Hvorfor får vi barn?

[Gjest Anonymous]

Leste så vidt gjennom tråden til Milla om Misunnelse og Ansvar. Gadd ikke lese hele greia da det utviklet seg til å bli ganske tåpelig. Men så tenker jeg hvorfor får vi barn ?

For min del eller vår del kan vi si at:

Vi ønsker å føre familien videre da vi er de eneste på hver side som kan gjøre det. Vi elsker begge to barn og nå har vi blitt så heldige at vi har blitt velsignet med en lite spire som vi håper vil vokse og gro frem til Juni neste år.

Uansett hva andre sier så er et liv et mirakel. Det er noe som jeg har til stadighet også fått høre fra mitt trossamfunn og noe som jeg helt og holdent mener selv. Det er en utrolig ting å se et hjerte banke på ultralyd og tenke at det faktisk vokser noe inne i magen din.

Jeg har full respekt for at enkelte ikke ønsker barn, men jeg forventer samme resepekten for at jeg som kvinne ønsker å bli mor eller min mann ønsker å bli far.

Litt rotete innlegg, men bare litt synsing :D

[Gjest Zalomine]

Det er for veldig mange en naturlig ting å ønske å få barn en gang i livet. Og for noen er det å få barn noe de slett ikke kan tenke seg. Vi må respektere begge valg, det er tross alt opp til den enkelte. Det er nok barn som fødes i verden til å opprettholde befolkningen, og mer enn som så, så å si at "vi vil ha barn for barn må jo fødes for at verden skal gå videre" er nok litt malplassert, det er nok babyer i verden, de er bare ikke helt rett fordelt. Men adopsjon er en ypperlig løsning om det er "verdens fremtid" man tenker på.

Men jeg trur ikke det er verden folk tenker på jeg. Jeg trur at de, som du, ønsker å føre familien videre. Og at de ønsker å oppleve gleden over å ha brakt barn til verden. Ønsker å gi av all den kjærligheten de har til et lite barn. Det er i alle fall grunnen til at jeg ønsker å få barn. (Å bringe slekta videre er det vel ingen argumenter for, vi har begge søskenbarn som produserer babyer, og yngre søsken som sikkert kan bringe den nærmeste familien videre, men vi ønsker jo barn. (Bare ikke enda, sånn rent praktisk))

Hvorfor noen velger å ikke få barn... det må noen som har valgt det svare på. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten barn (og skulle det vise seg at vi ikke kan få egne av en eller annen grunn, da vil vi nok adoptere). For meg er et barn (eller tre) mye av meningen med livet.

Det var mine rotete tanker om dette tema tidelig en fredags morgen.

Ha en fin dag, alle sammen

[Ann Forup]

Nu fik jeg også læst mig igennem milla's indlæg og nu kan det være jeg får et slag over nallerne for at være personlig, men jeg er enig i mange ting hun siger, men på mig virker det som om du milla er så bitter på os kvinder som kan få børn, synes du har et alt for negativt syn på mange ting, jeg ved godt verden ser grusom ud og der er krig og elendighed men jeg har valgt at leve livet mit med positiv holdning og vil ikke tage sorger og problemer på forskud men prøver at løse dem når de dukker op, på mig virker det også som om du får en glæde i at spræde negavie ting og ander bliver sure har vist sagt før at jeg vil gælde mig til at se et positivt indslag fra din side...

når ja en ting til, jeg elsker min forstersøn lige så højt som mine egne, og han har aldrig mærket forskel overhoved, selvom jeg ikke har ligget og lidt i timer på at få ham ud så føler jeg han er min uanst... siger også altid min søn når nogen spør...

Min mening om at få barn er at det er et super ego trip men gud for et dejligt et skal jo selv ha nr 4 og jeg må indrømme at mange gange igennem årene da de første vokset op havede jeg ofte lyst til at sætte dem på hylde i butikken under salg :D men sådanne har alle vi mødre nok følt af og til når ungerne vores var urolige og vi trætte...

meget af grunde til det med at par får børn er vel både opdragelse og naturen som siger sit, husk på at vi er en dyrerase og vores instink er vel at få børn, så er der selvfølgelig dem som ikke vil ha børn og så er der dem som ikke kan få børn og dem kan man jo dele op i 2 igen dem som prøver andere veje at få barn med foster, adotion mm og så er der dem som bliver så bitter over at ikke kunne få børn at de bliver en pest og en plage for alle ander disse mennesker kan man kun føle medlidenhed med de trænger hjælp....

ved godt at verden ofte er uretfærdig dem som vil ha børn får ikke og dem som kan burde ikke få

har venner som har valgt at være barnløse de har bare ikke tid de er så optaget med karriere og jeg har venner som gerne vil ha men ikke kan få men nyder så besøg af alle os med unger og forguder dem i stedet for..

dette blev vist lidt af dit og dat men min mening om ikke andet... :D

[Klips]

Har ikke lest Millas tråd.

Jeg vil oppleve mest mulig i livet.

Jeg får barn fordi jeg tror det er en fantastisk opplevelse som jeg ikke har lyst til å gå glipp av.

Høyst egoistisk med andre ord.

Jeg vil også presisere at hvis jeg hadde hatt vanskeligheter med å bli gravid selv tror jeg (jeg vet jo ikke hvordan jeg ville reagere) at jeg ville forsøke å få adoptert barn som trenger et hjem, i stedet for å sette himmel og jord i bevegelse for å få mine egne.

Men nå som jeg klarte å bli gravid er jeg selvfølgelig veldig takknemlig for at jeg fikk med meg også denne fantastiske opplevelsen.

Dessuten vil jeg ha flest mulig mennesker rundt meg hele livet, og da er det viktig med kontakter som er litt yngre, og dermed holder litt lenger enn foreldre, venner, søsken.

Dessuten ønsker jeg meg barnebarn.

Føler ikke noe ansvar for å føre livet på planeten videre egentlig. Når jeg er borte er det ett fett hvordan det går videre

[Klips]

Nå har jeg lest Millas første innlegg i misunnelsestråden, så da må jeg slenge på to kommentarer:

Har full forståelse for at barn ikke er alles høyeste ønske. Føler også at mitt eget liv er deilig akkurat som det er nå, å få barn fyller ingen tomrom i livet mitt da det føles fullverdig som det er.

Jeg tror derimot at jeg ville angre dersom jeg aldri fikk barn, derfor gjør jeg det nå som jeg føler jeg er klar (har ikke noe jeg må bli ferdig med først).

Vi har ingen superøkonomi, mannen tjener ganske godt, jeg har høy utdannelse men jobber i vikarbyrå, er til tider uten oppdrag. Vi skal dessuten kjøpe leilighet nå, noe som vil øke våre utgifter betraktelig. Likevel føler jeg ikke at det er uansvarlig å få barn for oss, skal det være noen minsteinntekt for når det er forsvarlig?

Det er sant at vi prioriterer annerledes enn mange andre, jeg kjenner mange som kjøper svære hus, dyre møbler og biler, vi har så langt kjøpt på ikea, kjørt trikk og heller spist mye ute og reist. Mindre reising blir det kanskje nå, men da får det heller bli slik.

[Gjest motorrypa]

jeg vil nå faktisk gå så langt som å si at det er direkte unormalt å ikke ville ha barn. kvinne eller mann. spiller ingen rolle.

for meg er det å ha barn en selvfølge, hvorvidt man får barn er derimot alt annet enn en selvfølge.

ettersom jeg i utgangspunktet ikke skulle kunne få barn så er det et mirakel å være gravid. å den opplevelsen ville jeg aldri ha vært foruten.

hva er liksom meninga med livet hvis man ikke skulle ha noen å elske å ofre seg for som det man faktisk gjør for sine barn.

for meg er det helt utenkelig å ikke skulle kunne få barn, å kanskje det er derfor jeg tenker som jeg gjør om enkelte ting.

skal ha min første i januar å gleder meg noe sinnsykt.

men jeg har samtidig store problemer med å forstille meg hvordan livet mitt vil bli med en liten unge som man lever å ånder for, fremfor å bare ha seg sjøl å stille til ansvar for, å ingen som er avhengig av at du står opp om morgenen å gjør det som må gjøres til enhver tid.

[Gjest Minnie Emmerdale]

men på mig virker det som om du milla er så bitter på os kvinder som kan få børn, synes du har et alt for negativt syn på mange ting, jeg ved godt verden ser grusom ud og der er krig og elendighed

Du er ikke den første som tviholder på den teorien Ann. Jeg er ikke imot at kvinner får barn, men jeg er imot all den uansvarlighet som så mange kvinner utviser enten det være seg forholdet til partner, økonomi, boforhold osv. Det virker som om mange gir blaffen i slike ting.

Jeg lever ett godt liv selv uten barn, jeg har valgt å være åpen om det i både jobb- og privatsammenheng og det har utvilsomt gitt karrierefordeler. Og jeg slipper barnemas fra andre.

Milla

[Silfen]

Og barna mine lever et meget godt liv med en mor med lav inntekt.

Høy inntekt, gifte par og merze i garasjen gjør nødvendigvis ikke et barn lykkelig og gir det en trygg oppvekst.

[Gjest LoisLane]

Jeg har ikke lest Millas tråd, men svarer for meg selv: Det første barnet kom "rekende på ei fjøl", men er ikke midnre elsket enn noe annet for det. Deretter synes jeg det var viktig å ha en søskenflokk. et liv uten barn kunne jeg ikke tenke meg, selv om jeg har jobb og andre interesser.

I bunn og grunn er driften til å få barn, som ligger i de fleste, et egoistisk ønske. Ingen barn blir født for sin egen skyld, det er vi voksne som øsnker å reprodusere oss.

[Klips]

jeg vil nå faktisk gå så langt som å si at det er direkte unormalt å ikke ville ha barn. kvinne eller mann. spiller ingen rolle.

Går ut fra at det er unormalt fordi de fleste ser ut til å ønske seg barn og at det dermed er mest normalt.

Men man skal være forsiktig med å si at fordi man selv har en bestemt type følelser og ikke kan forestille seg å ikke ha dem, så må alle andre ha dem, enten de innrømmer det eller ikke.

Hvordan i all verden kan vi innbille oss at vi vet hva som foregår i andres hoder?