Psykiater ble overgitt over tankekjør, ber meg øve, uten å se "bak følelsene og redselen"

[AnonymBruker]

Hadde en merkelig time hos psykiater idag. Jeg har delt litt før her inne, og fått gode tilbakemeldinger fra dere. Hadde så en grei time med gode råd, men igjen idag, null validering.

Jeg forstår jeg må røskes litt i, at det skal kreve en del å gå i terapi, jeg er ikke der for å få en bestevenn eller bli smeiket med, men.....

Jeg er henvist pga traumer og generalisert angst. Idag delte jeg rundt siste tidens hendelser. Jeg fortalte om dysfunksjonelle familie relasjoner, og at jeg sliter med merkedager. Det ene barnet mitt har bursdag denne uka, og jeg deler at jeg er redd ikke besteforeldrene gir noen oppmerksomhet eller gratulasjoner. Jeg deler det er sårt for meg. At barna mine skal oppleve å ha slike relasjoner.

Hun påpekte: "det er en tanke, det blir ikke bedre av å tenke det, du skal leve her og nå, uten å tenke på hva hvis", uten å snakke om følelsene bak dette. Jeg spør så: "kan du hjelpe meg å håndtere slike aviselser, det har skjedd før og skjer trolig også denne bursdagen". Hun blir da overgitt å sier: "DU må øve! Du sier det er vanskelig, og vil ikke øve. Skal jeg som behandler si at jeg skal ha time med deg, men si at jeg må gå? Det er det samme!"

Hva prøver hun på? Skal man skru av  følelsene og ikke tenke? Jeg trenger hjelp til å håndtere det jeg vet stadig kommer. 

Anonymkode: f5a20...9f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det ene barnet mitt har bursdag denne uka, og jeg deler at jeg er redd ikke besteforeldrene gir noen oppmerksomhet eller gratulasjoner. 

Anonymkode: f5a20...9f0

Pleier de å glemme bursdagen til barna? Eller gjør de det med vilje? Du kan enten minne dem på det om morgenen, eller bare la det gå (dersom de gjør det med vilje). Det er i alle fall ikke noe vits i å gå og gnure og bekymre deg i forkant. Enig med psykologen din. Du har agency og må bruke den. 

Anonymkode: 14de9...4ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Pleier de å glemme bursdagen til barna? Eller gjør de det med vilje? Du kan enten minne dem på det om morgenen, eller bare la det gå (dersom de gjør det med vilje). Det er i alle fall ikke noe vits i å gå og gnure og bekymre deg i forkant. Enig med psykologen din. Du har agency og må bruke den. 

Anonymkode: 14de9...4ad

Ok

Anonymkode: f5a20...9f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ok

Anonymkode: f5a20...9f0

Dette svaret ditt viser bare at du ikke lite svaret den første anonyme gav deg. Du har klaget på denne psykologen før. Om du virkelig er så misfornøyd med henne, så bytt til en annen. 

Anonymkode: 1a187...8ec

[AnonymBruker]

Jeg er også litt enig. Alle tanker som begynner med "hva hvis" kan du egentlig bare overse. Ta det som det kommer. Det er ikke farlig å bli lei seg og det hjelper på en måte ikke å gå og forberede seg på å bli lei seg i flere uker. Da gjør du din egen lidelse 100 ganger større. Når tanken først slår ned i deg så kan du bruke litt tid på å bestemme deg for om du skal gjøre noe med problemet. Kan du gjøre noe, vil du gjøre noe? Bestem deg ganske kjapt, gjennomfør planen og så er du ferdig. Da behøver du ikke tenke mer på det før dagen, timen, minuttet er kommet.

Anonymkode: 50a10...0ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde en merkelig time hos psykiater idag. Jeg har delt litt før her inne, og fått gode tilbakemeldinger fra dere. Hadde så en grei time med gode råd, men igjen idag, null validering.

Jeg forstår jeg må røskes litt i, at det skal kreve en del å gå i terapi, jeg er ikke der for å få en bestevenn eller bli smeiket med, men.....

Jeg er henvist pga traumer og generalisert angst. Idag delte jeg rundt siste tidens hendelser. Jeg fortalte om dysfunksjonelle familie relasjoner, og at jeg sliter med merkedager. Det ene barnet mitt har bursdag denne uka, og jeg deler at jeg er redd ikke besteforeldrene gir noen oppmerksomhet eller gratulasjoner. Jeg deler det er sårt for meg. At barna mine skal oppleve å ha slike relasjoner.

Hun påpekte: "det er en tanke, det blir ikke bedre av å tenke det, du skal leve her og nå, uten å tenke på hva hvis", uten å snakke om følelsene bak dette. Jeg spør så: "kan du hjelpe meg å håndtere slike aviselser, det har skjedd før og skjer trolig også denne bursdagen". Hun blir da overgitt å sier: "DU må øve! Du sier det er vanskelig, og vil ikke øve. Skal jeg som behandler si at jeg skal ha time med deg, men si at jeg må gå? Det er det samme!"

Hva prøver hun på? Skal man skru av  følelsene og ikke tenke? Jeg trenger hjelp til å håndtere det jeg vet stadig kommer. 

Anonymkode: f5a20...9f0

Takk for at du deler.

Anonymkode: ff613...132

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er også litt enig. Alle tanker som begynner med "hva hvis" kan du egentlig bare overse. Ta det som det kommer. Det er ikke farlig å bli lei seg og det hjelper på en måte ikke å gå og forberede seg på å bli lei seg i flere uker. Da gjør du din egen lidelse 100 ganger større. Når tanken først slår ned i deg så kan du bruke litt tid på å bestemme deg for om du skal gjøre noe med problemet. Kan du gjøre noe, vil du gjøre noe? Bestem deg ganske kjapt, gjennomfør planen og så er du ferdig. Da behøver du ikke tenke mer på det før dagen, timen, minuttet er kommet.

Anonymkode: 50a10...0ca

Men hvordan jeg skal takle det DA, er problemet.

Anonymkode: f5a20...9f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette svaret ditt viser bare at du ikke lite svaret den første anonyme gav deg. Du har klaget på denne psykologen før. Om du virkelig er så misfornøyd med henne, så bytt til en annen. 

Anonymkode: 1a187...8ec

Det kan jeg ikke 

Anonymkode: f5a20...9f0

[BobbySocks]

Det hensiktsmessige ville jo vært å utforske hvordan du kan håndtere disse følelsene. Hun virker å være en psykolog uten en metode/tilnærming, noe som kanskje ikke er helt heldig. 

[AnonymBruker]

Prøv metakognitiv atferdsterapi.

Anonymkode: 7c204...629

[AnonymBruker]

Tror det menes at føelslene kommer når de kommer, å det vil nok bli tungt, og noe som må håndteres ovenfor barnet og du må kjenne på den dagen. Men at du må øve på å prøve å ikke tenke på det idag, for at denne dagen ikke skal bli vond den også. Og sånn at du kan stå sterkere i slik motgang. 

Om de alltid skuffer, slutt å håp at det endrer seg men heller velg å se på andre goder i bedre relajsoner eller skap fine øyeblikk uten dem. Det er jo ingen garanti at alle bestandig er så bra som de kunne vært, så vi må være bra for oss selv. 

Betyr ikke at du ikke skal sørge, men at det ikke lenger lønner seg å sitte å håpe når du vet hva som kommer, på en måte? Å heller ikke gjøre barnet avhengig av dem. Jeg vokste opp uten pappa, men savnet han aldri fordi mamma var der for oss. Om du skjønner? Barn trenger ikke bry seg, selv om du gjør. Men om du legger opp til at de burde, da blir det kanskje anderledes. Så tenk på hvordan dere står i den situasjonen, for bursdag er en feiring uansett. 

Ikke gjør bursdag til noe vondt, feir den så godt som dere kan.

Anonymkode: a21ca...d61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde en merkelig time hos psykiater idag. Jeg har delt litt før her inne, og fått gode tilbakemeldinger fra dere. Hadde så en grei time med gode råd, men igjen idag, null validering.

Jeg forstår jeg må røskes litt i, at det skal kreve en del å gå i terapi, jeg er ikke der for å få en bestevenn eller bli smeiket med, men.....

Jeg er henvist pga traumer og generalisert angst. Idag delte jeg rundt siste tidens hendelser. Jeg fortalte om dysfunksjonelle familie relasjoner, og at jeg sliter med merkedager. Det ene barnet mitt har bursdag denne uka, og jeg deler at jeg er redd ikke besteforeldrene gir noen oppmerksomhet eller gratulasjoner. Jeg deler det er sårt for meg. At barna mine skal oppleve å ha slike relasjoner.

Hun påpekte: "det er en tanke, det blir ikke bedre av å tenke det, du skal leve her og nå, uten å tenke på hva hvis", uten å snakke om følelsene bak dette. Jeg spør så: "kan du hjelpe meg å håndtere slike aviselser, det har skjedd før og skjer trolig også denne bursdagen". Hun blir da overgitt å sier: "DU må øve! Du sier det er vanskelig, og vil ikke øve. Skal jeg som behandler si at jeg skal ha time med deg, men si at jeg må gå? Det er det samme!"

Hva prøver hun på? Skal man skru av  følelsene og ikke tenke? Jeg trenger hjelp til å håndtere det jeg vet stadig kommer. 

Anonymkode: f5a20...9f0

 

Jeg prøver å gjenkjenne bekymringstankene og spørre meg selv - kan jeg tenke på dette og samtidig puste og slappe av i kroppen?

Og gjør "yoga for lower back and hips" det høres ut som tull, men bekymring skaper spenninger som igjen hindrer meg i å slappe av. Spente muskler = fight/flight = et nervesystem opptatt av farer. 

Løsning finnes ikke alltid i tankene, det er derfor man sier "å sove på det", eller "gå tur og luft hodet litt". Uten input får kroppen noe å gjøre, ig tankene sorteres bedre. 

 

Anonymkode: 17300...4c1

[KaraThrace]

Det er sårt for DEG, ikke barnet ditt. Du tilegner barnet følelser det ikke har. Tenk hvis… hva så?? Hva så om de glemmer det. Det er kun du som kan kontrollere dine følelser om hva andre gjør. Du kan ikke kontrollere andre. Ikke gi dem den makta. Er noe enig med psykologen din, men tror nok din fortelling av hvordan psykologen sa det er preget av hvordan du selv følte situasjonen. For det er ikke feil å leve i NUET, og ikke bekymre seg på forhånd. Men jeg kan skjønne at du ønsker hjelp til å håndtere potensielle følelser..

[AnonymBruker]

Psykiateren har et poeng. 

Det du må gjøre er å bytte ut tankene «hva,hvis». Og heller tenke «jeg tar det som det kommer». Du kan ikke leve i fremtid, du er nødt til å leve i nåtid. Og det er ikke noe annet enn å ØVE.

Begynn og se for deg scenariorer i hodet, der dere skal i selskap hos besteforeldre. Du vet ikke om de kommer til å gi oppmerksomhet til barnet. Kanskje så begynner det og dukke opp «hva, hvis» tanker. Da stopper du tankene, og prøver å tenke at «ja, det kan skje. Men dette er ikke noe jeg kan kontrollere eller bør tenke på nå.».

Helt idiotisk eksempel av meg, men poenget er at du må bryte ut av tankemønsteret «hva, hvis». Og det gjør du ved å se for deg scenariorer i hodet, eller velger praktisere dem. Og stoppe disse tankene når de kommer.

Anonymkode: e56b3...9b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Jeg prøver å gjenkjenne bekymringstankene og spørre meg selv - kan jeg tenke på dette og samtidig puste og slappe av i kroppen?

Og gjør "yoga for lower back and hips" det høres ut som tull, men bekymring skaper spenninger som igjen hindrer meg i å slappe av. Spente muskler = fight/flight = et nervesystem opptatt av farer. 

Løsning finnes ikke alltid i tankene, det er derfor man sier "å sove på det", eller "gå tur og luft hodet litt". Uten input får kroppen noe å gjøre, ig tankene sorteres bedre. 

 

Anonymkode: 17300...4c1

 

Tillegg ..... jeg har akkurat fått diagnose adhd, hvor hyperaktivitet i tankene er et av utfordringene. Ingen i helsevesenet har skjønt det. Medisiner har hjulpet, og det jeg beskrev i svaret mitt. Ville bare nevne det, for tidligere behandlere har insistert på at jeg har generalisert angst. Jeg vet at jeg egentlig ikke er redd for "noe", men det hoper seg opp med all verdens scenarier. 

Anonymkode: 17300...4c1

[AnonymBruker]

Er problemet at hun ikke har lært deg hvordan du skal øve? Øve på å håndtere følelser, som avvisning og øve på å håndtere grubling? Eller har du lært dette, men klarer ikke å ta det i bruk?

Å håndtere grubling og å håndtere følelser er to veldig forskjellige ting. De påvirker hverandre, ja, men bør ikke forveksles som det samme.

Anonymkode: bbef4...948

[AnonymBruker]

Dette er vanlig kognitiv terapi, som er effektiv ved angst. Du skal lære å la tankene gå, uten å gå i dybden på dem. Det du snakker om her, er tanker, ikke følelser. Det er riktig at man må øve på dette, og selv ta ansvar. Du må inn i eget liv og hode og ikke vente på at andres sitter på svarene, det er dette hun vil hjelpe deg med. Hun vil ha deg ut av offerrollen, fordi det ikke er spesielt mer synd på deg enn noen andre. Skjønner?

Anonymkode: ca503...40f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

. Det ene barnet mitt har bursdag denne uka, og jeg deler at jeg er redd ikke besteforeldrene gir noen oppmerksomhet eller gratulasjoner. Jeg deler det er sårt for meg. At barna mine skal oppleve å ha slike relasjoner.

Du bekymrer og overtenker på deres vegne, hva er det triste med dette? Ble dine merkedager oversett? Tror du at din smerte er deres?

De har jo deg, du har mulighet til å avverge dette, ring rundt og minn de nærmeste på.

Jeg tror det er dine egne minner som plager deg, ting du ikke har bearbeidet.

Anonymkode: 96f5d...a34

[AnonymBruker]

Jeg er som de fleste her enig med henne. Men, synes hun formilder dette på en ikke så god måte. 

Anonymkode: 84da4...679

[AnonymBruker]

Tankene dine er ikke deg, tankene dine er utenfor deg. 

Hvis du klarer å se for deg at du sitter på en benk og så er tankene dine de som går forbi. Lat som at det er "hvis" "hva om" osv som går forbi. Se at de går forbi deg. Borte. Og hvis de dukker opp igjen, så sitt på benken og "se" at tankene går forbi.

En annen øvelse som kan hjelpe er å se for deg et lerret. Et stort, hvitt lerret rett foran øynene dine. Der dukker bekymringene opp, så det du gjør er å sette et stort rødt kryss over hele lerretet og velge å skyve det ut av synsfeltet ditt. 

En tredje metode er å se for deg at i hjernen din er det et kontrollsenter og en vaktmester. Vaktmesteren sitter ved dataen og skriver masse bekymringer - alle tankene dine. Velg at han skriver de opp og så sletter de filene. Hver tanke du ikke vil ha, legg i papirkurven og tøm den. Som du gjør hvis du sitter ved en datamaskin. (Hvis du har sett "inside out" så se for deg litt som det er der)

Lag scenarioer i hodet. Velg de fine, de som gir deg glede. Og dukker det opp noe du ikke vil ha, så sier du bare "har ikke tid til deg nå, gå bort" og så dytter du det bort og velger noe nytt. 

Jeg syns det er kjempevanskelig selv. Jeg er midt i en situasjon selv med hvisomatte dersomatte, men jeg vet at de metodene over virker. Hvis man bare velger å bruke de igjen og igjen. Hjernen er så vant til å tenke sånne negative tanker at det trengs endel jobb for å få det til. 

Lykke til. 

Anonymkode: d588e...876