Må dårlig oppvekst bearbeides?

[AnonymBruker]

Har alltid tenkt at jeg hadde en bra oppvekst. Fordi det jeg husker mest er stort sett bra. 

 

Men det var helt til Kona fortalte meg med streng tone at det har jeg ikke hatt. Jeg har naturligvis igjennom våre 15+ år fortalte henne om diverse fra oppveksten. Og hun ramset opp alt hun kom på av negativt. Etter det har jeg blitt litt bitter og begynt å selv analisere mer og synes synd på meg selv. Noe som er helt I mot min filosofi.

 

For å si litt, min far var medlem av hells angels  noen år før han hopper av og ble narkoman, gjorde mye krim. Ble hyper Kristen og nykter når jeg var 16-17. Jeg hadde dog lite med han å gjøre før I tenårene.

Mor var alene med 5 barn store deler av tiden og hadde ny kjæreste flere ganger I året. En av disse som hun var med lengst 2-3 år hadde psykopatiske trekk og gav søsken juling, skremte vettet av oss alle med trusler og kjefting(inklidert mor). Mine søsken fikk gjennongå dette hardere da min far hadde truet han dersom han hadde rørt meg. Ingen av søskene fungerer I samfunnet (rus og psykiske lidelser)

Mor hadde mer en nok å henge fingrene I, så når jeg ikke oppførte meg fikk jeg høre at hun skulle sende meg på institusjon. Samtidig var vi fattig og ble stor konstrast med alle gjevnaldrende som hadde resurssterke foreldre. Turtle ikke ha med andre hjem osv. 

 

Det er en del, men samtidig er det jeg husker når jeg tenker barndom de gode tingene. Hadde fine besteforeldre som stilte opp og så videre. 

 

Kona mener jeg har traumer å bearbeide siden jeg sliter litt med liten selvtillit og seperasjonsangst. Jeg er usikker da jeg har klart meg greit, vært pilot I forsvaret og tatt høy utdanning. Samtidig er jeg snart 50 år og usikker på hva det da er å bearbeide?

Anonymkode: 4cda1...2bf

[Schopenhauer]

Umulig å ta stilling til spørsmålet dit, men i prinsippet må ikke dårlig oppvekst "bearbeides". Den beste indikatoren er funksjonsnivået. 

[AnonymBruker]

Mennesker har overlevelsesstrategier, og noen har en evne til å blokkere ut hendelser bedre enn andre. Du har jo vært gjennom en betydelig omsorgssvikt med vold og rus i oppveksten, og søsknene dine er klassiske eksempler hvor rus brukes som flukt. 

Mest sannsynlig har du fortrengt og undertrykt oppveksten din, og kjenner ikke på samme følelsene pga det. Kanskje har det manifistert seg på annet vis hos deg, eller vil gjøre det senere, f.eks med mye smerter etc. Traumer viser seg nemlig ikke alltid som psykosomatiske symptomer, men også somatisk. Eller så er du et Løvetannbarn som ikke har latt deg prege av det. 

Du må kjenne selv om du føler du trenger å bearbeide. Hvis liten selvtillit og seperasjonsangst påvirker hverdagen din i stor grad, så bør du kanskje vurdere det. Men hvis det ikke har noe å si for livet eller relasjonene dine, så ser jeg ikke noe poeng med å åpne opp et stort vondt sår. 

Anonymkode: 7a7f2...58e

[AnonymBruker]

Nei. Dissosiasjon er mitt beste middel, har prøvd behandling og medisinering i 20 år, men etter gjentagende dype depresjoner, emosjonelt ustabile episoder og hyppige angstanfall så kuttet jeg alt (i samråd med lege) og lot hjernen distansere seg så mye den ville.

Føler meg litt «kald» og har problemer med tilknytning, men fungerer veldig bra i dagliglivet og livskvaliteten er betraktelig bedre.

Anonymkode: 00d15...cb4

[AnonymBruker]

Jeg tror nok de fleste som har hatt ting som er et stykke utenfor normen møter seg selv i døra på et tidspunkt og da trenger en eller annen form for bearbeiding. Det må ikke nødvendigvis være full rulle med terapi og store omveltninger, sykemelding eller lignende men noe som gjør at man kommer dit at man ser det litt utenfra og aksepterer det som var.

For mange skjer nok dette når de får barn, kanskje blir det tydelig for de hva de vil og ikke vil ta med seg fra oppveksten for eksempel. Hvilke verdier og metoder de mener egne barn vil være best tjent med.

For andre kommer det kanskje mer i en midtlivs-fase. Når man begynner å se litt på hvor man har kommet blir det ganske naturlig å se på hvor man har kommet fra og gjøre seg opp tanker om hvorfor og hvordan. Det er jo litt å bearbeide ting det også.

Anonymkode: 91bd7...3a8

[Snublefot62]

Det er aldri for sent å få en dårlig oppvekst. Bare gå til en psykolog. Dette ble jeg fortalt av en terapeut for noen år siden. Og det ligger mye humor i det, og en del alvor og sannhet.

De færreste av oss har hatt en rosenrød og perfekt barndom. Mine foreldre var mennesker som alle andre, og gjorde feil som alle andre. Spørsmålet må bli hvordan det har påvirket deg over tid og hvordan det påvirker deg den dag i dag.

Det er for min del først i voksen alder jeg har kommet til den konklusjonen at jeg ble sviktet som barn. På flere områder. Men jeg overlevde. Det er det vi mennesker er lagd for å gjøre. Vi tilpasser oss og finner strategier som gjør at vi klarer å håndtere de tingene vi står i.

Jeg ser nå på mine foreldre med en del skuffelse. Men jeg er ikke bitter. Det gidder jeg ikke å kaste bort tid på. Men jeg har fortsatt utfordringer med å forholde meg til min far (som den eneste av de to som fortsatt lever) og det er såpass utfordrende at jeg har kuttet kontakten. Det er min strategi i dag.

For noen år siden var strategien å straffe meg selv, plage meg selv og pine meg selv til å ha en relasjon med han. Det stresset meg og gav meg konstant dårlig samvittighet og det påvirket og selvfølelsen min. Jeg trodde det skulle være slik. Gjennom mine timer med behandler og sjelegransking så har jeg fått ryddet i mye av barndommen min, mange tanker og inntrykk, og klart å forholde meg til det på en helt annen måte enn om jeg ikke hadde hatt hjelp. Men jeg vet ikke om jeg kunne klart det alene. Kanskje. Kanskje ikke.

Men realiteten min var at det påvirket meg. Mye. Og det påvirker meg også i dag. Men ved hjelp av samtaler og behandling har jeg fått bedre oversikt over hva jeg husker og hva jeg sitter igjen med, og kan tilpasse meg bedre for å håndtere meg i dag.

Et veldig konkret eksempel for meg er et behov for å tilfredstille andre. Det kan gjøre at jeg går langt i å gjøre noen fornøyd uten å klare å se at det går ut over meg, familien min og mange andre. Behovet kommer av manglende omsorg og oppmerksomhet når jeg var liten, og det som fungerte da var å hjelpe andre og stille opp for de. Det var ikke mitt ansvar men jeg gjorde det til mitt ansvar og det var ingen som stoppet meg eller lærte meg å sette grenser for meg selv. Resultatet har vært ødelagte forhold, grunne relasjoner og ofte kortvarige vennskap. Det har jeg lært meg å identifisere. Og bare ved å identifisere det så kjenner jeg igjen mønsteret når det trigges, og jeg klarer ofte i dag å snu dette før det går for langt. Ikke alltid, men som regel. Konsekvensen er nå uansett ikke like stor som den pleide å være.

Og jeg har flere eksempler og. Men tror det ene der kanskje illustrerer nytten min av å få behandlet barndommen min ved hjelp av andre.

Men det er samtidig ikke alt som er ille eller trenger "håndtering". Alt påvirker oss, men spørsmålet du må stille deg om det pårivker deg negativt? Om svaret er ja så bør du for din del snakke med noen. Det kan være en kort samtale, eller det kan være over tid. Kanskje får du effekt av det. Eller kanskje det var feil for deg. Men påvirker dette deg negativt vil jeg påstå at det er verdt et forsøk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Har alltid tenkt at jeg hadde en bra oppvekst. Fordi det jeg husker mest er stort sett bra. 

 

Men det var helt til Kona fortalte meg med streng tone at det har jeg ikke hatt. Jeg har naturligvis igjennom våre 15+ år fortalte henne om diverse fra oppveksten. Og hun ramset opp alt hun kom på av negativt. Etter det har jeg blitt litt bitter og begynt å selv analisere mer og synes synd på meg selv. Noe som er helt I mot min filosofi.

 

For å si litt, min far var medlem av hells angels  noen år før han hopper av og ble narkoman, gjorde mye krim. Ble hyper Kristen og nykter når jeg var 16-17. Jeg hadde dog lite med han å gjøre før I tenårene.

Mor var alene med 5 barn store deler av tiden og hadde ny kjæreste flere ganger I året. En av disse som hun var med lengst 2-3 år hadde psykopatiske trekk og gav søsken juling, skremte vettet av oss alle med trusler og kjefting(inklidert mor). Mine søsken fikk gjennongå dette hardere da min far hadde truet han dersom han hadde rørt meg. Ingen av søskene fungerer I samfunnet (rus og psykiske lidelser)

Mor hadde mer en nok å henge fingrene I, så når jeg ikke oppførte meg fikk jeg høre at hun skulle sende meg på institusjon. Samtidig var vi fattig og ble stor konstrast med alle gjevnaldrende som hadde resurssterke foreldre. Turtle ikke ha med andre hjem osv. 

 

Det er en del, men samtidig er det jeg husker når jeg tenker barndom de gode tingene. Hadde fine besteforeldre som stilte opp og så videre. 

 

Kona mener jeg har traumer å bearbeide siden jeg sliter litt med liten selvtillit og seperasjonsangst. Jeg er usikker da jeg har klart meg greit, vært pilot I forsvaret og tatt høy utdanning. Samtidig er jeg snart 50 år og usikker på hva det da er å bearbeide?

Anonymkode: 4cda1...2bf

Jeg hadde en oppvekst preget av mye av det samme som deg, selv om det ikke var helt likt. Jeg følte at jeg burde bearbeide, forstå og gå videre. Jeg pratet med psykolog, men denne mente at mine tanker og refleksjoner rundt det som hadde skjedd var naturlige og sunne og at jeg ikke trengte mer behandling. Jeg dro hjem og krevde innsyn i barnevernssaken min for å prøve å forstå mer av hva som hadde skjedd. Fikk tilsendt en stor mappe fra byarkivet etter noen uker og fikk sjokk over alt jeg hadde fortengt, og ikke minst hvor klar over situasjonen alle instanser var, uten at noen egentlig prøvde å gjøre noe før jeg ble 14 år og begynte med rus, selvmedisinering og virkelighetsflukt. Jeg gikk rett i kjelleren og fikk en skikkelig knekk. Det har tatt meg flere år å komme videre på egen hånd, men i dag føler jeg at jeg har tilgitt og akseptert det som har skjedd og går videre i livet uten å være bitter og sint. En forelder har jeg valgt å kutte ut helt, en forelder har jeg kontakt med men holder litt på avstand. 

Anonymkode: 3f8a5...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har alltid tenkt at jeg hadde en bra oppvekst. Fordi det jeg husker mest er stort sett bra. 

 

Men det var helt til Kona fortalte meg med streng tone at det har jeg ikke hatt. Jeg har naturligvis igjennom våre 15+ år fortalte henne om diverse fra oppveksten. Og hun ramset opp alt hun kom på av negativt. Etter det har jeg blitt litt bitter og begynt å selv analisere mer og synes synd på meg selv. Noe som er helt I mot min filosofi.

 

For å si litt, min far var medlem av hells angels  noen år før han hopper av og ble narkoman, gjorde mye krim. Ble hyper Kristen og nykter når jeg var 16-17. Jeg hadde dog lite med han å gjøre før I tenårene.

Mor var alene med 5 barn store deler av tiden og hadde ny kjæreste flere ganger I året. En av disse som hun var med lengst 2-3 år hadde psykopatiske trekk og gav søsken juling, skremte vettet av oss alle med trusler og kjefting(inklidert mor). Mine søsken fikk gjennongå dette hardere da min far hadde truet han dersom han hadde rørt meg. Ingen av søskene fungerer I samfunnet (rus og psykiske lidelser)

Mor hadde mer en nok å henge fingrene I, så når jeg ikke oppførte meg fikk jeg høre at hun skulle sende meg på institusjon. Samtidig var vi fattig og ble stor konstrast med alle gjevnaldrende som hadde resurssterke foreldre. Turtle ikke ha med andre hjem osv. 

 

Det er en del, men samtidig er det jeg husker når jeg tenker barndom de gode tingene. Hadde fine besteforeldre som stilte opp og så videre. 

 

Kona mener jeg har traumer å bearbeide siden jeg sliter litt med liten selvtillit og seperasjonsangst. Jeg er usikker da jeg har klart meg greit, vært pilot I forsvaret og tatt høy utdanning. Samtidig er jeg snart 50 år og usikker på hva det da er å bearbeide?

Anonymkode: 4cda1...2bf

Det er aldri for sent tenker jeg, du sier du har dårlig selvtillit og separasjonsangst, da er det kanskje ikke så dumt å bearbeide det?

Anonymkode: ece6b...219

[AnonymBruker]

Jeg tror mange har en litt feil oppfatning av hva bearbeiding er. Du vet hva som skjedde, kan gjenfortelle det og har kjent på noen følelser rundt det. Da er det bearbeidet, mener jeg. Dårlig selvtillit og angst kan du alltids jobbe med hos en terapeut, det kan nesten alle ha godt av! Kognitiv terapi for eksempel er veldig nyttig. Men tenker ikke akkurat at du har ting du må dit for å bearbeide.

Anonymkode: 362b1...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg tror mange har en litt feil oppfatning av hva bearbeiding er. Du vet hva som skjedde, kan gjenfortelle det og har kjent på noen følelser rundt det. Da er det bearbeidet, mener jeg. Dårlig selvtillit og angst kan du alltids jobbe med hos en terapeut, det kan nesten alle ha godt av! Kognitiv terapi for eksempel er veldig nyttig. Men tenker ikke akkurat at du har ting du må dit for å bearbeide.

Anonymkode: 362b1...104

Bearbeiding" refererer til prosessen med å endre eller forbedre noe ved å arbeide med det. 

Anonymkode: 7a7f2...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Bearbeiding" refererer til prosessen med å endre eller forbedre noe ved å arbeide med det. 

Anonymkode: 7a7f2...58e

Nå snakker vi om bearbeiding innen psykologi. Det er litt mer og noe annerledes enn den setningen du limte inn her.

Anonymkode: 362b1...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Nå snakker vi om bearbeiding innen psykologi. Det er litt mer og noe annerledes enn den setningen du limte inn her.

Anonymkode: 362b1...104

 Jeg vet det, og det jeg skrev går også innunder bearbeiding av følelser/hendelser. Å vite hva som skjedde og har kjent på noen følelser er ikke det samme som å bearbeide. 

Anonymkode: 7a7f2...58e