Samboer viser ingen interesse for det jeg oppnår når det kommer til jobb

[AnonymBruker]

Jeg har fått mer ansvar på jobben og er ganske fersk i yrket. Dette er et stort kompliment, og jeg føler på en ny gnist. Jeg har vært veldig nedfor en stund fordi at jeg har vært umotivert, men dette ga meg virkelig motivasjon. Samboer vet at jeg har hatt det tøft i det siste, og i går fortalte jeg han om at jeg har fått mer ansvar og at jeg endelig kjenner på motivasjon og engasjement igjen. 

Han responderte ikke noe særlig på det, og viste ikke særlig engasjement. Når jeg ga han tilbakemelding på dette, så sa han bare at "jeg vet ikke hva det ansvaret innebærer og om det er bra eller ikke - jeg jobber ikke med det samme som deg". Han kommer selv hjem og snakker om jobb, muligheter han har fått osv. og jeg engasjerer meg veldig i det han driver med. Ikke fordi det er en interesse, men fordi at det er en stor del av livet hans. Han ble helt kald etter at jeg sa at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne/vise litt engasjement. Den følelsen jeg hadde av glede og ekstase når jeg først fortalte det forsvant veldig fort. 

Det føles bare feil at han snakker så mye om jobb og jeg viser interesse, men når jeg forteller noe så bryr han seg ikke noe særlig. Og når jeg forsøker å fortelle han at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne, så bare snakker han ikke med meg resten av kvelden. Han tåler ingen form for kommunikasjon der jeg uttrykker at noe gjør meg litt nedfor, uavhengig av hvor "forsiktig" jeg er med å legge det frem. 

Jeg blir kjempesliten av hele greia. Skal jeg bare slutte å fortelle han ting? Jeg forventer ikke at han skal være super-engasjert, men det hadde vært hyggelig om han brydde seg.

Anonymkode: efd51...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har fått mer ansvar på jobben og er ganske fersk i yrket. Dette er et stort kompliment, og jeg føler på en ny gnist. Jeg har vært veldig nedfor en stund fordi at jeg har vært umotivert, men dette ga meg virkelig motivasjon. Samboer vet at jeg har hatt det tøft i det siste, og i går fortalte jeg han om at jeg har fått mer ansvar og at jeg endelig kjenner på motivasjon og engasjement igjen. 

Han responderte ikke noe særlig på det, og viste ikke særlig engasjement. Når jeg ga han tilbakemelding på dette, så sa han bare at "jeg vet ikke hva det ansvaret innebærer og om det er bra eller ikke - jeg jobber ikke med det samme som deg". Han kommer selv hjem og snakker om jobb, muligheter han har fått osv. og jeg engasjerer meg veldig i det han driver med. Ikke fordi det er en interesse, men fordi at det er en stor del av livet hans. Han ble helt kald etter at jeg sa at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne/vise litt engasjement. Den følelsen jeg hadde av glede og ekstase når jeg først fortalte det forsvant veldig fort. 

Det føles bare feil at han snakker så mye om jobb og jeg viser interesse, men når jeg forteller noe så bryr han seg ikke noe særlig. Og når jeg forsøker å fortelle han at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne, så bare snakker han ikke med meg resten av kvelden. Han tåler ingen form for kommunikasjon der jeg uttrykker at noe gjør meg litt nedfor, uavhengig av hvor "forsiktig" jeg er med å legge det frem. 

Jeg blir kjempesliten av hele greia. Skal jeg bare slutte å fortelle han ting? Jeg forventer ikke at han skal være super-engasjert, men det hadde vært hyggelig om han brydde seg.

Anonymkode: efd51...beb

Og for å bevare freden så må jeg alltid legge meg flat og be om unnskyldning for at jeg forårsaket en konflikt. (Rett og slett be om unnskyldning for at jeg synes det er kjipt at han ikke bryr seg) 

Han sier for eks. aldri "Vet du hva, jeg skal tenke på det til neste gang. Dette er jo noe som er veldig viktig for deg". Det blir heller en stor greie og han kan være sur i flere dager.

Anonymkode: efd51...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har fått mer ansvar på jobben og er ganske fersk i yrket. Dette er et stort kompliment, og jeg føler på en ny gnist. Jeg har vært veldig nedfor en stund fordi at jeg har vært umotivert, men dette ga meg virkelig motivasjon. Samboer vet at jeg har hatt det tøft i det siste, og i går fortalte jeg han om at jeg har fått mer ansvar og at jeg endelig kjenner på motivasjon og engasjement igjen. 

Han responderte ikke noe særlig på det, og viste ikke særlig engasjement. Når jeg ga han tilbakemelding på dette, så sa han bare at "jeg vet ikke hva det ansvaret innebærer og om det er bra eller ikke - jeg jobber ikke med det samme som deg". Han kommer selv hjem og snakker om jobb, muligheter han har fått osv. og jeg engasjerer meg veldig i det han driver med. Ikke fordi det er en interesse, men fordi at det er en stor del av livet hans. Han ble helt kald etter at jeg sa at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne/vise litt engasjement. Den følelsen jeg hadde av glede og ekstase når jeg først fortalte det forsvant veldig fort. 

Det føles bare feil at han snakker så mye om jobb og jeg viser interesse, men når jeg forteller noe så bryr han seg ikke noe særlig. Og når jeg forsøker å fortelle han at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne, så bare snakker han ikke med meg resten av kvelden. Han tåler ingen form for kommunikasjon der jeg uttrykker at noe gjør meg litt nedfor, uavhengig av hvor "forsiktig" jeg er med å legge det frem. 

Jeg blir kjempesliten av hele greia. Skal jeg bare slutte å fortelle han ting? Jeg forventer ikke at han skal være super-engasjert, men det hadde vært hyggelig om han brydde seg.

Anonymkode: efd51...beb

Sannheten er at menn bryr seg lite om kvinner å jobb, dessverre. Kvinner skal i følge de oppdra barn, være hjemme å lage mat samt vaske. Om en kvinne har en jobb så er det mer for å ha noe å bruke tiden sin på samt ha en stabil inntekt! 
 

Menn har en helt annen innstilling til jobb, og har et konkurransehensyn på det meste. Noen kvinner har dette også men ikke mange. Menn tjener gjennomsnittlig bedre enn kvinner, og de har gjort det i alle år og lite er forandret i 2024, dessverre. 
 

Kjenner flere menn, inkludert min mann som gir blanke faen i hva dama/kona driver med på jobb. Fordi han rett og slett ser på det som uinteressant. 
 

 

Anonymkode: 5a820...ca2

[AnonymBruker]

Dumpegrunner for meg da jeg datet; men som ikke heiet på meg når det kom til utdannelse og karriere, var negativ til overtid og jobbreiser, eller på andre måter var negativ til mine prioriteringer. 

Samt; 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og for å bevare freden så må jeg alltid legge meg flat og be om unnskyldning for at jeg forårsaket en konflikt. (Rett og slett be om unnskyldning for at jeg synes det er kjipt at han ikke bryr seg) 

Anonymkode: efd51...beb

Da ville jeg gått på dagen. 

Anonymkode: 290e5...f39

[AnonymBruker]

Han høres ikke ut som en god mann. Samboere skal selvfølgelig støtte og oppmuntre hverandre.

Anonymkode: 10da6...396

[AnonymBruker]

Jeg beklager å måtte si det, men han høres ikke ut som en god kjæreste.

min eks var også sånn. Jeg er ganske karrieredrevet og det likte han ikke. I starten var det subtilt, som det du beskriver. At han rett og slett ikke brydde seg. Når vi fikk barn ble det mye tydeligere. At jeg jobbet var en ulempe i hans hode, da måtte han bidra mer hjemme. Så han var sur for det. Samtidig så han jo at vi måtte ha to jobber for å klare oss. Han var i tillegg gjerrig, mine penger var familiens, hans penger var hans. Han ble mer og mer irritert når jeg snakket om jobb. Så jeg sluttet.

Oppdaget etterhvert at jeg også var en ulempe hvis jeg f.eks. Var syk. Han var generelt dårlig på å bry seg om meg, vise omsorg og heie på meg. Jeg følte mer og mer på at jeg måtte «dempe» personligheten min og hvordan jeg var også på en generell basis.

Har ny kjæreste nå og opplever det motsatte. Han spør meg masse om jobb og vil lære mer. Jeg har vurdert å søke meg videre internt og han er verdens beste støtte. Jeg får masse ekstra selvtillit av han og han heier oppriktig på meg. Det gjenspeiler seg i andre aspekter av livet også.

Poenget mitt er at det finnes gode menn, ikke kast bort tiden din på egoistiske menn som din, du kommer til å bli en skygge av deg selv til slutt. 

Anonymkode: 81c4d...575

[Jentadi]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har fått mer ansvar på jobben og er ganske fersk i yrket. Dette er et stort kompliment, og jeg føler på en ny gnist. Jeg har vært veldig nedfor en stund fordi at jeg har vært umotivert, men dette ga meg virkelig motivasjon. Samboer vet at jeg har hatt det tøft i det siste, og i går fortalte jeg han om at jeg har fått mer ansvar og at jeg endelig kjenner på motivasjon og engasjement igjen. 

Han responderte ikke noe særlig på det, og viste ikke særlig engasjement. Når jeg ga han tilbakemelding på dette, så sa han bare at "jeg vet ikke hva det ansvaret innebærer og om det er bra eller ikke - jeg jobber ikke med det samme som deg". Han kommer selv hjem og snakker om jobb, muligheter han har fått osv. og jeg engasjerer meg veldig i det han driver med. Ikke fordi det er en interesse, men fordi at det er en stor del av livet hans. Han ble helt kald etter at jeg sa at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne/vise litt engasjement. Den følelsen jeg hadde av glede og ekstase når jeg først fortalte det forsvant veldig fort. 

Det føles bare feil at han snakker så mye om jobb og jeg viser interesse, men når jeg forteller noe så bryr han seg ikke noe særlig. Og når jeg forsøker å fortelle han at det hadde vært fint om han kunne være glad på mine vegne, så bare snakker han ikke med meg resten av kvelden. Han tåler ingen form for kommunikasjon der jeg uttrykker at noe gjør meg litt nedfor, uavhengig av hvor "forsiktig" jeg er med å legge det frem. 

Jeg blir kjempesliten av hele greia. Skal jeg bare slutte å fortelle han ting? Jeg forventer ikke at han skal være super-engasjert, men det hadde vært hyggelig om han brydde seg.

Anonymkode: efd51...beb

Du må aldri slutte å fortelle kjæresten om det du er opptatt av. Det er oppskrift på kjipt forhold og mulig brudd til slutt. Å skravle om alt mulig er viktig når man skal leve lenge sammen. Det kan jo hende det er en årsak til at han er sånn akkurat nå, men fortsetter dette i lang tid, bør du vurdere om du kan leve med at det er sånn.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som en god mann, alldeles ikke kandidat for livet-ut perspektiv, og ikke en person man burde holde ut med.

Anonymkode: 86330...c38

[I Grosny]

Samboeren din kan ikke brukes til alt. Du trenger venner også. Bruk mer tid med dem  og med kollegaer.

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (5 minutter siden):

Samboeren din kan ikke brukes til alt. Du trenger venner også. Bruk mer tid med dem  og med kollegaer.

Det å bli sett i et forhold, er ikke noe gode venninner kan fikse.

Anonymkode: aa3ca...767

[AnonymBruker]

Du er sammen med en egoist. Bytt mann.

Anonymkode: fc366...925

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det å bli sett i et forhold, er ikke noe gode venninner kan fikse.

Anonymkode: aa3ca...767

Nei, men samboer klarer iallfall ikke det. Han strekker ikke til over alt, men er sikkert helt fantastisk i andre sammenhenger. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Mye blir man alene om.

[Roci]

I Grosny skrev (30 minutter siden):

Nei, men samboer klarer iallfall ikke det. Han strekker ikke til over alt, men er sikkert helt fantastisk i andre sammenhenger. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Mye blir man alene om.

Å ha en viss interesse for partners hverdag er vel nesten et minimumskrav for at det skal ha noen hensikt å være i en parrelasjon - som for de fleste er nettopp noen å dele hverdagen med. Om den ene parten er for emosjonelt lat til å gidde å engasjere seg, er man strengt tatt bare "roommates". 

[AnonymBruker]

I Grosny skrev (51 minutter siden):

Nei, men samboer klarer iallfall ikke det. Han strekker ikke til over alt, men er sikkert helt fantastisk i andre sammenhenger. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Mye blir man alene om.

Min mann strekker til over alt. For familien, karrieren, gode venner, og trening/egenpleie. 

Men forstår at enkelte menn trenger å fortelle seg selv at det ikke er mulig. Slike menn dumpet jeg raskt. 

Anonymkode: 290e5...f39

[SPOCA]

I Grosny skrev (1 time siden):

Nei, men samboer klarer iallfall ikke det. Han strekker ikke til over alt, men er sikkert helt fantastisk i andre sammenhenger. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Mye blir man alene om.

Merkelig utsagn, synes jeg. Det er da helt naturlig at man interesserer seg for hverandre. Mannen min snakker mye om sin jobb til meg, og jeg om min jobb til han. Hadde han ikke vist noen interesse for det som er viktig for meg, hadde det faktisk vært et stort rødt flagg. Akkurat som det er naturlig at jeg interesserer og bryr meg om mannen min.

Venner er bra for mange ting, men mannen er også en veldig god venn.

[I Grosny]

Roci skrev (1 time siden):

Å ha en viss interesse for partners hverdag er vel nesten et minimumskrav for at det skal ha noen hensikt å være i en parrelasjon - som for de fleste er nettopp noen å dele hverdagen med. Om den ene parten er for emosjonelt lat til å gidde å engasjere seg, er man strengt tatt bare "roommates". 

Folk er forskjellige. Jeg er enig i at det er best med noen som er helt med, helt på lag, og interessert, men det kan også bli for mye innblanding. I denne saken er det imidlertid kronisk for lite involvering. Jeg mener at man finner feil med alle, og  det lureste er å være med en som har feil man kan leve greit  med over tid. Man finner også fine ting med alle. Tar man det fine så får man feilene med på kjøpet .

Endret 12. september 2024 av I Grosny

[Pippi Lotta]

I Grosny skrev (1 time siden):

Nei, men samboer klarer iallfall ikke det. Han strekker ikke til over alt, men er sikkert helt fantastisk i andre sammenhenger. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Mye blir man alene om.

Det hjelper jo ikke om han er fantastisk i andre samenhenger, så lemge han ikke fungerer som samboer.... Å ha interese for partner er absolut minstekravet! I tileg høres det jo ut som mannen sliter kraftig med komuninasjon, som nok gjør det vanskelig å være fantastiak i noen situasjon.

[Lava Anne]

Høres ut som en jeg datet. Mitt tips er å komme deg unna. Sånne folk er energityver og etter hvert kommer du til å søke støtte og engasjement bare hos venner og foreldre, ikke din egen kjæreste. Og du vil merke at energien din er laber når du er med ham, nettopp fordi han ikke gidder å fore den. Og da er det over. Han sier rett ut at han ikke bryr seg når han sier at han ikke vet hva ansvaret innebærer. En god kjæreste som bryr seg ordentlig om deg vil nettopp være nysgjerrig på hva det ansvaret innebærer og være glad på dine vegne. Du er nok sammen med en som ikke er så interessert i mennesker generelt. Det er min oppfatning av sånne typer. Men de er selv glad i å dele.

Endret 12. september 2024 av Lava Anne

[I Grosny]

Pippi Lotta skrev (6 minutter siden):

Det hjelper jo ikke om han er fantastisk i andre samenhenger, så lemge han ikke fungerer som samboer.... Å ha interese for partner er absolut minstekravet! I tileg høres det jo ut som mannen sliter kraftig med komuninasjon, som nok gjør det vanskelig å være fantastiak i noen situasjon.

Ditt og veldig mange andres minstekrav, sikkert mitt også, men han er som han er, på godt og vondt. Jeg sliter egentlig med det motsatte, min kjære involverer seg for mye og for sterkt. Det finnes en herlig  mellomting.

Endret 12. september 2024 av I Grosny

[Roci]

I Grosny skrev (5 minutter siden):

Folk er forskjellige. Jeg er enig i at det er best med noen som er helt med, helt på lag, og interessert, men det kan også bli for mye innblanding. I denne saken er det imidlertid kronisk for lite involvering. Jeg mener at man finner feil med alle, og  det lureste er å være med en som har feil man kan leve greit  med over tid. Man finner også fine ting med alle. Tar man det fine så får man feilene med på kjøpet .

Jeg snakker som sagt om hva man minimum bør kunne forvente av en partner. Ingen er feilfrie, men om man ikke en gang er interessert  i den man er sammen med, så faller jo mye av grunnlaget for en parrelasjon bort.