelp og veiledning, og ikke minst bekreftelse på det jeg gjorde bra og riktig. De fulgte med på tilknytningen og ga råd der det var behov. Fikk også cos kurs.

Med det sagt, barna går igjennom mange rare faser. Kanskje gutten din blir en skikkelig kosegutt fra neste uke liksom, men vi har jo alle forskjellige personligheter også. Kanskje han er en person som ikke trenger så mye nærhet - han vet jo at du er der for han om han trenger.

Ang søvn. Ferber er faktisk ikke ulovlig. Det har reddet nattesøvnen her - og da ble jeg også friskere. Vi kjørte ferber en ukes tid (med 3 min i stede for 7, det hadde ikke mammahjertet klart) og siden har han sovnet fint selv og sover natten igjennom ❤️

Ønsker deg all mulig lykke til. Det er nok ikke noe galt med hverken deg eller gutten din, men du trenger og fortjener riktig hjelp!

Anonymkode: aa775...ed1

[AnonymBruker]

Gå til legen i stedet å spørre her. Merkelig hvor tafatte enkelte. Vi er ikke et legesenter og skal ikke sette diagnose på ting.

Anonymkode: 5257e...d02

[Tanuki]

Barn i den alderen er veldig aktive, kan ikke huske at min eldste satt stille på fanget mitt i mer en noen sekunder på den alderen. Samme med lillebror. Mye som skal sjekkes ut og oppdages. Det med klyping og kloring er kanskje en måte å teste deg litt, du er mamma og mamma  er alltid forsøkskanin. Bare fortsett som du gjør å heller vise at han skal kose ikke klype.

Og ikke glem deg selv oppi det her, får DU nok søvn og sjanse til å hente deg inn? Viktig med hvile for foreldre også.

[Kvinne87Rogaland]

Min sønn på 18 måneder er og har vært ganske lik. Enser meg nesten ikke når jeg henter og leverer i banehage, leker bare videre. Vrir seg unna ved kos og kan også dra i håret/klype. Har lest at barn oppfører seg 800% verre med mor, og det er fordi de er så trygge på oss at hos oss slipper de ut all frustrasjon som er inni seg. Så det er vel en god ting (er hvertfall det jeg forteller meg selv).

Men når han er syk eller har fått vondt er det meg han vil til. Det er jeg som må trøste, og da tar han i mot kos. Men i hverdagen er det lite. Tror det er normalt! Det viktigste vi gjør er nok å fortsette å gi ubetinget kjærlighet. Etter hvert vil de nok lære seg hvordan de gir det tilbake ❤️