Hvordan ville du reagert hvis din sønn eller datter kuttet kontakten med deg?

[AnonymBruker]

Hva ville du følt, tenkt og gjort?

Anonymkode: bd11e...e26

[Forvirret23]

Gransket meg selv nøye, om jeg ikke finner det ut vil jeg spørre hva som er årsaken og be om unnskylding for at jeg ikke var en god mor. 
Jeg skulle ønske jeg kunne kuttet ut mine, for de har virkelig ikke gjort meg godt. Samvittigheten de har lagt på mine skulde gjør at jeg ikke klarer det. 
Det å kutte ut foreldrene sine er aldri lett, det er en god grunn til at barna gjør det, og man skal ikke si til noen jammen det er foreldrene dine, de gjorde så godt de kunne

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (6 minutter siden):

Gransket meg selv nøye, om jeg ikke finner det ut vil jeg spørre hva som er årsaken og be om unnskylding for at jeg ikke var en god mor. 
Jeg skulle ønske jeg kunne kuttet ut mine, for de har virkelig ikke gjort meg godt. Samvittigheten de har lagt på mine skulde gjør at jeg ikke klarer det. 
Det å kutte ut foreldrene sine er aldri lett, det er en god grunn til at barna gjør det, og man skal ikke si til noen jammen det er foreldrene dine, de gjorde så godt de kunne

Det er ikke nødvendigvis forelderen som blir kuttet ut sin feil.... Det kan være mange situasjoner her. Det kan være en mor som bevisst har sabotert far, og nektet samvær, hvor barna tilslutt tror på mor og ikke ønsker kontakt med far - eller omvendt!

Det kan være en svigersønn som ikke ønsker at datteren skal ha kontakt med sin familie pga sjalusi, kontroll osv. 

Det kan være en svigerdatter som saboterer for mannens familie. 

Det kan være et barn som ikke ønsker kontakt med mor eller far fordi de ikke hjelper de med penger. 

Listen er lang, så overhodet ikke nødvendigvis forelderens skyld! Har sett altfor mange eksempler på det motsatte

Anonymkode: 000cb...e32

[AnonymBruker]

spørs hvem av dem. 

Hadde det vært sønnen som jeg er nærmest knyttet til så hadde det vært en sorg for meg. 

Dattera føler jeg uansett er mer på far sin side (eks) enn meg så det hadde jeg vel akseptert på en måte selvom jeg alltid hadde latt døra stå åpen om ho skulle ombestemme meg. 

Det er ikke ett valg jeg kan ta for dem. Det er bare å håpe at jeg er så heldig å få ha dem i livet mitt resten av mitt liv. 

Anonymkode: 953a9...6f2

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke nødvendigvis forelderen som blir kuttet ut sin feil.... Det kan være mange situasjoner her. Det kan være en mor som bevisst har sabotert far, og nektet samvær, hvor barna tilslutt tror på mor og ikke ønsker kontakt med far - eller omvendt!

Det kan være en svigersønn som ikke ønsker at datteren skal ha kontakt med sin familie pga sjalusi, kontroll osv. 

Det kan være en svigerdatter som saboterer for mannens familie. 

Det kan være et barn som ikke ønsker kontakt med mor eller far fordi de ikke hjelper de med penger. 

Listen er lang, så overhodet ikke nødvendigvis forelderens skyld! Har sett altfor mange eksempler på det motsatte

Anonymkode: 000cb...e32

Så enkelt er det nok ikke, det sitter dypt i mennesker å kutte ut familie. 

[AnonymBruker]

Det har jeg opplevd, og jeg har akseptert det. Det ligger selvfølgelig en lang og vondt historie bak dette, og jeg var egentlig ikke overrasket over at dette ble utfallet. Det er mer overraskende egentlig at det tok så lang tid, for jeg visste og ble også advart mot at hans far ville benytte sjansen til å vende ham fullstendig mot meg da han (av egen vilje, lokket av far med gyldne løfter) flyttet til sin far da han var 12 år og kunne velge selv. Med den far han har virket det umulig at han kunne opprettholde kontakt med oss begge, og at han ville mptte komme til å velge, men han var såpass sterk at han gjorde det ganske lenge likevel. Til slutt ble det likevel for vanskelig, og det forstår jeg. Det er en trist situasjon ingen barn skulle måtte stå i, og jeg tapte. Mye mulig fordi jeg ikke har det i meg å spille tilsvarende stygge spill som hans far. 

Jeg har to store barn med min ektemann som kaller meg en fantastisk mamma, og som påstår at dette på ingen måte er min skyld, men akkurat det siste kjøper jeg ikke. Om jeg hadde vært klokere, flinkere, annerledes, kanskje kunne da utfallet blitt noe annet? Det klarer jeg aldri slutte med å gruble på. 

Jeg har likevel akseptert selve situasjonen. Jeg forstår hvorfor, og klarer også å tenke at det er sikkert bedre for mitt barn å ha valgt dette, istedenfor å være i en situasjon der lojalitet blir splittet. Mine sannheter og fars sannheter er nemlig ikke forenelige, og far kan ikke klare å akseptere at barnet tror noe på mine. Slik et han ikke laget. Du er enten med ham, 100%, eller mot ham. 

Anonymkode: 1f355...f25

[AnonymBruker]

Først bekymret og forvirret. Jeg ville sittet med mange spørsmål om hva som hadde hendt, hvorfor, og ikke minst, om barnet mitt hadde det bra. 

Det er vanskelig å si at jeg hadde respektert det, men håper det. Samtidig ville jeg slitt med å finne balansen mellom å respektere ønsket om ingen kontakt, og samtidig vise at jeg står klar med åpne armer hvis vatnet ombestemmer seg.

Anonymkode: 6cec9...b4d

[senior]

Jeg ville blitt veldig lei meg og foretatt en grundig selvransakelse . . . og prøvd med all godvilje å gjenopprette forholdet.

Uten kontakt med barna ville jeg følt med veldig ensom og forlatt. Heldigvis har vi tette bånd i dag.

[AnonymBruker]

Da hadde jeg følt meg mislykket som forelder. Uansett årsak så hadde jeg blitt helt knust.

Hva kunne jeg ha gjort, det spørs jo hva som var årsaken til at han ikke hadde ønsket kontakt. Hadde gjort alt for å ha mitt barn i livet mitt, hadde gått med på alt for ikke å miste kontakt iallfall. Men man må innrette seg etter ønskene det voksne barnet har så lenge barnet er oppegående nok til å ta egne valg.

Ser ikke for meg at det skulle skje da vi har et godt forhold og jeg har vært en god mamma. Har selv kuttet kontakt med en forelder og det gjør man ikke uten at de er komplett udugelige og ikke i stand til å ta hensyn til andre enn seg selv

Anonymkode: 6ab35...bb3

[AnonymBruker]

Hadde mine barn kuttet kontakt med meg hadde jeg blitt knust. Hadde først blitt bekymret for om noe hadde skjedd med dem, og ellers hadde jeg virkelig gått dypt inn i meg selv, prøvd å forstå situasjonen og lytte til hva barna har å si.

Det sitter langt inne for de fleste å kutte kontakt med foreldre og familie, uansett grunn. Jeg har gjort det selv. Det tok meg mange år, men jeg fikk endelig nok etter at jeg tok mot til meg og konfronterte familien med hvordan de har behandlet meg og de svarte med fornektelse og skyldte på meg og hverandre - som vanlig.

Anonymkode: b0732...914

[AnonymBruker]

Min far begynte å spre masse stygge løgner og usannheter om meg når jeg kuttet ham ut... kun han som er skyld i grunnen til det, men det tålte han ikke og måtte dermed legge skylden over på meg...

Anonymkode: 12ddf...70a

[-Missi-]

Da hadde jeg blitt helt knust, frustrert og lei meg. Men jeg hadde også blitt alvorlig bekymret. Vi har et veldig nært og fint forhold og han er nærmere meg en far. Måtte skjedd noe svært alvorlig. 

Hadde nok prøve alt jeg kunne, lagt meg flat, spurt om vi kunne forsøke familie terapi. Ønsket at han skulle fortalt meg hvorfor og om det var noe jeg kunne gjøre, endre på etc. 

Hadde nok gjort alt jeg kunne for å imøtekomme han, lytte og gjøre min del av det hele. 

 

Har selv vurert å kutte ut min egen mor mange ganger å jobbet hardt i terapi for å bli en annen mor til mitt barn enn jeg hadde selv. 

 

Har ikke klart å kutte ut mamma selv men redusert relasjonen til det minimale. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min far begynte å spre masse stygge løgner og usannheter om meg når jeg kuttet ham ut... kun han som er skyld i grunnen til det, men det tålte han ikke og måtte dermed legge skylden over på meg...

Anonymkode: 12ddf...70a

Samme her, du er ikke alene.. 

Anonymkode: b0732...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min far begynte å spre masse stygge løgner og usannheter om meg når jeg kuttet ham ut... kun han som er skyld i grunnen til det, men det tålte han ikke og måtte dermed legge skylden over på meg...

Anonymkode: 12ddf...70a

Min mor har gjort det samme. Det går mye i at hun sier jeg krever penger av henne og at det er kun det jeg vil ha fra henne. 

Det er jo i grunn litt underlig, for det er alltid hun som har lånt penger av meg, helt siden jeg gikk på barneksolen (har ikke fått de tilbake).
Jeg har aldri fått penger av henne til noe annet enn middag de dagene hun jobbet hele ettermiddagen. 
Jeg spurte en gang om hun kunne hjelpe meg med lappen, men det var kontant nei! Aldri spurt om hjelp igjen fra den kanten. Og folk lurer på hvorfor jeg er hyperselvstendig 🙄 

Vet ikke om faren min sier noe. Han har aldri tatt kontakt med meg. I oppveksten var samvær kun sporadisk. Må vite at hans kone og barn var de som var viktig. 
Mor og far har aldri vært kjærester, de bare pulte. Synd mor ikke ga meg bort som opprinnelig planlagt. 

Anonymkode: 4801c...bdd