Gaslighting av egne foreldre

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til min mor. Som barn var jeg det umulige barnet, uansett, mens min søster var det snille barnet. Roller vi slet litt med begge to, men det er ingen tvil om at jeg er den som vedvarende har problemer med å takle min tildelte rolle. 

Familierelasjonen har humpet og gått gjennom årene på et vis, men jeg har svelget mange kameler for å opprettholde en slags normalt relasjon mellom stadig ubehagelige situasjoner. Mitt ønske om at barna mine skulle vokse opp med en storfamilie har vært høyt prioritert hos meg, og så fikk jeg bare takle det som kom. Det var innstillingen. Barna har også mange gode minner om samvær med familien, mye på grunn av søskenbarn og at vi oftest klarte å fungere sammen. Ikke uten stikk og dumme ting, men det fungerte på et vis. Dette sprakk da barna var tenåringer. Fasaden som bedre besteforeldre enn de var foreldre sprakk med en forferdelig vond situasjon, som satte seg hardt i både meg og barna. Min far støtter min mor uansett, så han er en del av problemet. Etter dette har illusjoner om en fungerende familie vært vanskelig. Det er mye vonde følelser, og i motsetning til meg har ikke barna vært innstilt på å svelge kameler. De er villig til å være høflige ved behov, og det er det. Vi treffer dem nå kun sjelden, og kort. Dette er selvfølgelig min skyld, slik de ser det, og de er såre. Noe som gjør at det skal enda mindre til før full eksplosjon når vi en sjelden gang møtes. 

Med så store barn som jeg nå har kan ikke ting feies under noe teppe. Mine foreldre kan gjøre og hevde ting, for så å benekte dette. Under oppvekst og da barna var små ble jeg ofte forvirret av dette, og trodde delvis på at jeg måtte huske feil/ha misforstått. Når dette nå skjer har gjerne barna også vært vitner, og for dem blir det at mormor og morfar lyver noe helt vanvittig i forhold til at jeg, mye av vane sikkert, prøver å bare tåle og gå videre. For å ikke gjøre vondt verre. Det nytter ikke å protestere. Dette er gaslightning sier min datter, og ja det er det. Kontakt er imidlertid kuttet ned til et såpass minimum at neste steg vil være fullt brudd. Jeg synes det er fryktelig vanskelig. 

Situasjonen nå er at jeg føler en slags skam ovenfor barna i det at jeg ikke kutter dem helt ut, men jeg har vel egentlig ikke gitt helt opp et håp om å klare å takle dette bedre. Ikke la det gå inn på meg. Kunne være en storfamilie innimellom, og la episoder bare prelle av meg. Barna er store og forstår at fullt brudd er vanskelig, så vi vil forsøke. Mine foreldre er liksom bindeledd til resten av slekta også. Vi kan ikke kutte dem ut og omgås andre. Andre treffer vi når absolutt alle samles. 

Er det noen som har tips til hvordan man best mulig takler noen som driver med gaslightning? Altså uten å kutte vedkommende ut fullstendig. Føler tips generelt går på å innse at man blir gaslighted, og komme seg bort. Vi har innsett, vi snakker åpent om episoder når de skjer, vi vet hva dette er, men hvordan helt praktisk forholde seg til dette klokt mellom og under episoder? Gjerne også stoppe episoder, om noen har erfaring med hva som bidrar til det, selv om det kanskje er vel optimistisk. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[AnonymBruker]

Konfronter de hver gang det skjer en ny episode. Snakk med barna om det og forklar hvorfor dere ikke kan kutte kontakten. Hvor alvorlig er det som skjer?

Anonymkode: 0b8a6...642

[AnonymBruker]

Sette ord på hva foreldrene dine gjør. "Dette er manipulende" for eksempel. Altså at du sier det direkte til dem. 

Anonymkode: a62ae...8d4

[Millinea]

Dette har fungert for meg med slike gaslighting koko foreldre: Ingen diskusjoner, er alltid enig med dem, legger igjen mine egne meninger hjemme. Spør de om råd for at de skal føle seg viktige (følger de selvfølgelig ikke). Begynner å bli eldre så hykommelsen begynner også å bli dårligere. Det å bruke energi på konfrontasjoner og diskusjoner tapper meg enormt. Og det er ikke verdt det. Bruk energien på barna i stedet. Dine foreldre vil aldri endre seg uansett hva du gjør eller hva du velger å gjøre.

[AnonymBruker]

Millinea skrev (7 timer siden):

Dette har fungert for meg med slike gaslighting koko foreldre: Ingen diskusjoner, er alltid enig med dem, legger igjen mine egne meninger hjemme. Spør de om råd for at de skal føle seg viktige (følger de selvfølgelig ikke). Begynner å bli eldre så hykommelsen begynner også å bli dårligere. Det å bruke energi på konfrontasjoner og diskusjoner tapper meg enormt. Og det er ikke verdt det. Bruk energien på barna i stedet. Dine foreldre vil aldri endre seg uansett hva du gjør eller hva du velger å gjøre.

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Sette ord på hva foreldrene dine gjør. "Dette er manipulende" for eksempel. Altså at du sier det direkte til dem. 

Anonymkode: a62ae...8d4

Veldig ulike råd, hvilket kanskje er litt forståelig angående en så vanskelig situasjon. 

Vi er dessverre klar over at mine foreldre ikke klarer å endre seg. Mye fordi de overhodet ikke vedkjenner seg å være ugrei. Det er andre som er ugrei dersom de (vi) reagerer. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Konfronter de hver gang det skjer en ny episode. Snakk med barna om det og forklar hvorfor dere ikke kan kutte kontakten. Hvor alvorlig er det som skjer?

Anonymkode: 0b8a6...642

Dette har jeg forsøkt, uten annet enn at da blir det såre konflikter, og det når på ingen måte gjennom at de skaper disse situasjonene. 

Det som normalt skjer er at det er plutselige, VELDIG plutselige, helt brå, raserianfall for ett eller annet. Ofte en bagatell, og fullstendig unødvendig. I dette raseriet blåses hva enn som utløste det opp til proporsjoner som er helt vanvittige, og det dras også gjerne frem hvordan den/de raseriet er rettet mot alltid er vrang og vanskelig, i ord, blikk og fakter som om man er et så forkastelig menneske at man får inntrykk av å være hatet, og en som bestandig svikter. Gammelt dritt dras gjerne frem i lyset igjen også. Gjerne så gammelt at man ikke engang kan svare for seg i forhold til det, for man kan ikke huske noe slikt. Ikke et det nødvendigvis sant heller. Det er ikke så nøye. Det viktige virker å være å fortelle i harde ord hvilket forkastelig menneske man er og bestandig har vært. 

Det er ingen vits i å svare i situasjonen, for det heller bare bensin på bålet, og dette utarter seg. 

Lar man situasjonen roe seg ned og tar så rolig og saklig opp at dette ikke var greit vil det som ble sagt oftest bare benektes, om vi aldri så mye var flere som helt faktisk hørte ordene som ble sagt, og har nøyaktig samme opplevelse av det som utspilte seg. Eventuelt unnskyldes det bare som berettiget, eller som en bagatell man er tåpelig om man legger noe i. Alle kan jo være litt hissige innimellom. 

Nevnes episoden i enda senere tid lyver vi om dem. Dette har ikke skjedd! 

Angående episoden hvor masken som bedre besteforeldre enn foreldre sprakk var det nødvendig at de sa unnskyld til ungene, og jeg kunne ikke gi meg på det, så ufattelig som den episoden var, og så hardt som det satt i ungene. Dette ble avfeid i lang tid uansett hvordan jeg forklarte at uten en unnskyldning var det ikke mulig å gå videre fra dette som en familie, for da ville ikke ungene ha noe med dem å gjøre. Dette førte til vedvarende utbrudd og raseri, hvor jeg ble anklaget for alt fra å baksnakke dem, lyve om dem, ødelegge deres alderdom, med mer. Det som hadde skjedd ble benektet, selv om samtlige visste at det hadde skjedd, og det var vedkjent like etter at det skjedde. (Kalt berettiget selvfølgelig, men ble likevel vedkjent.) Så gikk det noen år ,og plutselig sa de likevel unnskyld. Helt åpenbart at de husker godt hva som skjedde, til tross for all benektelse og ufin respons frem til unnskyldning til slutt faktisk kom. Altfor sent! Altfor mye ugreit før det skjedde også, så relasjonen til ungene har de ødelagt permanent. De er som nevnt villige til å være høflige når vi treffes som storfamilie, men det er ingen tillit igjen. 

At jeg har vært ærlig på at min helse er slik at den påvirkes av stress og konflikter, hvilket er helt reelt, har dessuten ikke fått dem til å roe ned veldig brå angrep som blir store sjokk, men å gjøre slikt oftere. Tidligere, før jeg vedkjente at jeg blir direkte dårlig av slikt, kunne vi innimellom treffes uten slike episoder. Nå virker det nærmest umulig. Jeg prøver å tenke at det er fordi de er stresset over at vi har trukket oss mer unna. Ungene er mer kyniske i forhold til dette, og tolker det mer som at nå når de vet hvor mye slikt påvirker meg og gjør meg vondt gjør de det med vilje, FORDI det rammer ekstra hardt. At det gir ekstra tilfredsstillelse for dem da. 

En fryktelig vond situasjon iallefall, og hadde det ikke vært slik at vi mister kontakt med absolutt hele slekten ved å kutte all kontakt hadde det vært mest fristende. Mellom episodene er de dessuten greie, men det hoper seg selvfølgelig opp med ting som blir usagt og som gnager. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[AnonymBruker]

Millinea skrev (15 timer siden):

Dette har fungert for meg med slike gaslighting koko foreldre: Ingen diskusjoner, er alltid enig med dem, legger igjen mine egne meninger hjemme. Spør de om råd for at de skal føle seg viktige (følger de selvfølgelig ikke). Begynner å bli eldre så hykommelsen begynner også å bli dårligere. Det å bruke energi på konfrontasjoner og diskusjoner tapper meg enormt. Og det er ikke verdt det. Bruk energien på barna i stedet. Dine foreldre vil aldri endre seg uansett hva du gjør eller hva du velger å gjøre.

Tror jeg må ha lest innlegget ditt 30 ganger nå, for å prøve å innstille meg fullstendig på dette. Høres veldig lurt ut. 

Jeg bare lurer på en ting, kommer også dine foreldre med så brå og aggressive utbrudd at du skvetter til? Hvordan klarer du isåfall holde roen fullstendig da? Jeg blir ofte så i sjokk og regelrett redd at jeg kan svare før jeg tenker meg om. Hjernen går helt i frys, og jeg begynner å prate for å roe ned/argumentere mot før jeg klarer å samle meg rasjonelt. Det at jeg hele tiden er på vakt mot slikt medfører dessverre ikke at jeg takler det bedre når det skjer, men at jeg allerede er så på tuppa at jeg kanskje reagerer enda mer på autopilot. Oppvokst med dette og etter å ha opplevd det hele livet har dette blitt et traume selvfølgelig, og ved å oppleve det igjen og igjen blir det heller aldri bedre. 

Jeg pleier normalt ikke å svare aggressivt, men kan likevel ha svart dumt før hodet virker igjen, og jeg er på en måte litt lammet under slikt. Absolutt ikke på mitt smarteste, siden jeg helt faktisk blir redd. (Selv om å skjule det oftest er del av autopilot- respons.) Eksempler på det jeg kan si på autopilot før jeg får summet meg er "Nei nå tuller du!", "Nei nå må du roe deg!" og lignende, og det slår ikke godt ut. 

Det å være absolutt helt rolig når det så plutselig smeller vet jeg ikke helt hvordan jeg skal mestre. Noen av de siste gangene sov jeg da det eksploderte. Jeg hoppet ut på gulvet og visste ikke engang hvor jeg var og hva som skjedde, med hamrende hjerte. Nøyaktig samme reaksjon som om jeg hadde våknet av at en bombe slo ned ved siden av huset. Det kunne like godt vært det. Jeg er ikke sikker på om jeg skrek av redsel eller ikke. Jeg tror jeg gjorde det. Slik startet både første juledag og dagen vi var samlet for å gå i en begravelse. Hvordan man holder seg rolig i slike situasjoner vet jeg ikke. Jeg tror det blir vanskelig. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[Millinea]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tror jeg må ha lest innlegget ditt 30 ganger nå, for å prøve å innstille meg fullstendig på dette. Høres veldig lurt ut. 

Jeg bare lurer på en ting, kommer også dine foreldre med så brå og aggressive utbrudd at du skvetter til? Hvordan klarer du isåfall holde roen fullstendig da? Jeg blir ofte så i sjokk og regelrett redd at jeg kan svare før jeg tenker meg om. Hjernen går helt i frys, og jeg begynner å prate for å roe ned/argumentere mot før jeg klarer å samle meg rasjonelt. Det at jeg hele tiden er på vakt mot slikt medfører dessverre ikke at jeg takler det bedre når det skjer, men at jeg allerede er så på tuppa at jeg kanskje reagerer enda mer på autopilot. Oppvokst med dette og etter å ha opplevd det hele livet har dette blitt et traume selvfølgelig, og ved å oppleve det igjen og igjen blir det heller aldri bedre. 

Jeg pleier normalt ikke å svare aggressivt, men kan likevel ha svart dumt før hodet virker igjen, og jeg er på en måte litt lammet under slikt. Absolutt ikke på mitt smarteste, siden jeg helt faktisk blir redd. (Selv om å skjule det oftest er del av autopilot- respons.) Eksempler på det jeg kan si på autopilot før jeg får summet meg er "Nei nå tuller du!", "Nei nå må du roe deg!" og lignende, og det slår ikke godt ut. 

Det å være absolutt helt rolig når det så plutselig smeller vet jeg ikke helt hvordan jeg skal mestre. Noen av de siste gangene sov jeg da det eksploderte. Jeg hoppet ut på gulvet og visste ikke engang hvor jeg var og hva som skjedde, med hamrende hjerte. Nøyaktig samme reaksjon som om jeg hadde våknet av at en bombe slo ned ved siden av huset. Det kunne like godt vært det. Jeg er ikke sikker på om jeg skrek av redsel eller ikke. Jeg tror jeg gjorde det. Slik startet både første juledag og dagen vi var samlet for å gå i en begravelse. Hvordan man holder seg rolig i slike situasjoner vet jeg ikke. Jeg tror det blir vanskelig. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

Jeg har vel så og si samme reaksjon som deg, fryser... Vi blir jo angrepet. Prøver så godt jeg kan å bruke den frysen til summe meg og ikke si noe på auto, (skriker gjærne "drittkjærring" inni meg par ganger for å lette trangen til å angripe tilbake), for så å bruke standardfraser som "jajajaja" eller "neineinei" etterfulgt av "skal gjøre/ikke gjøre sånn ja/nei", gir de rett så de roer seg og så prøver jeg å gå over til et annet tema. Men tror mye bunner i at mine og dine foreldre ikke klarer å håndtere følelser så godt, derfor det blir slike eksplosjoner hele tiden. Så prøv å se på de som et barn som har et tantrum, er jo det de har. Merket det veldig da jeg kom hjem med en nyfødt. Mamma var så full av følelser at hun eksploderte på det ene etter det andre. Var jo katastrofe at vi ikke hadde gitt smokk, kom aldri til å ta flaske nå osv. Nekter for å ha sagt eller oppført seg sånn når jeg tok opp det senere.

Vil egentlig anbefale å snakke med noen, nær venn eller profesjonell. Dette påvirker oss svært negativt og gjør at vi er mer utsatt for å møte veggen. Hørt om flere som har utviklet en form for ptsd pga slike foreldre.

[AnonymBruker]

Dessverre har du slike foreldre så er den eneste løsningen for egen mental helse å kutte kontakten. Om du har øvrig familie som er glad i deg og støtter deg vil de kunne fortsette kontakten med deg. Om du har ordentlig giftige foreldre så vil de nok gjøre alt for å spre dritt og gørr om deg for å sette seg selv i et bedre lys. Noen vil tro på de og ta deres side, men de som virkelig kjenner de vil forhåpentligvis skjønne hvorfor du må kutte de ut.

Jeg har selv kuttet ut moren min, og skjønner hvilken situasjon du er i. Jeg tenker ofte vi kunne vært samlet hele familien sammen men for meg er det ikke mulig lengre. Jeg har absolutt null gode følelser igjen for moren min, og jeg har virkelig fått sett hvor løgnaktig, fæl og grusom hun er. Orker ikke late som alt er perfekt bare for at alle skulle omgås en gang i blandt. Dessverre er det ingen kur for slike foreldre. De vil aldri forstå at de selv er grunnen for at man ikke vil ha kontakt.

Anonymkode: e8860...92a

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut for nervesystemet ditt. Ikke rart du er blitt syk. Du har ingen støttende storfamilie uansett - jeg skjønner ikke hvorfor du skal tenke veldig over dette forholdet. Hold kontakt til et minimum, syter de avslutter du. 

Anonymkode: 83bc1...81e

[AnonymBruker]

Millinea skrev (På 12.9.2024 den 7.43):

Dette har fungert for meg med slike gaslighting koko foreldre: Ingen diskusjoner, er alltid enig med dem, legger igjen mine egne meninger hjemme. Spør de om råd for at de skal føle seg viktige (følger de selvfølgelig ikke). Begynner å bli eldre så hykommelsen begynner også å bli dårligere. Det å bruke energi på konfrontasjoner og diskusjoner tapper meg enormt. Og det er ikke verdt det. Bruk energien på barna i stedet. Dine foreldre vil aldri endre seg uansett hva du gjør eller hva du velger å gjøre.

Så du lyver og oppfører deg falskt for å kunne være sammen 🤦‍♀️ huff a huff trist å lese at du selger deg selv så billig

Anonymkode: 6cacf...c09

[AnonymBruker]

Millinea skrev (18 timer siden):

Jeg har vel så og si samme reaksjon som deg, fryser... Vi blir jo angrepet. Prøver så godt jeg kan å bruke den frysen til summe meg og ikke si noe på auto, (skriker gjærne "drittkjærring" inni meg par ganger for å lette trangen til å angripe tilbake), for så å bruke standardfraser som "jajajaja" eller "neineinei" etterfulgt av "skal gjøre/ikke gjøre sånn ja/nei", gir de rett så de roer seg og så prøver jeg å gå over til et annet tema. Men tror mye bunner i at mine og dine foreldre ikke klarer å håndtere følelser så godt, derfor det blir slike eksplosjoner hele tiden. Så prøv å se på de som et barn som har et tantrum, er jo det de har. Merket det veldig da jeg kom hjem med en nyfødt. Mamma var så full av følelser at hun eksploderte på det ene etter det andre. Var jo katastrofe at vi ikke hadde gitt smokk, kom aldri til å ta flaske nå osv. Nekter for å ha sagt eller oppført seg sånn når jeg tok opp det senere.

Vil egentlig anbefale å snakke med noen, nær venn eller profesjonell. Dette påvirker oss svært negativt og gjør at vi er mer utsatt for å møte veggen. Hørt om flere som har utviklet en form for ptsd pga slike foreldre.

Jeg prøver som deg å forstå og akseptere så mye som mulig. Vil nesten si at jeg er blitt ekspert på å bortforklare og unnskylde dem etter et liv med dette. Jeg er vokst opp med dette, og ønsker så gjerne å forstå og akseptere, men jeg slipper litt opp for unnskyldninger. Synes også det på en måte er enda vanskeligere nå som jeg har voksne barn som sier "Nei, dette er bare uakseptabelt!". Det setter meg i en skvis mellom å prøve å akseptere og å være lojal mot mine barn. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Dessverre har du slike foreldre så er den eneste løsningen for egen mental helse å kutte kontakten. Om du har øvrig familie som er glad i deg og støtter deg vil de kunne fortsette kontakten med deg. Om du har ordentlig giftige foreldre så vil de nok gjøre alt for å spre dritt og gørr om deg for å sette seg selv i et bedre lys. Noen vil tro på de og ta deres side, men de som virkelig kjenner de vil forhåpentligvis skjønne hvorfor du må kutte de ut.

Jeg har selv kuttet ut moren min, og skjønner hvilken situasjon du er i. Jeg tenker ofte vi kunne vært samlet hele familien sammen men for meg er det ikke mulig lengre. Jeg har absolutt null gode følelser igjen for moren min, og jeg har virkelig fått sett hvor løgnaktig, fæl og grusom hun er. Orker ikke late som alt er perfekt bare for at alle skulle omgås en gang i blandt. Dessverre er det ingen kur for slike foreldre. De vil aldri forstå at de selv er grunnen for at man ikke vil ha kontakt.

Anonymkode: e8860...92a

Mine foreldre er veldig ok utad, og bestandig nesten primus motor for å samle slekt. Det er kun en gang de ikke var med på initiativ og organisering av å samle. Stort sett er de bestandig i ledelsen for slikt. Det er derfor fryktelig vanskelig å treffe resten av slekt og samtidig  unngå dem. Ovenfor andre enn meg og min familie (meg, mann og mine barn) fremstår de som fantastiske. Min søster føler nok på dette og, det urimelige i det, men andre ser ikke dette. En kusine vet. Hun er like hjelpeløs i å påvirke noe. Resten skjønner ikke dette. De har sett noe, men ikke tilstrekkelig til å forstå. De er fantastisk utad ellers. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Dette høres ikke bra ut for nervesystemet ditt. Ikke rart du er blitt syk. Du har ingen støttende storfamilie uansett - jeg skjønner ikke hvorfor du skal tenke veldig over dette forholdet. Hold kontakt til et minimum, syter de avslutter du. 

Anonymkode: 83bc1...81e

Jeg vet. Dette er nok delvis årsaken til at jeg ble syk, og jeg blir absolutt ikke bedre av at dette vedvarer. Vi har kontakt på minimum allerede. Mindre enn nå er fullt brudd. Vi treffes kun julaften, 17 mai, fødselsdager og slektstreff nå. Så var det også en begravelse i år, og jeg prøver å innstille meg på å se dem noen timer en gang i måneden, men klarer sjelden å faktisk gjøre det.

Jeg gruer meg hver gang jeg skal være med dem. Såpass at mann og barn tenker at dette ikke er klokt. Selv synes jeg det er fryktelig vanskelig å akseptere å måtte kutte helt. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Så du lyver og oppfører deg falskt for å kunne være sammen 🤦‍♀️ huff a huff trist å lese at du selger deg selv så billig

Anonymkode: 6cacf...c09

Jeg tror ikke du forstår hva vi må forholde oss til når familie er slik. Det er ikke å lyve som i å være uærlig for å være uærlig, men en slags overlevelsesmodus. Det min familie helt faktisk har påvirket meg til er at jeg generelt ikke tåler løgn, for all løgn føles utrygt, om aldri så "hvite", men å ikke si hva man helt faktisk tenker og føler ovenfor familien er nødvendig for å ikke skape mer uro og konflikt enn man ikke kan unngå. Fordi man ikke klarer å forhindre det. 

Jeg forsøker for eksempel å avklare alt mulig på forhånd med min familie, så klart at ingenting kan misforstås og skape konflikter. Som for eksempel ved den begravelsen. Det var avtalt nøyaktig når vi hadde på ringeklokke om morgenen, når vi spise frokost, når vi skulle kjøre og når vi da ville være fremme ved kirka. Det var avklart og enighet om dette, men likevel fikk min far/mor plutselig for seg at avtalen ikke var riktig om morgenen, og vi våknet med sjokk av så aggressiv banking på døra (halvtime før avtalt oppvåkning) at man skulle tro det var en grusom krise på gang. 

Å tie av nødvendighet er ikke å lyve. Å ikke kunne si hva man opplever, tenker og føler fordi det fyrer opp helt unødvendige konflikter er ikke å lyve. Man er ikke falsk for å være falsk, men for å komme seg gjennom, i et miljø/situasjon man blir kneblet av frykt. 

Om man sier hva man tenker og føler blir det angrepet, og man blir kalt urimelig. Det anerkjennes ikke, så det er ikke vits i å forsøke. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[AnonymBruker]

Oi! Dette var tungt å lese, og mye av det kunne jeg virkelig skrevet selv. Nesten så noen skrev min historie. 
 

Har selv en slik mamma. Hun er så manipulerende. Lever på en løgn og fasade, og jeg tror få ville trodd meg om jeg fortalte sannheten. Barna mine vil heller ikke omgås besteforeldrene lenger. Det er på et minimum, men vi orker knapt det lengre. Tror vi er på et brudd innen et halvt år. 
 

rådvill selv, så vanskelig å komme med råd. Er dine foreldre typen som sprer løgner om deg og dine (min er sånn), splitter deg fra resten av familien? Kan du snakke med noen andre i familien? 

Anonymkode: 87df7...685

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg prøver som deg å forstå og akseptere så mye som mulig. Vil nesten si at jeg er blitt ekspert på å bortforklare og unnskylde dem etter et liv med dette. Jeg er vokst opp med dette, og ønsker så gjerne å forstå og akseptere, men jeg slipper litt opp for unnskyldninger. Synes også det på en måte er enda vanskeligere nå som jeg har voksne barn som sier "Nei, dette er bare uakseptabelt!". Det setter meg i en skvis mellom å prøve å akseptere og å være lojal mot mine barn. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

Jeg tenker én ting, og det er "hva feiler du?" - at du ikke automatisk støtter dine barn 100%. Hvorfor skal de utsettes for dette? Du kan ego-trippe med din storfamilie-fantasi alene. 

Anonymkode: 29405...c7f

[AnonymBruker]

Jeg synes det er flott at dine barn har gjennomskuet dine foreldre. 

Anonymkode: def6e...d2a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2024 den 20.53):

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til min mor. Som barn var jeg det umulige barnet, uansett, mens min søster var det snille barnet. Roller vi slet litt med begge to, men det er ingen tvil om at jeg er den som vedvarende har problemer med å takle min tildelte rolle. 

Familierelasjonen har humpet og gått gjennom årene på et vis, men jeg har svelget mange kameler for å opprettholde en slags normalt relasjon mellom stadig ubehagelige situasjoner. Mitt ønske om at barna mine skulle vokse opp med en storfamilie har vært høyt prioritert hos meg, og så fikk jeg bare takle det som kom. Det var innstillingen. Barna har også mange gode minner om samvær med familien, mye på grunn av søskenbarn og at vi oftest klarte å fungere sammen. Ikke uten stikk og dumme ting, men det fungerte på et vis. Dette sprakk da barna var tenåringer. Fasaden som bedre besteforeldre enn de var foreldre sprakk med en forferdelig vond situasjon, som satte seg hardt i både meg og barna. Min far støtter min mor uansett, så han er en del av problemet. Etter dette har illusjoner om en fungerende familie vært vanskelig. Det er mye vonde følelser, og i motsetning til meg har ikke barna vært innstilt på å svelge kameler. De er villig til å være høflige ved behov, og det er det. Vi treffer dem nå kun sjelden, og kort. Dette er selvfølgelig min skyld, slik de ser det, og de er såre. Noe som gjør at det skal enda mindre til før full eksplosjon når vi en sjelden gang møtes. 

Med så store barn som jeg nå har kan ikke ting feies under noe teppe. Mine foreldre kan gjøre og hevde ting, for så å benekte dette. Under oppvekst og da barna var små ble jeg ofte forvirret av dette, og trodde delvis på at jeg måtte huske feil/ha misforstått. Når dette nå skjer har gjerne barna også vært vitner, og for dem blir det at mormor og morfar lyver noe helt vanvittig i forhold til at jeg, mye av vane sikkert, prøver å bare tåle og gå videre. For å ikke gjøre vondt verre. Det nytter ikke å protestere. Dette er gaslightning sier min datter, og ja det er det. Kontakt er imidlertid kuttet ned til et såpass minimum at neste steg vil være fullt brudd. Jeg synes det er fryktelig vanskelig. 

Situasjonen nå er at jeg føler en slags skam ovenfor barna i det at jeg ikke kutter dem helt ut, men jeg har vel egentlig ikke gitt helt opp et håp om å klare å takle dette bedre. Ikke la det gå inn på meg. Kunne være en storfamilie innimellom, og la episoder bare prelle av meg. Barna er store og forstår at fullt brudd er vanskelig, så vi vil forsøke. Mine foreldre er liksom bindeledd til resten av slekta også. Vi kan ikke kutte dem ut og omgås andre. Andre treffer vi når absolutt alle samles. 

Er det noen som har tips til hvordan man best mulig takler noen som driver med gaslightning? Altså uten å kutte vedkommende ut fullstendig. Føler tips generelt går på å innse at man blir gaslighted, og komme seg bort. Vi har innsett, vi snakker åpent om episoder når de skjer, vi vet hva dette er, men hvordan helt praktisk forholde seg til dette klokt mellom og under episoder? Gjerne også stoppe episoder, om noen har erfaring med hva som bidrar til det, selv om det kanskje er vel optimistisk. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

Begynn å praktiser «Grey Rock» kommunikasjon med dine foreldre, og ikke bit på agnet ved provokasjon. Grey rock er enkelt og greit kommunikasjon du kan ha med en bussjåfør, ansatt i kassa på Rema, kollegaen du ikke kjenner særlig godt. Det er kommunikasjon som ikke betyr noe for deg. Så hva enn de sier tilbake, vil ikke ha noen emosjonell påvirkningskraft mot deg. Det betyr også at du ikke søker støtte og bekreftelse av dine foreldre mer. Du aksepterer at du ikke vil få det av dem. 
 

Si til dine barn at du forstår dem men ønsker et nøytralt forhold til dine foreldre fremfor ett brudd.
 

Det innebærer dog at du ikke kan bruke dine barn som terapeuter eller samtalepartner når dine foreldre gjør noe du opplever som ugreit. Jeg mistenker at de kanskje har en så sterk mening om dette fordi du har åpnet opp dialogen med dem om hvor vanskelig du finner relasjonen med deres besteforeldre. 
 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (11 timer siden):

Begynn å praktiser «Grey Rock» kommunikasjon med dine foreldre, og ikke bit på agnet ved provokasjon. Grey rock er enkelt og greit kommunikasjon du kan ha med en bussjåfør, ansatt i kassa på Rema, kollegaen du ikke kjenner særlig godt. Det er kommunikasjon som ikke betyr noe for deg. Så hva enn de sier tilbake, vil ikke ha noen emosjonell påvirkningskraft mot deg. Det betyr også at du ikke søker støtte og bekreftelse av dine foreldre mer. Du aksepterer at du ikke vil få det av dem. 
 

Si til dine barn at du forstår dem men ønsker et nøytralt forhold til dine foreldre fremfor ett brudd.
 

Det innebærer dog at du ikke kan bruke dine barn som terapeuter eller samtalepartner når dine foreldre gjør noe du opplever som ugreit. Jeg mistenker at de kanskje har en så sterk mening om dette fordi du har åpnet opp dialogen med dem om hvor vanskelig du finner relasjonen med deres besteforeldre. 
 

Din mistanke om dette er vel ikke helt riktig. Det et jeg som må anerkjenne og møte mine barn i deres opplevelser av sine besteforeldre. Selvfølgelig også angående hvordan de opplever at jeg blir behandlet, for det reagerer de svært sterkt på, og med mye sinne, men de er på ingen måte mine terapeuter i dette. Om jeg aldri så mye synes situasjonen er vanskelig og de nå er blitt voksne er det jeg som er mor og de mine barn, ikke omvendt på noen måter. 

Jeg skal lese om dette. Takk for tipset! 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[AnonymBruker]

Du vil ikke miste kontakten med resten av slekta...hva gir de deg? Sånn egentlig? Hvilken verdi har de for deg og din familie?

Anonymkode: d5ac5...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vil ikke miste kontakten med resten av slekta...hva gir de deg? Sånn egentlig? Hvilken verdi har de for deg og din familie?

Anonymkode: d5ac5...de5

Jeg synes jeg har veldig mange fine mennesker i slekta, og synes det er utrolig koselig å møte dem på diverse samlinger av slekt. På begge sider er man relativt flinke til å arrangere treff av ulike slag, og mine foreldre er nesten bestandig med på å arrangere dette, og er alltid med. 

Det gir meg ganske mye. Jeg har en fin slekt, med mange mennesker jeg setter pris på. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Oi! Dette var tungt å lese, og mye av det kunne jeg virkelig skrevet selv. Nesten så noen skrev min historie. 
 

Har selv en slik mamma. Hun er så manipulerende. Lever på en løgn og fasade, og jeg tror få ville trodd meg om jeg fortalte sannheten. Barna mine vil heller ikke omgås besteforeldrene lenger. Det er på et minimum, men vi orker knapt det lengre. Tror vi er på et brudd innen et halvt år. 
 

rådvill selv, så vanskelig å komme med råd. Er dine foreldre typen som sprer løgner om deg og dine (min er sånn), splitter deg fra resten av familien? Kan du snakke med noen andre i familien? 

Anonymkode: 87df7...685

Beklager, jeg hadde oversett noen innlegg her, så litt sent svar. 

Vondt å høre at du også har en slik mor. ❤️

Det er ikke mange som ville trodd meg/oss om vi fortalte dette heller. Utad er mine foreldre empstiske, hyggelige, høflige, rolige og alt det jeg, barna mine og min mann kan oppleve som totalt fraværende. De er svært godt likt sosialt sett, og blir nok ansett som genuint gode mennesker. De er forsåvidt det også, ovenfor alle andre enn meg og mine. Jeg er visst en slags gjøkunge, og barna er bare mine barn, og min mann er min mann. Mine barn og min manns "feil" er nok at de er mine, og jeg er feil. Har vært feil så lenge jeg har minner tilbake. Min mor har ved en anledning vedkjent dette, med begrunnelsen at jeg er så ulik henne. At det var og er vanskelig for henne. 

Nei ikke direkte løgn, men litt slik underfundige stikk og kommentarer som får oss til å fremstå som noe useriøse og ufornuftige kan forekomme, litt undergraving av suksess og prestasjoner også, samt at fravær av å vise stolthet over oss på samme måte som ovenfor søstre og hennes familie gir folk inntrykk av at de helst ikke ønsker å prate om meg/mine, og det gir et slags inntrykk av at det ikke går så bra med oss. Dette er veldig subtilt, men medfører at folk får en følelse av at jeg/vi sliter med diverse, og så får jeg litt snåle diskré spørsmål der folk virker lettet når jeg sier at nei det går bra med meg, bra med ungene, bra med min mann, og jeg forteller stolt om mine barn og hva de driver med på måter som får deres bekymring til å lette. For de har kanskje fått inntrykk av at ting ikke går så bra. Men mer i det som ikke blir sagt enn det som blir sagt. Vanskelig å forklare, men folk flest stråler jo på em måte opp når de snakker om sine barn og barnebarn, og når man ikke gjør dette, og svarer kort og noe avvisende, og/eller endrer temaet ved spørsmål om barn/barnebarn, får man følelse av at noe er galt. Det ligger mer på det nivået. 

Hvilke type løgner forteller hun om dere?

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg tenker én ting, og det er "hva feiler du?" - at du ikke automatisk støtter dine barn 100%. Hvorfor skal de utsettes for dette? Du kan ego-trippe med din storfamilie-fantasi alene. 

Anonymkode: 29405...c7f

Selvfølgelig støtter jeg mine barn 100%.

Selv om jeg kaller mine barn for barn er de altså voksne, og utsettes ikke for noe de ikke velger selv. De er enige om at det var riktig og bra at vi har vært en storfamilie opp gjennom, for de har som nevnt veldig mange gode minner fra det, frem til episoden da de var tenåring. Jeg tok selvfølgelig mine barns side 100%. Ikke bare fordi de er mine barn, men fordi det som da skjedde var 100% feil av mine foreldre. Jeg har aldri nølt angående det. 

Du mener kanskje at jeg skulle holdt dem borte fra mine foreldre fra de ble født, men det virket ikke å være nødvendig, i årevis. De har også vært gode besteforeldre. Til det brast. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg synes det er flott at dine barn har gjennomskuet dine foreldre. 

Anonymkode: def6e...d2a

Litt vanskelig å vite hva jeg skal svare til det. Jeg skulle nok ønske de var lykkelig uvitende om disse sidene ved dem, og at det kun rammet og påvirket meg fremdeles. 

Anonymkode: 2f2c1...74f

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (På 14.9.2024 den 8.47):

Begynn å praktiser «Grey Rock» kommunikasjon med dine foreldre, og ikke bit på agnet ved provokasjon. Grey rock er enkelt og greit kommunikasjon du kan ha med en bussjåfør, ansatt i kassa på Rema, kollegaen du ikke kjenner særlig godt. Det er kommunikasjon som ikke betyr noe for deg. Så hva enn de sier tilbake, vil ikke ha noen emosjonell påvirkningskraft mot deg. Det betyr også at du ikke søker støtte og bekreftelse av dine foreldre mer. Du aksepterer at du ikke vil få det av dem. 
 

Si til dine barn at du forstår dem men ønsker et nøytralt forhold til dine foreldre fremfor ett brudd.
 

Det innebærer dog at du ikke kan bruke dine barn som terapeuter eller samtalepartner når dine foreldre gjør noe du opplever som ugreit. Jeg mistenker at de kanskje har en så sterk mening om dette fordi du har åpnet opp dialogen med dem om hvor vanskelig du finner relasjonen med deres besteforeldre. 
 

Fra å lese om gray rock kom jeg inn på the yellow rock method. Der tror jeg at jeg fant metoden jeg må satse på. Det er et utspring fra gray rock, men på en måte som ikke får deg til å virke kald og hard av andre i omgivelsene. Det har jeg nemlig opplevd at folk har følt når jeg har forsøkt å beskytte meg med å ikke reagere/være en stein (gray rock). Det medførte at mine foreldre følte sympati/støtte og brukte det mot meg igjen. Jeg kunne jo ikke begynne å forklare hvorfor jeg ikke tok tilsynelatende små stikk med et smil. Folk innser jo ikke at slikt ikke er spøk, men en del av et vondt mønster, og derfor på ingen måte morsomt. 

Dette er forsåvidt responser jeg allerede bruker, men ved å lese mye om dette kan jeg kanskje få et mer bevisst forhold til strategi og respons, som gjør det enklere å være konsistent på slikt. Største utfordringen ved dette er når man er fullstendig vergeløs mot angrep, som de to episoder der jeg sov da det var full eksplosjon. Jeg må prøve så godt det lar seg gjøre å ikke overnatte slik at de kan gjøre slikt. Det kan innebære at jeg ikke kan delta på slikt som begravelser og lignende, på grunn av avstand. Noe som også kan få meg til å virke usympatisk ovenfor andre. Jeg tror likevel jeg må ta en avveining ved hver anledning på hvor mye sosiale anseelsen jeg taper og hvor rart det blir å ikke møte i slike ting vs hvor påvirket min helse blir av å oppleve slikt. Min mann har dessuten sagt at dersom han opplever slikt en gang til vil han ikke holde seg lenger, men eksplodere tilbake. Han våknet jo på nøyaktig samme måte som meg begge gangene, og eneste årsak til at han holdt seg selv i ørene angående å respondere med raseri på såpass ufin oppførsel var av hensyn til meg, men han har nå konkludert med at da bare fortsetter oppførselen, og han finner seg ikke i slikt en gang til. Han opplever jo hvordan slikt påvirker min helse i dagevis etterpå, og har altså informert om at han ikke lenger finner det hensiktsmessig å la det gå, fordi han mener de må settes på plass for å få slutt på slikt. De liker jo ikke meg uansett, så jeg kan gjerne være den store stygge ulven som neste gang røsker opp døra og skjeller ut enda verre enn de holder på, sier han. Han mener at ja, det blir sikkert verre for meg den gangen det skjer, men at da vil de i det minste tenke seg bedre om angående å vekke oss slik flere ganger. Mulig han har rett i det, men å unngå overnatting er nok også lurt, nå nær de har "oppdaget denne måten " å være ugrei på. At de skal få mer mot min mann er jo heller ikke noe jeg ønsker. De vil jo bli dødelig fornærmet, og bruke det tilbake, i årevis etterpå. De tåler på ingen måte å bli møtt med samme oppførsel som de selv har. 

Men takk for tipset, og så håper jeg at jeg klarer å få til dette, ved å bli veldig bevisst på at det er slik jeg må møte dem. Skal lese til det kommer i blodet mitt. 

Anonymkode: 2f2c1...74f